Posts Tagged ‘disrupting class

11
Apr
11

It’s learning brukerkonferanse 2011: Disrupting Class – live-versjonen

Første dag av It’s learnings brukerkonferanse bød på Michael B Horn live – mannen som oppnådde tilnærmet gurustatus sammen med medforfatter Clayton Christensen for boken Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns. Ga foredraget noe mer enn et gjenhør med velkjente ideer? Helt sikkert ingenting revolusjonerende, men enkelte ting falt litt mer på plass.

Det spørsmålet som har blitt hengende i luften for meg etter lesing av boken, er hva en satt, etablert organisasjon som skolen kan gjøre med den innsikten som forfatterne gir oss om hvordan disruptiv innovasjon skjer. Eksemplene på organisasjoner som ikke har klart omstillingen omfatter tross alt en gang verdensledende teknologibedrifter som Digital Equipment Corporation: en bedrift som hadde den smarteste ledelsen og de kløktigste ingeniørene, som kunne forlange nær sagt hva som helst av fortjenestemarginer på sine fantastiske “minidatamaskiner”. Hvorfor så de ikke at den personlige datamaskinen ville snu opp ned på hele deres verden? Av svært gode grunner, ifølge Horn: de første PC’ene var leketøy som knapt kunne brukes til noe fornuftig, de var teknologisk fullstendig underlegne det DEC produserte, og det ga minimal fortjeneste i forhold til de stadig forbedrede versjonene av eksisterende maskiner.  Ikke desto mindre rev den personlige datamaskinen i løpet av noen måneder på slutten av åttitallet grunnlaget vekk under hele bransjen som lagde “minidatamaskinene” til en kvart eller en halv million dollar.

Hvordan unngår vi å havne i samme fellen?

Nøkkelen er, hvis en skal følge Horns oppskrift, å finne våre “areas of non-consumption” og begynne å betjene disse. Hvem er det som ikke får det de ønsker ut av dagens skole, og som ville være fornøyd med bare litt, fordi det er bedre enn ingenting? To grupper som peker seg ut for meg, og som Horn nevnte, er de som dropper ut av skolen fordi de ikke klarer å henge med i det vanlige løpet, og de som kjeder seg fordi de får for lite utfordringer; med andre ord, differensiering.

Men igjen er spørsmålet hvordan vi konkret gjør dette. Jeg tillot meg å sende Horn en epost på ettermiddagen etter at dagens økt var ferdig for å spørre om råd: hvordan få en etablert organisasjon – som en skole – til å ta i bruk “mindreverdige” teknologier som kan være disruptive? Hva møter man disse med som sier at mer kursinnhold på nettet  – en av hans spådommer om hvor utdanningssektoren beveger seg – aldri kan være fullverdige bidrag til en læringsprosess på linje med møtet mellom den engasjerte lærer og hans elever i klasserommet?  Til min overraskelse fikk jeg ikke bare svar, men et rask og utfyllende svar. Med karakteristisk amerikansk vennlighet skrev han at spørsmålet var interessant og at han kunne tenke seg å gi tre råd. Kort kan de kanskje oppsummeres slik:

For det første: begynn med det som er lett (“pick the low-hanging fruit”!). Det vil si et fag hvor skolen overhode ikke kan tilby noe eller et område som er så spesielt at ingen ville ha innvendinger mot at det ble undervist på en ukonvensjonell måte. Dermed unngår man å virke truende på noen. Du kan prøve ut innovasjon uten å ha et konstant kritisk søkelys på deg og utvikle teknologien gradvis.

For det andre kommer man kanskje ikke utenom ildsjelene, de som liker å prøve ut ting, de som ikke har noe imot å bruke litt ekstra tid og krefter på å vise at nye måter å løse oppgaver på kan ha noe for seg. Det er ikke rimelig å gå ut og forlange at et helt kollegium skal kaste seg ut i innovative eksperimenter med usikkert utfall. Men hvis man viser at nye grep fungerer, kan de kanskje skaleres opp.

Til slutt minnet han om at dagens utdanningssystem slett ikke bare ble utformet for å maksimere læring. Det er et kompromiss mellom en hel rekke forskjellige krav og hensyn, og resultatet er ikke alltid så imponerende når det gjelder hva elever faktisk lærer. Han mente at nettbasert læring – eller det som med et litt klønete uttrykk på engelsk kalles for blended learning – nettopp kunne optimaliseres bare for dette ene formålet.  Med andre ord, vi kan utnytte den disruptive teknologiens komparative fortrinn.

Dette var i alle fall oppmuntrende ord for meg, siden jeg av og til får inntrykk av at en del mener at den offentlige skolen like gjerne kan gi opp og vente til disrupsjonen fra de private skolene eller næringslivet mer generelt slår bena under oss.

Så  nå blir det ut å se etter lavthengende frukt.

