Arkiver for mars 2008

28
mar
08

Norsk galakse i ‘the twitterverse’?

Har i flere måneder undret meg over begeistringen i edublogsfæren  over Twitter. Grunnleggende sett: SMS (maks 140 tegn) sendt og mottatt til og fra folk som abonnerer på din ‘tweets’ eller som du abonnerer på; kan sendes på mobilen eller på nettet.  Blogg-guru Will Richardson uttrykte en viss ambivalens i forhold til det da han skrev om sin Twitter-follower nr 1.000 i januar!

Denne uka har det dukket opp invitasjoner til å følge flere norske bloggere jeg setter stor pris på via Twitter. Dermed opprettet jeg konto og har så smått begynt å følge med på hva folk gjør. Det er litt rart, og litt morsomt. Om det er nyttig gjenstår nok å se, men det er vel som med telefonen: ikke så stor vits hvis du er den eneste som har en, eksponensielt mer nyttig jo flere som knyttes til nettet.

Ett spørsmål har allerede dukket opp: skal vi ‘tweete’ på norsk eller engelsk? Så lenge våre ‘followers’ (får det til å høres ut som en religiøs kult?) bare er norske, er det kanskje litt kunstig å bruke engelsk; men hvem vet, kanskje er det noen der ute som ville ha glede av å vite at jeg «Just posted about Twitter on my blog. I wonder if anyone would want to read about it in English. I think Norwegian will have to do for now.» Sånn; det var 140 tegn. 

Tweet meg: joepett

 

26
mar
08

Bærbar: farlig, farlig …

Mitt spede forsøk på gårsdagens planleggingsdag på å vri tenkningen om den forestående fulldekningen av bærbare til elevene våre må sies å ha vært forholdsvis mislykket. I en første lille diskusjonsseanse om saken prøvde jeg å dra opp to perspektiver: som en konsesjon til det jeg vet alle er opptatt av, ba jeg om innspill på hvordan vi kontrollerer bruken. Men i tillegg ønsket jeg å høre hva folk tenkte om mulighetene for at elevene faktisk kunne produsere mer innhold, være mer aktive, bidra til at vi kan prøve ut litt andre måter å jobbe på pedagogisk enn vi gjør i dag.

Resultatet var forsåvidt forutsigbart. 95 prosent av innleggene handlet om hva vi skal gjøre for å hindre at elevene er på Facebook – eller enda verre steder – når de egentlig skulle jobbe med oppgavene sine. Det var tydeligvis et utbredt ønske at vi skulle settes i stand til rett og slett å stenge tilgangen til hele Internett.

Sukk.

På dagens møte i IKT-gruppa ble vi enige om at en viktig oppgave framover blir å vise gode eksempler på konkret bruk av bærbare på skolen. En idé kom i forlengelsen av evalueringen av workshop’en om presentasjoner i går: istedet for at læreren lager presentasjonene, lager elevene sin egen.  Som jeg blogget om for noen dager siden, den som lærer mest av PowerPoint/Impress-presentasjoner er den som lager dem. Altså bør elevene få denne muligheten til læring. En økt som ender opp med at to elever viser sine presentasjoner av et lærestoff for så å diskutere med klassen hvorfor de har valgt å strukturere det på akkurat denne måten, kan være fruktbart (jada, jeg vet at det tar tid; det er det vi lærere er så flinke til, å «dekke» et stoff fort og effektivt med kulepunktene våre; men hvor mye lærer elevene av det?).

Elevene får altså et supert verktøy fra høsten av. Det blir moro å tenke ut måter å hente ut potensialet!

21
mar
08

«We tell stories» – fiksjonstekster + Google Maps

Jeg mener at Google Maps må være et verktøy som kan brukes til litt av hvert av kreative formål. Nå har Penguin gitt meg en ny ide med sidene «We tell stories.» Her er korte fiksjonstekster som utspiller seg i en geografisk setting som er plottet inn i Google Maps. Selve teksten er bygget inn i placemarks, og leseren klikker seg fra kapittel til kapittel via linkene i disse.

