Posts Tagged ‘digitale-ferdigheter

03
May
09

Et eget nettfag?

Blindvei

Mens jeg konsentrerte meg om å rette ferdig heldagsprøver, raste diskusjonen på Twitter (#nettfaget) om hvorvidt det var en god ide å opprette et nytt fag viet til digitale ferdigheter.  Som vanlig trenger jeg med min omstendelige uttrykksform litt mer enn 140 tegn for å få sagt noe som helst – derfor et blogginnlegg for å argumentere for hvorfor jeg frykter at ideen om et eget fag er en blindvei.

Først vil jeg si at jeg forstår tanken godt.  Det var vel CingT som først lanserte den i denne diskusjonen, og bare det at elever kommer med slike konstruktive innspill er i seg selv grunn til å juble. Behovet som hun og mange av oss andre ser for å høyne den digitale kompetansen hos både lærere og elever,  tilsier etterutdanning/kursing/opplæring i en eller annen form.  Det som ser ut til blitt en slags foreløpig modell for dette foreslåtte nettfaget er en to-tre ukers modul på starten av skoleåret,  fulgt opp med jevnlig arbeid gjennom hele året.

Den ene åpenbare innvendingen mot dette er at det virker svært urealistisk i dag eller i overskuelig fremtid at en skulle få gjennomslag for at alt annet skal settes til side i tre uker i begynnelsen av et skoleår bare for å jobbe med digitale ferdigheter – uansett hvor vidt man måtte definere dette begrepet.  Er det noe som preger de fleste fag i dag, er det trengsel av emner som det skal jobbes med. Å overbevise de som i utgangspunktet er negative til inntoget av digital teknologi i skolen (de er mer eller mindre eksplisitt den målgruppen som det først og fremst tas sikte på å nå her) om at det er en god ide å vente med læreplanmålene i fagene deres til de har jobbet seg gjennom et opplegg om digitale ferdigheter vil trolig ikke øke entusiasmen.

Men uansett om det skulle være mulig å få gjennomført noe slikt – kanskje med tvang ovenfra i form av nasjonale eller lokale pålegg – er det en god måte å jobbe med disse ferdighetene? Jeg trodde det vi var opptatt av var integrering av de digitale ferdighetene. Jeg ser klart at det er verktøyferdigheter og andre elementer som kan læres i adskilte kursmoduler, men målet bør etter min mening være at de digitale ferdighetene blir en del av de enkelte fagenes arbeidsmåter.

Pussig nok tror jeg at jeg fant  støtte for et slikt syn nettopp i noe av materiellet som er blitt samlet sammen med tanke på å lage innhold i nettfaget. Nå har jeg mistet stien fra den som først nevnte det, men en eller annen påpekte at NDLA nå har utlyst en miniredaksjon for helhetlig digital kompetanse. Et av vedleggene til denne utlysningen var et dokument med tittelen Oversikt over noen eksisterende læremidler i digital kompetanse (.doc).  Dette viste seg å være en ren skattkiste av informasjon. En av artiklene fra listen som jeg leste med stor interesse, var Tord Høiviks «Fire veier til kvalitet. Informasjonssøking og kvalitetssikring i en digital skole«. Dette er en artikkel som trekker inn mye relevant forskning om temaet – og nettopp norsk skoles manglende evne til å nyttiggjøre seg forskning i praksis blir jo ofte påpekt som en svakhet.

Høyvik – også kjent som bloggeren Plinius – jobber på HiO, der han blant annet underviser bibliotekstudenter. Noe av det empiriske utgangspunktet for artikkelen er spørsmål og svar på portalen bibliotkesvar.no.  Et ganske typisk spørsmål lyder slik:

Hva er forskjell mellom vær og klima? Hva kommer
vinden av? Hvilke gasser er det i lufta? Plis
send alt om vær, klima, vind, gasser osv.

