Sosiale medier i læring: «skolsk» og virkelig

Nyhetssaken her om dagen om 9 år gamle Martha Payne minner meg om ett av mine problemer med å ta i bruk sosiale medier i skolen, balansen mellom lærerstyring og autentisk elevuttrykk. Martha var ikke særlig fornøyd med lunsjtilbudet på skolen sin vest i Skottland. Dette skrev hun om og dokumenterte på bloggen sin. Pappa hadde hjulpet henne å sette opp bloggen, men ellers var innholdet  – tekst og bilder – helt styrt av niåringen. Etterhvert fikk hun innspill fra elever andre steder i Skottland, og så fra andre land. Da fikk de lokale skolemyndighetene via avisoppslag nyss om aktiviteten, og de likte ikke det de så. Det endte med at Martha ble innkalt til rektor og fikk forbud mot å ta bilder på skolen og dermed i praksis forbud mot å dokumentere mattilbudet.

Nå kunne dette endt som en trist historie om dumme lærere som stopper en elev fra å bruke sosiale medier til å gjøre noe med en sak hun var opptatt av. Men den har en lykkelig slutt: da leserne hennes fikk vite hva som hadde skjedd, spredte ordet seg som ild i tørt gress, og snart var både Jamie Oliver og andre i full sving med å mobilisere støtte for den unge mataktivisten. Dermed kom snart «legge–seg-så-flat-som-mulig»-øvelsen fra de lokale skolemyndighetene, som det viste seg selvfølgelig hadde ment hele tiden at elevene skulle ha ubegresenet tilgang på salater og andre helsebringende retter under skolelunsjene sine (de hadde bare glemt å si det til de som skulle lage dem) og selvfølgelig var de veldig for at elevene skulle engasjere seg slik Martha hadde gjort på en slik forbilledlig måte.

I mellomtiden tok ringvirkningen av bloggingen helt av, idet Martha hadde bestemt at penger hun hadde tjent på at en avis trykket ett av blogginnleggene hennes skulle gis til en veldedig organisasjon som arbeider for å gi skolemat til skoler i Afrika; nå fortsatte leserne hennes å gi penger til den samme organisasjonen. Da Wired skrev om saken, hadde det innsamlede beløpet passert 20.000 kroner (£2,000).

Kan en som lærer tenke seg en mer effektiv læringsprosess for samfunnsfag?

Spørsmålet jeg stiller meg selv er bare: hvordan tilrettelegger vi  for at elever i en vanlig skoleklasse kan oppleve noe lignende? Bruk av sosiale medier på læreres oppfordring blir en oppgave, en mild tvang, uansett hvor kreative vi prøver å være. Skal vi bare gi opp og gi dem rett som hevder at den mest virkningsfulle læringen våre elever vil få heretter kommer utenfor skolen? Eller er det måter å designe læringsprosesser på som kan ta opp i seg noe av det beste fra opplevelser som den Martha har hatt de siste ukene?

En del av svaret må åpenbart være å legge opp til at læringen i skolen skal skje gjennom løsning av virkelig problemer, ikke gjennom at elevene trenes i å finne svar på spørsmål som vi lærere allerede vet svaret på.