Posts Tagged ‘teknologi

05
Nov
08

Yeah!!!

Det har vært en lang og ulidelig spennende valgkamp i USA. Jeg har ikke helt våget å tro på meningsmålingene de siste par-tre ukene, men så viste det seg altså at de ganske presist forutså utfallet.

For en prestasjon Obamas kampanje har vært! Man snakker i den andre leiren om mangel på erfaring og at «That One» skulle være bare ord og ikke handling. Men det sier i høyeste grad noe om politisk håndverk hvordan man driver en kompleks, langsiktig og kostbar prosess som en amerikansk valgkamp. Mens han som liksom skulle representere erfaringen og lederegenskapene har famlet fra den ene merkelige beslutningen til den andre (utnevne visepresidentkandidat etter 15 minutters «jobbintervju, «avbryte» valgkampen for å «redde» økonomien,  osv osv), har Obama gjort en eneste tabbe i løpet av et par år (en litt for ærlig beskrivelse av folk som klynger seg til sine våpen og sin religion når forandringens vinder feier bort jobbene deres).

Det er mange grunner til at jeg mener Obama er åpenbart bedre skikket til presidentvervet enn sin 72 år gamle rival. Siden denne bloggen gjerne skal handle litt om ny teknologi, trekker jeg fram bare én: går det an i 2008 å velge en leder for verdens høyteknologiske supermakt som ikke har sendt en epost i sitt liv og som sier at han snart skal få hjelp til å gå på nettet på egenhånd?

Eller som signaturen Muzikal203 oppsummerer på dailykos:

25
Oct
08

Effekt av PC-bruk i skolen? Tenk «disruptivt»!

Jeg er ikke glad i sjargong. Men av og til er jeg om språklærer nødt til å innse at det kanskje er nyanser som ikke helt fanges opp om vi insisterer på å finne eksisterende synonymer for nyord som dukker opp. «Disruptiv» brukt om visse teknologier er et slikt ord – det fins ikke i bokmålsordlista og det gir bare gir 560 treff om vi gjør et Google-søk på norsk. Ikke er jeg så overvettes begeistret for å anvende business-tankegang om skolen heller. Likevel synes jeg det vi skal være på utkikk etter ting vi kan lære uansett hvilket samfunnsområde innsiktene hentes fra.

Det engelske ordet ‘disruptive’ dukker opp i en debatt på Britannica Blog under overskriften «Brave New Classroom 2.0.» Her er tre par av debattanter som presenterer ganske diametralt motsatte oppfatninger av teknologiens plass i skolen. Det er velkjente Michael Wesch (The Machine is Us, A Vision of Students Today, osv). På motsatt fløy har de tatt med jusprofessor David Cole fra eliteuniversitetet Georgetown, som forklarer «Why I Ban Laptops in My Classroom«. Ikke så veldig mye nytt fra noen av sidene her.

Det var Michael Horns innlegg «Technology Can Have a Positive Impact on Education: Deploy It Disruptively!» som for meg presenterte det mest tankevekkende perspektivet. Begrepet er hentet fra business, selvfølgelig: mens markedsandeler vanligvis vinnes ved å gradvis forbedre ytelsen eller redusere prisen på en vare, kommer disruptive teknologier inn og undergraver status quo på en av to måter: enten ved å skape et helt nytt marked for noe, eller ved å tilby noe som er så mye billigere enn eksisterende produkter at det oppfattes som noe helt nytt. Apple er det klassiske eksempelet på det første: den personlige datamaskinen ble ikke lansert som en konkurrent til datidens stormaskiner, men som et leketøy. Nå er den det selvfølgelige verktøyet for all virksomhet, både privat og offentlig. Horn nevner Toyotas inntreden på det amerikanske markedet som et eksempel på den andre typen disruptiv teknologi. I dag konkurrerer de, gjennom luksusmerket Lexus, også i toppsegmentet av markedet. Men de begynte med en liten Corona som det fantes ett eneste kjøpsargument for: det var en helt ny priskategori for nybiler, og plutselig hadde grupper råd til å kjøpe slike i stedet for bruktbiler.

