Posts Tagged ‘læring

05
Mar
09

Å «dekke» eller «avdekke»

(delvis krysspostet fra D&B)

Frode Holdhus tar opp igjen en viktig debatt på DelBruk blant annet om vektlegging av verktøy kontra didaktikk. Han føler at det fokuseres for mye på det første og for lite på det siste.  Jeg kan være litt enig i det. Samtidig mener jeg at uten kjennskap til verktøyene, klarer vi ikke å se mulighetene for å jobbe på andre måter. Vi må ha en kontinuerlig utforsking av nye verkttøy.

Men vi må ha mer enn en tanke i hode samtidig (hadde det ikke vært for at bilmetaforene avsporet litt her nylig, ville jeg trukket fram det gode rådet jeg fikk om oppmerksomhet den gang jeg lærte å kjøre bil: Se langt. Se kort. Se langt. Se kort). Vi må ha en eller overordnet ide om hvilken plass vi mener teknologien skal ha. Noen steder utfordres lærere til å være helt eksplisitte på dette. Jeg husker at jeg ble temmelig vag da jeg for mange år siden ble spurt av amerikanske bekjente hvilken pedagogisk  retning jeg la til grunn for min praksis. Kanskje er det en nyttig øvelse? Kan vi tenke oss at presentasjonen av kollegiet på skole inneholder lærernes egen beskrivelse av hva de står for av pedagogikk? Skummelt!

Hvis jeg skulle begynne å famle litt i denne retningen: Jeg er nok altfor mye pragmatiker til å omfavne noen pedagogiske ismer fullt og helt, men jeg vil vel si at jeg er inspirert av en mer konstruktivistisk tankegang enn jeg var i mine første år som lærer. Jeg tror ikke lenger på at undervisning = læring, at jeg som lærer må «dekke» pensum. Dette er for øvrig en tankevekkende metafor som har sitt nøyaktige motsvar på engelsk – også i engelsktalende land har lærere snakket om at de må «cover» the material … Som noen har påpekt: det viktigste er ikke at vi dekker det, men at elevene avdekker/uncover det. Dette er noe annet enn det gamle, diskrediterte «ansvar for egen læring», men det er elevene som må være aktive for at de skal lære noe.

Og hvorfor bruke teknologi i læringen? Jeg finner i mine fag at IKT tilrettelegger for et stort utvalg av nye måter elevene kan være aktive medspillere i sin egen læring enn det jeg klarte å få til uten teknologien. Jeg har større tro på at elevene avdekker det de skal lære ved at de produserer innhold for å  vise sin kompetanse, enn ved at de konsumerer min undervisning når jeg «dekker pensum».

08
Feb
09

Tenker vi for smått – eller tvinges vi til det?

Delvis inspirert av av Margretas «faglig-pedagogiske dag 2.0«, satte jeg meg ned med Michael Wesch igjen. Jeg har jo lest om opplegget hans før, hvor han simulerer 500 års verdenshistorie  – og hva som vil skje 100 år inn i fremtiden – i løpet av et innføringskurs i sosialantropologi.

Utgangspunktet hans var blant annet at han observerte at elevene spilte det han kaller «the getting by game»: De gjør akkurat nok til at de får de resultatene de vil ha på de testene vi arrangerer for dem, slik at de kan få de vitnemålene de trenger for å komme seg ut av skolen/universitet og videre til noe de opplever som mer meningsfylt. Poenget med utdanning blir å fikse tester, prøver, eksamener.

Paradokset er at disse elevene/studentene misliker skolen, men slett ikke  læring. Dermed blir hans spørsmål:

We love learning. We hate school. What’s worse is that many of us hate school because we love learning.What went wrong? How did institutions designed for learning become so widely hated by people who love learning?

