Så er det «på han igjen» med medieoppslag om hvor håpløst det er med IKT i skolen. Denne gangen er det forsker Lars Varvik Vavik fra Høgskolen Stord-Haugesund som har kommet fram til resultater som er negative nok til at det berettiger oppslag i riksdekkende media, bl.a. i NRKs Herog Nå 1. april – innslag nr 2 (nei, det er nok dessverre ikke aprilsnarr).
Hva er det så forskeren har avdekket? Jo, at dersom IKT ikke tas i bruk på en hensiktsmessig måte, har det ikke noen positiv effekt på resultatene på nasjonale prøver. Wow! Det må ha vært litt av et eureka-øyeblikk da det ble klart! Videre har han funnet ut at 3 av 4 lærere mener PC’ene har gjort arbeidssituasjonen vanskeligere. Hva?! Mener han altså å påstå at datamaskinene ikke med et trylleslag har gjort lærergjerningen lettere og automatisk har løst alle utfordringer ved å innføre en potensielt revolusjonerende teknologi?! Nå har jeg aldri hørt på makan!
Etter slike sjelsopprivende innsikter er det tid for det journalistiske dypdykket inn i norsk skolevirkelighet for å få bekreftet at det virkelig står så ille til. Hvor drar man da? Jo til Åfjord videreregående skole i Nord-Trøndelag, som ifølge reporteren er en av de aller siste i landet som får 1-til-1-dekning av bærbare. En lærer blir intervjuet og uttrykker bekymring over at det kan bli «noe mer arbeid» når de nå skal ta i bruk PC’ene. En annen konfronteres med at Norge har vært et datasamfunn i 30 år, og er det ikke snart på tide at skolen kommer etter? Jo, jo, men tysklæreren må ganske riktig medgi at han nok er en smule akterutseilt. I innslaget sies det at grunnen til at Åfjord har ventet så lenge med å innføre PC’er, er «skrekkeksempelet» fra nabofylket Sør-Trøndelag, som utstyrte sine vgs-elever med bærbare allerede i 2005. Til slutt modifiseres krisebeskrivelsen noe av intervjuet med en matte- og fransklærer, som det understrekes er ung og nyutdannet. Hun bruker data aktivt, og ser potensialet i digital teknologi. Forskeren får til slutt si at det som er viktig nå, er fagrettede kurs om bruk av IKT, ikke den generelle kursingen i portaler osv som han mener har vært dominerende så langt.
Når den faktiske situasjon i skole-Norge dermed er presist beskrevet, er det tid for studiodebatt. Hvem skal da få uttale seg? Vel, i alle fall ikke noen som står i daglig arbeid i skolen. Nei, det er fram igen med «the usual suspects» som skal få lov til å ri sine kjepphester. Det er først Espen Andersen fra BI. Han vet at hovedproblemet nå er at vi ikke har klart å fremstille elektroniske læremidler som er gode nok – sannsynligvis en hentydning til ideen han fremmet i en tidligere diskusjon med meg om at de beste lærerne skulle videoformidle sine forelesninger til elevgrupper på 5000. Videre vet han at problemet består i at norske lærere ikke er flinke nok i fagene sine. Det er ikke IKT-ferdighetene det skorter på, de ferdighetene ville rett og slett ha kommet av seg selv («det er lett å fikse») hvis vi ikke hadde hatt så elendige kunnskaper i matte eller engelsk eller tysk. Videre vet han at elevene er så mye flinkere enn lærerne at vi aldri kan håpe på å komme opp på deres nivå. Slik snakker en mann som sannsynligvis aldri har undervist en dag i en norsk videregående skole. Til gjengjeld kan førsteamananuensen bruke fine ord som substitusjon og innovasjon for å dekke over at denne «diagnosen» er spekulasjoner uten noe mer faglig belegg enn en hvilken som helst hvermannsen hentet inn fra gata ville hatt for sin. Uansett er det ingenting skolen kan gjøre, for denne innovasjonen kommer til å skje andre steder. Har han da ingen konstruktive forslag? Jo: gjør læreryrket til det mest attraktive yrket i Norge ved å gjøre det kjempevanskelig å komme inn på lærerutdanningen. Han sa ingenting om at det var lett å fikse …
Så er det statssekretær Lisbeth Rugtvedt i Kunnskapsdepartementet som skal utgjøre motvekten. Hun blir minnet på at Norge hadde et mål tidlig på 2000-tallet om at vi i 2008 skulle være «best i verden» på IKT – og slik har det vel ikke gått? Jo da, sier politikeren, vi er langt framme. Bare se på læreplanene våre, massevis av kompetansemål om digitale ferdigheter IKT som grunnleggende ferdighet i alle fag.