I dag er en skoleelev som skal svare på slike spørsmål i en radikalt forskjellig situasjon fra det som var tilfelle for bare noen få år siden, argumenterer Høyvik.  Hans enkle historiske oversikt viser utviklingen:

Fase 1. Før 1500. Kildene er håndskrevne. Alle
skrivekyndige kan produsere nye kilder.
Fase 2. 1500-2000. Kildene er trykt. Bare forlag
kan produsere nye kilder.
Fase 3. Etter 2000. Kildene er digitale. Alle skrivekyndige
kan produsere nye kilder.

De fire måtene å sikre kvalitet på som han henviser til i tittelen på artikkelen, og som er i utstrakt bruk i skolen er:

1. Åvelge nettsteder av høy kvalitet når man driver personlig søking
2. Emnekataloger, portaler o.lign
3. Kvalitetssikrede læringsarenaer
4. Skole- eller folkebibliotek, evt. med personlig veiledning

Det er i kommentarene om første punkt på listen at Høivik kommer med synspunkter som går rett inn i ideen om et eget nettfag. Når han skal kommentere diverse forsøk på å lage «oppskrifter» på god søkeadferd, skriver han:

Mye tyder på at den grunnleggende ideen bak disse
tilbudene – at informasjonskompetanse (IK) er en allmenn
ferdighet som kan flyttes fra fagfelt til fagfelt,
er feilaktig. IK er ikke en generisk, men en kontekstavhengig
kompetanse. Ulike aktivitetsområder
– kjemi, litteratur, popmusikk, pedagogikk – har ulike
kunnskapsstrukturer. Det å lære et fag vil blant si å
bli kjent med fagets interne kunnskapsorganisering
og verdier. For å vurdere fagets kilder rimelig raskt,
må du kjenne feltet på forhånd. Denne kunnskapen er
fagspesifikk.

Høivik har også kritiske synspunkter på de tre andre strategiene, og han oppsummerer:

Å slippe skoleelever løs på det åpne nettet – med tips
om portaler pluss noen gode råd om kildekritikk, har
ikke gitt de pedagogiske resultatene skolen håpet på.

Hva er så hans forslag til løsning? Her blir han mer vag, delvis, som han skriver, fordi vi ikke vet nok om hva som kreves. Men under overskriften «Et nytt læringskretsløp» konkluderer han:

Skolen opplever elevenes bruk av digitale læringsressurser som et problem. Så lenge problemet oppfattes som en mangel hos elevene, er svaret mer eller mindre gitt: de må få bedre opplæring. Det jeg har forsøkt å gjøre i denne er å redefinere problemsituasjonen. Norge – og det norske skoleverket – er på vei mot kunnskapssamfunnet. […] Økonomiens sentrum skifter fra masseproduserte varer til kunnskapsbaserte produkter.

Det betyr at det ikke er elevene, men læringsformene og lærernes praksis som må tilpasse seg.

Min egen tolknig av dette er at det ikke fins noen snarveier til integrering av digitale ferdigheter. Det bør skje i fagene, og det må skje i form av en langsiktig omlegging av praksis.

Hvis jeg skulle komme med en strøtanke til slutt om noe som kunne få fart på denne prosesessen, måtte det  bli følgende: Når mange lærere ufortrødent fortsetter med sin gamle praksis til tross for at PC’ene har gjort sitt inntog i klasserommene, er det fordi den ultimate målestokken for hvorvidt vi gjør jobben vår tillater dette.  Svært mange lærere vil si: min jobb er å forberede mine elever til eksamen. Så lenge det er mulig å lykkes til eksamen uten å ha noen gjennomtenkt strategi for integrering av IKT i fagene, vil svært mange se liten grunn til å endre noe som helst. Kan noen vise meg en eksamensoppgave fra de siste tre-fire årene der digitale ferdigheter har vært påkrevet for å løse den tilfredsstillende? I mine fag kommer jeg ikke på noen.

Advertisements
11
May
08

Ferdigheter for det 21. århundre?

