Det går lenge mellom hvert innlegg her for tiden. Men som flere har vært inne på, jeg er nok ikke den eneste bloggeren som ikke har hatt ånden over meg i det siste. Jeg har ikke foretatt noen eksakt opptelling, men det er tydelig at den mappen i Google-leseren min som er merket «Norske pedagogiske blogger» har hatt en markert lavere oppdateringsfrekvens de siste månedene enn hva som var tilfelle så sent som sist vinter.
Jeg har enda mindre empiri for å belegge en påstand om at dette gjelder aktører i den engelskspråklige edublog-sfæren, som jeg også har fulgt en stund. Men ser vi på antall dager som går mellom hver gang en sentral bidragsyter som Will Richardson skriver noe på weblogg-ed, er det vel noe som tyder på at dette er en internasjonal trend.
Det betyr ikke at det ikke er noen som skriver. EvaBra på Eva2.0 driver et veritabelt enkvinnes-opplæringsprogram om alt du burde vite om IKT, med en publiseringstakt som kan ta pusten fra noen hver. June Breivik skriver stadig fyldig og godt om sine Tanker. Blant de engelskspråklige bloggene holder en veteran som David Warlick koken med neste like hyppige 2cents-bidrag som før. Og mange andre skriver litt nå og da.
Likevel er det ikke til å komme fra at blogging begynner å framstå litt som fjorårets fad. Hva er det egentlig som har skjedd? Det ene åpenbare svaret er selvfølgelig at Twitter har skjedd. Mye av min egen blogging har dreid seg om verktøytips og andre tekniske ting som i dag i stor grad bare blir twitret og ikke blir gjenstand for mer grundig omtale i bloggposter. 140 tegn klarer seg lenge for å gi en link og noen ord om hvorfor dette er bra. Dialogen om slike ting blir også kjappere enn om du henvises til kommentarfeltet på en blogg for å spørre hvordan noe virker eller hvordan en annen person bruker et verktøy.
Men kan det virkelig være slik at alle de ordrike innleggene jeg og andre bloggere møysommelig har satt ned på tastaturet egentlig for det meste har vært fyllstoff rundt den bittelille kjernen av substans som vi like gjerne kunne ha uttrykt på 140 tegn? Jeg håper jo ikke det. For min egen del har i alle fall bloggingen fylt en funksjon som ikke like lett lar seg fylle av mikroversjonen. Nettopp når inntrykk og påtrykk om endringer presser seg på har det en verdi å ta seg tid til å tenke gjennom og formulere min egen respons på dem. Det er moro når jeg får kommentarer på bloggen fordi noen faktisk har lest det jeg skriver. Enda mer moro hvis det blir litt diskusjon ut av det. Men jeg vil holde fast på det siste leddet av avslutningen på mitt aller første blogginnlegg for snart tre år siden, inspirert av Jack Nicholsons MacMurphy-figur i Gjøkeredet: «Det hjelper neppe noen at jeg skriver her. Forhåpenlig skader det ingen heller. Men det hjelper meg å tenke.»
Så hvorfor opplever jeg mer motstand mot skrivingen? Kanskje undervurderte jeg i utsagnet over den gunstige virkningen bloggerne kan ha på hverandre gjennom å kommentere på hverandres innlegg og inspirere til nye innlegg som spinner videre på ideer som noen har kastet fram. Mye negativt er blitt skrevet om bloggsfæren som et ekkokammer, der vi bare siterer hverandre og låner tanker uten å bidra med noe originalt. Noe er det sikkert i det, men jeg tror denne «samtalen» i hvertfall i mange tilfeller kan bevege seg noen små, men viktige skritt framover. Så hva skjer når det blir tynnere med innlegg? Får vi den motsatte virkningen av det vi opplevde da «alle» blogget og innspillene kom i friske kast – vi blir liggende midtfjords uten vind i seilet? Hvem gidder å blogge når «ingen» andre gjør det?
Jeg har kjent at jeg blant annet burde ha klart å formulere noe i høst som respons på de utspillene som har kommet om å kaste PC’ene ut av skolen. Men jeg har vært såpass oppgitt at jeg ikke har klart å motivere meg. Å lese kommentarfeltene etter denne debatten er ikke akkurat oppløftende (når var vel avisenes kommentarfelt det …) – lengselen tilbake til «de gode gamle dager» river tydeligvis i folkesjela. Utsagnet om at «data er kommet for å bli» var en dårlig vits allerede for 20 år siden, så hvorfor må vi utkjempe de samme kampene fremdeles? Er det fordi vi ikke har greid å formulere noe overbevisende svar på noen av de sentrale problemene digitaliseringen har ført med seg i skolen?
