Posts Tagged ‘disruptiv

22
Dec
08

Hvis den har vinger og fjær, flyr den? Om disrupsjon og feilslutninger

From Coyotos' photostream @ Flickr

From Coyotos' photostream @ Flickr

Endelig fikk  jeg tid til å sette meg ned med Clayton Christensens Disrupting Class (juleforberedelser …? Hva er det?). Boka er langt mer nyansert og praktisk orientert mot skolen enn jeg kanskje hadde fått inntrykk av gjennom omtale. Her er noen av de mest slående «take-aways» som jeg ble sittende igjen med som et førsteinntrykk (oppsummeringen står helt og holdent for min regning og må ikke tas som noen autoritativ framstilling av bokens budskap).

For det første er det  forfriskende å se forfatterne (Michael Horn og Curtis Johnson i tillegg til hovedforfatter Christensen) legge vekt på at skolen faktisk har vært svært tilpasningsdyktig opp gjennom de siste par hundreår. Dette gjelder sannsynligvis like mye i Norge som i USA. Der har skolens oppdrag gått fra å være bevaring av demokratiet i den amerikanske republikkens første fase, via opptrening av hele arbeidsstyrken til den industrielle revolusjon fra slutten av 1800-tallet og opphenting av Sovjetunionens påståtte naturvitenskapelige forsprang etter Sputnik-sjokket, til dagens No Child Left Behind-lov som legger opp til at resultatene av sosial fattigdom og rettferdighet skal utryddes gjennom skolen. Og amerikansk skole har faktisk forandret seg mye i takt med disse forskjellige «bestillingene».

For det andre er det en veldig direkte link fra Christensens hovedmotiv for å skrive om dette til spørsmål som er hyperaktuelle i dagens norske skolevirkelighet, særlig frafallsproblematikken. Et av aksiomene som hele framstillingen bygger på, er at vi alle er forskjellige og at vi lærer på mange ulike måter. Utspillene om forskjellige typer intelligenser og dertil tilpassede læringsstiler er blitt møtt med både interesse og kritikk.  Christensen har et svært pragmatisk forhold til dette og drøfter det ikke inngående. Istedet har han det jeg ser som en slags common sense-tilnærming som går på at de fleste subjektivt opplever at vi lærer på forskjellige måter, og da kan det være nyttig å se hva som faktisk virker av forskjellige læringsmåter for den enkelte i den situasjonen vedkommende befinner seg i. Han mener rett og slett at dette er en forutsetning for å gi elever en større indre motivasjon for å fullføre skolegangen (ytre motivasjonsfaktorer har mindre og mindre effekt i rike, vestlige samfunn).

Christensens kritikk av mye av det som presenteres som skoleforskning, er ganske nådeløs. Han sammenligner det med mange av de tidlige pionerer som ønsket å virkeliggjøre drømmen om at mennesket skulle fly. De studerte de naturlige forbilder, fuglene: de hadde vinger; de hadde fjær; altså: for å fly, måtte mennesket lage seg vinger og helst også sette fjær på dem. Mange dristige menn (det var vel helst menn?) døde mens de fortvilt flakket med sine svære vinger med pålimte fjær. Det de hadde forvekslet, var korrelasjon og kausalitet. Det var ikke en nødvendig årsakssammenheng mellom vinger, fjær og flukt. Det de istedet burde har sett på, ifølge Christensen, var anomaliene: strutsen, som hadde både vinger og fjær, men som allikevel ikke fløy; flaggermusen, som hadde vinger, men ikke fjær og som også fløy. Altfor mange skoleforskere driver på samme måten som de bolde flypionerer: et gjennomsnitt av 1000 store skoler har bedre resultater enn et gjennomsnitt av 1000 små skoler? Da må store skoler være bedre. Et land bruker mye penger på skolen og får svakere resultater på standardiserte tester enn land som bruker mindre penger? Da må penger være irrelevante. Et land som har flere PC’er i klasserommet enn et annet land har svakere matteresultater enn det andre? Da må PCer være skadelig for læringen. 

Istedet slår Christensen et slag for den logiske operatoren HVIS  – SÅ: hvis forholdene er slik og slik og slik, har skolestørrelse en slik og slik betydning; hvis penger brukes slik og slik og slik, så kan de ha en bestemt virkning; hvis PC brukes på en slik eller slik eller slik måte, kan det ha en virkning på læringen; osv. Det er anomaliene som er interessante: hvis det er slik at PC-bruk generelt ikke har noen virkning, hva er de gjør de (få) stedene hvor den faktisk har en virkning? Det er det vi må lære av.