IKT-gruppa har begynt å planlegge kursing av lærere og elever ved skolestart til høsten. Vi har etterhvert fått på plass en slags «grunnpakke» med bl.a. grunnleggende filbehandling, it’s learning, Skolearena, Writer/Impress, Audacity, Photostory. Det ser ut til at vi får mindre tid enn vi hadde ønsket – de fleste vil ha tid til egen planlegging. Vi må uansett ha en nivådeling, etter at mange av kollegene har vært gjennom mye av dette før.

Men i tillegg til disse mer instrumentelle ferdighetene, føler jeg at vi også bør jobbe med det som er litt mer krevende – det som på engelsk omtales som «21st century literacies.» Begrepet høres intuitivt tilalende ut, men er selvfølgelig ganske vagt. Ett forsøk på å konkretisere dem som jeg synes ser bra ut, kommer fra den amerikanske The National Council of Teachers of English. Etter en kort innledning lister de opp slik:

Twenty-first century readers and writers need to

• Develop proficiency with the tools of technology
• Build relationships with others to pose and solve problems collaboratively and
cross-culturally
• Design and share information for global communities to meet a variety of
purposes
• Manage, analyze and synthesize multiple streams of simultaneous
information
• Create, critique, analyze, and evaluate multi-media texts
• Attend to the ethical responsibilities required by these complex environments

Her ligger mange utfordringer. Jeg ser f.eks på andre o siste kulepunkt og tenker på en av juksesakene vi har gående på skolen nå. Elevene har levert identiske besvarelser. De nekter å innse at det er et problem – de sier bare at de har vært flinke til å samarbeide. De snakket om oppgaven og så ble det bare sånn at besvarelsene ble ord-for-ord identiske. Hvordan definerer vi samarbeid, plagiat og juks slik at det blir lettere å unngå slike siutasjoner?

Lar vi elevene få en realistisk trening i å «håndtere, anlysere og syntetisere multiple, samtidige informasjonsstrømmer» hvis vi fremdeles bruker læreboka som viktigste kilde til faglig innhold?

Når multimediale «tekster» (eller sammensatte tekster, som det kanskje heter hos oss) er så viktige, har  vi lærere som er utdannet til å håndtere ord, ord, ord nok kompetanse til å veilede om bilder og lyd?

Skal vi overlate disse spørsmålene til den enkelte lærer, eller skal vi prøve å ha en felles tilnærming til dem? Med den tiden vi har til rådighet for kursing, ser jeg i alle fall at det ikke vil være mulig å gjøre særlig mye ut av det ved skolestart. Så da satser vi vel på at ting går seg til og at folk sikkert bruker masse fritid til å sette seg inn i disse tingene på egen hånd …

17
Feb
08

En dose edruelighet i skoledebatten

Norsk skole er nærmest blitt erklært for katastrofeområde i debatten de siste månedene. Lærerne er udugelige og elevene bare bråker. Ingen lærer noenting og landets makt, ære og fremtid står på spill.

Godt da å lese Svein Sjøbergs kronikk i siste nummer av Utdanning, «Norsk skole styrt fra PISA i Paris?«. Her er en nøktern gjennomgang av hva PISA-undersøkelsen kan brukes til, og ikke minst hva den ikke kan brukes til. Han avkler mange av de selvmotsigende rådene som kastes frem i debatten om hvordan vi skal «lære av Finland».

Samtidig legger ikke Sjøberg skjul på at norsk skole har store utfordringer og at mye kan gjøres bedre. Av spesiell interesse for oss som er opptatt av IKT-bruk i skolen er hans forsiktige problematisering under overskriften «Ut med IKT?»:

 Men Pisa viser også andre sider ved finsk skole. De ligger langt bak Oecd-snittet når det gjelder bruk av informasjonsteknologi i skolen. Her ligger Norge nær toppen, både i og utenfor skolen. Men vi skårer altså svakt på Pisa-testene. Også på individnivå er det en negativ sammenheng mellom Pisa-skåre og bruk av ikt. Vi ser altså at omfattende bruk av ikt henger sammen med lavere skåre i både norsk, naturfag og matematikk. Kanskje dette kan lede til en debatt om den sterke troen på ikt i norsk skole? Kanskje er gode lærere og gode lærebøker viktigere? Men for all del: Hvis Pisa hadde målt ‘digitale ferdigheter’, så hadde kanskje Norge skåret høyere? Men dette måler ikke Pisa, selv om de omtaler kompetanser for framtidas samfunn.