Så spør Horn: fins det noen «uutnyttede markeder» i skolen? Ved første øyekast kan det synes som om det ikke gjør det; tross alt er det obligatorisk skolegang for alle, der som her. Men: «Looking deeper, however, reveals many pockets of non-consumption where students would embrace computer-based learning because their alternative is nothing at all.»  En ting er fjernundervisning i avsidesliggende områder; det er utvilsomt relevant i grisgrendte strøk av Norge der små skoler kjemper en konstant kamp mot kommunale sparekniver.

Men det som er den mest interessante «pocket of non-comsumption» for meg, er tilpasset opplæring. For det er nok slik at selv om jeg i høst omsider har fått oppfylt drømmen om å jobbe med klasser utstyrt med bærbare PC’er, er mye av strukturen rundt jobbingen den samme: vi har lik progresjon for alle, vi jobber i stor grad med de samme «tekstene» (i vid betydning), selv om vi har flere måter å jobbe med dem på med dette nye verktøyet. Skulle jeg være riktig negativ i min egenvurdering, ville jeg kanskje være enig med Horn om vi er skyldige etter denne tiltalen: «… schools have done what every organization does when it sees an innovation. Its natural instinct is to cram the innovation into its existing model, which adds cost but doesn’t transform anything.» Han sier at det ikke er det minste overraskende at jusprofessor Cole forbyr bruk av PC’er under sine forelesninger. Hvis alt han gjør er å forelese og samtale med studentene sine, er det ikke særlig mye vunnet ved å ta med seg en PC inn i forelesningssalen. Derimot er det mye å tape i form av distraksjon og manglende evne til å delta i klassesamtalen.

Jeg synes PC’ene har vært et fantastisk tilskudd til min verktøykasse for å variere oppleggene. Men direkte disruptivt har det vel ikke vært. Til det tror jeg det kreves mer vågale oppbrudd fra de gamle rammene, noe som i sin tur forutsetter samarbeid. De fysiske og mentale «veggene i klasserommet» er der fremdeles og legger veldig mye av føringene for hva vi gjør og, ikke minst, hva vi ikke gjør.

Lokalavisen Amta hadde en liten notis her om dagen om at Akershus har bevilget 40 millioner kroner til bærbare PC’er i videregående. Rent bortsett fra at vi har en interesse av å skape bedre læring, kan vi nok i ikke altfor fjern fremtid bli stilt følgende spørsmål under litt større overskrifter: Hva har egentlig effekten vært?

15
Jun
08

Google, roboter og pannekakemennesker

Nok en lesverdig artikkel i ett av mine favorittidsskrifter, The Atlantic, denne måneden: «Is Google Making Us Stupid?» Nei, det er ikke en av de vanlige tiradene om det fæle nettet som ødelegger alt som er godt og høyverdig i vår sivilisasjon. Men artikkelen tar et langt historisk sveip over hva ny teknologi gjør, ikke bare med hva vi tenker, men hvordan vi tenker.

Forfatteren Guy Billout Nicholas Carr tar utgangspunkt i sin egen og bekjentes endringer i den subjektive opplevelsen av det å lese. De innrømmer at det blir vanskeligere og vanskeligere å sette seg ned for å fordype seg i en lang tekst. Der de tidligere ikke hadde problemer med å tilbringe timer i den verden som de konstruerte i sine hoder når de satt og leste en tekst, blir de nå rastløse etter et par-tre sider. Selv bloggposter på mer enn tre avsnitt kan være vanskelige å komme gjennom uten å ta en liten avstikker via linker hit og dit. En lege som intervjues i artikkelen omtaler sin egen tankeprosess som mer stakkato enn før, og sier at han i dag ikke ville vært i stand til å sette seg ned for å lese Krig og Fred.

En studie som omtales og som handler om hvordan brukere av et forskningsbibliotek forholdt seg til det digitale materialet de fant, sier at det ikke egentlig var lesning så mye som «power-browsing» som fant sted: man skumleser «horisontalt» for å finne akkurat de informasjonsbitene man vil ha istedet for å fordype seg «vertikalt.» Psykologen Maryanne Wolf beskriver den typen lesning som følger av utstrakt bruk av nettet som motivert av «efficiency» og «immediacy«; vi vil finne ting fort og effektivt akkurat når vi trenger det.

