Posts Tagged ‘lærerrollen

27
Jan
08

Hva er en god lærer? Et forsøk på forskningsbaserte svar

Skole dominerer mediebildet for øyeblikket i en grad jeg ikke kan huske å ha opplevd på mange år. Mange har sterke synspunkter på hva som er feil med norsk skole og følgelig hva som skal til for å forbedre den. Det synes imidlertid som om de fleste er enige om én ting: lærerens sentrale rolle. Da kan det være nyttig å snu på ukas mest populistiske utspill – byråd Listhaugs oppfordring om å sparke dårlige lærere – og i stedet spørre: hva er egentlig en god lærer?

BBC News skriver om en interessant samling som fant sted i regjeringskvartalene i Westminster denne uka på initiativ av noe som heter Cambridge Assessment Agency: til forskjell fra mye av synsingen her hjemme, hadde denne forsamlingen satt seg fore å finne ut hva som egentlig fins av forskningsbasert kunnskap om hva som kjennetegner gode lærere.

Tre eksperter refereres i artikkelen. Professor Patricia Broadfoot

argued persuasively that the evidence from international studies showed that «the highest quality teaching and learning comes when we have the greatest autonomy for the teacher and the learner»

og videre, at

the key ingredients of good teaching included: creating an atmosphere of mutual respect and fairness in the classroom, providing opportunities for «active learning» and humour to encourage pupil engagement, making learning interesting, and explaining things clearly.

Professor Debra Myhill har et interessant innspill om at litt ulydighet kan være bra hos lærere. «Creative subversiveness» kaller hun det når hun oppfordrer oss til – ikke å ignorere alle mulige utspill som kommer fra skolepolitikere og skolemyndigheter – men å iverksette dem kreativt og med en sunn porsjon skepsis. I tillegg til faglig dyktighet nevner hun én egenskap som lærere må ha:

The crucial ingredient, she argued, was a teacher’s ability to reflect on his or her own performance and then to change it.

Den siste eksperten er også en kvinnelig professor, Mary James. Hun baserer sine utsagn på et massivt, 10-årig forskningsprosjekt når hun blant annet siteres på at

[o]ne of her top 10 requirements was that the teacher should «promote the active engagement of the learner».
Citing studies that showed the academic gains from children working collaboratively in groups, she argued: «If learners are not involved in their learning, they do not learn».

Dette er kanskje ikke helt de svarene som talspersonene for en tilbakevending til «god, gammeldags formidlingspedagogikk» helst hadde ønsket seg. BBC-artikkelen kommenterer da også:

This emphasis on engaging pupils and self-reflective teaching might horrify those who support a more traditional subject-based, discipline-oriented approach.

Derimot er det vel ingenting i veien for å kombinere mange av disse kravene med ideer om integrering av teknologi i læringen. Dette tas ikke opp spesielt, men hvis en lærer skal reflektere over egen praksis og engasjere elevene i læringsarbeidet, må IKT-verktøy være velegnet.

21
Jan
08

New York – til inspirasjon for Listhaug

Byråd Sylvi Listhaug (Frp) i Oslo vil sparke dårlige lærere. Det er selvfølgelig et populært forslag, også å dømme etter kommentarene fra folkedypet som henges på Dagbladets oppslag. Spørsmålet er, som alltid når dette temaet kommer opp, hvordan en skal plukke ut de som fortjener å få et tupp i baken og å miste levebrødet som de så patetisk klamrer seg til. «Alle» vet hvem de er, det er bare det at de blir beskyttet av disse forbaskede fagforeningene som maser med trivialiteter som saklige oppsigelsesgrunner.

Nå ser det ut til at skolemyndighetene i New York viser vei. Will Richardson tipser om dagens artikkel fra New York Times («New York Measuring Teachers by Test Scores«). Her fortelles det om et program som allerede har pågått i flere måneder, der 2.500 lærere er blitt overvåket ved at resultatene som elevene deres har oppnådd på standardiserte prøver er blitt fulgt over tid. At denne informasjonen er blitt samlet inn har vært hemmelig – rektorene har fått løfte fra skolemyndighetene om at programmet skulle holdes skjult for de lærerne som ble gjenstand for vurdering.

Det er ennå ikke bestemt hva dataene skal brukes til, men det er klart at med så mye informasjon tilgjengelig om dugløysa til enkelte lærere, ville det nærmest være uforsvarlig å ikke dele det med byens innbyggere:

“If the only thing we do is make this data available to every person in the city — every teacher, every parent, every principal, and say do with it what you will — that will have been a powerful step forward,” said Chris Cerf, the deputy schools chancellor who is overseeing the project. “If you know as a parent what’s the deal, I think that whole aspect will change behavior.”