Det er i alle fall noe jeg ikke klarer på 140 tegn.
Mitt hJØRNe av web'en 
Takk for interessante observasjoner og tanker, Jørn. Jeg deler din opplevelse av at det er tynnere i rss-leseren – til gjengjeld har jeg en liste lang som et vondt år over lenker jeg må sjekke ut fra Twitter. Som du sier tror jeg nok det at stadig flere både edubloggere og andre kommer på Twitter, bidrar til å redusere bloggaktiviteten. Twitter dekker nok ofte behovet både for de umiddelbare diskusjonene og kommunikasjonen med andre. Da står bloggen igjen som en arena for lange tanker når man trenger det. Kanksje også vi er i ferd med å få samme sykdom som andre deler av offentligheten – kortere, raskere, spissere. Hvorfor snekre en møysommelig halvtime+ på et blogginnlegg når en kan slippe unna med et tankestreif på Twitter? Det er jo i så fall trist, for selv om jeg setter pris på umiddelbarheten ved Twittermeldinger er det jo en lise for sjelen å lese (passe) lange, velformulerte innlegg med refleksjon og mening. Muligens er det også en form for apati som kommer snikende? Jeg opplever i alle fall at mange av de tingene som jeg har lyst ti lå skrive om, ikke påvirkes i nevneverdig grad av verken min skriving eller andres kommentarer til det. Riktignok er det mye å si for det terapeutiske i å formulere egne tanker og merke at man ikke er alene om dem, men det fører ikke til noen endring – det har bare tatt tid. Jeg vet ikke. Men jeg tror det er sunt å skrive litt innimellom (så jeg fortsetter å gjøre det når jeg har tid) og jeg synes det er interessant å lese (og kommentere) andres blogger, så jeg kommer til å fortsette med det og. (Beklager mengde-spamming i kommentarfeltet:-).
Hei Jørn! Du er inne på noe av det samme som jeg tror er årsaken til nedgangen i bloggingen: informasjonsmetning, oppgitthet og/eller overgang til twitter. Jeg er imponert av Eva2.0 og andre som brenner for «saka»; selv føler jeg mer at jeg ulmer.. Innen IKT er generasjonnstiden kort, og mange generasjoner av ildsjeler har brent ut innen skoleverket de siste 20 år, i frustrasjon over hvor tregt det går å få IKT inn på bred front i pedagogisk sammenheng.
Twitter er en artig kanal, men det er vanskelig å finne igjen gode meldinger, og det er mer eller mindre et øyeblikksmedium som fungerer så lenge det ikke er alt for mange som bruker det (jeg bruker vel og merke twihrl, det er kanskje annen programvare som organiserer meldingene bedre). Å etterspore en diskusjon på twitter er rene detekivarbeidet, og viss du ikke følger alle deltakerne, blir det jo ekstra moro. Når de mest interessante poengene kanskje i tillegg går som direktemeldinger, blir det ofte kryptisk.
De fleste blogger har ikke den helt store lesekretsen, men de har ofte en «lang hale», og kan ha verdi som dokumentasjon av tema som er borte fra twitter etter kort tid. Rett som det JJ er får jeg kommentarer på innlegg jeg skrev for lenge siden, og det er morsomt. For min del ser jeg at innholdet i innleggene ikke stemmer så godt med bloggingressen, som er: «Kommentarer til den digitale hverdagen». Kanskje vil mange av oss blogge mer hvis vi tenker gjennom hva vi egentlig vil skrive om?
Takk for innspill, @Bjørn Helge og @Einar! Jeg savner også de gode, gjennomtenkte blogginnleggene, selv om jeg også har mye glede av informasjonsflommen på Twitter. Kanskje er det så enkelt som at vi har begrenset med tid – og at et nytt medium ikke kan komme på toppen av alt det andre vi holder på med. Noe må velges bort. Det er opplagt en fare for utbrenthet hvis en skriver mye og opplever at lite egentlig endrer seg som følge av diskusjonene.