Det fins kanskje ikke nok empiri til å fastslå at nye måter å jobbe med informasjon på påvirker hjernens virkemåte. Men artikkelen påpeker det som er den nye konsensusen blant forskere: hjernen er ikke «ferdig utviklet» på et bestemt stadium, den kan tvertimot formes gjennom hele livet. Og at den kan formes gjennom de redskapene vi brukes for å hjelpe tanken, har vært en ide siden Platon advarte mot farene ved å bruke skriftlige nedtegnelser istedet for den muntlige dialogen. Artikkelen nevner også et interessant eksempel fra litt nyere tid, nemlig hvordan Nietzsches tenkning ble påvirket av skrivemaskinen. Da han var i ferd med å miste synet, lærte han seg å skrive med touch-metoden slik at han kunne sitte med lukkede øyne og bare hamre ordene ut på papiret. De som kjente ham, mente ifølge Nietzsche-eksperten Friedrich Kittler at tekstene endret karakter fra argumenter til aforismer, fra retorikk til telegramstil.

Så hvordan påvirker Internet vår tenkning? En metafor Billout bruker, er at nettet i sin allminnelighet og Googles søkealgoritmer i særdeleshet er vår tids svar på Fredric Winslow Taylors scientific management for industrisamfunnet: stoppeklokkene som målte arbeidsoperasjonene langs samlebåndet videreføres av Google-sjefen Eriks Schmidts ønske om å skape en søkemotor som er like smart som – eller smartere – enn mennesket. Drømmen er kunstig intelligens – der skillet mellom menneske og robot blir mer og mer utvisket. Vi får øyeblikkelig tilgang til all verdens informasjon.

Men informasjon er ikke det samme som kunnskap. Forfatteren Richard Foreman har en flott beskrivelse av hva vi står i fare for å miste:

I come from a tradition of Western culture, in which the ideal (my ideal) was the complex, dense and “cathedral-like” structure of the highly educated and articulate personality—a man or woman who carried inside themselves a personally constructed and unique version of the entire heritage of the West. [But now] I see within us all (myself included) the replacement of complex inner density with a new kind of self—evolving under the pressure of information overload and the technology of the “instantly available.”

Dette er det artikkelforfatteren omtaler som det nye «pannekakemennesket» – vidt i utstrekningen av hva vi kan innhente informasjon om, men pannekaketynne i vår indre, egenkonstruerte forståelse av kulturarven.

Billout Carr er fullstendig klar over at han kan tas til inntekt for maskinknusere som har et langt mer negativt syn på teknologi enn han selv har – han oppfordrer til å være skeptiske til hans skepsis … Men dette er tanker som kan være relevante for å forstå elevene våre og deres forhold til tekster.

Det er også noe som fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til lesning. Etter at jeg var ferdig med artikkelen gikk jeg rett på Amazon for å bestille bøker til sommeren. Tykke bøker.

17
Jan
08

Gir teknologien noen merverdi?

Irritasjonen gnager fremdeles over den fordummende debatten om hvor flott alt var i de gode gamle dager før digital teknologi kom og ødela elevenes konsentrasjon med YouTube og Facebook (forrige post).

Jeg hadde opplegg for et par flotte grupper tiendeklassinger i går. De var på besøk for å vurdere om de skal søke seg til oss til høsten. Skolen hadde forskjellige fagopplegg på to klokketimer hvor vi jobbet med et lite utvalg læreplanmål. Til engelskopplegget hadde jeg som innholdsmål valgt dette:

Elevene skal kunne presentere og diskutere internasjonale nyheter og aktuelle hendelser

Temaet jeg hadde valgt ut, var den amerikanske valgkampen. Opplegget kort skissert: en litt myk innledning med et David Letterman-intervju med «George W Bush«; så skulle elevene se noen mer seriøse videoer – også fra YouTube – med årets kandidater (f.eks. Barack Obama, John McCain). Jeg hadde laget en PBwiki til elevene. Dit skulle alt de produserte lastes opp. Det var to konkrete oppgaver. Ved hjelp av den nettbaserte tjenesten MystuDIYo.com skulle de embedde YouTube-videoene om kandidatene, lage en quiz på 5-10 spørsmål om kandidatenes biografi, og så embedde den ferdige quizen i wikien. Dessuten – hvis de fikk tid – skulle de tenke seg at de hadde fått i oppdrag av en amerikansk, nettbasert radiostasjon å lage korte intervjuer om følgende: er norske tenåringer interessert i det som skjer i amerikansk politikk; hva vet de om temaet; bryr de seg om hvem som blir USAs neste president? Intervju hverandre med Audacity, og last opp den ferdige MP3-filen til wikien.