Har ikke helt fått sjekket ut hvor mye kartene må bearbeides for blant annet å bygge inn bevegelsene fra punkt til punkt, men en enklere versjon uten dette kunne også være interessant nok.

Her ligger det til rette for oppgaver i mange fag, men jeg tenker kanskje mest på engelsk: eleven som har vært på tur i Sør-Afrika plotter inn stedene han har besøkt og legger inn bilder og beskrivelse i hvert placemark; en gruppe skal legge fram en presentasjon om viktige begivenheter i indinanernes historie i USA – plassér begivenhetene på kartet; plasser biografisk informasjon om USAs presidenter der de ble født – det skulle gi et interessant mønster som viser den politiske dominansen til den nordøstre del av landet; plott inn en reise et eller annet sted i verden, eventuelt en som skal oppfylle visse faglige kriterier.

Alt som utspiller seg i en geografisk dimensjon – og det er vel det meste – kan selvfølgelig plottes inn og bli til illustrerende «reiser» på kartet med tilhørende tekst-, bilde- eller videguider.

(tips; Ideas and Thoughts/Dean Shareski)

12
mar
08

«Jeg må strukturere stoffet for dem»

Det er en vanlig påstand fra oss lærere. Jeg har brukt den selv, mange ganger. Elevene, stakkar, evner ikke å skaffe seg oversikt eller navigere i den uoversiktlige informasjonsmaterien vi håper skal hjelpe dem til å oppfylle læreplanmålene.

Så setter vi i gang å lage presentasjonene våre. Oversiktlige, strukturerte, logiske. Kulepunkter. Definisjoner. Forklaringer.

Hvem lærer mest av det? Helt sikkert vi selv. Hvor mye får elevene ut av vår måte å strukturere ting på? Av og til ikke så mye.

Jeg ble minnet om det av en post på Weblogs in Higher Education som omtaler Education, American Style, men som sikkert kunne handlet om norsk skole også. De foreslår istedet: lag slike oversikter som repetisjon etter at elevene har jobbet med det selv; eller, enda bedre: la elevene lage sine egne, som de så får sammenligne med tekstforfatterens (eller kanskje lærerens). Hvorfor har vi strukturert det forskjellig? Er det bare én måte å gjøre det på som er riktig?

Hovedpoenget:

 The idea to get across is that nothing is more powerful in remembering than performing the cognitive acts that structure what one is trying to learn.

10
mar
08

Vitenskapen viser: blogging gjør deg lykkeligere!

Det er som kjent mye som kan belegges med ett eller annet vitenskapelig datasett, men jeg kunne selvfølgelig ikke motstå denne: Forskere i Australia har nå kommet frem til at folk som blogger er lykkeligere enn de som ikke gjør det. Ifølge artikkelen i The Age tok det bare to måneder før resultatene viste seg:

The findings, which have been submitted to a journal, showed the bloggers were happier about the number of friends they had, both online and face-to-face, and were more likely to reach out to these friends for help ‘They felt more socially integrated,» Mr Baker said. «They felt that their friends were a better fit and they connected better.»

Det som kanskje ikke er så oppløftende, er utgangspunktet: forskerne studerte nemlig ikke bare bloggerne,  men også en kontrollgruppe som hadde bestemt seg for at de ikke ville blogge.  Sammenlignet med kontrollgruppen sto det ikke så bra til før start med de som hadde til hensikt å blogge: de var

more psychologically distressed than those who didn’t intend to blog. They had higher levels of depression, anxiety and stress, were more likely to use self-blame and venting to cope and also less satisfied with the number of friends they had.

Men, pytt, hva gjør det om vi har vært deprimerte og venneløse en gang i tiden; nå lever vi lykkelige i bloggsfæren!

(tips: Incorporated Subversion)

01
mar
08

(Etter)utdanning fra skole til personlig læringsnettverk: å bryte ut av rammene?

beogradstreetsign1.jpg

Marita på Lektor Aksnes’ skoleblogg skriver om sitt «drømmegrunnfag» – et grunnfag i «lær en lærer som ikke er datanerd (ingenting galt med dem altså, jeg skulle gjerne vært en selv!) å bruke og reflektere over alle mulighetene som finnes på Internett».