 

 

 

 

Advertisements
22
Dec
08

Hvis den har vinger og fjær, flyr den? Om disrupsjon og feilslutninger

From Coyotos' photostream @ Flickr

From Coyotos' photostream @ Flickr

Endelig fikk  jeg tid til å sette meg ned med Clayton Christensens Disrupting Class (juleforberedelser …? Hva er det?). Boka er langt mer nyansert og praktisk orientert mot skolen enn jeg kanskje hadde fått inntrykk av gjennom omtale. Her er noen av de mest slående «take-aways» som jeg ble sittende igjen med som et førsteinntrykk (oppsummeringen står helt og holdent for min regning og må ikke tas som noen autoritativ framstilling av bokens budskap).

For det første er det  forfriskende å se forfatterne (Michael Horn og Curtis Johnson i tillegg til hovedforfatter Christensen) legge vekt på at skolen faktisk har vært svært tilpasningsdyktig opp gjennom de siste par hundreår. Dette gjelder sannsynligvis like mye i Norge som i USA. Der har skolens oppdrag gått fra å være bevaring av demokratiet i den amerikanske republikkens første fase, via opptrening av hele arbeidsstyrken til den industrielle revolusjon fra slutten av 1800-tallet og opphenting av Sovjetunionens påståtte naturvitenskapelige forsprang etter Sputnik-sjokket, til dagens No Child Left Behind-lov som legger opp til at resultatene av sosial fattigdom og rettferdighet skal utryddes gjennom skolen. Og amerikansk skole har faktisk forandret seg mye i takt med disse forskjellige «bestillingene».

For det andre er det en veldig direkte link fra Christensens hovedmotiv for å skrive om dette til spørsmål som er hyperaktuelle i dagens norske skolevirkelighet, særlig frafallsproblematikken. Et av aksiomene som hele framstillingen bygger på, er at vi alle er forskjellige og at vi lærer på mange ulike måter. Utspillene om forskjellige typer intelligenser og dertil tilpassede læringsstiler er blitt møtt med både interesse og kritikk.  Christensen har et svært pragmatisk forhold til dette og drøfter det ikke inngående. Istedet har han det jeg ser som en slags common sense-tilnærming som går på at de fleste subjektivt opplever at vi lærer på forskjellige måter, og da kan det være nyttig å se hva som faktisk virker av forskjellige læringsmåter for den enkelte i den situasjonen vedkommende befinner seg i. Han mener rett og slett at dette er en forutsetning for å gi elever en større indre motivasjon for å fullføre skolegangen (ytre motivasjonsfaktorer har mindre og mindre effekt i rike, vestlige samfunn).

Christensens kritikk av mye av det som presenteres som skoleforskning, er ganske nådeløs. Han sammenligner det med mange av de tidlige pionerer som ønsket å virkeliggjøre drømmen om at mennesket skulle fly. De studerte de naturlige forbilder, fuglene: de hadde vinger; de hadde fjær; altså: for å fly, måtte mennesket lage seg vinger og helst også sette fjær på dem. Mange dristige menn (det var vel helst menn?) døde mens de fortvilt flakket med sine svære vinger med pålimte fjær. Det de hadde forvekslet, var korrelasjon og kausalitet. Det var ikke en nødvendig årsakssammenheng mellom vinger, fjær og flukt. Det de istedet burde har sett på, ifølge Christensen, var anomaliene: strutsen, som hadde både vinger og fjær, men som allikevel ikke fløy; flaggermusen, som hadde vinger, men ikke fjær og som også fløy. Altfor mange skoleforskere driver på samme måten som de bolde flypionerer: et gjennomsnitt av 1000 store skoler har bedre resultater enn et gjennomsnitt av 1000 små skoler? Da må store skoler være bedre. Et land bruker mye penger på skolen og får svakere resultater på standardiserte tester enn land som bruker mindre penger? Da må penger være irrelevante. Et land som har flere PC’er i klasserommet enn et annet land har svakere matteresultater enn det andre? Da må PCer være skadelig for læringen. 

Istedet slår Christensen et slag for den logiske operatoren HVIS  – SÅ: hvis forholdene er slik og slik og slik, har skolestørrelse en slik og slik betydning; hvis penger brukes slik og slik og slik, så kan de ha en bestemt virkning; hvis PC brukes på en slik eller slik eller slik måte, kan det ha en virkning på læringen; osv. Det er anomaliene som er interessante: hvis det er slik at PC-bruk generelt ikke har noen virkning, hva er de gjør de (få) stedene hvor den faktisk har en virkning? Det er det vi må lære av.