I alle fall vil dette være informasjon som skal brukes når det vurderes om lærere skal gis fast ansettelse, når bonuser skal deles ut til de som har gjort seg fortjent til det; og:  

they hold out the possibility that the ratings for individual teachers could be made public.

Såpass må lærere tåle. Har du ikke greid å få skikk på pøbelklassen din og fått lært dem det de skal kunne til testene, så får du i alle fall finne deg i at det blir publisert slik at millionbyens hardtarbeidende skattebetalere vet hvem de skal ta for misèren.

Her tror jeg selv Frp kunne ha ett og annet å lære.

06
Jan
08

Brenner vi oss ut?

Det spør Chris Lehmann om på Remote Access. I likhet med ham har jeg nytt juleferien og postet lite på bloggen. Kanskje er det tilfeldig, men jeg synes enkelte andre bloggere jeg har fulgt en stund også lar det gå litt lengre mellom hver post.

Orker vi  å fortsette å poste dersom dette blir enda en aktivitet på toppen av alt det andre vi skal gjøre? Mer relevant, kanskje: kan vi ha noe håp om at andre skal få sansen for denne måten å lære på dersom det oppfattes om en ekstra byrde? Vi må vise at dette ikke bare er morsomt og spennende og utviklende, men at det også kan erstatte noen av de andre aktivitetene vi drev med før.

Men nå må jeg slutte å lese Google Reader-abonnementene mine og begynne å forberede morgendagens 8 undervisningstimer …

29
Dec
07

Sammen alene

Det har vært et fantastisk lærerikt år siden jeg for alvor begynte å orientere meg i edublogosfæren i januar. Jeg har sagt til kolleger, og jeg står ved det, at jeg sannsynligvis har lært mer ved å delta noen måneder i de “samtalene” som foregår her enn jeg har lært på summen av alle kurs jeg har vært på i mine over 20 år som lærer (en reaksjon på det var: «du må ha vært på fryktelig mange dårlige kurs, da»; og det kan vel hende). Min deltagelse har hovedsaklig vært passiv, gjennom lesning av andres blogger og linker, men jeg tror ikke utbyttet ville vært det samme uten at jeg også hadde forsøkt å sette ned på tastaturet mine egne tanker om det jeg leser. Jeg skriver for meg selv, men det å legge det ut i bloggen forplikter likevel mer enn om jeg skriblet notater som ingen andre noen gang skulle se – det er en viss form for disiplinering av tanke og formulering som det ellers ville være veldig lett å «lure seg unna».

I alle fall til en viss grad føler jeg at jeg at jeg kan underskrive på det som gjerne fremheves som et av kjennetegnene på Web 2.0, nemlig at det er et sosialt nettverk – eller snarere et nettverk av nettverk. Det er en litt spesiell form for kontakt når jeg aldri har møtt disse personene som jeg leser og kommenterer, og kanskje aldri vil møte dem heller. Men likevel synes jeg liksom at jeg er på fornavn ikke bare med Jeanette og Einar og Jan-Arve, men også med Will og Clay og Dave og alle de andre jeg leser. Ikke minst synes jeg at jeg har mer til felles med dem i måten å tenke skole på enn mange av dem jeg jobber i hus med til daglig.

Og der ligger kanskje det som er noe av utfordringen i 2008 og videre framover. Det blir ikke så mye momentum ut av at en holder på å utforske disse ideene hver for seg rundt omkring og bare med en virtuell kontakt med likesinnede. Når hodet bombarderes av ideer som slynges mellom de 190 abonnementene jeg har i Google Reader er det lett å glemme at kolleger flest ikke ville ha  snøring på hva jeg snakker om hvis jeg skulle prøve å forklare mye av det. Enkelte ting har skapt interesse og nysgjerrighet. Men dersom jeg skulle prøve meg på slike spådommer som hører med ved årsskiftet, er jeg ganske usikker på om det er mer gjennomslag for tekologiintegrasjon som har størst sjanse for å bli hovedmelodien i norsk skole i nærmeste framtid. Enkelte tegn tyder på at det er en slags reaksjon og tilbakevending til «de gode, gamle dager» som kan bli svaret på ramaskrikene etter PISA og PIRLS.

Å være «sammen» med likesinnede i den virtuelle pedagogiske verden er vel og bra; men det hjelper lite hvis en er «alene» når ideene fra denne verden skal utmyntes i konkrete opplegg i team og avdelinger og kollegier.