Norsk skole er nærmest blitt erklært for katastrofeområde i debatten de siste månedene. Lærerne er udugelige og elevene bare bråker. Ingen lærer noenting og landets makt, ære og fremtid står på spill.
Godt da å lese Svein Sjøbergs kronikk i siste nummer av Utdanning, «Norsk skole styrt fra PISA i Paris?«. Her er en nøktern gjennomgang av hva PISA-undersøkelsen kan brukes til, og ikke minst hva den ikke kan brukes til. Han avkler mange av de selvmotsigende rådene som kastes frem i debatten om hvordan vi skal «lære av Finland».
Samtidig legger ikke Sjøberg skjul på at norsk skole har store utfordringer og at mye kan gjøres bedre. Av spesiell interesse for oss som er opptatt av IKT-bruk i skolen er hans forsiktige problematisering under overskriften «Ut med IKT?»:
Men Pisa viser også andre sider ved finsk skole. De ligger langt bak Oecd-snittet når det gjelder bruk av informasjonsteknologi i skolen. Her ligger Norge nær toppen, både i og utenfor skolen. Men vi skårer altså svakt på Pisa-testene. Også på individnivå er det en negativ sammenheng mellom Pisa-skåre og bruk av ikt. Vi ser altså at omfattende bruk av ikt henger sammen med lavere skåre i både norsk, naturfag og matematikk. Kanskje dette kan lede til en debatt om den sterke troen på ikt i norsk skole? Kanskje er gode lærere og gode lærebøker viktigere? Men for all del: Hvis Pisa hadde målt ‘digitale ferdigheter’, så hadde kanskje Norge skåret høyere? Men dette måler ikke Pisa, selv om de omtaler kompetanser for framtidas samfunn.
Det er åpenbart at når digitale ferdigheter er skrevet inn i læreplanene som grunnleggende på linje med lesing, skriving og regning, må det jobbes med dem i skolen. Jeg mener at det har en egenverdi for elevene våre å beherske disse. Men det ville jo utvilsomt gjøre det enklere å argumentere for dem dersom de også var positivt korrelert med faglige ferdigheter. Bedre integrasjon av verktøyene og smartere bruk kan være ett svar.
Mitt hJØRNe av web'en 
0 Svar to “En dose edruelighet i skoledebatten”