Hans svar er at skoler og universiteter i vår del av verden opplever en «crisis of significance». Vi har manglet en fortelling – narrative – som kunne gi en større mening til læringen vår, noe à la nasjonsbygging eller behovet for å tette et innbilt missile gap med en ideologisk fiende. Men som han skriver et annet sted:

Fortunately there is a meaningful narrative that has been emerging all around us over the past several decades. It is rarely named and therefore not often noticed. Nonetheless it is there, waiting for anybody interested in creating a meaningful learning environment to harness and bring significance back into the classroom. It is the grand narrative grand enough to make the others seem small, grounded enough to pass under the radar of our skepticism toward grand narratives. It is the simple narrative that tells us that beyond our own provincial grand narratives we are all interconnected, sharing one planet, and that our future depends on us and future generations.

Med denne fortellingen som utgangspunkt, gir det til og med mening å stille det som Wesch sier er det aller verste spørsmålet han får fra studenter: «Hva må vi kunne til den testen?»

Et slikt perspektiv skulle jeg gjerne også spenne opp for elevene min. Men kan jeg få det til? Jeg innbiller meg at det er lettere for en som har ti uker til å jobbe med et gigantisk spørsmål som det Wesch tar for seg i sin simulering enn det er for en som skal sørge for at elevene jobber med alle kompetansemålene i flere byråkratisk formulerte læreplaner, som skal jobbe med mange fag, gi underveisvurderinger og sluttvurderinger og samarbeide med kolleger som i sin tur er styrt av andre læreplaner. Kan vi se eleven i en større sammenheng der vi står plantet i våre egne «siloer» (fag, klasser, avdelinger, skoler, fylker, osv).

Digital teknologi generelt og sosial web spesielt vil helt sikkert være nytige hjelpemidler. Men foreløpig ser jeg ikke helt for meg hvordan jeg skal klare å skape et læringsmiljø som det Wesch har etablert. Forhåpentlig har han noen gode, praktiske tips når han kommer til It’s Learnings brukerkonferanse i mars – det blir morsomt å høre budskapet «from the horse’s mouth«.

25
Oct
08

Effekt av PC-bruk i skolen? Tenk «disruptivt»!

Jeg er ikke glad i sjargong. Men av og til er jeg om språklærer nødt til å innse at det kanskje er nyanser som ikke helt fanges opp om vi insisterer på å finne eksisterende synonymer for nyord som dukker opp. «Disruptiv» brukt om visse teknologier er et slikt ord – det fins ikke i bokmålsordlista og det gir bare gir 560 treff om vi gjør et Google-søk på norsk. Ikke er jeg så overvettes begeistret for å anvende business-tankegang om skolen heller. Likevel synes jeg det vi skal være på utkikk etter ting vi kan lære uansett hvilket samfunnsområde innsiktene hentes fra.

Det engelske ordet ‘disruptive’ dukker opp i en debatt på Britannica Blog under overskriften «Brave New Classroom 2.0.» Her er tre par av debattanter som presenterer ganske diametralt motsatte oppfatninger av teknologiens plass i skolen. Det er velkjente Michael Wesch (The Machine is Us, A Vision of Students Today, osv). På motsatt fløy har de tatt med jusprofessor David Cole fra eliteuniversitetet Georgetown, som forklarer «Why I Ban Laptops in My Classroom«. Ikke så veldig mye nytt fra noen av sidene her.

Det var Michael Horns innlegg «Technology Can Have a Positive Impact on Education: Deploy It Disruptively!» som for meg presenterte det mest tankevekkende perspektivet. Begrepet er hentet fra business, selvfølgelig: mens markedsandeler vanligvis vinnes ved å gradvis forbedre ytelsen eller redusere prisen på en vare, kommer disruptive teknologier inn og undergraver status quo på en av to måter: enten ved å skape et helt nytt marked for noe, eller ved å tilby noe som er så mye billigere enn eksisterende produkter at det oppfattes som noe helt nytt. Apple er det klassiske eksempelet på det første: den personlige datamaskinen ble ikke lansert som en konkurrent til datidens stormaskiner, men som et leketøy. Nå er den det selvfølgelige verktøyet for all virksomhet, både privat og offentlig. Horn nevner Toyotas inntreden på det amerikanske markedet som et eksempel på den andre typen disruptiv teknologi. I dag konkurrerer de, gjennom luksusmerket Lexus, også i toppsegmentet av markedet. Men de begynte med en liten Corona som det fantes ett eneste kjøpsargument for: det var en helt ny priskategori for nybiler, og plutselig hadde grupper råd til å kjøpe slike i stedet for bruktbiler.