Jeg er enig i at en formell utdanning med pensum og undervisning og sertifisering og hele pakka (og selvfølgelig belønnet med et passe antall lønnstrinn) hadde vært bra. Samtidig satte posten hennes i gang noen assosiasjoner til det andre skriver om læring med Web 2.o for tida, og som kanskje går i en litt annen retning.

Will Richardson skrev for eksempel i går om det han kaller «The Distributed University«, som i sin tur er inspirert av Jeff Jarvis’ post «Google U» på BuzzMachine. Begge disse bloggerne har barn i grunnskolen, men som for alle amerikanere er det aldri for tidlig å begynne å tenke på barnas college-utdannelse:

So, seriously, as Jeff asks, “Why should my son or daughter have to pick a single college and with it only the teachers and courses offered there?” In eight years when my daughter gets to this point (if I haven’t convinced her to travel the world and “find herself” first, or, if she hasn’t started her own business), I’m hoping she’ll be able to cobble together her own coursework from whatever the “best” options are at that point. And, as Jeff asks, why shouldn’t professors be able to pick their own students from among the best of the bunch, not just those from his or her institution?

Dette knytter an til et av de mest brukte (mote-?)begrepene i utdanningsbloggsfæren nå, nemlig Personal Learning Environment, eller personlig læringsnettverk. Nettverk er skumle, vet vi fra de siste ukenes jakt på statsrådsblod. Men flere og flere (en av de fremste er Stephen Downes) argumenterer for at kvaliteten på læringsnettverket ditt er det som kommer til  å avgjøre om du henger med eller faller av lasset i en verden i rask endring.

Et personlig læringsnettverk er nødvendig hvis vi skal få til den livslange læringen som alle politiske festtaler omtaler, men som få gjør veldig mye konkret for å virkeliggjøre. Kanskje kan vi få en ekstra impuls gjennom et grunnfag eller enda mer formell utdannelse, men dette vil være lite verdt hvis vi ikke hele tiden oppdaterer oss.

Og hvis dette gjelder for voksne, hvorfor skulle det ikke også gjelde allerede for elever i videregående eller på enda lavere nivåer? Clay Burell omtaler et par eksempler på hvordan han løser opp de vanlige rammene for skolens undervisning: en elev som riktignok går på den skolen han underviser på, men ikke i noen av hans egne klasser, har skrevet blogginnlegg Burell fant så interessante at han har innledet en dialog med ham/henne gjennom kommentarene. Her om dagen var han borte fra skolen, men deltok i undervisningen gjennom Skype video.

Ideen om skolen eller universitet som en fysisk bygning som man går inn i på et bestemt tidspunkt og forlater noen timer senere, blir utfordret. Vi bryter ut av rammene og nærmer oss kanskje en form for PLE.

Innvendingene oppsummeres kanskje greit av første kommentar til Jarvis’ post nevnt ovenfor: et PLE kan ikke gi deg vitnemål. Denne kommentatoren påstår at studenter egentlig gir blaffen i hva de lærer – det er vitnemålet som adgangstegn til en serie viktige privilegier (god jobb, høy lønn, status) som gjør college interessant.

I hvor stor grad er det samme tilfelle for oss på videregående? Ville noen gidde å lære noe av oss hvis vi ikke hadde makt til gi – eller holde tilbake – vitnemål?

Og hvordan er det med etterutdanningen vår? Vil vi bruke fritiden vår på å skaffe oss realkompetanse hvis vi ikke får studiepoeng for det?

Jo, noen vil nok det, men nå tror jeg at jeg drar ut og trener.

(bilde: fra BoingBoing  http://www.boingboing.net/2007/12/22/caution-children-vio.html )




Add to Google
mars 2008
M T O T F L S
 12
3456789
10111213141516
17181920212223
24252627282930
31  

StatCounter

free web hit counter