Posts Tagged ‘elevblogging

23
Nov
08

One size fits all?

Fikk en liten déja vu-følelse da jeg leste Ingunns innlegg i dag  – og gikk tilbake til den aller første kommentaren jeg skrev om bloggen hennes på min egen blogg. 

Jeg tror fremdeles at ikke alle vil føle blogging som meningsfylt, men er helt enig med deg i at de skal ha et saklig grunnlag for å avvise det; de bør ha prøvd det før de sier nei.

Muligens må vi samarbeide mer for å få til mer individuell tilpasning. Jeg tror ikke jeg kan lage individuelle opplegg for alle mine 120 elever. Men hvis jeg kunne ta elementer eller moduler fra andres opplegg og sette dem sammen til «pakker» som i alle fall var litt mer differensierte enn et «one size fits all»-opplegg, ville det være en forbedring. Vi er antagelig for bundet av tanken om én lærer, 30 elever som en enhet. «Klassen» har sine sterke sider som læringsarena, men også noen svakheter.

La oss si jeg skal ha en økt med noveller i VG1-engelsk. Jeg har kanskje ti ideer om hvordan jeg kan få elevene til å jobbe seg gjennom dette stoffet. Men hva om ti andre lærere hadde ti ideer hver, og et mer eller mindre ferdig opplegg til disse? Da kunne jeg kanskje tilfredsstille både eleven som leser engelsk på sjuendeklassenivå så vel som den som ville klart universitetskurs i litteratur, den som liker å blogge så vel som den som liker å lage film, den som har digitale grunnferdigheter så vel som den som har tekniske ferdigheter langt ut over det vi lærere noen gang vil få.

Jeg er mer tilhenger av en slik tilnærming, hvor jeg har ansvaret for å «plukke» det jeg mener kan brukes, enn lokalt teamarbeid på hver skole som ofte innebærer et minste felles multiplum av opplegg som alle kan gå god for. 

Blir NDLA lag 2 en arena for slik deling? Er det mulig å få til i det hele tatt? Jeg vet ikke. Vi har nok dialog på nettet, men forberedelsene til neste fagøkt er fremdeles et ganske ensomt arbeid.

Advertisements
23
Feb
08

Elevblogging: «business or pleasure?»

Jeg fortsetter å filosofere litt over elevblogging selv om jeg midlertidig har gitt opp mine egne forsøk med det. Nylig ble jeg oppmerksom på Inger Ingunn Kjøl Wiig på Sandvika videregående som ser ut til å ha fått en flying start på sitt bloggeopplegg. Hun bruker det i norskfaget og hele klassen blogger. Dette virker veldig lovende, og jeg venter spent på å følge med på videre rapporter om hvordan det går. Jeanette på Diginalet anbefaler også at elevblogging bør være tett knyttet til læreplanen.

Clay Burell på Beyond School har etterhvert beveget seg lengre og lengre bort fra en slik tilnærming – hvis jeg leser ham riktig. I en post for en måneds tid siden med tittelen «For now just let them detox and be writers,» skriver han:

I want students to fall in love with writing and self-publishing. (And by “writing,” I mean digital”communiciation,” more accurately, via whatever multimedia expression best suits your individual intelligence: if your strength is speaking or music, I want podcasts; if it’s acting or drama writing or filmmaking, I want movies; if it’s photography, so be it; etc.)

If they’re going to fall in love with regular “writing,” to return to it voluntarily and become habituated to an expressive, communicative (digital) life, it’s certainly not going to be so because I’m assigning them schooly homework. I don’t want my students to become English professors. I want them to become self-directed communicators of whatever their passions and interests are.

[…] 

I also can’t forget that some students will never take to voluntary expressive arts, period. I could force all students to write about a schooly thing (which could be a “good” topic, but the very act of it being teacher-prescribed still makes it schooly by definition), and try to force blood that way from the unwilling student turnips. But the cost of that? I’m quite likely forcing those who do have an authentic writer in them away from their authentic writing desires.»