Så spør Horn: fins det noen «uutnyttede markeder» i skolen? Ved første øyekast kan det synes som om det ikke gjør det; tross alt er det obligatorisk skolegang for alle, der som her. Men: «Looking deeper, however, reveals many pockets of non-consumption where students would embrace computer-based learning because their alternative is nothing at all.»  En ting er fjernundervisning i avsidesliggende områder; det er utvilsomt relevant i grisgrendte strøk av Norge der små skoler kjemper en konstant kamp mot kommunale sparekniver.

Men det som er den mest interessante «pocket of non-comsumption» for meg, er tilpasset opplæring. For det er nok slik at selv om jeg i høst omsider har fått oppfylt drømmen om å jobbe med klasser utstyrt med bærbare PC’er, er mye av strukturen rundt jobbingen den samme: vi har lik progresjon for alle, vi jobber i stor grad med de samme «tekstene» (i vid betydning), selv om vi har flere måter å jobbe med dem på med dette nye verktøyet. Skulle jeg være riktig negativ i min egenvurdering, ville jeg kanskje være enig med Horn om vi er skyldige etter denne tiltalen: «… schools have done what every organization does when it sees an innovation. Its natural instinct is to cram the innovation into its existing model, which adds cost but doesn’t transform anything.» Han sier at det ikke er det minste overraskende at jusprofessor Cole forbyr bruk av PC’er under sine forelesninger. Hvis alt han gjør er å forelese og samtale med studentene sine, er det ikke særlig mye vunnet ved å ta med seg en PC inn i forelesningssalen. Derimot er det mye å tape i form av distraksjon og manglende evne til å delta i klassesamtalen.

Jeg synes PC’ene har vært et fantastisk tilskudd til min verktøykasse for å variere oppleggene. Men direkte disruptivt har det vel ikke vært. Til det tror jeg det kreves mer vågale oppbrudd fra de gamle rammene, noe som i sin tur forutsetter samarbeid. De fysiske og mentale «veggene i klasserommet» er der fremdeles og legger veldig mye av føringene for hva vi gjør og, ikke minst, hva vi ikke gjør.

Lokalavisen Amta hadde en liten notis her om dagen om at Akershus har bevilget 40 millioner kroner til bærbare PC’er i videregående. Rent bortsett fra at vi har en interesse av å skape bedre læring, kan vi nok i ikke altfor fjern fremtid bli stilt følgende spørsmål under litt større overskrifter: Hva har egentlig effekten vært?

22
Oct
08

Republisering – svar til Ingunn

[Ingunn på Tanketråder har et innlegg som har satt i gang en livlig diskusjon. Hun svarer på Michael Wesch’ utspill om hvorfor skolen ikke engasjerer elever. Siden min kommentar der borte ble lang som et innlegg, republiserer jeg det her:]

Til en viss grad tror jeg strukturene som vi opererer som en del av i skolen gjør dette til et problem som aldri vil finne noen lykkelig «løsning» på – hvis løsningen skal være at ungdommer i videregående skole skal være like entusiastiske i sin læring som et lite barn som utforsker verden.

Vi har en læreplan å forholde oss til; vi kan ikke velge å kutte ut noen kompetansemål fordi de ikke fenger. Vi dumper en gjeng på 30 eller 60 eller 90 elever i en gruppe fordi de er født samme år og bor i nærheten av hverandre; vi kan ikke tilpasse hvert eneste arbeidsmål til hver enkelt ungdoms interesser. Vi skal gi en vurdering av elevenes kompetanse, i alle fall helt til slutt (og så skal vi gi vurdering underveis for å hjelpe dem å lære). Vi må få dem til å produsere ett eller annet som kan brukes til denne målingen og veiingen. Osv osv.

Det jeg mener er at det må nødvendigvis bli noen kompromisser i hverdagen. De som ikke orker det, får gjøre som Clay Burrel, og slutte å undervise (han har i hvert fall sabbatsår i år for å slippe unna det han kaller «schooliness»).

