Konferanse i Sandvika: «Ja, og …»

Dagens konferanse på Sandvika videregående skole, «Tid for digitale løft«, ble en fin gjennomgang av noen kjente ting og litt påfyll av nye ideer. Akkurat da forsamlingen begynte å bli litt sigen og tankene ble dratt mot helg, dukket fenomenet Stig Hjerkinn Haug fra Stig og Stein opp og ga oss en vitamininnsprøytning av et foredrag. Ikke en PowerPoint-slide, ikke ett eneste visuelt hjelpemiddel, bare Stig i 45 minutter som skulle avmystifisere begrepet kreativitet. Noen lo så de holdt på å dette av stolene, de fleste nikket gjenkjennende til eksemplene, alle fikk noe å tenke på. Han tok blant annet fatt i den norske dyrkingen av de «alminnelige»; det er ikke noe større kompliment vi kan gi folk som har lykkes her i landet enn at de likevel er «helt alminnelige». Stig slo et slag for de ualminnelige, de som ikke tenker de samme tankene som alle har tenkt før, de som tør å dumme seg ut. De som vi gjerne prøver å holde i tømme på idemyldringsmøter med utsagn som starter: «Ja, men …». Mange skoler kunne nok ha godt av den lille kulturendringen som ligger i å endre dette til: «Ja, og …». La de sprø ideene myldre også, før vi etter en stund prøver å trekke sammen trådene for å se hva vi kan få til i praksis.

Av dagens foredragsholdere for øvrig var det vel David Williamson Shaffer (University of Wisconsin-Madison), forfatter a boken How Computer Games Help Children Learn, som presenterte det som mange vil oppfatte som de sprøeste ideene: skal dataspill virkelig inn i skolen? Skal alt være bare underholdning nå? Skal ikke læring være litt kjedelig og hardt for å virke ordentlig? De eksemplene Shaffer nevnte, er selvfølgelig ikke spill av typen World of Warcraft eller Grand Theft Auto. Det dreier seg om spill utviklet for pedagogiske formål, blant annet et som trener opp deltagerne til å drive byplanlegging. Han påsto at spillet på en helt annen måte enn tradisjonell undervisning lar deltagerne få gå inn i rollen de spiller, slik at de utvikler en type profesjonalitet som de ellers ikke ville fått. Han gjorde også et viktig poeng av at rammen rundt spillet ikke er bare selve spillet, men den sosiale settingen der deltagerne befinner seg. Spillet påvirker denne settingen – eksempelvis ved adferdskorrigerende utsagn av typen: «nå oppfører du deg ikke særlig profesjonelt» dersom noen av spillerne ikke følger spiller regler.

Sandvika vgs skal nå samarbeide med Shaffer om utprøving av et spill. Dette vil vi høre mer om! Foreløpig er det jo lite spill utviklet for det pedagogiske markedet, og det norske markedet vil kanskje alltid være litt i minste laget til at vi får noen overflod. Men dette åpner spennende muligheter.

Spill er kanskje en mulig måte å aktivisere og fenge elever som ikke finner seg til rette i dagens skole. Ekspedisjonssjef Øystein Johannessens innlegg var inne på noe av det som er et politisk hovedfokus for tiden, nemlig frafallsproblematikken. Det er jo et kraftig signal om at noe er alvorlig galt i skolen når 1 av 3 ikke fullfører videregående. De som vil ha «ro i skolen» og slutt på det evige maset om forandringer, må forklare hvordan mer av det samme skal løse dette kjempeproblemet.

At vi skal bruke digitale hjelpemidler mer, var nok alle tilstedeværende enige om (det var ikke et helt tilfeldig utvalg av lærere …). Hvordan de skal brukes, er det helt sikkert uenighet om. Det er mulig jeg overtolker, men jeg tror at det muligens ligger en liten spenning mellom to grunnholdninger som lå under to av de andre innleggene. Rune Krumsvik (fra UiB, forfatter av bl.a. Skulen og den digitale læringsrevolusjonen) vektla kvalitetssikring, kontroll og nivåtilpasning i sine kriterier for hva som er gode digitale læremidler, og viste i stor grad til redaksjonskontrollerte nettsteder som NDLA og naturfag.no. Han fokuserte også på betydningen av klasseromsledelse og muligheten for å bruke verktøy til å styre elevenes databruk.

Ingunn Kjøl Wiig og Arne Krokans fellesinnlegg, på den andre siden, var klart mer Web 2.0-inspirert: verktøy som blogg og wiki med vekt på elevproduksjon er vel mer konstruktivistisk orientert. Kollega KJ og jeg lurte i pausen på om det var tilfeldig at disse to hadde henholdsvis samfunnsfag- og filologbakgrunn, mens Krumsvik, såvidt jeg kunne forstå, hadde naturfagbakgrunn. Er det mer meningsfylt i naturfag å studere en fiks ferdig animasjon av fotosyntesen på et kvalitetssikret nettsted som naturfag.no enn å lage wikier med elevenes egenproduserte tilnærming til samme tema? Er Web 2.0 noe som egner seg for noen fag, men ikke for andre? Jeg vet for lite om matte og naturfag til å si noe fornuftig om det.

Men det som i alle fall synes klart, er at vår forståelse av hva denne digitale læringsrevolusjonen egentlig innebærer, kan være nokså forskjellig fra lærer til lærer, fra fag til fag, og fra skole til skole.

Utveksling av erfaringer og synspunkter er det som kan bringe oss videre. Derfor er samlinger som den i dag nyttig. Vel blåst, Sandvika!