Og slik fortsetter skyggeboksingen som går for å være «debatten om IKT i skolen i Norge. » Medienes dramaturgi tilsier at nyheter skal være negative og konfronterende. Å hente inn pragmatikere som den unge matte- og fransklæreren for å få en diskusjon med forskeren om hvordan vi konkret kunne jobbe med å øke faglig utbytte ved bruk av IKT, ville vært kjedelig radio. Det er imidlertid den gjenstridige, utfordrende virkeligheten vi som jobber i skolen må forholde oss til når mikrofonene i studio er slått av og amanuenser går tilbake til sine elfenbenstårn og politikerne polerer slagord til neste valgkamp.
Mitt hJØRNe av web'en 
Satt og hørte på denne debatten selv. Kjente hvordan det vrengte seg innvending i meg. Bra skrevet!
Var ikke helt fornøyd selv heller – det er vanskelig å få presset noe fornuftig inn på disse korte debattene, særlig hvis man ikke skal reduseres til å gjøre som politikerne gjør: Bare gjenta den ene setningen man har bestemt seg for igjen og igjen, uansett spørsmål.
Men Jørn, jeg synes du trenger å snu litt på flisa her – du er svært kjapp til å fortelle meg om hvor dum jeg er og hvor feil jeg tar, men hva med å produsere en artikkel eller to (gjerne på bloggen, men helst i et forum som f.eks. Aftenposten) om hvordan du, fra en praktikers synsvinkel, synes man skal gå frem for å få noe ut av IKT-bruken. Ikke glem å spissformulere litt, ikke heng deg opp i enkeltteknologier, bruk for all del ikke fremmedord (Aftenposten har problemer med «ambivalent» og helt sikkert også «substituere», og gjør det minne- og lesverdig nok til å starte en skikkelig, praksisorientert debatt, gjerne inkludert foreldrene. Samt politikerne, som gjerne vil høre noe annet og mer konkret enn «send mer penger.»
Forøvrig har drevet med IKT i undervisning siden 1983, var ansvarlig for å innføre PCer for studentene på BI i 1997 (en av de første høyskoler i verden som forlangte at alle studenter skulle ha PC) og har doktorgrad med påfølgende 15 års arbeids- og undervisningserfaring på fire kontinenter i hvordan teknologiutvikling påvirker organisasjonsprosesser og -strukturer. For all del, forskjellig fra norsk skole – men ikke verre enn at de samme effekter man ser i en hvilken som helst kunnskapsorganisasjon også gjelder der.
Oops – trykkleif – BI innførte obligatorisk PC i 1987, ikke 1997…
@Espen: Media (i alle fall de riksdekkende) er ikke interessert i vinklinger som går på at noe er mulig å få til med små skritt om gangen. Det er katastrofescenariene og bombastiske uttalelser som dine om at lærere er håpløse kasus som verken kan sine fag eller kan nå opp på elevenes nivå i IKT-ferdigheter som får oppslag.
Du er tydeligvis også av den oppfatning at vi i grunnopplæringen (dvs grunnskole/vgs) ikke kan få til noe med små skritt. Vi må bare sitte og vente på at den disruptive innovasjonen velter inn over oss annetsteds fra og gjør vår modell for læring avlegs. Dette til forskjell fra dere i høgskolesektoren, som altså har hatt den teknologiinfrastrukturen vi når i disse dager (1-til-1 bærbare osv) siden 1987. Hva er det dere har gjort på BI som er så fantastisk innovativt at det ikke kan repliseres i den minste grad ellers i skole-Norge?
Jeg ser den imponerende CV’en din og spør meg: hvordan kan det ha seg at en person med en slik bakgrunn ikke klarer å gi ETT eneste konkret råd om organisasjonsutvikling eller ledelse eller teknologiutvikling eller noe annet som faktisk kan ha en praktisk anvendelse? Istedet anbefaler du som en slags parallell til diktatoren som rådes til å oppløse folket og velge et nytt: gi opp de håpløse lærerne og drøm opp noen nye som skal bli superpedagoger når læreryrket blir Norges mest attraktive. Dette er med respekt å melde så lite hjelpsomt at det er litt komisk.
