Hva man bør kunne

Det er altså i skuddet å lage lister over hva man bør kunne.

Hva med denne: Dave Warlick rapporterer fra noe som heter OLA SuperConference i Toronto. Hovedinnleder Stephen Heppel stiller studenter spørsmålet hvilke «21st century literacies» eller digitale ferdigheter en lærer bør beherske. Svaret:

• upload to YouTube
• edit a Wikipedia article
• choose a safe online payments site
• subscribe to a podcast and unsubscribe
• turn on and off predi[c]tive text
• manage a groups Flickr photos (and spell Flickr!)
• look after a community in Facebook

Denne listen er i alle fall ikke mer urimelig enn den faktalisten Civita mener at 17-åringene våre skal kunne gulpe opp. Kanskje noen voksne må øve litt på disse mens de unge leser seg opp på Pol Pot.

STOPP PRESSEN! SENSASJON! UTROLIG!

Skal forfallet ingen ende ta? Nå har altså «den liberale tankesmien» Civita ifølge Aftenposten avslørt dagens 17-åringer en gang for alle: de vet ikke hva Moskvaprosessene er!!

Diskusjonen om norsk skole og ungdommens kunnskapsløshet er i ferd med å bli akkurat så tøvete som vi kunne ha grunn til å frykte. Her har man spurt andreklassinger som ennå ikke har hatt tredjeklassekurset i nyere historie om en serie begivenheter som riktignok var alvorlige, men som ikke på noen som helst måte er faktisk allmennkunnskap. Jeg våger påstanden: en representativ meningsmåling for hele befolkningen ville avsløre at kunnskapene om Stalins rettsprosesser mot innbilte og reelle motstandere på 30-tallet er akkurat like dårlige i alle aldersgrupper i den norske befolkning som den er blant disse ungdommene.

Men nå skal det tydeligvis skvises meningsinnhold ut av slike tullete målinger og trekkes konklusjoner: hvis de ikke vet hva Moskvaprosessene er året før de jobber med temaet i skolen, må det jo være noe feil med skolen! Det beviser jo PISA, gjør den ikke det?! Eller var det PIRLS –  eller TIMMS –  eller – ja, i alle fall den undersøkelsen som beviser at norske skoleelever ikke kan noenting?

Uansett er det helt sikkert at det fins bare ett svar: det må pugges mer!  Og så må de ikke få ha så mange hjelpemidler til rådighet. Bort med internett, slik at de tvinges til å huske!

Med innlegget til Leif i går om opplegget for norskeksamen 2009 kan jeg ikke se noe annet enn at det ligger an til noen ganske kraftige konfrontasjoner i tida som kommer om arbeidsmåter generelt og bruken av digitale hjelpemidler spesielt.

Hva er en god lærer? Et forsøk på forskningsbaserte svar

Skole dominerer mediebildet for øyeblikket i en grad jeg ikke kan huske å ha opplevd på mange år. Mange har sterke synspunkter på hva som er feil med norsk skole og følgelig hva som skal til for å forbedre den. Det synes imidlertid som om de fleste er enige om én ting: lærerens sentrale rolle. Da kan det være nyttig å snu på ukas mest populistiske utspill – byråd Listhaugs oppfordring om å sparke dårlige lærere – og i stedet spørre: hva er egentlig en god lærer?

BBC News skriver om en interessant samling som fant sted i regjeringskvartalene i Westminster denne uka på initiativ av noe som heter Cambridge Assessment Agency: til forskjell fra mye av synsingen her hjemme, hadde denne forsamlingen satt seg fore å finne ut hva som egentlig fins av forskningsbasert kunnskap om hva som kjennetegner gode lærere.

Tre eksperter refereres i artikkelen. Professor Patricia Broadfoot

argued persuasively that the evidence from international studies showed that «the highest quality teaching and learning comes when we have the greatest autonomy for the teacher and the learner»

og videre, at

the key ingredients of good teaching included: creating an atmosphere of mutual respect and fairness in the classroom, providing opportunities for «active learning» and humour to encourage pupil engagement, making learning interesting, and explaining things clearly.