Litt morsom timing nå: akkurat i det jeg sitter og skriver denne kommentaren, plinger det inn en tweet fra Øystein Johannessen (Twitter: oysteinj) med link til en Economist-artikkel hvor ingressen har følgende påstand: «It’s the flamboyant, visionary bosses who change the world». Johannessen har hengt på sin egen kommentar: «Gjelder vel også off/IT?»
Kanskje det er slik at det ikke er vi grå mus som tusler ut til klasserommene hver dag som kan skape endringene? Må vi ha en «flamboyant, visionary boss» som leder oss til «the Promised Land»?
Jeg har også tenkt på mye av det samme. Det vil si – jeg har egentlig vært litt lettet over at det ikke har vært så høy frekvens på blogginnlegg hos alle edubloggerne jeg følger fordi jeg ikke har klart å holde samme frekvensen selv. Jeg vet ikke helt hvorfor, Twitter er en forklaring, men jeg synes som Einar at det til tider blir vel mye der, og jeg mister litt oversikten. Det er fint akkurat i øyeblikket, men det blir mange tråder. Men kan kan jo heller ikke få med seg alt. Jeg tror kanskje en annen grunn til mindre blogging er at vi en periode lærte veldig mye nytt som vi testet ut, og der vi hadde et behov for å dele erfaringer. Nå vet vi hva vi skal gjøre i forhold til blogger, wikier osv., vi har haugevis med verktøy å benytte oss av, og med del&bruk kan man raskt finne fram til andres erfaringer. Dessuten er det jo grenser for hvor mange innlegg man kan skrive om at man vil ha færre karakterer i norskfaget:) Men jeg synes det er veldig kjekt når det dukker opp reflekterte innlegg om skole osv. på bloggene deres, så jeg leser! Dessuten synes jeg hele skoledebatten egentlig er ganske uinteressant, særlig de siste oppslagene du Jørn viser til. Takke meg til gode og velformulerte blogginnlegg som tar opp problemstillinger jeg kjenner meg igjen.
@Marita: jeg har også vært inne på at vi er i en slags konsolideringsfase hvor vi bruker mye av det vi har skrevet om i de siste par årene. Og det er jo positivt hvis vi ikke bare skriver om IKT, men faktisk bruker det!
Jeg er enig i at innlegg av den typen jeg linker til over er uinteressante på ett vis. Samtidig lurer jeg på om vi ikke må prøve å nå lenger enn til menigheten. Vi når nok ikke slike som denne lektoren som har funnet Svaret (eller alle 12 Svarene), men det er mange som lurer på hva som skjer i skolen. Skal vi overlate virkelighetsbeskrivelsen til de som sier at det eneste svaret er å gå bakover – tilbake til de gode gamle dager?
Når jeg skrev at jeg syntes selve skoledebatten er uinteressant, tenkte jeg kanskje ikke først og fremst på dette innlegget, men debatten i sin helhet, som for meg handler mest om frukt, grønt og barnehager, og lite om den virkeligheten vi forholder oss, selv om det jo også her er mange ulike virkelighetsbeskrivelser ute og går… Men vi må selvsagt nå lengre ut enn til menigheten, og i så måte er vel kanskje del&bruk noe av det mest «effektive» som har skjedd på den fronten!
Du er ikkje aleine om denne observasjonen. Kanskje er det i ferd med å gå opp for oss at alt dette snakket vi produserer, slett ikkje trengst?
@kvilelaus: Nei, at det trengst – i den store samanhengen – har eg vel aldri trudd. Men som eg er inne på i innlegget, eg vonar å gjere minst mogleg skade, i alle høve! Og sjølv har eg no tykt det har vore kjekt å lese alle dei norske lærarbloggane i dei siste par åra.
Hei.
Interessant innlegg. Har lagt merke til det samme selv. Selvom du fremhever meg som en av dem som fremdeles er aktiv (takk for det 🙂 ) merker jeg at frekvensen min er gått ned i forhold til fjoråret. For meg skyldes det flere ting. Ett forhold er Twitter som du peker på, et annet er information overload. Følger stadig flere på Twitter, er med i mange ulike nettsamfunn, lang leseliste i RSS, bøker jeg skulle ha lest, etc. Om det er en overgang eller en ny fase vet jeg ikke. Takk for et interessant innlegg.