Dette er en vel forholdsvis teknologitung økt. Men disse 15-åringene blunker ikke når du ber dem om å gjøre disse oppgavene; det eneste de ikke var fortrolige med, var embed-funksjonen. Resten tok de på strak arm – dette er knapt nok teknologi for dem, det er bare sånn man klarer. Og utskjelte YouTube er ikke noen distraksjon – det er rett og slett en skattkiste av faglig innhold.

Men gir teknologien i et slikt opplegg noen merverdi? Kunne de ikke oppnådd det samme om jeg hadde stått og forelest, eller om vi hadde snakket om lærebokstoff? Etter min mening, nei. Kombinasjonen av aktualitet, autentisk engelskspråklig materiale og mulighet for elevproduksjon og deling av de ferdige produktene er noe jeg ikke ville greid å legge til rette for på annen måte.

Eller kanskje jeg burde ha skaffet til veie noen aviser?  I går ettermiddag tenkte jeg litt på et opplegg jeg kjørte noen ganger for omkring 20 år siden, altså like etter at jeg begynte som lærer. Da jobbet jeg i Vesterålen, og tilgangen på engelskspråklige aviser i den lokale Narvesen-kiosken var ikke overvettes stor. Så da var det å bestille en uke i forveien: 10 aviser, halvparten tabloider og den andre halvparten broadsheets; mer hadde jeg ikke råd til, for selvfølgelig måtte jeg betale dem av egen lomme. Så var det å utporsjonere dem slik at alle elevene fikk i alle en liten del av en avis, og så kunne vi sette i gang og klippe og lime. Et par ganger nektet jeg dem å gjøre det også, for jeg måtte bruke de samme avisene om igjen i flere klasser.  

Akk ja, de gode gamle dager …

16
Jan
08

PC’er og alskens nymotens påfunn

De siste ukenes skoledebatt har vært ganske forutsigbar. Nå går pilegrimsferdene til sisuens og Nokias hjemland; det er ikke måte på nesegrus beundring for alle sider ved deres skolesystem. PISA er blitt det endelige bevis på vår skoles totale sammenbrudd. Nå skal det bli samling i bånn.

For oss som er interessert i hva bruk av digital teknologi kan tilføre hvis den integreres på en pedagogisk begrunnet måte, er det ikke store utsikter til å få gjennomslag. Her er f.eks. Aftenpostens beskrivelse av en finsk drømmeskole:

På Mattlidens skole er den eneste PC’n i klasserommene plassert på kateteret. Når elevene skal lage powerpoint-presentasjon eller finne fakta på nettet, går de til et eget datarom. Det har gjennomsiktige glassvegger og lærerværelset som nærmeste nabo.

27
Nov
07

Det teknologien er til for

Fikk en epost i ettermiddag fra læreren på en av partnerskolene i eTwinning-prosjektet vårt. Hun hadde sett på en av PhotoStory-presentasjonene elevene våre hadde lagd og var så begeistret at hun måtte skrive for å takke: «…breathtaking … fantastic … thank you!» Det var en ganske enkel sak, bilder fra aktiviteter denne eleven hadde vært med på hjemme, på skolen, i fritida.  Lagret som et lysbildeshow i .wmv-format, med musikk, og lastet opp til vimeo.com.

Men dette var ikke la-oss-tenke-oss-at-du-ville fortelle-noe-på-engelsk-om-livet-i-Norge-men-egentlig-er-det-bare-for-læreren-som-skal-ha-karaktergrunnlag. Det var reell kommunikasjon. Da gir språklæring mening. Og da gir teknologi mening.

Det er nesten så jeg føler at de 20 timene jeg har sittet og lastet opp filer til Vimeo er verdt innsatsen.