Det er åpenbart at når digitale ferdigheter er skrevet inn i læreplanene som grunnleggende på linje med lesing, skriving og regning, må det jobbes med dem i skolen. Jeg mener at det har en egenverdi for elevene våre å beherske disse. Men det ville jo utvilsomt gjøre det enklere å argumentere for dem dersom de også var positivt korrelert med faglige ferdigheter. Bedre integrasjon av verktøyene og smartere bruk kan være ett svar.

08
Feb
08

Produksjon – ikke konsum

Jon Hoem på jonblOGG har en god presentasjon om Nettet som læringsressurs i dag. Jeg føler at det han skriver på en av de siste slidene også kan være en god kommentar til bruk av digitale verktøy i sin allminnelighet: «Skal vi utnytte nettets fulle potensiale som læringsarena forutsetter det  […] vektlegging av produksjon fremfor konsum […].»

Jeg tenkte på dette da jeg like etterpå leste Einar Bergs henvisning til Lektorlagets nettsider, der maskinknuserne for tiden boltrer seg i elendighetsbeskrivelser av hvordan PC-bruken ødelegger norsk skole (i den grad noe kan ødelegges ytterligere når det allerede er så fordervet av moderne påfunn som det oppfattes å være på de kanter). Artikkelarkivet viser blant annet til en artikkel i BT: – «De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle PC-ene ut av klasserommet igjen, sier Joakim Bøe på Os gymnas.»

At et par elever i kommentarene etter artikkelen skriver at avisen totalt har forvridd hva de har uttalt til journalisten, er nå så sin sak. Ellers er det sikkert riktig at det er mye bruk av PC rundt omkring som ikke er særlig fornuftig. Jeg tror at en av grunnene til dette er at mange lærere ikke har tatt inn over seg dette med skiftet fra konsum til produksjon. Hvis PC’en oppfattes utelukkende som en notatblokk med batteri og tastatur der elevene kan sitte og notere ned lærerens visdomsord, er ikke mye vunnet.

Hva elevene faktisk kan produsere når de gis muligheten, har jeg fått et ganske overveldende inntrykk av hos oss i dag. VG1-elevene har hatt Polaruke hele denne uka, og i dag var det fremføring av presentasjoner for å kåre vinnerne – som får en tur til Svalbard i premie! Juryen hadde en utrolig tøff jobb med å rangere de 12 finalistene, for produktene var imponerende. Bredden var også stor: en helproff animasjonsfilm vant; ellers var det TV-show, PhotoStory-produksjoner og videoer, nettsider, aviser og PowerPoint/Impress/Keynote-presentasjoner som mang en lærer kunne ha ett og annet å lære av.

Jeg kan ikke bevise noe. Men personlig tror jeg det er usannsynlig at det samme læringsutbyttet ville vært oppnådd med bruk av papir og blyant og tavle og kritt.

03
Feb
08

Nerdenes hevn: skal vi alle bli programmerere?

Jeg har vært interessert i IKT lenge – lenge nok til at jeg husker den gangen noen mente at programmering i BASIC var nyttig – i alle fall som en inngangsbillett til EDB, som det vel het den gangen. Faktisk lærte jeg meg litt programmering; nå er alt glemt, og stort sett var det nok bortkastet. Men muligens var det et nyttig lite glimt inn i hvordan man får et program til å gjøre noe.  Siden har vi stort sett overlatt programmeringen til nerdene. Noen av oss har kodet litt HTML, men nå trodde jeg det var ferdigvare som gjaldt.

Derfor ble jeg litt overrasket da jeg leste Mark Prenskys «Programming – The New Literacy» på Edutopia. Her melder Prensky (han som fant på begrepet ‘digital natives’) seg på i diskusjonen om såkalte «21st century literacies» – altså hva slags ferdigheter som må forventes for ikke å være en funksjonell analfabet i vårt medierike samfunn.

