Posts Tagged ‘espen andersen

02
Apr
10

IKT-«debatt» i stampe

Så er det  «på han igjen»  med medieoppslag om hvor håpløst det er med IKT i skolen. Denne gangen er det forsker Lars Varvik Vavik fra Høgskolen Stord-Haugesund som har kommet fram til resultater som er negative nok til at det berettiger oppslag i riksdekkende media, bl.a. i NRKs Herog Nå 1. april – innslag nr 2 (nei, det er nok dessverre ikke aprilsnarr).

Hva er det så forskeren har avdekket? Jo, at dersom IKT ikke tas i bruk på en hensiktsmessig måte, har det ikke noen positiv effekt på resultatene på nasjonale prøver. Wow! Det må ha vært litt av et eureka-øyeblikk da det ble klart! Videre har han funnet ut at 3 av 4 lærere mener PC’ene har gjort arbeidssituasjonen vanskeligere. Hva?! Mener han altså å påstå at datamaskinene ikke med et trylleslag har gjort lærergjerningen lettere og automatisk har løst alle utfordringer ved å innføre en potensielt revolusjonerende teknologi?! Nå har jeg aldri hørt på makan!

Etter slike sjelsopprivende innsikter er det tid for det journalistiske dypdykket inn i norsk skolevirkelighet for å få bekreftet at det virkelig står så ille til. Hvor drar man da? Jo til Åfjord videreregående skole i Nord-Trøndelag, som ifølge reporteren er en av de aller siste i landet som får 1-til-1-dekning av bærbare. En lærer blir intervjuet og uttrykker bekymring over at det kan bli «noe mer arbeid» når de nå skal ta i bruk PC’ene. En annen konfronteres med at Norge har vært et datasamfunn i 30 år, og er det ikke snart på tide at skolen kommer etter? Jo, jo, men tysklæreren må ganske riktig medgi at han nok er en smule akterutseilt.  I innslaget sies det at grunnen til at Åfjord har ventet så lenge med å innføre PC’er, er «skrekkeksempelet» fra nabofylket Sør-Trøndelag, som utstyrte sine vgs-elever med bærbare allerede i 2005. Til slutt modifiseres krisebeskrivelsen noe av intervjuet med en matte- og fransklærer, som det understrekes er ung og nyutdannet. Hun bruker data aktivt, og ser potensialet i digital teknologi. Forskeren får til slutt si at det som er viktig nå, er fagrettede kurs om bruk av IKT, ikke den generelle kursingen i portaler osv som han mener har vært dominerende så langt.

Når den faktiske situasjon i skole-Norge dermed er presist beskrevet, er det tid for studiodebatt.  Hvem skal da få uttale seg? Vel, i alle fall ikke noen som står i daglig arbeid i skolen. Nei, det er fram igen med «the usual suspects» som skal få lov til å ri sine kjepphester. Det er først Espen Andersen fra BI.  Han vet at hovedproblemet nå er at vi ikke har klart å fremstille elektroniske læremidler som er gode nok – sannsynligvis en hentydning til ideen han fremmet i en tidligere diskusjon med meg om at de beste lærerne skulle videoformidle sine forelesninger til elevgrupper på 5000. Videre vet han at problemet består i at norske lærere ikke er flinke nok i fagene sine. Det er ikke IKT-ferdighetene det skorter på, de ferdighetene ville rett og slett ha kommet av seg selv («det er lett å fikse») hvis vi ikke hadde hatt så elendige kunnskaper i matte eller engelsk eller tysk. Videre vet han at elevene er så mye flinkere enn lærerne at vi aldri kan håpe på å komme opp på deres nivå.  Slik snakker en mann som sannsynligvis aldri har undervist en dag i en norsk videregående skole. Til gjengjeld kan førsteamananuensen bruke fine ord som substitusjon og innovasjon for å dekke over at denne  «diagnosen» er spekulasjoner uten noe mer faglig belegg enn en hvilken som helst hvermannsen hentet inn fra gata ville hatt for sin. Uansett er det ingenting skolen kan gjøre, for denne innovasjonen kommer til å skje andre steder. Har han da ingen konstruktive  forslag? Jo: gjør læreryrket til det mest attraktive yrket  i Norge ved å gjøre det kjempevanskelig å komme inn på lærerutdanningen. Han sa ingenting om at det var lett å fikse …

