Posts Tagged ‘disruptive innovation

11
Apr
11

It’s learning brukerkonferanse 2011: Disrupting Class – live-versjonen

Første dag av It’s learnings brukerkonferanse bød på Michael B Horn live – mannen som oppnådde tilnærmet gurustatus sammen med medforfatter Clayton Christensen for boken Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns. Ga foredraget noe mer enn et gjenhør med velkjente ideer? Helt sikkert ingenting revolusjonerende, men enkelte ting falt litt mer på plass.

Det spørsmålet som har blitt hengende i luften for meg etter lesing av boken, er hva en satt, etablert organisasjon som skolen kan gjøre med den innsikten som forfatterne gir oss om hvordan disruptiv innovasjon skjer. Eksemplene på organisasjoner som ikke har klart omstillingen omfatter tross alt en gang verdensledende teknologibedrifter som Digital Equipment Corporation: en bedrift som hadde den smarteste ledelsen og de kløktigste ingeniørene, som kunne forlange nær sagt hva som helst av fortjenestemarginer på sine fantastiske “minidatamaskiner”. Hvorfor så de ikke at den personlige datamaskinen ville snu opp ned på hele deres verden? Av svært gode grunner, ifølge Horn: de første PC’ene var leketøy som knapt kunne brukes til noe fornuftig, de var teknologisk fullstendig underlegne det DEC produserte, og det ga minimal fortjeneste i forhold til de stadig forbedrede versjonene av eksisterende maskiner.  Ikke desto mindre rev den personlige datamaskinen i løpet av noen måneder på slutten av åttitallet grunnlaget vekk under hele bransjen som lagde “minidatamaskinene” til en kvart eller en halv million dollar.

Hvordan unngår vi å havne i samme fellen?

Nøkkelen er, hvis en skal følge Horns oppskrift, å finne våre “areas of non-consumption” og begynne å betjene disse. Hvem er det som ikke får det de ønsker ut av dagens skole, og som ville være fornøyd med bare litt, fordi det er bedre enn ingenting? To grupper som peker seg ut for meg, og som Horn nevnte, er de som dropper ut av skolen fordi de ikke klarer å henge med i det vanlige løpet, og de som kjeder seg fordi de får for lite utfordringer; med andre ord, differensiering.

Men igjen er spørsmålet hvordan vi konkret gjør dette. Jeg tillot meg å sende Horn en epost på ettermiddagen etter at dagens økt var ferdig for å spørre om råd: hvordan få en etablert organisasjon – som en skole – til å ta i bruk “mindreverdige” teknologier som kan være disruptive? Hva møter man disse med som sier at mer kursinnhold på nettet  – en av hans spådommer om hvor utdanningssektoren beveger seg – aldri kan være fullverdige bidrag til en læringsprosess på linje med møtet mellom den engasjerte lærer og hans elever i klasserommet?  Til min overraskelse fikk jeg ikke bare svar, men et rask og utfyllende svar. Med karakteristisk amerikansk vennlighet skrev han at spørsmålet var interessant og at han kunne tenke seg å gi tre råd. Kort kan de kanskje oppsummeres slik:

For det første: begynn med det som er lett (“pick the low-hanging fruit”!). Det vil si et fag hvor skolen overhode ikke kan tilby noe eller et område som er så spesielt at ingen ville ha innvendinger mot at det ble undervist på en ukonvensjonell måte. Dermed unngår man å virke truende på noen. Du kan prøve ut innovasjon uten å ha et konstant kritisk søkelys på deg og utvikle teknologien gradvis.

For det andre kommer man kanskje ikke utenom ildsjelene, de som liker å prøve ut ting, de som ikke har noe imot å bruke litt ekstra tid og krefter på å vise at nye måter å løse oppgaver på kan ha noe for seg. Det er ikke rimelig å gå ut og forlange at et helt kollegium skal kaste seg ut i innovative eksperimenter med usikkert utfall. Men hvis man viser at nye grep fungerer, kan de kanskje skaleres opp.

Til slutt minnet han om at dagens utdanningssystem slett ikke bare ble utformet for å maksimere læring. Det er et kompromiss mellom en hel rekke forskjellige krav og hensyn, og resultatet er ikke alltid så imponerende når det gjelder hva elever faktisk lærer. Han mente at nettbasert læring – eller det som med et litt klønete uttrykk på engelsk kalles for blended learning – nettopp kunne optimaliseres bare for dette ene formålet.  Med andre ord, vi kan utnytte den disruptive teknologiens komparative fortrinn.

Dette var i alle fall oppmuntrende ord for meg, siden jeg av og til får inntrykk av at en del mener at den offentlige skolen like gjerne kan gi opp og vente til disrupsjonen fra de private skolene eller næringslivet mer generelt slår bena under oss.

Så  nå blir det ut å se etter lavthengende frukt.