Teknologi er et hovedanliggende i boken. Ikke for sin egen skyld, men som en plattform for den typen endring som han mener skolen må – og vil – gjennomgå: en disruptiv endring. Dette er en endring som han, med sin bakgrunn fra Harvard Business Scool, sier vil endre skolens «forretningsmodell».  Og denne forretningsmodellen kommer ikke til å vokse fram innenfor rammene av skolens eksisterende organisasjon. Hvorfor? En interessant digresjon er at noe av teorigrunnlaget som brukes for å argumentere for dette, er «norsk», nemlig BI-professorene Charles Stabell og Øystein Fjeldstads distinksjon mellom bedrifter som enten (a) verdikjede, (b) problemløsende verksted eller (c) nettverk. Fabrikker er typiske eksempler på en verdikjede: ravårer puttes inn i dem i den ene enden, verdi tilføres gjennom de standardiserte prosessene og arbeidet i fabrikken, og ut kommer det ferdige produktet. Dagens offentlige skole er i all hovedsak basert på samme modell, ifølge Christensen: elevene puttes inn i den ene enden, verdi tilføres ved at alle kjøres på «samlebånd» gjennom systemet på likt, og ut i den andre enden kommer presumptivt standardiserte produkter med en forutsigbar kvalitet. 

I en slik bedrift vil hver og en nede i organisasjonspyramiden ha ansvar for sin avgrensede oppgave. Ledelsen vil føle et ansvar for å tilby sine tradisjonelle kunder den høyest mulige kvalitet – av det produktet de til enhver tid etterspør mest. Hvorfor skulle noen her være interessert i å tilby nye produkter som ville tvinge fram en total omkalfatring av hele organisasjonen? Det de fleste vil ønske, er inkrementelle forbedringer som gjør at man kan gjøre det eksisterende produktet enda et lite hakk bedre: en smartere prosess for å montere en del; eller bruk av PC for at elevene kan ta «ryddige notater» av lærerens forelesninger.

Disruptiv fornyelse kommer fra totalt overraskende steder – fra fornyere som lenge ikke tas på alvor i det hele tatt av markedslederne: produsentene av tradisjonelle radio- og TV-apparater brød seg ikke om apparater med billige transistorer, fordi de ikke ga samme kvalitet – inntil de var blitt forbedret så mye at de plutselig hadde ikke bare prisen, men kvaliteten til å feie de gamle produsentene av banen (ingen amerikanske firmaer lager lenger TV og radio-apparater). Produsentene av store datamaskiner og det som dengang ble kalt minimaskiner, tok ikke den personlige datamaskinen alvorlig. Den utgjorde ikke noen trussel mot disse – på lang, lang tid. De konkurrerte med – ingenting. De fyller det forfatterne kaller «pockets of non-consumption». Men så forbedres disse nisjeproduktene, helt til de tar opp kampen med de gamle markedslederne. En gang fantes det et gigantselskap som het Digital Equipment Corporation. Det forsvant i dragsuget da PC’er (og Mac’er) koblet i nettverk etterhvert kunne gjøre det de gamle maskinene kunne gjøre og mye mer til.

Den disruptive fornyelsen i dagens skole kommer fra de som har tilbud i skolens «pockets of non-consumption»: virtuelle skoler har etterhvert fått hundretusener av elever i USA. De tilbyr modulbaserte opplæringstilbud som elever enten ikke finner på sine lokale skoler, eller som de ikke ønsker å benytte seg av der (‘homeschooling’ er et valg flere og flere familier gjør). Dette ser Christensen som ett av frøene i den disrupsjonen som om ganske få år vil forandre hele det amerikanske skolesystemet. Istedet for dagens rigide verdikjede (fabrikkmodellen), vil læring skje i den siste av Stabell/Fjeldstads «bedriftsmodeller»: nettverket. Denne læringen er elevsentrert: det er eleven som bestemmer læremidler, arbeidsmåter og  progresjon. Læremidlene hentes fra et vidt spekter av tilbydere som er tilgjengelige gjennom de digitale nettverkene eleven er en del av. Lærerens rolle blir å være veileder eller tutor. Vurdering av læringsresultatet  skjer når eleven føler at hun er klar for det.

Siden Christensen mer eller mindre avskriver den ordinære offentlige skolens evne til å sette ut i livet denne typen fornyelse, setter han sin lit til en prosess han kaller separasjon: når et nytt produkt bryter for mye med det eksisterende tilbudet, må en la en helt ny enhet utvikle det nye (slik Toyota opprettet en helt ny enhet for å utvikle hybridbilen Prius). I amerikansk skolesammenheng er denne nye organisasjonstypen såkalte charter schools.

Er det samme tilfelle i Norge? Er det umulig å gjennomføre grunnleggende endringer i retning av en mer elevsentrert skole innenfor rammene av dagens offentlige utdanningssystem? Jeg håper jo ikke det, men jeg ser mange av problemene Christensen påpeker  (faginndeling, organisering i fagseksjoner, timeplaner, leseplikter, karakteransvar, samarbeidsbehov, osv osv).

Men påminnelsen om betydningen av å tenke HVIS – SÅ var grei med tanke på denne bloggens hovedfokus: hvis x og y, er ny teknologi og nye verktøy nyttige …