Whiteboard og betaltjenester – gjenfødelse av læreboka?

«Læreboken født på ny» melder Aftenposten i dag. Det dreier seg om tendensen til at stadig flere læreverk gjør bøkene tynnere og mer tekstfattige og til gjengjeld viser til utdypende stoff på de tilhørende nettstedene. Eksempelet som trekkes fram i artikkelen er Gyldendals Zoom til samfunnsfag for ungdomsskolen. De følger etter Aschehoug, som lenge har krevet lisens for sine Lokus-tjenester, og gjør nettstedet til en betaltjeneste.

Hva får man så for hvis man velger denne løsningen – som altså avstedkommer Aftenposten temmelig panegyriske omtale av lærebokens gjenfødelse? Vel, uten tilgang til nettstedet er det ikke lett å si, men forfatter og prosjektleder Alexander Henriksen trekker fram «hele 130 filmer til aktualisering.» Forlaget lover også at de skal fortsette å oppdatere dette etter publisering av boka, fordi to ansatte skal ha ansvar for å legge ut nytt innhold på nettsidene.

Jeg skjønner godt at mange lærere vil være fristet av dette. Hvem har ikke opplevd hvordan timene flyr mens man sitter og leter etter filmsnutter eller annet som kan brukes til å belyse et eller annet tema. Likevel kan jeg ikke unngå å tenke: hvor vanskelig kan det egentlig være å finne stoff som kan belyse et samfunnsfaglig tema – på nrk.no, tv2.no, eller på de millioner av videoer på YouTube og andre nettsteder?

Og for riktig å understreke at denne gjenfødelsen av læreboka for all del ikke skal rokke ved de gamle relasjoner i undervisningssituasjonen, kobler artikkelen det forlagsproduserte innholdet med litt reklame for whiteboards. Jeg må innrømme at jeg ikke helt har sett lyset når det gjelder disse dingsene, som stod utstilt tett i tett da jeg var på BETT for halvannet år siden. Kanskje fortoner saken seg annerledes for en skolepolitiker som føler at han bør gjøre noe for å få «sine» skoler inn i det 21. århundre, men som ikke finner budsjettmidler til PC for alle elever. På skolen som Aftenposten har besøkt satser man på Zoom, og alle de 130 videosnuttene kan vises på et flott, interaktivt smartboard:

Læreverket er utformet slik at skolen ikke er avhengig av at alle elvene [sic] har PC tilgjengelig hele tiden. På Hovseter skole er situasjonen typisk: Klassen har tilgang til PC-rom, men de digitale ressursene brukes mest ved at læreren flytter rundt på dem på et smartboard, eller bruker en projektor i stedet for tavle.

Dette minner meg om ikke bare en gjenfødelse av læreboka, men en gjenfødelse av tavleundervisningen. Forskjellen er at du kan peke på tavla og få ting til å bevege seg. Men er det egentlig nok til at elevene utvikler digitale ferdigheter? Eller lærerne, for den del?

Våre nye, strenge overlærere: Hafslund + fylkesbyråkratene

Så var de der igjen. Etter å ha skapt fullstendig kaos forrige gang de forsøkte å ta i bruk et sentralt webfilter for hele Akershus fylkeskommunes bredbåndsnett, måtte de gjøre retrett og slå av hele filteret. I dag ble det slått på igjen. Nå er det altså igjen ansatte hos den kommersielle aktøren Hafslund og en eller flere anonyme byråkrater inne i de fylkeskommunale kontorer som bestemmer hva som skal være tilgjengelig av internettsider for oss på de videregående skolene.

Og hva er det de sperrer? Jo, f.eks. Google Video. Jeg satt og lette etter en kort snutt som kunne oppsummere litt av Hillary Clintons spennende livshistorie,  som jeg tenkte å bruke på engelsk fagdag i morgen. YouTube hadde noen bra klipp fra BBC, men embed-funksjonen var deaktivert. OK, da leter jeg litt på Google Video, tenkte jeg.

Men den gang ei – tjenesten var sperret. Hvorfor? I URL-linjen dukket det opp en link til den siden webfilteret viderekobler til når man søker på fy-fy-sider, og som sluttet med ordet: Porn. Blant de millioner av videoer som finnes der, er det sikkert noen som kvalifiserer som pornografiske etter en eller annen definisjon, selv om tjenesten ifølge Wikipedia ikke tillater dette. Like greit å sperre alt, da – sånn for sikkerhets skyld.

Det er ikke Google Video i og for seg som er poenget her. Jeg blir bare så lei av disse geskjeftige, anonyme byråkratene som skalter og valter med dette uten noen gang å krype ut av kontoravlukkene sine for å argumentere for standpunktene sine. Istedet er det vi som faktisk bruker tjenestene som skal skrive søknader i hvert bidige tilfelle om allernådigst å få åpne en side. Etter noen ukers behandlingstid kan de så eventuelt la dale ned over den gemene hop et like ubegrunnet vedtak om å oppheve sperringen.  

For oss som bruker tjenestene oppleves det som et irriterende tidssøl. Men du verden som det må bidra til sysselsettingen i både privat og  fylkeskommunal sektor.