Gir teknologien noen merverdi?

Irritasjonen gnager fremdeles over den fordummende debatten om hvor flott alt var i de gode gamle dager før digital teknologi kom og ødela elevenes konsentrasjon med YouTube og Facebook (forrige post).

Jeg hadde opplegg for et par flotte grupper tiendeklassinger i går. De var på besøk for å vurdere om de skal søke seg til oss til høsten. Skolen hadde forskjellige fagopplegg på to klokketimer hvor vi jobbet med et lite utvalg læreplanmål. Til engelskopplegget hadde jeg som innholdsmål valgt dette:

Elevene skal kunne presentere og diskutere internasjonale nyheter og aktuelle hendelser

Temaet jeg hadde valgt ut, var den amerikanske valgkampen. Opplegget kort skissert: en litt myk innledning med et David Letterman-intervju med «George W Bush«; så skulle elevene se noen mer seriøse videoer – også fra YouTube – med årets kandidater (f.eks. Barack Obama, John McCain). Jeg hadde laget en PBwiki til elevene. Dit skulle alt de produserte lastes opp. Det var to konkrete oppgaver. Ved hjelp av den nettbaserte tjenesten MystuDIYo.com skulle de embedde YouTube-videoene om kandidatene, lage en quiz på 5-10 spørsmål om kandidatenes biografi, og så embedde den ferdige quizen i wikien. Dessuten – hvis de fikk tid – skulle de tenke seg at de hadde fått i oppdrag av en amerikansk, nettbasert radiostasjon å lage korte intervjuer om følgende: er norske tenåringer interessert i det som skjer i amerikansk politikk; hva vet de om temaet; bryr de seg om hvem som blir USAs neste president? Intervju hverandre med Audacity, og last opp den ferdige MP3-filen til wikien.

Dette er en vel forholdsvis teknologitung økt. Men disse 15-åringene blunker ikke når du ber dem om å gjøre disse oppgavene; det eneste de ikke var fortrolige med, var embed-funksjonen. Resten tok de på strak arm – dette er knapt nok teknologi for dem, det er bare sånn man klarer. Og utskjelte YouTube er ikke noen distraksjon – det er rett og slett en skattkiste av faglig innhold.

Men gir teknologien i et slikt opplegg noen merverdi? Kunne de ikke oppnådd det samme om jeg hadde stått og forelest, eller om vi hadde snakket om lærebokstoff? Etter min mening, nei. Kombinasjonen av aktualitet, autentisk engelskspråklig materiale og mulighet for elevproduksjon og deling av de ferdige produktene er noe jeg ikke ville greid å legge til rette for på annen måte.

Eller kanskje jeg burde ha skaffet til veie noen aviser?  I går ettermiddag tenkte jeg litt på et opplegg jeg kjørte noen ganger for omkring 20 år siden, altså like etter at jeg begynte som lærer. Da jobbet jeg i Vesterålen, og tilgangen på engelskspråklige aviser i den lokale Narvesen-kiosken var ikke overvettes stor. Så da var det å bestille en uke i forveien: 10 aviser, halvparten tabloider og den andre halvparten broadsheets; mer hadde jeg ikke råd til, for selvfølgelig måtte jeg betale dem av egen lomme. Så var det å utporsjonere dem slik at alle elevene fikk i alle en liten del av en avis, og så kunne vi sette i gang og klippe og lime. Et par ganger nektet jeg dem å gjøre det også, for jeg måtte bruke de samme avisene om igjen i flere klasser.  

Akk ja, de gode gamle dager …