Så er det statssekretær Lisbeth Rugtvedt i Kunnskapsdepartementet som skal utgjøre motvekten. Hun blir minnet på at Norge hadde et mål tidlig på 2000-tallet om at vi i 2008 skulle være «best i verden» på IKT – og slik har det vel ikke gått? Jo da, sier politikeren, vi er langt framme. Bare se på læreplanene våre, massevis av kompetansemål om digitale ferdigheter IKT som  grunnleggende ferdighet i alle fag.

Og  slik fortsetter skyggeboksingen som går for å være «debatten om IKT i skolen i Norge. » Medienes dramaturgi tilsier at nyheter skal være negative og konfronterende. Å hente inn pragmatikere som den unge matte- og fransklæreren for å få en diskusjon med forskeren om hvordan vi konkret kunne jobbe med å øke faglig utbytte ved bruk av IKT, ville vært kjedelig radio. Det er imidlertid den gjenstridige, utfordrende virkeligheten vi som jobber i skolen må forholde oss til når mikrofonene i studio er slått av og amanuenser går tilbake til sine elfenbenstårn og politikerne polerer slagord til neste valgkamp.

23
Jan
10

Lærerne – håret i suppen?

Så har vi fått et statlig Senter for IKT i utdanningen. Tirsdag og onsdag denne uka var det offisiell åpning med statsråden og annet fintfolk til stede. Det var også hilsninger fra grupper som man anså som relevante: elever, lærerstudenter, forskere. Én gruppe som, såvidt jeg kunne registrere, glimret med sitt fravær på talerstolen, var praktiserende lærere som til daglig prøver å sette ut i livet noen av de mange visjonene om IKT i utdanningen som allerede eksisterer. Til gjengjeld ble det snakket en del om oss.

Tydeligst tale i så måte kom i den offisielle åpningsdagens siste innlegg. Førsteamanuensis på BI,  Espen Andersen, fikk i fri dressur fremføre sine ti teser om IKT i skolen. Nå skal hans innlegg (video her dersom man får Silverlight til å virke – ca siste time)  kanskje ikke tas til inntekt for senterets tanker om hvordan det skal jobbe i  tiden som kommer. Men noe må de vel ha ment med å invitere en som har en såpass tung CV på området teknologistrategi.

Så hva er førsteamanuensens strategi? Jo, læringsplattformer skal ut (tese 2). De er for oss  middelmådige, må vite. Dukser som Andersen hever seg til høyere sfærer ved hjelp av innovative verktøy som GoogleDocs. Ja, det vil si, Andersen bruker visst også læringsplattform til enkelte ting, da. Tre ting, faktisk, går det fram av GoogleDocs-dokumentet han har lagt ut på forhånd for å få innspill til foredraget sitt.  Ellers har han nå kuttet ut BIs sentrale plattform. Jeg lurte på om dette at en enkeltlærer sluttet å bruke det sentralt tilbudte verktøyet på skolen var å anse for en strategi for innovasjon. Det fikk jeg ikke noe svar på. Er det å betrakte som en fruktbar strategi for skole-Norge? Jeg ser ikke helt hvordan. Med alle sine svakheter er læringsplattformer et mellomsteg mot mer avansert bruk av IKT og noe som fyller enkelte funksjoner. Jeg tror ikke jeg vet om en eneste lærer som i dag utelukkende bruker læringsplattformer og ingen annen form for digitale verktøy.

Kanskje skal svaret ligge i tese 1: IKT-bruk i skolen bør legges på elevenes nivå, ikke på lærernes. For Andersen er tydeligvis dette entydige begreper. Elevene ligger på ett nivå, presumptivt høyt over lærerne, som basker hjelpeløst nede på nybegynnernivå,  om de nå har kommet seg dit. Slik kan man skrive når man befinner seg langt nok oppe i elfenbenstårnet med tversover’n og ikke har erfart spredningen i digitale ferdigheter i skolen – blant såvel lærere som elever. Dette ble for øvrig også påpekt fra forskerhold i innlegget fra ITU rett før Andersen snakket, men nyanser er jo gjerne litt kjedeligere enn spissformuleringer.

