Arkiver for 3. april 2010

03
apr
10

Hvis denne karen har rett, bør vi snarest ta konsekvensene!

Før du leser dette innlegget, hadde det vært veldig kjekt om du kunne svare på følgende undersøkelse (virker muligens ikke hvis du leser i rss-leser – du må kanskje gå til det originale innlegget):

Det er sjelden jeg har anledning til å si noe positivt om Utdanningsdirektoratet, men nå skal jeg jammen benytte sjansen: påskeferiens mest tankevekkende og interessante innspill om læring fant jeg på deres hjemmeside. Det er et foredrag av Dylan Wiliam (jeg måtte bruke IE for å få lysbildene i tillegg til videoen – virket ikke i FF) ved åpningen av direktoratets nye lokaler om hva som er den mest kostnadseffektive måten å skape bedre læring på. Jeg har ikke mulighet til å etterprøve påstandene han fremsetter i foredraget, men de virker jo svært overbevisende og forskningsbaserte.

Så hva sier forskningen? Jo, at noen av de tiltakene som er nevnt i spørreundersøkelsen ovenfor har null effekt. Dette gjelder f.eks. teknologisatsinger som interaktive whiteboards i alle klasserom (utprøvd i London). Andre tiltak, som redusert elevtall i klassene, har en effekt, men det er en svært dyr investering i forhold til den lille forbedringen som oppnås i elevenes resultater.  Det ene tiltaket som har en gigantisk effekt er, ifølge Wiliam, satsing på vurdering for læring (eller formativ vurdering, som vi også har lært at det heter). Det er små forskjeller mellom skoler, men enorme forskjeller mellom lærere på hver skole, og han påstår altså at den ene faktoren som kan oberveres som en forskjell mellom de gode og de mindre gode lærerne, er at de førstnevnte systematisk bruker vurdering for læring. Dette kan kvantifiseres: vurdering for læring har 20 ganger større effekt enn redusert klassestørrelse, og fører til ekstra læringsutbytte tilsvarende 8 måneders læringsarbeid pr år!  Hvis dette er riktig, ville det være strutsepolitikk å ikke trekke noen praktiske konsekvenser, og det snarest.

Vurdering for læring har allerede rukket å få et litt tvilsomt rykte hos mange lærere. For noen vil det øyeblikkelig fremkalle uvelhet som assosieres  med  byråkratiske ordninger for midtterminvurderinger og – ja, Udirs famøse forbud mot plusser og minuser på karakterer fordi disse ikke gir noen meningsfylt tilbakemelding. Det er også utbredt frustrasjon over uklarhetene knyttet til den nye påpekningen av at all vurdering er vurdering for læring  inntil sluttvurderingen skal settes i et fag – med andre ord, at elevene alltid skal ha en mulighet til å forbedre  sine karakterer så å si til uka før eksamen.

Men jeg synes Wiliam tar begrepet ned på jorda, for ikke å si ut i klasserommet, i en grad som har vært fraværende i mye av det jeg har lest og hørt om det til nå. Han understreker at vurdering må skje der og da, mens læringen pågår, som et innspill til kurskorreksjon underveis. Han sammenligner tradisjonell vurdering  med vurdering for læring ved å si at den første er en obduksjon av læringen mens den andre er en helsesjekk. Jeg tror de fleste av oss er blitt litt mer bevisste på måten vi gir tilbakemeldinger, men jeg vet med meg selv at det fremdeles er altfor lett å gi elevene beskjed om hva som er feil og riktig med det de har gjort, før vi går videre til neste læringsmål.

Wiliam bruker noen enkle eksempler på hvordan en kan «ta tempen» på læringen underveis. Han starter foredraget med å vise et lysbilde med fem nummererte arbeidsprosesser og spør: «hvilke av disse har blitt redusert sterkest i omfang i moderne vestlige samfunn? Stem ved å holde én, to, tre, fire eller fem fingre i været!» Dermed får han øyeblikkelig en oversikt over hvor mange som er klar over det riktige svaret. I en annen metode bruker han plastkrus i tre farger som hver elev har på pulten. Et grønt krus som viser at du forstår det som gjenomgås. Et gult krus som viser at du ikke forstår. Og et rødt krus som viser at du vil stille et spørsmål. Hvorfor vil ikke alle vise sine grønne krus? Fordi de som viser grønt når som helst kan bli bedt om  forklare for resten av klassen det som «gule» og «røde» lurer på! Dette til forskjell fra standardspørsmålet ut i klassen: «er det noen som har spørsmål?» Et tredje eksempel er «utgangsbilletten» som en lærer ber om fra alle elever før de forlater timen: på et kartotekkort skal de svare på ett enkelt spørsmål som oppsummerer en sentral ide de har jobbet med i økta. F.eks:  etter en time om sannsynlighetsregning, skriver alle med egne ord en forklaring på hvorfor sannsynligheten ikke kan være større enn 1. Læreren samler inn kortene, kikker gjennom – og kaster dem, etter å ha konstatert om de har skjønt det. Hvis de har det, går hun videre neste time, hvis ikke, må de ta stoffet på nytt.

Wiliam sier at han har hundre slike tips – men de får vi ikke! Vi får lage våre egne. Nå vel, det har kanskje noe for seg, selv om jeg ikke ville hatt noe imot å få listen. Men det som slo meg med en gang var at dette er en ypperlig anledning til  bruke elev-PC’ene til interaktiv kommunikasjon underveis. Start med en undersøkelse à la den jeg la inn i begynnelsen av innlegget for å få oversikt over hvor mange som er klar over riktig svar. Følg opp med små undersøkelser og tester underveis. Korriger kursen dersom det viser seg at mange ikke henger med, eller gi spesiell oppfølging til de som ikke forstår. Svend Andreas Horgen er vel den jeg kjenner til i Norge som har jobbet mest systematisk med å bruke læringsplattformene til  slike formål, bl.a. ved å utvikle gode tester i It’s learning (.pdf). Ellers kan en selvfølgelig bruke andre poll-verktøy.

Slike ting er det Wiliam vil vi skal bruke etterutdanning til eller retter sagt det som kalles PD (professional development) på engelsk. Han mener altfor mye kursing har vært rettet mot å få nye tanker inn i hodet på lærerne, mens det som trengs er å få gamle tanker ut og ny praksis inn.

Dette er verdt å utforske videre.

Reklamer



Add to Google
april 2010
M T O T F L S
« mar   mai »
 1234
567891011
12131415161718
19202122232425
2627282930  

StatCounter

free web hit counter
Reklamer