Professor Debra Myhill har et interessant innspill om at litt ulydighet kan være bra hos lærere. «Creative subversiveness» kaller hun det når hun oppfordrer oss til – ikke å ignorere alle mulige utspill som kommer fra skolepolitikere og skolemyndigheter – men å iverksette dem kreativt og med en sunn porsjon skepsis. I tillegg til faglig dyktighet nevner hun én egenskap som lærere må ha:

The crucial ingredient, she argued, was a teacher’s ability to reflect on his or her own performance and then to change it.

Den siste eksperten er også en kvinnelig professor, Mary James. Hun baserer sine utsagn på et massivt, 10-årig forskningsprosjekt når hun blant annet siteres på at

[o]ne of her top 10 requirements was that the teacher should «promote the active engagement of the learner».
Citing studies that showed the academic gains from children working collaboratively in groups, she argued: «If learners are not involved in their learning, they do not learn».

Dette er kanskje ikke helt de svarene som talspersonene for en tilbakevending til «god, gammeldags formidlingspedagogikk» helst hadde ønsket seg. BBC-artikkelen kommenterer da også:

This emphasis on engaging pupils and self-reflective teaching might horrify those who support a more traditional subject-based, discipline-oriented approach.

Derimot er det vel ingenting i veien for å kombinere mange av disse kravene med ideer om integrering av teknologi i læringen. Dette tas ikke opp spesielt, men hvis en lærer skal reflektere over egen praksis og engasjere elevene i læringsarbeidet, må IKT-verktøy være velegnet.

2 millioner minutter

Kineserne kommer! Og inderne også! I USA er utfordringen fra de to asiatiske stormaktene noe av det som i stor grad påvirker tenkningen omkring hva som bør skje med skolesystemet. Denne traileren er fra et TV-program som  handler om hvordan seks elever i videreående skole i USA, Kina og India tilbringer de 2 millioner minuttene som denne forberedelsen til høyere utdanning tar. Ser ut til at amerikanerne ligger litt dårlig an, ja. Hvordan ville vi kommet ut? (tips: Dangerously Irrelevant)

Et annet digitalt skille: bidragsyterne versus syterne?

Ewan McIntosh har vært den ene hovedinnlederen på The Economists nettbaserte debatt om social networking. Rent bortsett fra at den har foregått på nettet, har den vært organisert som en klassisk debatt i Oxford-stil, med en proponent som forsvarer påstanden og en opponent som angriper den, med åpningsinnlegg, gjensvar og avslutningsinnlegg. Til slutt stemmes det, og det kåres en vinner i debatten.

Påstanden det ble tatt stilling til, var følgende: Social networking technologies will bring large [positive] changes to educational methods, in and out of the classroom. Avstemningen er nå avsluttet. De som var for påstanden vant med 63% mot 37%.

McIntosh peker på at det viktigste med debatten ikke er de tilsammen seks innleggene han og hans opponent holdt, men de hundrevis av kommentarene som disse i sin tur har avfødt både på TheEconomist.com, men også rundt omkring i bloggsfæren. Dette er et tema som opptar folk.

I alle fall noen. I en oppsummeringspost på bloggen sin, skriver McIntosh at det er en påfallende forskjell på hva og hvor mye som skrives av de som er henholdsvis for og mot påstanden som ble debattert:

I also think it’s interesting to see that more support is given to the notion in the comment space than the one-click vote would imply. Are nay-sayers simply coming with their prejudice, voting and not interacting with the debate, lest their stalwart viewpoint be changed? Certainly, that wouldn’t be surprising given the nature of most face-to-face interactions educators, workshop leaders and social media consultants are having with those who just want things to say the same.

Han lurer på om dette er et trekk som kommer til å prege andre digitale arenaer i tida som kommer etterhvert som mer og mer av den offentlige samtale flyttes til disse: de som ser positivt på denne utviklingen deltar i samtalen, de negative trekker seg unna.

The digital divide is clearly not between poor and rich, the haves and have-nots, the intelligent and the less-so. It’s about those who choose to interact with others and those who do not see the point of such connections and interactions. Politics, arguably, falls along the same lines. Those who care rise to control the messages, those who don’t care just complain about it.

Noe som gjelder i skolen også? Kanskje. Det som er noe av problemet er at de som sitter og syter uten egentlig å engasjere seg konstruktivt i debatten også kan utgjøre en ganske så effektiv hindring for at noe som helst skjer.

Blogging – ikke noe for elever?

