Posts Tagged ‘teknologiintegrasjon

05
Mar
09

Å «dekke» eller «avdekke»

(delvis krysspostet fra D&B)

Frode Holdhus tar opp igjen en viktig debatt på DelBruk blant annet om vektlegging av verktøy kontra didaktikk. Han føler at det fokuseres for mye på det første og for lite på det siste.  Jeg kan være litt enig i det. Samtidig mener jeg at uten kjennskap til verktøyene, klarer vi ikke å se mulighetene for å jobbe på andre måter. Vi må ha en kontinuerlig utforsking av nye verkttøy.

Men vi må ha mer enn en tanke i hode samtidig (hadde det ikke vært for at bilmetaforene avsporet litt her nylig, ville jeg trukket fram det gode rådet jeg fikk om oppmerksomhet den gang jeg lærte å kjøre bil: Se langt. Se kort. Se langt. Se kort). Vi må ha en eller overordnet ide om hvilken plass vi mener teknologien skal ha. Noen steder utfordres lærere til å være helt eksplisitte på dette. Jeg husker at jeg ble temmelig vag da jeg for mange år siden ble spurt av amerikanske bekjente hvilken pedagogisk  retning jeg la til grunn for min praksis. Kanskje er det en nyttig øvelse? Kan vi tenke oss at presentasjonen av kollegiet på skole inneholder lærernes egen beskrivelse av hva de står for av pedagogikk? Skummelt!

Hvis jeg skulle begynne å famle litt i denne retningen: Jeg er nok altfor mye pragmatiker til å omfavne noen pedagogiske ismer fullt og helt, men jeg vil vel si at jeg er inspirert av en mer konstruktivistisk tankegang enn jeg var i mine første år som lærer. Jeg tror ikke lenger på at undervisning = læring, at jeg som lærer må «dekke» pensum. Dette er for øvrig en tankevekkende metafor som har sitt nøyaktige motsvar på engelsk – også i engelsktalende land har lærere snakket om at de må «cover» the material … Som noen har påpekt: det viktigste er ikke at vi dekker det, men at elevene avdekker/uncover det. Dette er noe annet enn det gamle, diskrediterte «ansvar for egen læring», men det er elevene som må være aktive for at de skal lære noe.

Og hvorfor bruke teknologi i læringen? Jeg finner i mine fag at IKT tilrettelegger for et stort utvalg av nye måter elevene kan være aktive medspillere i sin egen læring enn det jeg klarte å få til uten teknologien. Jeg har større tro på at elevene avdekker det de skal lære ved at de produserer innhold for å  vise sin kompetanse, enn ved at de konsumerer min undervisning når jeg «dekker pensum».

17
Feb
08

En dose edruelighet i skoledebatten

Norsk skole er nærmest blitt erklært for katastrofeområde i debatten de siste månedene. Lærerne er udugelige og elevene bare bråker. Ingen lærer noenting og landets makt, ære og fremtid står på spill.

Godt da å lese Svein Sjøbergs kronikk i siste nummer av Utdanning, «Norsk skole styrt fra PISA i Paris?«. Her er en nøktern gjennomgang av hva PISA-undersøkelsen kan brukes til, og ikke minst hva den ikke kan brukes til. Han avkler mange av de selvmotsigende rådene som kastes frem i debatten om hvordan vi skal «lære av Finland».

Samtidig legger ikke Sjøberg skjul på at norsk skole har store utfordringer og at mye kan gjøres bedre. Av spesiell interesse for oss som er opptatt av IKT-bruk i skolen er hans forsiktige problematisering under overskriften «Ut med IKT?»:

 Men Pisa viser også andre sider ved finsk skole. De ligger langt bak Oecd-snittet når det gjelder bruk av informasjonsteknologi i skolen. Her ligger Norge nær toppen, både i og utenfor skolen. Men vi skårer altså svakt på Pisa-testene. Også på individnivå er det en negativ sammenheng mellom Pisa-skåre og bruk av ikt. Vi ser altså at omfattende bruk av ikt henger sammen med lavere skåre i både norsk, naturfag og matematikk. Kanskje dette kan lede til en debatt om den sterke troen på ikt i norsk skole? Kanskje er gode lærere og gode lærebøker viktigere? Men for all del: Hvis Pisa hadde målt ‘digitale ferdigheter’, så hadde kanskje Norge skåret høyere? Men dette måler ikke Pisa, selv om de omtaler kompetanser for framtidas samfunn.

Det er åpenbart at når digitale ferdigheter er skrevet inn i læreplanene som grunnleggende på linje med lesing, skriving og regning, må det jobbes med dem i skolen. Jeg mener at det har en egenverdi for elevene våre å beherske disse. Men det ville jo utvilsomt gjøre det enklere å argumentere for dem dersom de også var positivt korrelert med faglige ferdigheter. Bedre integrasjon av verktøyene og smartere bruk kan være ett svar.

10
Feb
08

Sju kritiske spørsmål om nytten av teknologi

Vi som skriver om bruk av Web 2.0-verktøy lurer av og til på hvorfor det er så vanskelig å overbevise andre om denne teknologiens fordeler. Dina Strasser på bloggen The Line har en utfordrende og nyttig post med tittelen «The Skeptic’s Seven Questions About Technology«. Hun er i utgangspunktet positiv til teknologien, men anerkjenner at innvendingene som skeptikerne har kan være relevante.

Hovedpunktene hennes i min oversettelse:

  1. Tilfører teknologien i seg selv noe av verdi til læringen?
  2. Er denne ekstra tilførte verdien, uavhengig av den enkelte lærer, direkte relevant til læreplanmålene jeg jobber med?
  3. Kan vi lære oss grunnleggende bruk av teknologien på 20 minutter
  4. Har det oppvaskmaskineffekt – dvs at det gir oss utsikter til å spare enorme mengder arbeid på lang sikt?
  5. Hvis det ikke virker, er det noen på skolen som kan fikse det for oss?
  6. Hvis dette er nytt på min skole, vil det være støtte for det i overskuelig fremtid  – eller vil det bli sperret eller på andre måter forhindret brukt?
  7. Har jeg funnet en god balanse mellom bruk av teknologi og det som teknologien har en innbygget tendens til å sette i fare, som f.eks.
    1. økologisk bærekraft
    2. en autentisk, menneskelig kontakt med elevens lokalmiljø
    3. en variert opplevelse av verden med bruk av alle sanser

 Tankevekkende spørsmål, og med gode begrunnelser; vel verdt å lese hele posten og grunne litt over dem.

12
Jan
08

Hurra!! ( … tror jeg)

Det har vært en litt rar uke, egentlig. Vi hadde den regelmessige informasjonen fra ledelsen på tirsdag, et ganske langt møte. Ikke alt var like interessant denne gangen heller.

Så kommer de på onsdag med en bitteliten detalj som de hadde glemt i forbifarten på møtet dagen før: alle første- og andreklassinger skal ha bærbare PC’er fra høsten av!

Wow! Det er jo fantastisk – en revolusjon! Nå må det tenkes nytt! Trodde jeg.

Reaksjonene var ikke helt slik. De kan vel istedet best beskrives som lett resignerte. Ja, ja, vi skal vel klare å komme gjennom dette uten å forandre oss altfor mye, også. Mer eller mindre spøkefullt ble det øyeblikkelig en konkurranse om å komme med de mest oppfinnsomme tiltak for å hindre at elevene skulle få bruke disse nye PC’ene: overvåkingsprogramvare;  forlange at de skal være lukket mesteparten av tiden; forlange at de skal ligge i sekken mesteparten av tiden; forlange at de skal legges igjen hjemme mesteparten av tiden …

Det er ikke tvil om at hver elev, sin bærbare medfører utfordringer. Selvfølgelig vil det være mange som vil forsøke å spille eller være på facer’n til enhver tid. Men det blir noe litt defensivt over en holdning som bare går på å se problemene dette verktøyet kommer til å gi oss. Jeg ville trodd at at ledelsen og hele kollegiet øyeblikkelig måtte ha svingt seg rundt for å begynne å tenke konstruktivt: hvordan kan vi på best mulig måte bruke bærbare PC’er til å hente ut pedagogiske gevinster? Hvilke muligheter gir dette oss til å tenke helt nytt om måter vi arbeider med fagene våre på? Men etter pausepraten etter den korte kunngjøringen har temaet ikke vært tatt opp i det hele tatt, såvidt jeg har registrert.

Jeg tenkte tilbake på mine første spede forsøk på å bruke IKT med engelskklassene mine midt på 90-tallet: kampen for å få innpass på datarommet i konkurranse med de som «egentlig skulle bruke det» – altså de som drev med systemering og programmering og sånne ordentlige datating; siruptreige internettforbindelser; proramvare som i liten grad var tenkt brukt pedagogisk. En gjennomgangsmelodi for oss som gadd å prøve ut slike ting har lenge vært: det er moro å prøve, men det blir ikke ordentlig sving på sakene før alle elevene har hver sin bærbare.

Nå er vi der altså.

På bloggen VortexDNA denne uka var det et interessant forsøk på å framstille et «behovshierarki for internett» inspirert av Maslow:

internet_hierarchy_vortexdn1.jpg

Det høyeste nivået, det som altså tilsvarer Maslows «selvrealisering» for menneskelivet i sin alminnnelighet, handler i vår samhandling på internett om at web’en blir et friksjonsløst redskap for personlig vekst og selvrealisering. Ewan McIntosh, som tipset om VortexDNAs post, skriver at han opplever at han begynner å nærme seg det nivået når han bruker sin iPod Touch med wifi. Og kanskje må verktøyet blir enda mindre i fysisk størrelse og enda lettere å bruke spontant i enhver situasjon enn det en bærbar PC er for at redskapene skal oppfattes som helt friksjonsløse. Integrasjonen mellom mobile enheter og PC går for full fart og kommer vel til å slå inn i skolen også  – om enn ikke så brått. Vi henger tross alt noen år etter resten av samfunnet i vår bruk av teknologi.

Men bærbare PC’er til alle er da et ganske bra steg i riktig retning, er det ikke det? Vi kan helt sikkert finne mange måter å ta i mot denne teknologien på som vil garantere at den vil bli mislykket. De som vil, kan finne sannhetsbevis på at dette må gå galt. Jeg synes det er en nitrist, defensiv holdning å tenke slik, og jeg velger å tro at vi ikke kommer til å stå for den.

Likevel var den umiddelbare reaksjon – eller mange på sådan – på nyheten om PC’ene litt illevarslende. Jeg håper alle bare har gått i tenkeboksen for å kunne sprudle mest mest mulig når idedugnadene begynner utover vinteren og våren i team og avdelinger og på personalmøter om hvordan vi skal ligge et steg foran i pedagogisk bruk av bærbare.

29
Dec
07

«It’s the technology, stupid!»

Fant først i går fram til Steve Hargadons bloggpost fra 16. desember med ovennevnte tittel – med en mimrende referanse til Clintons huskelapp for å holde fokus (på økonomi den gang) i valgkampen i ’92. Nå bruker Hargadon den for å skjerpe frontene litt i den løpende debatten om hva som driver endringene i skolen: teknologi eller pedagogikk?

De fleste vil vel velge den ole brumm’ske løsningen – ja, takk, begge deler. Men Hargadon argumenterer ganske overbevisende for at troen på at pedagogisk utviklingsarbeid skulle føre til at teknologien naturlig ville bli integrert i læringen, ikke har slått til.  Han mener at vi nå står overfor en omveltning som er like fundamental som innføringen av trykkekunsten, og at det er teknologien som driver dette fram. Bakgrunnen for hans innlegg var diskusjonen på konferansen KnowledgeWorks. De skulle utvikle scenarier for lærerrollen i de neste 10-15 årene. Da han ytret ønske om å drøfte teknologiens rolle i dette, fikk han beskjed om at

«in this particular kind of scenario building, […] technology is almost never considered a critical force, because it can be assumed it will be adopted.» [hans uth.]

Hargadon er uenig.  Han nevner som eksempel staten Indiana, som har brukt milliarder av dollar på PC’er, men som lar elevene bruke dem i snitt 35 minutter i uka. Nå kan dette selvfølgelig høres ut som et argument for det motsatte synet – at det er teknologien som henger etter, at de ikke har nok maskiner. Men som kontrast til dette forsøket på å innføre «moderne pedagogikk» fra toppen og ned, viser han til et par alternativer: et lokalt program i den samme delstaten hvor lærere har tatt i bruk datateknologi i alt læringsarbeid; men ikke minst skriver han om intervjuet med tre elever, Lindsay, Sean og Kevin. De har vært med på oppstarten av Students 2.0, en internasjonal blogg der elever skriver om skole og læring. De sitter i hvert sitt land og snakker med Hargadon på Skype. Både Sean og Kevin er skjønt enige om at det de lærer utenfor skolen er mer relevant for deres framtidige utdanning og yrke:

«It’s an interesting model, the way school continues to operate, as opposed to the infinitely more learning that we can do outside of the classroom… I think that technology is a very important part of education today, and because of that the shift from the traditional student-teacher model is creating a whole bunch of new possibilities. The web is not the only method by which that will happen, but it is a very important one as well… At the core of everything else, all the technology usage, it’s all about creating learners, not just students who are able to interpret the facts that the teachers just preach to them in the classroom… There are 300 – 400 teachers in my school district, maybe only a a handful, I can probably count on one hand, who actually read blogs, let alone write them.» -Kevin, 17 years old, Illinois, USA

For Hargadon er spørsmålet når vi kommer til det punktet hvor gapet mellom læringen utenfor skolen og på skolen blir så stort at situasjonen blir uholdbar. Når skal vi slutte å tenke på teknologien som tilbehører eller datateknologi som et «fag»?

Jeg synes dette synet har mye for seg. Jeg har stor sympati for tanken om at teknologiintegrasjonen må være pedagogisk begrunnet, men jeg tror ikke teknologien adopteres gjennom osmose: vi må faktisk kjenne til verktøyene for å kunne vurdere om de har noen pedagogisk anvendelse. 

Dessuten må vi bruke dem selv. Det er ikke bare elevene som lærer. Jeg har ikke lyst til være en av disse som maser om at lærere må henge med på teknologiutviklingen, at vi ikke må bli akterutseilt, og så videre. Men jeg skjønner jo ikke helt hvordan vi skal kunne fortsette å ha noe å bidra med i håndtering av informasjon og kunnskap i det 21. århundre uten å ha en viss peiling på teknologien vi bruker til å forvalte disse. 

Derfor er det ikke sikkert at denne bloggen kommer til å være helt uten verktøyfokus også i 2008.