Nå medgir Burell at hans oppfatning om at elevenes forhold til skriving er så forgiftet at de trenger en «detoxification» kan være farget av hans erfaringer i det ekstremt resultatorienterte koreanske skolesystemet der han jobber. Men begrepet «skolsk» tilsvarer hans skjellsord «schooly», og det er muligens et relevant ord i en norsk diskusjon om dette. Er vår iver etter å teste ut nye skrivearenaer i skolesammenheng noe som legger en klam,  «skolsk» hånd over noe som elevene kunne brukt til å få et mer autentisk, personlig uttrykk for skrivingen sin?

Noen elever tar åpenbart til bloggingen som fisk til vannet og føler at de virkelig får utløp for kreative krefter som de ikke kunne fått brukt på andre måter. For andre blir kanskje bloggskriving nok et ulystbetont stykke «arbeid» som de pålegges av oss lærere.

Jeg tenkte litt på følgende scenario: hva om vi hadde en rektor som var virkelig bitt av Web 2.0-basillen og hadde bestemt seg for at dette var noe som skulle tas i bruk på skolen. Som et første steg bestemmer hun at alle ansatte skal opprette sin egen blogg og skrive minst to blogginnlegg i uka om sine tanker og følelser og praksis knyttet til digitale verktøy. Ville det bli møtt med jubel? OK, eksemplet er søkt, fordi vi lærere ikke er underlagt noe læreplankrav om at vi skal produsere tekster om noe som helst. Men elever er forskjellige, akkurat som lærere. Kan vi oppmuntre til bruk av digitale verktøy samtidig som vi gir elevene større valgfrihet i hvilke verktøy de kan bruke?

Mye av begrensningen i forhold til en slik tanke ligger vel i behovet for evaluering. Men nå som formativ vurdering vektlegges så mye sterkere i forhold til summativ vurdering, skulle det kanskje også ligge bedre til rette for at man ikke nødvendigvis må ha den samme millimeterrettferdigheten i forhold til hvilke oppgaver elevene skal løse. Hvis en elev føler at bloggskriving er en god og morsom måte å utvikle skriveferdigheter på, velger hun det. Medeleven som liker filmmediet, lager manuskript og produserer en kortfilm, for eksempel.

Man kan selvfølgelig mene, som Alfred Oftedal Telhaug, at «at alt se­ri­øst fag­lig ar­beid er en dypt en­som sak» som  med nødvendighet må medføre skuffelser og er en evig kamp for å overvinne elevens iboende dovenskap. Men hvis vi tror at skolens ulystbetonte «business» faktisk kan erstattes av litt «pleasure» av og til, skal vi kanskje være forsiktige med å pushe våre nye verktøy for hardt på elevene?  

22
Jan
08

Blogging – ikke noe for elever?

Mine egne, noe halvhjertede forsøk på å dra i gang blogger i et par av klassene mine må sies å ha kantret. Det var ikke akkurat gunstig at gnomene inne i de fylkeskommunale irrganger bestemte seg for å sperre blogger.com akkurat i det vi hadde fått opprettet bloggene der i den ene klassen. Men selv etter at de i sin generøsitet åpnet tilgangen til dem bare tre uker senere, har det liksom ikke vært mulig å få dette til å ta av.

En liten trøst da at jeg ikke er helt alene om det, tydeligvis. Will Richardson skriver i kveld om en shoutout for elevblogger som han kunne bruke som gode eksempler; resultatet har vært nedslående. Jovisst skriver elever blogger der ute, men de lever ikke helt opp til hans forhåpninger om hva denne kommunikasjonsformen kunne vært:

Blogging as in writing that has “Links with analysis and synthesis that articulates a deeper understanding or relationship to the content being linked [to] and written [about] with potential audience response in mind.”

Dette er selvfølgelig en ganske krevende definisjon (som vel er hentet fra hans egen bok). Jeg har vært på utkikk etter gode norske eksempler, og en av de få  jeg har registrert som omtaler bruk av blogger i egne klasser, er Leif Harboe. Han oppsummerer at dette har vært en bra bruk av elevenes tid, men en svær arbeidsbyrde for ham selv når det gjelder å gi respons på det elevene skriver.

En del av mantraet i det Web 2.0-inspirerte lærerbloggemiljøet er at verktøy skal prøves ut av oss selv før vi prøver det ut med klassene. Personlig har jeg stor glede og nytte av å rable ned tanker her. Men kanskje er det ikke verdt å forsøke å få elever til å blogge? Er det noen som føler at de får dette til?