08
Dec
07

Hvilken grøft skal vi kjøre i?

Har hatt en liten diskusjon gående med Einar borte mellom linjene om pugging, kreativitet og beslektede temaer. Men når mine kommentarer begynner å utgjøre en god del mer tekst enn bloggeiers egne ord, er det kanskje på tide å flytte diskusjonen hjem til egen blogg. Utgangspunktet var den korte artikkelen Breaking Schoolhouse Habits, publisert av et firma (?) som kaller seg Behance. Der sier de kort og greit at man må slutte å memorere ting og ta notater – det er skadelig aktivitet som skolen innbiller elever at de får nytte av. Memorering er skadelig, fordi det hindrer deg i å … huske. Her er det at jeg lurer på om noe som helst skal huskes, eller om elevene nå skal løpe til nærmeste PC og google alt de måtte ønske å si noe om.

I samme gate poster Eirik Newth på sin forfatterblogg et YouTube-klipp som nå går sin seiersgang i Skandinavia. Det er med svenske Fredrik Härén, en foreleser og forfatter om kreativitet, som snakker på Kunskapens Dag. Hans budskap er, kort oppsummert: vi kan ikke navnet på Kinas og Indias ledere; vi kan ikke navnet på kinesiske basketballstjerner; vi kan ikke navnet på en eneste kinesisk merkevare; vi kan ikke synge en eneste asiatisk popsang på karaokebar. Men på Sri Lanka kan de alt dette, og de kan alt det vi kan i vest, inklusive nok tekster på svenske hitsanger til å kunne synge Ace of Base og Abba i seks timer. Altså: vi har allerede tapt kunnskapskampen mot Asia. Vi kan bare gi opp. Vi må hente fram et annet konkurransefortrinn.

Mon tro hva en profesjonell pusher av kreativitetsbøker og kreativitetsforelesninger vil foreslå? Jo, så sannelig: vi må bli mer kreative! Han har tilfeldigvis også en kokebok til salgs om hvordan man blir det, kun kr 298,-.

Tvert imot, sier andre. Einar linker til Norsk Lektorlags nettsider, der 2. nestleder Svein Einar Bolstad er opptatt av at skolen er preget av altfor mye fikse ideer. Hans oppskrift er blant annet: mer lærerstyrt undervisning, bort med prosjekt og eksamen med hjelpemidler. Her skal det tydeligvis memoreres og noteres.

Så hvilken grøft skal vi kjøre i? Skal vi kutte ut all faktainnlæring og satse på «just-in-time» kunnskap som kan googles når vi trenger den? Blir vi da så kreative at vi kan konkurrere med Asia? Eller skal vi kutte ut alle pedaogiske ideer fra de siste årene som har medført en mer elevaktiv skole?

Eller fins det faktisk en mulighet for at vi kan holde oss på veien? Ta litt av det beste fra begge? Jeg tror to ting er viktige når en bestemmer seg for en bestemt tilnærming til en læringsoppgave: at en har tenkt gjennom hvorfor denne tilnærmingen egner seg til dette formålet; og at en klarer å få elevene til å forstå formålet med å jobbe på den måten de gjør. Av kritikken som har kommet i kjølvannet av PISA og PIRLS er det ett poeng som jeg føler rammer både egen praksis og muligens en god del av det som har vært gjort i norsk skole: mye aktivitet, men med utilstrekkelig klare læringsmål.

Hipnos Flickr Old road to San Ignacio in a foggy day


6 Responses to “Hvilken grøft skal vi kjøre i?”


  1. desember 9, 2007, kl. 4:10 pm

    Jeg skulle ønske at samtlige norske pedagoger, skoleledere og skolepolitikere hadde sett videoen med Fredrik Härén, og at vi kunne fått en diskusjon om norsk skole med utgangspunkt i den. Hans tanker om «developed and developing countries», drømmer og ideutvikling er egnet til å riste nordmenn også, ikke bare svensker. Vi må begynne å oppmuntre elevene våre til å følge sine drømmer, da vil de sette seg sine egne mål, også faglige.

