Archive Page 2

06
Apr
11

Oppskriften på god vurdering: kapittel 3 mangler

Det var personalmøte i går. På dagsorden sto igjen vurdering. Den inviterte foredragsholderen viste, som rimelig er, til Hattie. Ja, vi vet nå at formativ vurdering er det mest effektive virkemiddel for å bidra til elevers læring. Håpet mitt var at vi skulle få mer konkrete innspill om hvordan.

Det halvannen times lange innlegget fulgte en etterhvert ganske kjent oppskrift. Kapittel 1: Taleren forteller morsomme anekdoter fra sine første naive møter med elever og rettebunker. Han rettet og og rettet. Skrev utførlige kommentarer etter at produktene var innlevert og arbeidet i klassen hadde beveget seg videre til neste emne. Enda morsommere var historiene om lærere som brukte meningsløse timer til å skrive detaljerte tilbakemeldinger om feilene elever hadde gjort, 50-60 feil! Ikke bare med null effekt, men med negativ effekt! Vi fikk til og med servert en liten videosnutt som viste hvordan en lærer ikke skal gjennomføre elevsamtale.

I hele tre år hadde foredragsholder jobbet i skolen. Så kom heldigvis kapittel 2: stilling i høgskolesystemet, forskning, og muligheten til å forklare hvordan dette egentlig skulle gjøres. Flotte modeller, med sirkler og trekanter og piler som stort sett pekte oppover.

Ja, vi vet at Hattie har rett. Men fikk vi noe mere innspill om hvordan vi skal sette funnene hans ut i livet?

Meh …

Det som mangler for meg er kapittel 3. Hvori foredragsholderen forteller om hvordan han sa opp sin stilling på høgskolen og tok seg 100-prosentstilling i videregående skole igjen. De konkrete beskrivelsene om hvordan han løste evalueringsoppgavene sine annerledes i denne situasjonen enn i sine første år i videregående skole, organiserte tilbakemeldingsarbeidet slik at det hadde effekt og ikke tok mer tid enn før, fikk elevene til å se at de ikke trengte karakterer eller begrunnelser for hvilket nivå de befant seg på før den avsluttende standpunktkarakteren –  se, det hadde vært virkelig interessant å høre på en tirsdag  mens klokka dro seg mot middag.

Advertisements
31
Mar
11

Ung 3.0: asosiale nerder, konvergens, digitale innfødte og andre myter

Jeg fikk anledning til å delta på første dag av Ung 3.o-konferansen i Sandefjord i dag – et flott arrangement som trekker godt med folk i en tid da andre konferanser ser ut til å slite litt med å lokke til seg de digitalt interesserte. De tre innleggene jeg fikk med meg sporet alle til ettertanke. Det følgende er mine helt personlige betraktninger med utgangspunkt i innleggene og er ikke noe forsøk på å gjengi foredragsholderne synspunkter.

Thomas Wold forsker på unges mediebruk og ga  morsomme glimt inn i en verden jeg kjenner lite til med sitater fra sine kvalitative undersøkelser. Samtalene han har hatt med barn i alderen fra 7-8 til 11-12 år er tydeligvis godt råmateriale for forskning. Samtidig ligner de på et aspekt ved deres autentiske mediebruk: de er ikke bare passive konsumenter av medieinnhold, de snakker om det og bruker det i sin samhandling med jevnaldrende og foreldre. Eksempler er guttene som diskuterer og utvikler ekspertise  på virus for så å bruke denne kunnskapen i sine forhandlinger med foreldre om tilgang til PC’en. Eller utprøvingen av de ganske så tradisjonelle kjønnsrollemønstrene når jentene diskuterer hvor fæle scenene i en skrekkfilmen de ser er, guttene tøffer seg med å snakke med innstudert nonsjalanse om hvilke enda verre grusomheter  de har latt seg underholde av, hvorpå jenta forsiktig kan nærme seg en armkrok mens hun hviner passe skrekkslagen over neste blodige scene.  Bildet av den asosiale nerden som sitter alene foran PC’en og overveldes av farlig eller destruktivt innhold på nettet har lite med virkeligheten å gjøre. Barn blir ikke mindre sosiale av sin mediebruk, tvertimot er det slik at de som bruker media mest aktivt også er mest aktive sosialt.