I believe the single skill that will, above all others, distinguish a literate person is programming literacy, the ability to make digital technology do whatever, within the possible one wants it to do — to bend digital technology to one’s needs, purposes, and will, just as in the present we bend words and images. Some call this skill human-machine interaction; some call it procedural literacy. Others just call it programming.

Nå  opererer riktignok Prensky med en ganske vid definisjon av programmering – alt fra å laste ned en ringetone til telefonen eller sette opp en DVD-spiller, via navigasjon i menyer til koding og skripting og lavnivåspråk som C++ hele veien ned til maskinspråk – alt er på sett og vis programmering. Hans poeng er at de fleste av oss ikke vil være tilfreds med å operere på det mest elementære nivået når vi innser at vi kan manipulere maskinene til å gjøre det vi vil de skal gjøre når vi bare lærer oss verktøybruken. Han sammenligner med middelalderen: da var lese- og skrivekunsten forbeholdt en liten elite av skrivere (scribes); de måtte skrive for deg hvis du ikke behersket kunsten, og hvis mottakeren ikke kunne lese, måtte han også ha eksperthjelp for å dekode budskapet. Slik fungerer programmerere for mange i dag – men kanskje ikke i fremtiden?

Prenskys påstand er at vi i dag både har behov for og mulighet til å bli programmerere som kan tilpasse de digitale verktøyene til akkurat våre behov. Han peker på områder av dagliglivet som inviterer til å bli løst gjennom programmering, f.eks. rutinearbeid som – retting! Han nevner presidentkandidat Howard Dean som i 2004 ble pioner på nettbruk for innsamling av penger til politiske kampanjer – ved hjelp av en 18-åring som skrev programmet som ble brukt til formålet.

At programmering er i ferd med å bli enklere og enklere, belegger Prensky bl.a. slik:

 At an early age, many young people learn the HTML language of Web pages and often branch out into its more powerful sister languages, such as XML and PHP. Other kids are learning programming languages like Game Maker, Flash, and Scratch, plus scripting language, graphics tools, and even C++, in order to build games.

Jeg vet ikke hvor dekkende dette er. Mitt inntrykk er at dette fremdeles er solid nerdeterritorium og ikke akkurat veldig utbredt. Men det er noe besnærende over tanken om at en grunnleggende literacy i vår tid består i å kunne manipulere de digitale redskapene som dominerer vår tid slik maskiner gjorde i industrialderen – eller flintøksa i steinalderen.

Som et lite apropos ble jeg minnet om et par av mine egne ting som flyter rundt i det digitale univers omtrent som romsøppel i evig bane rundt jorden: på min hjemmeside fra midten av 90-tallet (sist oppdatert 2001!) hadde jeg lagt ut en beskrivelse av hvordan jeg brukte makroer i MSWord til å lage en verktøylinje til bruk i retting. Og jamen ligger den der ennå – kanskje jeg skulle ta den fram igjen og se om jeg kunne videreutvikle den?

31
Jan
08

Hva man bør kunne

Det er altså i skuddet å lage lister over hva man bør kunne.

Hva med denne: Dave Warlick rapporterer fra noe som heter OLA SuperConference i Toronto. Hovedinnleder Stephen Heppel stiller studenter spørsmålet hvilke «21st century literacies» eller digitale ferdigheter en lærer bør beherske. Svaret:

  • upload to YouTube
  • edit a Wikipedia article
  • choose a safe online payments site
  • subscribe to a podcast and unsubscribe
  • turn on and off predi[c]tive text
  • manage a groups Flickr photos (and spell Flickr!)
  • look after a community in Facebook

Denne listen er i alle fall ikke mer urimelig enn den faktalisten Civita mener at 17-åringene våre skal kunne gulpe opp. Kanskje noen voksne må øve litt på disse mens de unge leser seg opp på Pol Pot.