Virkelighetsnært?

For mange – både elever og lærere – er noe av det verste ved skolen at den av og til synes å befinne seg i sin egen «boble». Det er skolen – og så er det det virkelige livet der ute. Enkelte trekker konsekvensen og slutter i skolen. For oss som holder ut, er det en stadig utfordring å bidra til å lage læringssituasjoner hvor «boblefølelsen» blir minst mulig påtrengende.

Jeg vet ikke om vi er på riktig spor, men jeg synes vi har kommet bedre i gang i år med dette kompetansemålet enn sist:

… eleven skal kunne

• gjere greie for korleis ein sjølv kan vere med i og påverke det politiske systemet og diskutere kva som kan truge demokratiet

Istedet for bare å «gjere greie for» foreslo vi at de rett og slett selv skulle se om de kunne «påverke det politiske systemet.» De har fått velge seg sine egne saker og sette sammen sine egne grupper.  Så må de finne ut hva situasjonen er på det valgte saksfeltet nå, hvem som kan fatte og påvirke beslutninger om det, og hva som kan være effektive kanaler for å påvirke.

Da vi lanserte oppgaven rett etter gateslagene i Oslo som fulgte Gaza-krigen, spøkte vi med at vi vel ville måtte forklare at det dreide seg om en skoleoppgave i det vi  hentet elevene ut av varetektscellene. Men sakene de har valgt handler i liten grad om storpolitikken.  Det er  – på godt og vondt – ganske nære ting: billigere månedskort, justering av tollfrigrensene på import , gymkarakterer, kildesortering, fartsgrenser på scooter, osv.

Det som har vært interessant, har vært å se oppfinnsomheten i valg av virkemidler.   Jeg har, i likhet med andre lærere, lurt på om jeg skulle trekke sosiale nettjenester som Facebook inn i skolearbeidet. Jeg har valgt å ikke gjøre det. Men for flere av gruppene var det å opprette en Facebook-gruppe for saken de jobbet med et selvfølgelig steg i arbeidet. Flere bruker også nettbaserte spørreundersøkelser, blogg og andre verktøy.

Vi har ikke urealistiske oppfatninger om at de klarer å påvirke så voldsomt mye på de ukene prosjektet pågår, men det har vært inspirerende å se hva de har fått til så langt.

Whiteboard og betaltjenester – gjenfødelse av læreboka?

«Læreboken født på ny» melder Aftenposten i dag. Det dreier seg om tendensen til at stadig flere læreverk gjør bøkene tynnere og mer tekstfattige og til gjengjeld viser til utdypende stoff på de tilhørende nettstedene. Eksempelet som trekkes fram i artikkelen er Gyldendals Zoom til samfunnsfag for ungdomsskolen. De følger etter Aschehoug, som lenge har krevet lisens for sine Lokus-tjenester, og gjør nettstedet til en betaltjeneste.

Hva får man så for hvis man velger denne løsningen – som altså avstedkommer Aftenposten temmelig panegyriske omtale av lærebokens gjenfødelse? Vel, uten tilgang til nettstedet er det ikke lett å si, men forfatter og prosjektleder Alexander Henriksen trekker fram «hele 130 filmer til aktualisering.» Forlaget lover også at de skal fortsette å oppdatere dette etter publisering av boka, fordi to ansatte skal ha ansvar for å legge ut nytt innhold på nettsidene.

Jeg skjønner godt at mange lærere vil være fristet av dette. Hvem har ikke opplevd hvordan timene flyr mens man sitter og leter etter filmsnutter eller annet som kan brukes til å belyse et eller annet tema. Likevel kan jeg ikke unngå å tenke: hvor vanskelig kan det egentlig være å finne stoff som kan belyse et samfunnsfaglig tema – på nrk.no, tv2.no, eller på de millioner av videoer på YouTube og andre nettsteder?

Og for riktig å understreke at denne gjenfødelsen av læreboka for all del ikke skal rokke ved de gamle relasjoner i undervisningssituasjonen, kobler artikkelen det forlagsproduserte innholdet med litt reklame for whiteboards. Jeg må innrømme at jeg ikke helt har sett lyset når det gjelder disse dingsene, som stod utstilt tett i tett da jeg var på BETT for halvannet år siden. Kanskje fortoner saken seg annerledes for en skolepolitiker som føler at han bør gjøre noe for å få «sine» skoler inn i det 21. århundre, men som ikke finner budsjettmidler til PC for alle elever. På skolen som Aftenposten har besøkt satser man på Zoom, og alle de 130 videosnuttene kan vises på et flott, interaktivt smartboard:

Læreverket er utformet slik at skolen ikke er avhengig av at alle elvene [sic] har PC tilgjengelig hele tiden. På Hovseter skole er situasjonen typisk: Klassen har tilgang til PC-rom, men de digitale ressursene brukes mest ved at læreren flytter rundt på dem på et smartboard, eller bruker en projektor i stedet for tavle.

Dette minner meg om ikke bare en gjenfødelse av læreboka, men en gjenfødelse av tavleundervisningen. Forskjellen er at du kan peke på tavla og få ting til å bevege seg. Men er det egentlig nok til at elevene utvikler digitale ferdigheter? Eller lærerne, for den del?