For at mulig tvil om hans rett til å uttale seg om andres inkompetanse skulle ryddes av veien, brukte Andersen både i «kladden» og selve foredraget en del tid på å forklare hvor lenge det var siden han hadde sendt sin første epost og benyttet andre tjenester. Dette også for å underbygge tese 8:  IKT er ikke ny teknologi, og dagens løsninger er ikke avanserte. Nei, det er nok riktig det.  Jeg har selv kommet med noen hjertesukk over hvor lite nysgjerrige mange av mine kolleger har vært på hva digital teknologi kunne bety for læring og utdanning. Men det er også et faktum at den infrastrukturen våre bevilgende myndigheter har gjort det mulig for oss å operere innenfor inntil nylig, har virket svært begrensende på den pedagogiske utviklingen. Det hjelper ikke oss at BI har hatt internt epostsystem siden 1982, når elevene på min nye, moderne skole fikk 1-til-1 dekning av bærbare PC’er først i fjor. På barne- og ungdomstrinnet er utstyrssituasjonen enda verre. I det daglige arbeidet rundt omkring på skolene er dette faktisk ganske nytt, og vi som befinner oss ute i klasserommene skal drive utviklingsarbeidet for å utnytte disse verktøyene best mulig samtidig som vi skal oppfylle læreplanmål og forberede til eksamener og gjøre svært mye av det vi også gjorde før.

Så er vel Andersens siste poeng nettopp at vi ikke skal gjøre mye av det vi gjorde før; tese 10: Læring, skole og skoleledelse kommer til å endres som følge av teknologibruk – sannsynligvis mer enn vi tror, uten av vi vet hvordan. Hans morsomme avslutningspoeng (i det muntlige foredraget) om kanonlaget som lenge etter hestens exit fra artillerioppsetninger satte av to mann til å stå stille  mens salven ble fyrt av –  for slik hadde de disponert den gangen disse to mennene måtte holde hestene i ro – er en påminnelse om å ikke tankeløst fortsette i fortidens spor.  Men når det kommer til mer konkrete anvisninger av hva slike ting betyr for skolen, synes jeg svarene blir luftige. Det ender gjerne ut i visjoner som i praksis betyr at skolen skal oppløses. «Hvorfor skal ikke én lærer ha 5000 elever,» spurte Andersen retorisk. Vel, vi kunne begynne med å spørre hvorfor ikke Andersen har 5000 studenter? Ja, jeg har også drukket Clayton Christensens kool-aid, men innen vi kommer dit; hva skal vi gjøre ? Hva skal vi gjøre de neste fem årene?  Ti? For jeg tror vel faktisk at skolen kommer til å være forholdsvis gjenkjennelig i et slikt tidsperspektiv. Det er for mange krefter som holder igjen til at vi kommer til å oppleve den totale omveltning i overskuelig framtid.

Jeg havnet i en litt ørkesløs diskusjon med en annen som skriblet i Andersens GoogleDocs-dokument. Han mente at gjennombruddet for en global nettskole der elevene plukker sine lærere fra de beste i verden og får individuell oppfølging via nettet var rett rundt hjørnet. Ja, han hadde faktisk prøvd seg på dette selv. Den tvilsomme  seriøsiteten (link nede i skrivende øyeblikk; artikkelen i Utdanning: «Advarer sterkt mot global nettskole») i den virksomheten viser vel at det ikke er fullt så enkelt å få et alternativt læringstilbud opp å stå.  Men hans påstand var at intet kunne redde den offentlige skolen, unntatt muligens «massedød» av dagens inkompetente lærere.

Så langt gikk ikke Andersen. Men det var vel ganske tydelig å lese mellom linjene at det som skal redde morgendagens elever er de digitale ekspertene som nå utdannes på Facebook og markedskreftene som skal slippes løs når 5000-elevers-lærerne får avlevert sin briljante forelesninger via videolink.

Vi som trodde vi kunne bidra til  integreringen av digitale verktøy i læringen selv om vi var lærere, får bare håpe at det fremdeles er behov for folk i kassa på Rimi når vi blir overflødige.