Når det er sagt, må vi jo selvfølgelig prøve å gjøre jobben så interessant som mulig for elevene. Da er det å knytte an til ting som foregår i den verden som skolen faktisk er en del av selvfølgig viktig. Ikke alle er så «heldige» som Anne Cathrine, som får en økonomisk krise i fanget i økonomifaget sitt. Men de aller fleste kompetansemål i læreplanene kan kanskje aktualiseres på en eller annen måte. Ikke akkurat noe briljant eksempel, men vi gjennomgikk noe såpass sært som føydalisme i høymiddelalderen i historie i går. Da brukte vi denne artikkelen fra Aftenposten om føydale trekk ved dagens stammesamfunn i det nordlige Pakistan – likheter og forskjeller?

En som er en mester i å trekke inn ting fra «verden utenfor skolen,» er mattelæreren Dan Meyer på dy/dan-bloggen. Nå har han en runde gående med en utfordring til leserne sine; han legger inn et foto eller en videosnutt og spør rett og slett: hva kan vi bruke dette til? Ett av innslagene var to fotos – ett av et bislkilt fra California og ett med et bilskilt fra Costa Rica, det første med en bokstav og noen tall, det andre med bare tall. Det strømmet på med forslag til hva slags matteproblemer dette kunne brukes til å illustrere. Poenget er at det er utrolig hva man kan bruke for å trekke forbindelser mellom skolen og —- «virkeligheten».

Benytter anledningen til å skrible ned dette mens elevene mine sitter fordypet i ett av de verste eksempler på «schooliness» som fins: VG1-elevene skriver essay (eller stil, som vi vel ville kalle det på norsk). It’s a dirty job, but someone’s gotta do it — poor bastards ….

12
Mar
08

«Jeg må strukturere stoffet for dem»

Det er en vanlig påstand fra oss lærere. Jeg har brukt den selv, mange ganger. Elevene, stakkar, evner ikke å skaffe seg oversikt eller navigere i den uoversiktlige informasjonsmaterien vi håper skal hjelpe dem til å oppfylle læreplanmålene.

Så setter vi i gang å lage presentasjonene våre. Oversiktlige, strukturerte, logiske. Kulepunkter. Definisjoner. Forklaringer.

Hvem lærer mest av det? Helt sikkert vi selv. Hvor mye får elevene ut av vår måte å strukturere ting på? Av og til ikke så mye.

Jeg ble minnet om det av en post på Weblogs in Higher Education som omtaler Education, American Style, men som sikkert kunne handlet om norsk skole også. De foreslår istedet: lag slike oversikter som repetisjon etter at elevene har jobbet med det selv; eller, enda bedre: la elevene lage sine egne, som de så får sammenligne med tekstforfatterens (eller kanskje lærerens). Hvorfor har vi strukturert det forskjellig? Er det bare én måte å gjøre det på som er riktig?

Hovedpoenget:

 The idea to get across is that nothing is more powerful in remembering than performing the cognitive acts that structure what one is trying to learn.

08
Feb
08

Produksjon – ikke konsum

Jon Hoem på jonblOGG har en god presentasjon om Nettet som læringsressurs i dag. Jeg føler at det han skriver på en av de siste slidene også kan være en god kommentar til bruk av digitale verktøy i sin allminnelighet: «Skal vi utnytte nettets fulle potensiale som læringsarena forutsetter det  […] vektlegging av produksjon fremfor konsum […].»

Jeg tenkte på dette da jeg like etterpå leste Einar Bergs henvisning til Lektorlagets nettsider, der maskinknuserne for tiden boltrer seg i elendighetsbeskrivelser av hvordan PC-bruken ødelegger norsk skole (i den grad noe kan ødelegges ytterligere når det allerede er så fordervet av moderne påfunn som det oppfattes å være på de kanter). Artikkelarkivet viser blant annet til en artikkel i BT: – «De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle PC-ene ut av klasserommet igjen, sier Joakim Bøe på Os gymnas.»