En annen ting Wold understreket, er hvor sentral TV-mediet fremdeles er. Selv om mye TV-innhold også konsumeres på datamaskiner og etterhvert på brett og smarttelefoner, er den gode gamle «idiotboksen» på langt nær klar for historiens skraphaug. Vi samles – enten virtuelt via Facebook-chat eller Twitter, eller fysisk i samme rom – og ser de samme programmene.  Så mye for ideen om den fragmenterte medievirkeligheten. Vi skulle nå være kommet dithen at alle satte sammen sitt egen «narrowcasting»-innhold, skreddersydd etter egne interesser og egen sære smak. Men vi vil snakke om det vi ser. Da jeg gikk på ungdomsskolen på 70-tallet måtte du ha sett «mandagsfilmen» på NRK for å kunne delta i samtalene på tirsdag. Utvalget av ting du må ha sett er nok litt videre i dag, og mer gradert etter aldersgruppe (Disney Channel eller Paradise Island Hotel, er det visst, ja), men det er ikke noe stas å ha sett et program hvis du er den eneste som har gjort det.

Så mye også  for ideen om teknologikonvergens som skulle samle alt medieinnhold i én dings – «the black box«. Istedet får vi flere og flere spesialiserte dingser. Mens jeg skriver dette  lytter jeg til min nye favorittdings, en Revo Heritage internettradio  – som jeg kobler via forsterker ut i mine gromme  Cerwin Vega-høyttalere fra 1977; ingenting kastes, vi bare samler mer og  mer. Jeg tenkte også på det samme etter å ha vært på demonstrasjon av iPad her for noen uker siden. Apple-folket hadde invitert skolefolk til å se på hva de kunne tilby undervisningssektoren. iPad’ens fortreffelighet skulle demonstreres ved at vi skulle få lage vårt eget undervisningsopplegg som vi skulle vise på den. Haken var bare at for å lage det, måtte vi bruke en dings til: en MacBook Air. Var det ikke spelemann på taket som, om han var ein rik mann, skulle ha to trapper: ei som gikk bare opp og så ei som gikk bare ned?

Ida Aalens innlegg hadde den passe utfordrende tittelen «Jeg har Google, hva skal jeg med dere»» – med spørsmålet rettet til et publikum bestående av skolebibliotekarer og lærere. Hun startet med å klargjøre at hun ikke hadde noe svar; det var det vår oppgave å finne! Og hun har jo rett. Vi må tenke noen nye tanker om vår rolle i en verden hvor mye av det faktiske kunnskapsstoffet som har gått for å være viktig å formidle i skolen til nå, kan googles fram når som helst.

Samtidig oppfattet jeg at Aalen åpnet for at det faktisk kunne være ett og annet hennes jevnaldrende  – og til og med de såkalte digitalt innfødte (hun regnet seg ikke blant disse, siden hun kunne huske at Internett kom) – kunne lære av andre om kunnskapssøk og informasjonshåndtering. Det forble usagt om dagens tilhørere var naturlig å tenke på som mentorer i en slik prosess. Hun fortalte at hun selv var blitt en helt papirløs student først i 2008. Dette til tross for at hun hadde hatt PC siden hun var 7-8 år gammel. Hvorfor gikk overgangen så sent? Hvorfor bruker en digitalt høykompetent student papir og blyant til å ta notater? Ett viktig svar er manglende brukervennlighet. Her er det vel interaksjonsdesigneren Aalen som snakker like mye som studenten. Men hvis vi bruker like lang tid på å lære oss å bruke verktøyene som det vi sparer av tid på eventuelt å bruke dem, sier det seg selv at det ikke gir særlig god mening å insistere på at de skal tas i bruk. Hvor mange av dataverktøyene vi prøver ut i skolen i dag passerer denne testen? I hvor stor grad klarer vi å konsentrere oss om de egentlige målene og ikke la oss fascinere av dingsene som påstås å korte veien dit? Jeg vet at dette er et spørsmål jeg må stille meg selv kontinuerlig.

Dagens siste innslag før jeg måtte dra var to elever og en lærere fra Horten videregående skole som snakket om sosiale medier som var viktige for ungdom. Facebook var naturlig nok sentralt. Overraskende nok tok de også opp Twitter. Jeg trodde det var et «voksenverktøy» som i svært liten grad har gjennomslag hos folk under 20 i alle fall. Men kanskje er det her den egentlige fragmenteringen er: i hvordan begrep som «de unge» – eller «ung 3.0» for den del – er ubrukelige som kategorier for å beskrive hvem som gjør hva i vår medievirkelighet. Flinke, digitalt oppegående elever på medier og kommunikasjon og studiespesialisering skriver blogger og twitrer, mens andre blir ekstremt dyktige på sin ene digitale ferdighet: oppdatering av Facebook-statusen sin. Akkurat som det er en tilsvarende fragmentering blant dagens tilhørere og deres jevnaldringer: noen får en aha-opplevelse når de presenteres for en «nyhet» som heter Skype og som gjør at de kan telefonere på PC’en – og til og med med video; mens  det for andre er en selvfølgelighet å bruke tableten sin til å logge seg på GoWalla for å oppdatere sin geolocation idet de tar plass i salen på Rica Park. For ikke å snakke om de tusener av kollegene deres som ikke har den ringeste interesse for noen av de temaene som ble tatt opp på dagens konferanse.