    Det vi ikke tar innover oss, er at verden er så fullstendig endret av internett, ved at informasjon og kunnskap nå er tilgjengelig for alle. – Og hovedpoenget er ikke at våre elever dermed har ei oppslagsbok de kan bruke hele tida, men at det er et gratis medium for spredning av ideer og informasjon i en fart vi nesten ikke fatter, og at motiverte barn og ungdom i utviklingsland suger det til seg.

    Härén sier, fritt oversatt: «Verden foranders, og verdien av å forstå at verden er i forandring er større enn å holde på å pugge inn en masse kunnskap, inkludert tysk gramatikk». Kunnskap er veldig billig, man får den til 18 kr/time på Sri Lanka eller India. Det vi framfor alt trenger i Norge, er fantasi, og det må vi framelske også i skolen!

  2. desember 9, 2007, kl. 8:47 pm

    Deler din tanke om at det hadde vært fint med et felles utgangspunkt for en diskusjon, Einar. Noe av problemet er kanskje nettopp at det er mange parallelle diskusjoner uten noe særlig kontakt mellom alle de som på en eller annen måte føler at de har noe å bidra med i skoledebatten. Men at akkurat Härén skulle bli det utgangspunktet tror jeg ikke så mye på.

    Det som setter dagsorden akkurat nå er selvfølgelig rankinglistene fra PISA og PIRLS. Jeg tror at den som ønsker seg noe annet enn «god, gammeldags» formidlingspedagogikk i nærmeste framtid vil ha mer enn nok med å demme opp for de mest hissige forsøkene på å få til en drastisk pendelsvingning tilbake i den retningen. For pedagoger av typen du linker til i Lektorlaget vil disse målingene være som himmelsendte, endelige beviser på at alt nytt er skadelig. I alle fall må man bevise – og da gjennom slike kunnskapstester som PISA – at de er bedre til innlæring av den typen stoff *før* man i det hele tatt får prøve dem ut. Denne Catch 22-situasjonen vil selvfølgelig effektivt sørge for at intet nytt noensinne ville bli prøvd ut.

    Mitt utgangspunkt er at jeg tror det er mulig med en form for kompromiss. Vi kan ikke ignorere tester som PISA/PIRLS som setter den mediale og politiske dagsorden. Vi kan ikke si at det er asiatene som skal ha kunnskap og vi som skal forfølge drømmene våre. Vi må ha kunnskap, og så må vi prøve å være kreative og våge å drømme i tillegg. Min opplevelse av mange elever i de seinere årene er at det har ikke vært mangel på drømmer – de skal bli både rockemusikere og fotballproffer, men når det viser seg at de må jobbe hardt for å få til noe så blir det ikke så interessant likevel.

    Ikke at jeg har noe spesielt varmt hjerte for tysk grammatikk, men jeg tror jo faktisk det har en verdi å kunne noe ordentlig hvis en skal drive med det. Det er akkurat som med mitt fag, engelsk: nordmennn opplever seg selv som verdensmestre i språket fordi de klarer å gjøre seg forstått på sydenferie, mens næringslivet sier at de mister kontrakter fordi nordmenn ikke behersker nyansene og detaljene i språket. Vi er i ferd med å gjøre de gamle britiske idrettshelters holdning til vår: vi skal lykkes, men bare «without appearing to try too hard»; å trene er å jukse, å svette litt er under vår verdighet.

    Det er greit nok å gjøre narr av at vi ikke kan navnet på Indias president (jeg mener jo faktisk at det er litt mindre interessant person enn USAs president for resten av verden, men der avslører jeg vel mine fordommer …). Men å tro, som Härén later til, at vi kan kompensere for asiatenes kunnskapshunger og ambisjoner med å være mer kreative, er for lettvint.

  3. desember 9, 2007, kl. 10:55 pm

    Neida, jeg mener ikke at vi ikke skal ha kunnskap, og det var også på dette punktet jeg syns Fredrik var litt selvmotsigende. På den ene siden pisket han landsmenn fordi de kunne for lite, og roste engelskkunnskapene til asiatene. Men gode engelskkunnskaper innebærer vel også at man kan gramatikk, som du påpeker, liksåvel som gode tyskkunnskaper krever at man kan tyske verb. Dessverre er det imidlertid slik at våre ungdommer ikke er motivert til å jobbe, og motivasjon kreves hvis man skal yte sitt beste.