Teknologi er et hovedanliggende i boken. Ikke for sin egen skyld, men som en plattform for den typen endring som han mener skolen må – og vil – gjennomgå: en disruptiv endring. Dette er en endring som han, med sin bakgrunn fra Harvard Business Scool, sier vil endre skolens «forretningsmodell».  Og denne forretningsmodellen kommer ikke til å vokse fram innenfor rammene av skolens eksisterende organisasjon. Hvorfor? En interessant digresjon er at noe av teorigrunnlaget som brukes for å argumentere for dette, er «norsk», nemlig BI-professorene Charles Stabell og Øystein Fjeldstads distinksjon mellom bedrifter som enten (a) verdikjede, (b) problemløsende verksted eller (c) nettverk. Fabrikker er typiske eksempler på en verdikjede: ravårer puttes inn i dem i den ene enden, verdi tilføres gjennom de standardiserte prosessene og arbeidet i fabrikken, og ut kommer det ferdige produktet. Dagens offentlige skole er i all hovedsak basert på samme modell, ifølge Christensen: elevene puttes inn i den ene enden, verdi tilføres ved at alle kjøres på «samlebånd» gjennom systemet på likt, og ut i den andre enden kommer presumptivt standardiserte produkter med en forutsigbar kvalitet. 

I en slik bedrift vil hver og en nede i organisasjonspyramiden ha ansvar for sin avgrensede oppgave. Ledelsen vil føle et ansvar for å tilby sine tradisjonelle kunder den høyest mulige kvalitet – av det produktet de til enhver tid etterspør mest. Hvorfor skulle noen her være interessert i å tilby nye produkter som ville tvinge fram en total omkalfatring av hele organisasjonen? Det de fleste vil ønske, er inkrementelle forbedringer som gjør at man kan gjøre det eksisterende produktet enda et lite hakk bedre: en smartere prosess for å montere en del; eller bruk av PC for at elevene kan ta «ryddige notater» av lærerens forelesninger.

Disruptiv fornyelse kommer fra totalt overraskende steder – fra fornyere som lenge ikke tas på alvor i det hele tatt av markedslederne: produsentene av tradisjonelle radio- og TV-apparater brød seg ikke om apparater med billige transistorer, fordi de ikke ga samme kvalitet – inntil de var blitt forbedret så mye at de plutselig hadde ikke bare prisen, men kvaliteten til å feie de gamle produsentene av banen (ingen amerikanske firmaer lager lenger TV og radio-apparater). Produsentene av store datamaskiner og det som dengang ble kalt minimaskiner, tok ikke den personlige datamaskinen alvorlig. Den utgjorde ikke noen trussel mot disse – på lang, lang tid. De konkurrerte med – ingenting. De fyller det forfatterne kaller «pockets of non-consumption». Men så forbedres disse nisjeproduktene, helt til de tar opp kampen med de gamle markedslederne. En gang fantes det et gigantselskap som het Digital Equipment Corporation. Det forsvant i dragsuget da PC’er (og Mac’er) koblet i nettverk etterhvert kunne gjøre det de gamle maskinene kunne gjøre og mye mer til.

Den disruptive fornyelsen i dagens skole kommer fra de som har tilbud i skolens «pockets of non-consumption»: virtuelle skoler har etterhvert fått hundretusener av elever i USA. De tilbyr modulbaserte opplæringstilbud som elever enten ikke finner på sine lokale skoler, eller som de ikke ønsker å benytte seg av der (‘homeschooling’ er et valg flere og flere familier gjør). Dette ser Christensen som ett av frøene i den disrupsjonen som om ganske få år vil forandre hele det amerikanske skolesystemet. Istedet for dagens rigide verdikjede (fabrikkmodellen), vil læring skje i den siste av Stabell/Fjeldstads «bedriftsmodeller»: nettverket. Denne læringen er elevsentrert: det er eleven som bestemmer læremidler, arbeidsmåter og  progresjon. Læremidlene hentes fra et vidt spekter av tilbydere som er tilgjengelige gjennom de digitale nettverkene eleven er en del av. Lærerens rolle blir å være veileder eller tutor. Vurdering av læringsresultatet  skjer når eleven føler at hun er klar for det.

Siden Christensen mer eller mindre avskriver den ordinære offentlige skolens evne til å sette ut i livet denne typen fornyelse, setter han sin lit til en prosess han kaller separasjon: når et nytt produkt bryter for mye med det eksisterende tilbudet, må en la en helt ny enhet utvikle det nye (slik Toyota opprettet en helt ny enhet for å utvikle hybridbilen Prius). I amerikansk skolesammenheng er denne nye organisasjonstypen såkalte charter schools.

Er det samme tilfelle i Norge? Er det umulig å gjennomføre grunnleggende endringer i retning av en mer elevsentrert skole innenfor rammene av dagens offentlige utdanningssystem? Jeg håper jo ikke det, men jeg ser mange av problemene Christensen påpeker  (faginndeling, organisering i fagseksjoner, timeplaner, leseplikter, karakteransvar, samarbeidsbehov, osv osv).

Men påminnelsen om betydningen av å tenke HVIS – SÅ var grei med tanke på denne bloggens hovedfokus: hvis x og y, er ny teknologi og nye verktøy nyttige …

25
Oct
08

Effekt av PC-bruk i skolen? Tenk «disruptivt»!