Mine egne, noe halvhjertede forsøk på å dra i gang blogger i et par av klassene mine må sies å ha kantret. Det var ikke akkurat gunstig at gnomene inne i de fylkeskommunale irrganger bestemte seg for å sperre blogger.com akkurat i det vi hadde fått opprettet bloggene der i den ene klassen. Men selv etter at de i sin generøsitet åpnet tilgangen til dem bare tre uker senere, har det liksom ikke vært mulig å få dette til å ta av.

En liten trøst da at jeg ikke er helt alene om det, tydeligvis. Will Richardson skriver i kveld om en shoutout for elevblogger som han kunne bruke som gode eksempler; resultatet har vært nedslående. Jovisst skriver elever blogger der ute, men de lever ikke helt opp til hans forhåpninger om hva denne kommunikasjonsformen kunne vært:

Blogging as in writing that has “Links with analysis and synthesis that articulates a deeper understanding or relationship to the content being linked [to] and written [about] with potential audience response in mind.”

Dette er selvfølgelig en ganske krevende definisjon (som vel er hentet fra hans egen bok). Jeg har vært på utkikk etter gode norske eksempler, og en av de få  jeg har registrert som omtaler bruk av blogger i egne klasser, er Leif Harboe. Han oppsummerer at dette har vært en bra bruk av elevenes tid, men en svær arbeidsbyrde for ham selv når det gjelder å gi respons på det elevene skriver.

En del av mantraet i det Web 2.0-inspirerte lærerbloggemiljøet er at verktøy skal prøves ut av oss selv før vi prøver det ut med klassene. Personlig har jeg stor glede og nytte av å rable ned tanker her. Men kanskje er det ikke verdt å forsøke å få elever til å blogge? Er det noen som føler at de får dette til?

New York – til inspirasjon for Listhaug

Byråd Sylvi Listhaug (Frp) i Oslo vil sparke dårlige lærere. Det er selvfølgelig et populært forslag, også å dømme etter kommentarene fra folkedypet som henges på Dagbladets oppslag. Spørsmålet er, som alltid når dette temaet kommer opp, hvordan en skal plukke ut de som fortjener å få et tupp i baken og å miste levebrødet som de så patetisk klamrer seg til. «Alle» vet hvem de er, det er bare det at de blir beskyttet av disse forbaskede fagforeningene som maser med trivialiteter som saklige oppsigelsesgrunner.

Nå ser det ut til at skolemyndighetene i New York viser vei. Will Richardson tipser om dagens artikkel fra New York Times («New York Measuring Teachers by Test Scores«). Her fortelles det om et program som allerede har pågått i flere måneder, der 2.500 lærere er blitt overvåket ved at resultatene som elevene deres har oppnådd på standardiserte prøver er blitt fulgt over tid. At denne informasjonen er blitt samlet inn har vært hemmelig – rektorene har fått løfte fra skolemyndighetene om at programmet skulle holdes skjult for de lærerne som ble gjenstand for vurdering.

Det er ennå ikke bestemt hva dataene skal brukes til, men det er klart at med så mye informasjon tilgjengelig om dugløysa til enkelte lærere, ville det nærmest være uforsvarlig å ikke dele det med byens innbyggere:

“If the only thing we do is make this data available to every person in the city — every teacher, every parent, every principal, and say do with it what you will — that will have been a powerful step forward,” said Chris Cerf, the deputy schools chancellor who is overseeing the project. “If you know as a parent what’s the deal, I think that whole aspect will change behavior.”

I alle fall vil dette være informasjon som skal brukes når det vurderes om lærere skal gis fast ansettelse, når bonuser skal deles ut til de som har gjort seg fortjent til det; og:  

they hold out the possibility that the ratings for individual teachers could be made public.

Såpass må lærere tåle. Har du ikke greid å få skikk på pøbelklassen din og fått lært dem det de skal kunne til testene, så får du i alle fall finne deg i at det blir publisert slik at millionbyens hardtarbeidende skattebetalere vet hvem de skal ta for misèren.

Her tror jeg selv Frp kunne ha ett og annet å lære.

Gir teknologien noen merverdi?

Irritasjonen gnager fremdeles over den fordummende debatten om hvor flott alt var i de gode gamle dager før digital teknologi kom og ødela elevenes konsentrasjon med YouTube og Facebook (forrige post).