    Bør vi ikke derfor se mye mer på hvordan vi kan gi våre elever drømmer, slik at de kan sette seg egne mål, i stedet for som du sier i det første innlegget: «..at en klarer å få elevene til å forstå formålet med å jobbe på den måten de gjør.» Vi må slutte med å stappe læringsmål ned i halsen på barn, og heller hjelpe dem finne ut hva de må lære for å nå de målene de _selv_ har satt seg, i jakten på sine drømmer. Naturligvis virker dette som en umulig oppgave, når vi så vel kjenner mange av ungdommene som ikke gidder å lære noe, men samtidig vet vi innerst inne at Härén har rett: et folk der majoriteten ikke har tro på en bedre morgendag, er en skremmende tanke.

    Hva om våre rikspolitikere kunne ha inngått et miljøforlik nå, med skikkelige visjoner for en bedre framtid, en framtid som ville kreve mye av den enkelte, ikke bare som en ekstra avgift på kr 4000.- i året, men oppofrelser som ville betydd at vi fikk lavere levestandard, og som krevde at vi måtte gjøre mange ting på nye måter? Det ville krevd nyskaping og fantasi, men ville også innebåret et håp om en bedre framtid, der miljøtrusselen kanskje fjernes – det ville betydd mange ganger mer enn all verdens PISA-undersøkelser.

    Ja hvilken rett har politikerne til å klage på ungdommen, når de selv ikke er i stand til å ta et miljøgrep, når grepet ikke bare er klokt, men nødvendig, for at vi skal ha en framtid å se fram til? Skal vi kanskje utdanne realister fordi det er så stor etterspørsel etter ingeniører til å utvinne ennå mer olje og gass, fordi det er det markedet vil ha? Vi skal ikke ignorere PISA, men vi skal være ytterst skeptiske til hvor legitime kravene og anvisningene fra dette systemet er, når vi ser hvilket uføre samfunnssystemet det springer ut fra, har fått oss opp i.

  4. desember 10, 2007, kl. 9:51 pm

    Du høres jo ut som en skikkelig revolusjonær i dette innlegget, Einar? Som den systemtro mauren jeg er, tror jeg jo at jeg må forholde meg til de læreplanmålene vi har fått gjennom politiske vedtak. Om vi stapper dem ned i halsen på elevene eller ei, vet jeg ikke. Men vi kan vel ikke erstatte dem med elevenes egne mål sånn helt etter deres forgodtbefinnende?

    En annen sak er selvfølgelig at vi kan oppmuntre elevene til å heve blikket litt utover den nærsynte fokuseringen på læreplamålene for den til enhver tid aktuelle oppgaven. Det er litt av det Clay Burrell har vært opptatt av på sin blogg Beyond School de siste månedene: han har kjørt et opplegg som går på at elevene hans i samarbeid med elever over hele kloden skal arrangere skolekonserter for å markere Earth Day, og han har nettopp bidratt til å dra igang Student 2.0, en global elevblogg.

    Eller vil du gå enda lenger? Er du på vei i retning de mest ytterliggående School 2.0-tenkerne i USA, som mer eller mindre har gitt opp skolen i sin nåværende form og tenker seg løst sammenkoblede nettverk av selvdrevne lærende (ikke ‘elever’ lenger) som henter sine mentorer i sine globale digitale nettverk?

    Enig i at politikerne ikke akkurat er inspirerende rollemodeller. Men det sørgelige faktum er vel at de er omtrent som gjennomsnittet av oss som har valgt dem …

  5. desember 12, 2007, kl. 10:42 pm

    Jeg ser jo for meg at hvis elevene har valgt riktig utdanning, noe de bør hvis de følger sine drømmer, vil deres egne mål og læreplanens mål stort sett være sammenfallende;-)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: