Social networking – «skolsk» og virkelig

Vi er godt fornøyd med første fase av eTwinning-prosjektet vårt. Elevene har laget PhotoStory-presentasjoner eller video om seg selv og/eller hjemstedet sitt, som så er lastet opp til vimeo.com og slik gjort tilgjengelig for partnerskolene våre. Men i helgen fikk jeg epost fra Hana, som er lærer ved den tsjekkiske skolen. Hennes elever savnet epost fra våre.

Jeg måtte med en gang rapportere tilbake til henne reaksjonen jeg fikk fra svært mange da jeg ba om den obligatoriske epostadressen for å få elevene registrert som eTwinning-deltagere: «du kan godt få en epostadresse, men jeg sjekker den aldri.» Som kjent: bare gamlinger bruker epost nå for tida. Dette kom visst litt overraskende på Hana.

Men i ettertid har jeg fundert en del på spørsmålet om hvordan vi best stimulerer til kontakt mellom elevene – eller om vi skal gjøre det i det hele tatt, utover de oppgavene vi har lagt opp til at de skal løse sammen. En innskytelse var at vi får ta prosjektet dit den sosiale nettverksbyggingen til mine elever skjer, nemlig Facebook. En av de tingene som holdt meg tilbake, var tanken på reaksjonen fra de som ser fjesboka som en frisone fra oss voksne: skal vi nå egle oss inn på den arenaen også? Lage grupper hvor vi må invitere inn folk bare fordi de er med på et skoleprosjekt? Jeg har foreløpig lagt ideen på is.

Vi har både forum og chatterom i LMSen som eTwinning stiller til rådighet for prosjektene, men selvfølgelig er ikke dette et sted hvor elever henger utenom skoletid (rent bortsett fra at den har elendig funksjonalitet). Mange utvekslet MSN-nick eller lignende. Det er vel det jeg ser på som det mest realistiske alternativet. Men det tror jeg får bli elevenes egen sak, ikke noe vi lærere skal blande oss borti. Vi får snarest mulig legge til rette for en ny, konkret oppgave de skal løse, så blir det kanskje litt nettverksbygging som bieffekt. Å forlange at elevene skal sende epost til hverandre har vel aldri funket så veldig bra, og noe særlig Web 2.0-preg er det definitivt ikke over en slik «skolsk» nettverksbygging.

Det teknologien er til for

Fikk en epost i ettermiddag fra læreren på en av partnerskolene i eTwinning-prosjektet vårt. Hun hadde sett på en av PhotoStory-presentasjonene elevene våre hadde lagd og var så begeistret at hun måtte skrive for å takke: «…breathtaking … fantastic … thank you!» Det var en ganske enkel sak, bilder fra aktiviteter denne eleven hadde vært med på hjemme, på skolen, i fritida.  Lagret som et lysbildeshow i .wmv-format, med musikk, og lastet opp til vimeo.com.

Men dette var ikke la-oss-tenke-oss-at-du-ville fortelle-noe-på-engelsk-om-livet-i-Norge-men-egentlig-er-det-bare-for-læreren-som-skal-ha-karaktergrunnlag. Det var reell kommunikasjon. Da gir språklæring mening. Og da gir teknologi mening.

Det er nesten så jeg føler at de 20 timene jeg har sittet og lastet opp filer til Vimeo er verdt innsatsen.