Jeg hadde opplegg for et par flotte grupper tiendeklassinger i går. De var på besøk for å vurdere om de skal søke seg til oss til høsten. Skolen hadde forskjellige fagopplegg på to klokketimer hvor vi jobbet med et lite utvalg læreplanmål. Til engelskopplegget hadde jeg som innholdsmål valgt dette:

Elevene skal kunne presentere og diskutere internasjonale nyheter og aktuelle hendelser

Temaet jeg hadde valgt ut, var den amerikanske valgkampen. Opplegget kort skissert: en litt myk innledning med et David Letterman-intervju med «George W Bush«; så skulle elevene se noen mer seriøse videoer – også fra YouTube – med årets kandidater (f.eks. Barack Obama, John McCain). Jeg hadde laget en PBwiki til elevene. Dit skulle alt de produserte lastes opp. Det var to konkrete oppgaver. Ved hjelp av den nettbaserte tjenesten MystuDIYo.com skulle de embedde YouTube-videoene om kandidatene, lage en quiz på 5-10 spørsmål om kandidatenes biografi, og så embedde den ferdige quizen i wikien. Dessuten – hvis de fikk tid – skulle de tenke seg at de hadde fått i oppdrag av en amerikansk, nettbasert radiostasjon å lage korte intervjuer om følgende: er norske tenåringer interessert i det som skjer i amerikansk politikk; hva vet de om temaet; bryr de seg om hvem som blir USAs neste president? Intervju hverandre med Audacity, og last opp den ferdige MP3-filen til wikien.

Dette er en vel forholdsvis teknologitung økt. Men disse 15-åringene blunker ikke når du ber dem om å gjøre disse oppgavene; det eneste de ikke var fortrolige med, var embed-funksjonen. Resten tok de på strak arm – dette er knapt nok teknologi for dem, det er bare sånn man klarer. Og utskjelte YouTube er ikke noen distraksjon – det er rett og slett en skattkiste av faglig innhold.

Men gir teknologien i et slikt opplegg noen merverdi? Kunne de ikke oppnådd det samme om jeg hadde stått og forelest, eller om vi hadde snakket om lærebokstoff? Etter min mening, nei. Kombinasjonen av aktualitet, autentisk engelskspråklig materiale og mulighet for elevproduksjon og deling av de ferdige produktene er noe jeg ikke ville greid å legge til rette for på annen måte.

Eller kanskje jeg burde ha skaffet til veie noen aviser?  I går ettermiddag tenkte jeg litt på et opplegg jeg kjørte noen ganger for omkring 20 år siden, altså like etter at jeg begynte som lærer. Da jobbet jeg i Vesterålen, og tilgangen på engelskspråklige aviser i den lokale Narvesen-kiosken var ikke overvettes stor. Så da var det å bestille en uke i forveien: 10 aviser, halvparten tabloider og den andre halvparten broadsheets; mer hadde jeg ikke råd til, for selvfølgelig måtte jeg betale dem av egen lomme. Så var det å utporsjonere dem slik at alle elevene fikk i alle en liten del av en avis, og så kunne vi sette i gang og klippe og lime. Et par ganger nektet jeg dem å gjøre det også, for jeg måtte bruke de samme avisene om igjen i flere klasser.  

Akk ja, de gode gamle dager …

PC’er og alskens nymotens påfunn

De siste ukenes skoledebatt har vært ganske forutsigbar. Nå går pilegrimsferdene til sisuens og Nokias hjemland; det er ikke måte på nesegrus beundring for alle sider ved deres skolesystem. PISA er blitt det endelige bevis på vår skoles totale sammenbrudd. Nå skal det bli samling i bånn.

For oss som er interessert i hva bruk av digital teknologi kan tilføre hvis den integreres på en pedagogisk begrunnet måte, er det ikke store utsikter til å få gjennomslag. Her er f.eks. Aftenpostens beskrivelse av en finsk drømmeskole:

På Mattlidens skole er den eneste PC’n i klasserommene plassert på kateteret. Når elevene skal lage powerpoint-presentasjon eller finne fakta på nettet, går de til et eget datarom. Det har gjennomsiktige glassvegger og lærerværelset som nærmeste nabo.