At et par elever i kommentarene etter artikkelen skriver at avisen totalt har forvridd hva de har uttalt til journalisten, er nå så sin sak. Ellers er det sikkert riktig at det er mye bruk av PC rundt omkring som ikke er særlig fornuftig. Jeg tror at en av grunnene til dette er at mange lærere ikke har tatt inn over seg dette med skiftet fra konsum til produksjon. Hvis PC’en oppfattes utelukkende som en notatblokk med batteri og tastatur der elevene kan sitte og notere ned lærerens visdomsord, er ikke mye vunnet.

Hva elevene faktisk kan produsere når de gis muligheten, har jeg fått et ganske overveldende inntrykk av hos oss i dag. VG1-elevene har hatt Polaruke hele denne uka, og i dag var det fremføring av presentasjoner for å kåre vinnerne – som får en tur til Svalbard i premie! Juryen hadde en utrolig tøff jobb med å rangere de 12 finalistene, for produktene var imponerende. Bredden var også stor: en helproff animasjonsfilm vant; ellers var det TV-show, PhotoStory-produksjoner og videoer, nettsider, aviser og PowerPoint/Impress/Keynote-presentasjoner som mang en lærer kunne ha ett og annet å lære av.

Jeg kan ikke bevise noe. Men personlig tror jeg det er usannsynlig at det samme læringsutbyttet ville vært oppnådd med bruk av papir og blyant og tavle og kritt.

03
Dec
07

*Undervise* for å holde tritt med Asia?

De fleste av bloggene jeg følger med på er vel i større eller mindre grad inspirert av tankegangen som kan knyttes til begrepet Web 2.0. Ett av unntakene er Dan Meyer. Ikke bare står han for en helt tradisjonell undervisning. Han underviser til og med i et fag som jeg alltid nærmest har hatt fobi for, nemlig matematikk. Likevel finner jeg nesten hver dag små tankefrø som jeg synes det er verdt å ta med seg fra hans dy/dan.

I helgen har han vært på konferanse for mattelærere, og en av sesjonene han skriver om ble ledet av Steve Rasmussen. Han har jobbet 20 år i forskjellige asiatiske land, blant annet Thailand, og forteller om det han ser som grunnen til at elever der borte presterer bedre enn amerikanske jevnaldrende på alle områder «except skin whiteness»:

  • students who stand up when a teacher walks into the room.
  • nations which devote extraordinary resources to education. (eg. 60% of Thailand’s paper went to its schools a few years back; during lean times schools are the last to cut spending)
  • schools so modern with desks and floors so clean you could safely perform an appendectomy on top of them.
  • teachers who must take 32 post-graduate classes before teaching math.
  • […]
  • The competition for university acceptance is so fierce students take no exception to longer school days, longer school years, and three hours of math homework nightly, none of which the teacher ever grades.

Så får han til slutt inn en liten finte mot Web 2.0-folket:

Radical pedagogy in the U.S. involves online coursework, wikis, and podcasts. Radical pedagogy there, he said, involves a student initiating a question. Charge it to respect for their teachers and fear of appearing weak alongside their classroom competitors but it’s direct instruction all day long. Go figure.

Direct instruction altså, undervisning på gamlemåten, dagen lang. Er det det som er oppskriften på nasjonal suksess og framtidig konkurransekraft? Jeg tror ikke det, i alle fall ikke i mine fag (engelsk og samfunnsfag). Men har denne pedagogikken en plass også i vår skole? Er det forskjell fra fag til fag? På forskjellige stadier i en elevs arbeid med et fag (nybegynner kontra mer avansert nivå)?

Vi ønsker at elevene våre skal lære seg ferdigheter for det 21 århundre: navigasjon i et overveldende informasjonslandskap, kritisk evaluering av kilder, nettverksbygging for læring, osv. Men kan vi si oss fornøyd med at vi bidrar til læring av disse ferdighetene dersom de står til stryk i basisferdighetene? Og har vi kastet overbord en godt prøvd metode for effektiv læring av disse når vi sier «nei til formidlingspedagogikken?»

Bare et forsøk på kritisk tenkning en mandag morgen, mens elevene mine skriver terminprøve i engelsk – med alle hjelpemidler tilgjengelig. Man er da en moderne lærer …