Jeg er ikke glad i sjargong. Men av og til er jeg om språklærer nødt til å innse at det kanskje er nyanser som ikke helt fanges opp om vi insisterer på å finne eksisterende synonymer for nyord som dukker opp. «Disruptiv» brukt om visse teknologier er et slikt ord – det fins ikke i bokmålsordlista og det gir bare gir 560 treff om vi gjør et Google-søk på norsk. Ikke er jeg så overvettes begeistret for å anvende business-tankegang om skolen heller. Likevel synes jeg det vi skal være på utkikk etter ting vi kan lære uansett hvilket samfunnsområde innsiktene hentes fra.

Det engelske ordet ‘disruptive’ dukker opp i en debatt på Britannica Blog under overskriften «Brave New Classroom 2.0.» Her er tre par av debattanter som presenterer ganske diametralt motsatte oppfatninger av teknologiens plass i skolen. Det er velkjente Michael Wesch (The Machine is Us, A Vision of Students Today, osv). På motsatt fløy har de tatt med jusprofessor David Cole fra eliteuniversitetet Georgetown, som forklarer «Why I Ban Laptops in My Classroom«. Ikke så veldig mye nytt fra noen av sidene her.

Det var Michael Horns innlegg «Technology Can Have a Positive Impact on Education: Deploy It Disruptively!» som for meg presenterte det mest tankevekkende perspektivet. Begrepet er hentet fra business, selvfølgelig: mens markedsandeler vanligvis vinnes ved å gradvis forbedre ytelsen eller redusere prisen på en vare, kommer disruptive teknologier inn og undergraver status quo på en av to måter: enten ved å skape et helt nytt marked for noe, eller ved å tilby noe som er så mye billigere enn eksisterende produkter at det oppfattes som noe helt nytt. Apple er det klassiske eksempelet på det første: den personlige datamaskinen ble ikke lansert som en konkurrent til datidens stormaskiner, men som et leketøy. Nå er den det selvfølgelige verktøyet for all virksomhet, både privat og offentlig. Horn nevner Toyotas inntreden på det amerikanske markedet som et eksempel på den andre typen disruptiv teknologi. I dag konkurrerer de, gjennom luksusmerket Lexus, også i toppsegmentet av markedet. Men de begynte med en liten Corona som det fantes ett eneste kjøpsargument for: det var en helt ny priskategori for nybiler, og plutselig hadde grupper råd til å kjøpe slike i stedet for bruktbiler.

Så spør Horn: fins det noen «uutnyttede markeder» i skolen? Ved første øyekast kan det synes som om det ikke gjør det; tross alt er det obligatorisk skolegang for alle, der som her. Men: «Looking deeper, however, reveals many pockets of non-consumption where students would embrace computer-based learning because their alternative is nothing at all.»  En ting er fjernundervisning i avsidesliggende områder; det er utvilsomt relevant i grisgrendte strøk av Norge der små skoler kjemper en konstant kamp mot kommunale sparekniver.

Men det som er den mest interessante «pocket of non-comsumption» for meg, er tilpasset opplæring. For det er nok slik at selv om jeg i høst omsider har fått oppfylt drømmen om å jobbe med klasser utstyrt med bærbare PC’er, er mye av strukturen rundt jobbingen den samme: vi har lik progresjon for alle, vi jobber i stor grad med de samme «tekstene» (i vid betydning), selv om vi har flere måter å jobbe med dem på med dette nye verktøyet. Skulle jeg være riktig negativ i min egenvurdering, ville jeg kanskje være enig med Horn om vi er skyldige etter denne tiltalen: «… schools have done what every organization does when it sees an innovation. Its natural instinct is to cram the innovation into its existing model, which adds cost but doesn’t transform anything.» Han sier at det ikke er det minste overraskende at jusprofessor Cole forbyr bruk av PC’er under sine forelesninger. Hvis alt han gjør er å forelese og samtale med studentene sine, er det ikke særlig mye vunnet ved å ta med seg en PC inn i forelesningssalen. Derimot er det mye å tape i form av distraksjon og manglende evne til å delta i klassesamtalen.

Jeg synes PC’ene har vært et fantastisk tilskudd til min verktøykasse for å variere oppleggene. Men direkte disruptivt har det vel ikke vært. Til det tror jeg det kreves mer vågale oppbrudd fra de gamle rammene, noe som i sin tur forutsetter samarbeid. De fysiske og mentale «veggene i klasserommet» er der fremdeles og legger veldig mye av føringene for hva vi gjør og, ikke minst, hva vi ikke gjør.

Lokalavisen Amta hadde en liten notis her om dagen om at Akershus har bevilget 40 millioner kroner til bærbare PC’er i videregående. Rent bortsett fra at vi har en interesse av å skape bedre læring, kan vi nok i ikke altfor fjern fremtid bli stilt følgende spørsmål under litt større overskrifter: Hva har egentlig effekten vært?