Posts Tagged ‘Del & bruk

26
feb
09

Del&Bruk, McKinsey, arbeidsflyt og kilne egoer

Ning-nettverket Del&Bruk, som Ingunn Kjøl Wiig startet, har hatt en formidabel vekst. Det er en stund siden det passerte 300 medlemmer, og nye lærere som har lyst til å være med på den digitale delingskulturen strømmer stadig til. Dette ser ut til å være svar på et stort behov – kudos til Ingunn for et storartet initiativ!

Selv har jeg allerede hatt mine første givende diskusjoner med andre medlemmer i nettverket. Faggruppedelen av Del&Bruk tror jeg kommer til å ta av som en rakett. I kveld hadde jeg også tenkt å laste opp det første opplegget på den tilhørende wikien, men det får vente litt. Under kveldens løpsøkt på tredemølla fikk jeg anledning til å reflektere litt over nølingen.

Det ligger i sakens natur at jo mer krevende formen for deltagelse i en delingskultur er, desto færre vil det være som utøver denne formen i forhold til det totale antallet aktive.  De fleste vil bare se, ikke laste opp, enten det gjelder video på Youtube, bilder på Flickr  – eller, antagelig, undervisningsopplegg på Del&Bruk.

En rapport fra McKinsey (Finding Value in Web 2.0) som Arne Krokan siterte gode utdrag fra her om dagen slo meg som potensielt relevante også for et nettverk som D&B, selv om den vel var beregnet mer på næringslivet.  Krokan refererer seks punkter som avgjør hvorvidt man skal lykkes med det han kaller implementering av enterprise 2.0 (med stikkord som bruk av wiki, blogger, sosiale nettverk etc som verktøy). To av disse er:

3. What’s in the workflow is what gets used. […]
Participatory technologies have the highest chance of success when incorporated into a user’s daily workflow. The importance of this principle is sometimes masked by short-term success when technologies are unveiled with great fanfare; with the excitement of the launch, contributions seem to flourish. As normal daily workloads pile up, however, the energy and attention surrounding the rollout decline, as does participation. One professional-services firm introduced a wiki-based knowledge-management system, to which employees were expected to contribute, in addition to their daily tasks. Immediately following the launch, a group of enthusiasts used the wikis vigorously, but as time passed they gave the effort less personal time—outside their daily workflow—and participation levels fell.

Da jeg skulle laste opp historieopplegget jeg tenkte å dele i kveld på wikien, måtte jeg først registrere meg på den. Så måtte jeg finne fram til riktig sted å laste det opp. Det var et menyvalg for Opplegg –> Vgs, men ikke noe for Historie. Da jeg ikke visste om jeg kunne redigere navigasjonsmenyen, stilte jeg et spørsmål om det i diskusjonssida på denne vgs-siden i wikien. Det tar det sikkert litt tid å få svar på. Når jeg får klar beskjed om hvor jeg kan laste opp, må jeg foreta en filopplasting og skrive en litt utfyllende forklaring på hva dette er og hvordan det kan brukes. Dermed må jeg komme tilbake til saken senere.

Noe av dette er helt sikkert startvansker som vil ordne seg raskt. Men poenget mitt her er at selv når det blir enklere, er dette ikke noe som faller naturlig som del av en daglig arbeidsflyt. Det blir en ekstrajobb som det må finnes tid til innimellom tusen andre gjøremål. Her har vi som deltagere en kjempeutfordring med å bidra til smidige løsninger.

4. Appeal to the participants’ egos and needs – not just their wallets.
[…] a professional-services firm tried to use steady management pressure to get individuals to post on wikis. Participation increased when managers doled out frequent feedback but never reached self-sustaining levels.

A more effective approach plays to the Web’s ethos and the participants’ desire for recognition: bolstering the reputation of participants in relevant communities, rewarding enthusiasm, or acknowledging the quality and usefulness of contributions. ArcelorMittal, for instance, found that when prizes for contributions were handed out at prominent company meetings, employees submitted many more ideas for business improvements than they did when the awards were given in less-public forums.

Jeg må innrømme at da jeg tenkte på å laste opp dette opplegget i kveld, som jeg hadde brukt temmelig mange timer på å lage, streifet det meg et brøkdels sekund det som den nå korrupsjonsavsatte guvernøren i Illinois sa i telefonavlyttede samtaler da han prøvde å selge Obamas senatsplass til høystbydende: «“I’ve got this thing and it’s f**king golden, and, uh, I’m just not giving it up for f**kin’ nothing.»

Det var kanskje en litt annen erfaring som lå bak Torills opplevelse med nettverket hun startet for reiselivslærere. Som hun oppsummerer i overskriften på blogginnlegget sitt: «Det er lettere å bruke enn å dele».  Uansett, jeg tror vi har har å gjøre med en todelt forklaring. Vi har en pyramideformet deltagermasse i de fleste av disse nettverkene. På toppen av pyramiden er de få svært aktive, på bunnen er de mange som bare er innom og kikker. De sistnevnte tror jeg i stor grad er rammet av frykt for at det de eventuelt bidrar med ikke er bra nok. De førstnevnte opplever etterhvert – som Torill i sitt nettverk – at det blir veldig tungt når så få bidrar og de selv får forholdsvis lite tilbake.

Så hvordan kan vi kile egoene til de som føler at de må dra en uforholdsmessig stor del av lasset? Er det nok å satse på at D&B-deltagere skal smittes av Wikipedia-ånden og bruke tid og krefter i en uegennyttig aktivitet med begrensede belønninger?  Eller bør vi tenke  på «participants’ desire for recognition: bolstering the reputation of participants in relevant communities, rewarding enthusiasm, or acknowledging the quality and usefulness of contributions«?

Hvordan gjør vi i så fall det?

Reklamer



Add to Google
juli 2019
M T O T F L S
« jan    
1234567
891011121314
15161718192021
22232425262728
293031  

StatCounter

free web hit counter
Reklamer