Hurra!! ( … tror jeg)

Det har vært en litt rar uke, egentlig. Vi hadde den regelmessige informasjonen fra ledelsen på tirsdag, et ganske langt møte. Ikke alt var like interessant denne gangen heller.

Så kommer de på onsdag med en bitteliten detalj som de hadde glemt i forbifarten på møtet dagen før: alle første- og andreklassinger skal ha bærbare PC’er fra høsten av!

Wow! Det er jo fantastisk – en revolusjon! Nå må det tenkes nytt! Trodde jeg.

Reaksjonene var ikke helt slik. De kan vel istedet best beskrives som lett resignerte. Ja, ja, vi skal vel klare å komme gjennom dette uten å forandre oss altfor mye, også. Mer eller mindre spøkefullt ble det øyeblikkelig en konkurranse om å komme med de mest oppfinnsomme tiltak for å hindre at elevene skulle få bruke disse nye PC’ene: overvåkingsprogramvare;  forlange at de skal være lukket mesteparten av tiden; forlange at de skal ligge i sekken mesteparten av tiden; forlange at de skal legges igjen hjemme mesteparten av tiden …

Det er ikke tvil om at hver elev, sin bærbare medfører utfordringer. Selvfølgelig vil det være mange som vil forsøke å spille eller være på facer’n til enhver tid. Men det blir noe litt defensivt over en holdning som bare går på å se problemene dette verktøyet kommer til å gi oss. Jeg ville trodd at at ledelsen og hele kollegiet øyeblikkelig måtte ha svingt seg rundt for å begynne å tenke konstruktivt: hvordan kan vi på best mulig måte bruke bærbare PC’er til å hente ut pedagogiske gevinster? Hvilke muligheter gir dette oss til å tenke helt nytt om måter vi arbeider med fagene våre på? Men etter pausepraten etter den korte kunngjøringen har temaet ikke vært tatt opp i det hele tatt, såvidt jeg har registrert.

Jeg tenkte tilbake på mine første spede forsøk på å bruke IKT med engelskklassene mine midt på 90-tallet: kampen for å få innpass på datarommet i konkurranse med de som «egentlig skulle bruke det» – altså de som drev med systemering og programmering og sånne ordentlige datating; siruptreige internettforbindelser; proramvare som i liten grad var tenkt brukt pedagogisk. En gjennomgangsmelodi for oss som gadd å prøve ut slike ting har lenge vært: det er moro å prøve, men det blir ikke ordentlig sving på sakene før alle elevene har hver sin bærbare.

Nå er vi der altså.

På bloggen VortexDNA denne uka var det et interessant forsøk på å framstille et «behovshierarki for internett» inspirert av Maslow:

Det høyeste nivået, det som altså tilsvarer Maslows «selvrealisering» for menneskelivet i sin alminnnelighet, handler i vår samhandling på internett om at web’en blir et friksjonsløst redskap for personlig vekst og selvrealisering. Ewan McIntosh, som tipset om VortexDNAs post, skriver at han opplever at han begynner å nærme seg det nivået når han bruker sin iPod Touch med wifi. Og kanskje må verktøyet blir enda mindre i fysisk størrelse og enda lettere å bruke spontant i enhver situasjon enn det en bærbar PC er for at redskapene skal oppfattes som helt friksjonsløse. Integrasjonen mellom mobile enheter og PC går for full fart og kommer vel til å slå inn i skolen også  – om enn ikke så brått. Vi henger tross alt noen år etter resten av samfunnet i vår bruk av teknologi.

Men bærbare PC’er til alle er da et ganske bra steg i riktig retning, er det ikke det? Vi kan helt sikkert finne mange måter å ta i mot denne teknologien på som vil garantere at den vil bli mislykket. De som vil, kan finne sannhetsbevis på at dette må gå galt. Jeg synes det er en nitrist, defensiv holdning å tenke slik, og jeg velger å tro at vi ikke kommer til å stå for den.

Likevel var den umiddelbare reaksjon – eller mange på sådan – på nyheten om PC’ene litt illevarslende. Jeg håper alle bare har gått i tenkeboksen for å kunne sprudle mest mest mulig når idedugnadene begynner utover vinteren og våren i team og avdelinger og på personalmøter om hvordan vi skal ligge et steg foran i pedagogisk bruk av bærbare.