Jeg har ingen illusjoner om at jeg klarer å bidra til så veldig mye fornyelse. Men jeg har blogget litt her en tre års tid om akkurat disse spørsmålene, prøvd å skaffe meg litt innsikter og kontakter og noen nye ferdigheter. Jeg og mange med meg prøver og feiler litt, selv har jeg holdt på med IKT i skolesammenheng en femten års tid. Vi forsøker å hjelpe hverandre til å utvikle praksis i en øvelse som noen har sammenlignet med å bytte deler i flymotoren mens vi er i lufta. Men vi er ikke interessante for media. Den arenaen må vi nok overlate til de som er skråsikre på at de har alle svarene.
Beklager, Jørn, nå lar du deg selv slippe for lett unna (for ikke å snakke om at du tar meg til inntekt for en hel del påstander jeg aldri har fremsatt). Media er absolutt interessert i konkrete anbefalinger og også de små skritt.
Når jeg uttaler meg med litt store bokstaver om norsk skole generelt så er det fordi jeg oppfatter situasjonen som svært ille. Kunnskapene (gjennomsnittlig) til lærerskolestudenter er for dårlige (jfr snittkarakterer og de årlige matematikktestene), det finnes ingen mekanisme i skolen for systematisk å belønne de gode lærerne og luke ut de dårlige*, og det er tildels betydelig variasjon i kvaliteten på skolene rundt omkring. Skal man drive systematisk forbedring, må man lære av de flinke (systematisk, ikke «drive-by teaching» som du refererer til i et tidligere blogginnlegg og luke ut det som er for dårlig. De empirisk baserte forskningsrapporter som kommer (f.eks. Vaviks) blir avvist med beskjed om at slik er det ikke. Og svært mange lærere har en holdning om at teknologi er noe vanskelig man ikke trenger å forholde seg til, nærmest noe man må passe seg for (i min barndom var det smalfilmsapparatet som frembrakte nevroser hver gang det skulle settes opp, inntil elevene ble gamle nok til å gjøre det for læreren.)
Jeg begynner å bli så inderlig lei denne troen på at flere kurs og mere penger skal hjelper, samt denne klokkertroen på at om vi bare får ting inn i lærerplaner, så er det fikset.
Etter debatten sist fikk jeg høre fra statssekretæren at jeg ikke kunne uttale meg om hvorvidt man luket ut dårlige lærere, fordi jeg ikke hadde tall på det og ikke hadde forsket på det. Så jeg tok en telefon til Utdanningsforbundet i Oslo og Utdanningskontoret (eller hva de heter denne uken), også i Oslo. Ingen av dem kunne gi meg noe tall på hvor mange lærere som blir veiledet ut av skolen, men etterhvert kom det frem at ingen av dem hadde noensinne hørt om noen som ble «veiledet over i noe annet» av faglige årsaker – hvis noen fikk fyken, så var det for upassende opptreden eller andre, disiplinærlignende ting. Koblet med at mange lærere som underviser idag med nød og neppe kom seg gjennom videregående, sier det meg noe om at systemet ikke fungerer.
Ergo blir mitt konkrete råd: For det første, gjør noe generelt med den faglige kvaliteten, som angitt ovenfor. Mer lønn, mer moderne arbeidsforhold, men også mer ansvar for lærerne.
Dernest, hva gjelder IKT-bruk: Lær elevene ting om å bruke PC de ikke kan lære selv, som touch, informasjonshåndteringsstrategier (hvordan gjøre dine notater og dine lekser til et personlig, søkbart og kategorisertbart arkiv for fremtidig kunnskapsbruk), og nettvett (det siste ser det faktisk ut at man gjør noe bra på.)
Deretter: Bruk IKT til å frigjøre oss fra de sentrale antakelser vi har – som for eksempel den at elever er så like at en lærer kan håndtere forskjellene innenfor et klasserom. At en god lærer kan ha 5000 elever er å sette det litt på spissen, men det er ikke noe i veien for å bruke videokonferanse for å lage et tilbud til de 4-5 beste på hvert trinn for en 5-6 skoler innenfor enkelte fag, for eksempel. Ei heller noe i veien for å ha gjesteforelesere inn både herfra og derfra, gjerne systematisert.
Og så: Et virkelig konkret råd: Gjør noe med de elendige Fronter- og lignende systemene slik at de kan integreres også i foreldrenes hverdag. Hvorfor kan jeg ikke abonnere på min datters lekseplan via RSS – og automatisk få en SMS hvis det er noe som skal leveres/hentes/gjøres til en viss tid? Med videre… som du sikker har merket, har WordPress bedre funksjonalitet enn de fleste læringsportaler.
Det var fire konkrete. Den første er viktigst – får vi gjort noe med den, blir resten ikke bare enkelt, men morsomt.
Det var som jeg skulle skrevet det selv! Men hvordan skal vi som «er i virkeligheten» bli interessante for media? Dessverre et håpløst ønske, for de vil kun ha tak i oss (og andre!) når vi har synspunkter på ytterste fløy, uansett saksinnhold. Trist, men dessverre sant.
@Espen. Ja, jeg ser fram til den dagen da KS vil gjøre et kjempeløft for lærernes inntekter og status som har en virkelig effekt på søkning og kvalitet på lærerutdannelsen. Selv uten AFP er jeg nok dessverre garantert gått over i pensjonistenes rekker innen da. Med ansvaret for skolepolitikken pulverisert mellom staten som kommer med de store ordene og kommunene som skal bevilge pengene og forhandle om lønn (i konkurranse med mange gode formål) tror jeg de fleste ser hvor realistisk det rådet er.
Når det gjelder å kvitte seg med de dårlige lærerne, er det klart at dette er et ømt punkt. Jeg kjenner også til noen meget få tilfeller av dysfunksjonelle lærere som er blitt beskyttet og har fått fortsette i årevis til tross for at «alle» har visst at de ikke har vært skikket. Dette er en tragedie for elevene de har og sikkert også for dem selv. Men å fokusere på dette som noe hovedproblem i denne forbindelse synes jeg kanskje er en liten avsporing.
De lærerne som har svake forkunnskaper og med nød og neppe kommer seg gjennom lærerutdanningen er et større prøblem. Men jeg ser ikke helt hvordan vi skal få det vekk. De er i skolen og mange av dem kommer til å være der i mange år. Det som er helt klart for meg er at dette også handler om ledelse (eller mangel på det). Hvordan sørger skolelederne for å heve kompetansen hos de som ikke holder mål? Jeg vet at mange har klokkertro på at prestasjonslønn skal motivere de flinke og kanskje parkere de svake på et sidespor. Selv har jeg minimal tro på at prestasjonslønn kan gjennomføres på en rettferdig måte og enda mindre tro på at det har noen gunstig virkning på resultatene. Jeg skal prøve å blogge litt mer om det hvis jeg får tid senere i påsken.
Kanskje er vi «nerdelærere» som interesserer oss spesielt for IKT for opptatt av enkeltverktøy. Men jeg synes du avfeier altfor lett at det er noen grunn til å lære opp lærere i bruk av IKT – at det nærmest skal falle på plass av seg selv bare vi blir flinke nok i fagene. For å ta et konkret eksempel: hvis det er et mål for en fremmedspråklærer at elevene skal produsere mer muntlig innhold som hun kan gi feedback på, kan det å lage et lydopptak (et «radioprogram» eller en podcast el lign) være et godt alternativ til å forsøke å høre på alle i timen. Dette er vel noe alle kan, tenker du sikkert. Nei, det er ikke det. Nesten ingen av mine elever har brukt lydredigeringsprogrammet Audacity (eller noe tilsvarende) før jeg viser dem det. Og nesten ingen av kollegene mine kjente til det før de fikk det demonstrert. Det krever ikke lang opplæring, men de må få vite om det. Når de gjør det, så har elev og lærer ett verktøy til i kassa som de kan bruke – med et konkret pedagogisk formål. Kan det gi en viss gevinst å ha en kort opplæring i dette istedet for å vente på at alle skal oppdage det på egen hånd?
Du nevner videokonferanse. Alle kan selvfølgelig sette opp det? Nei, de kan ikke det. Skal vi vente på at alle hver for seg skal finne fram til det mest hensiktmessige verktøyet og finner ut hvordan de skal gjøre dette, eller er det lurt å ha en liten opplæring? Osv osv.
Bortsett fra råd én ovenfor inneholder vel ikke listen din strengt tatt noe annet enn det vi jobber med hver dag i skolen: å innøve noen nye ferdigheter gradvis slik at vi blir littegrann bedre, og å flikke på noen av verktøyene slik at de blir litt mer hensiktsmessige, slik at vi blir litt bedre istand til å forholde oss til den digitale virkeligheten vi lever i?
Men jeg fastholder: dette gidder ikke media bry seg med. Da må du fram med den brede penselen og svartmale så det holder.
Skremmende at en lærer i norsk skole viser så svak forståelse av forskningen som innlegget baseres på. Prøv igjen du.