De digitalt innfødte integrerer muligens de digitale ferdighetene i sine liv på en måte som vi innvandrere aldri vil få til. I en helt annen sammenheng opererer europaeksperter  ofte med tanken om «et Europa i flere hastigheter»: noen land er rett og slett ikke klare til å være med i integrasjonsprosessen like raskt som andre. Jeg lurer på om det er slik med teknologiintegrasjonen også: vi kommer til å ha en «Ung 3.0 i flere hastigheter» og vi kommer i alle fall til å ha en «Voksen-som-prøver-å-bli-digital -2.0» i veldig mange hastigheter.

Inntil interaksjonsdesignerne klarer å gjøre alle brukergrensesnitt så innlysende logiske at det ikke vil være noe problem å ta i bruk teknologien uten videre (som babyen eller katten som lærer å bruke iPad),  vil det kanskje være behov for noe opplæring i digitale verktøy – hvis opplæringen drives på en god måte og i en kontekst som gjør den relevant.

16
Jan
11

London-tanker (3): Barkeskjold, utdanning og høyteknologi

BETT-avstikker 2: Min strategi for å få mest mulig ut av besøk på British Museum er å konsentrere meg om et rom eller to. Bortsett fra den aktuelle utstillingen om egyptiske dødebøker, tilbragte jeg denne gangen noen timer i rommet for opplysningstiden, The Englightenment.  Museet, bygget i 1753, er i seg selv et monument over denne epoken i europeisk historie, og det storartede rommet i greek revival style innholder eksempler på alle typer artefakter som inngikk i de tidligste samlingene.

Det er mange interessante gjenstander fra hele verden, men det enkeltobjektet som satte i gang mest refleksjon hos meg var et enkelt skjold. Det var smalt og ovalt og ikke mye å dekke seg bak for den krigeren som hadde brukt det.  Denne uheldige karen hadde da også kastet det fra seg og løpt da han møtte motstand som han ikke var forberedt på. Dette var nemlig en av to menn som møtte kaptein James Cook da han og mannskapet ankret opp i Botany Bay i 1770.

En av de forklarende tekstene i en annen del av rommet omtalte opplysningstidens vitenskapsmenn og oppdagere som viktige bidragsytere til det moderne menneskets forståelse av den felles menneskelighet som binder alle klodens folk sammen. Men skjoldet minner også om det ulike utgangspunktet som var tilstede da kontaktene mellom Europa og andre deler av verden ble opprettet. Vi har levd godt på vår teknologiske overlegenhet i hundreårene siden den gang.

Historikeren Niall Ferguson er en av mange som påpeker at dette er i ferd med å endre seg. Under besøk i Oslo denne uken sier han til Aftenposten «-Vi står rett og slett overfor slutten på 500 år med vestlig dominans. Tyngdepunktet flyttes fra Vesten til resten.»

Hvordan vil dette påvirke oss?

«Ett punkt er avgjørende for at Vesten ikke skal bli spilt ut over sidelinjen, mener Ferguson.  -Menneskelig kapital er Vestens viktigste ressurs. Ledende utdanningsinstitusjoner og teknologisk forsprang gjør oss attraktive som partnere for kineserne. Mister vi dette, er det over og ut med enhver form for vestlig elitisme.»

Det enkleste er pistol, heter det. I alle fall hvis du skal nedkjempe en fiende og fienden bare har et barkeskjold til å forsvare seg. Men hvis vi skal bygge på vår felles menneskelighet og utvikle oss sammen, må vi ta i bruk mer konstruktive sider av oss selv og jobbe med de komplekse problemene.

Dette er spennende tider å jobbe med utdanning!

 

(Skjoldet inngår for øvrig i BBC-serien A History of the World in 100 Objects)

16
Jan
11

London-tanker (2): Et dannet menneske

En BETT-avstikker: Med utsikt over Lincoln Inn’s Field ligger arkitekten og samleren Sir John Soane’s Museum. Fra utsiden ser det ut som en hvilken som helst boligfasade i dette riktignok fasjonable strøket. Inni er det et prakteksempel på hva en velstående borger i opplysningstiden mente man burde omgi seg med for å vise sin dannelse.

Salongen med utsikt mot parken har bokskap på bokskap fylt med alskens encyclopedier. Men Sloane nøyde seg ikke med tidens moteriktige encyklopediske kunnskap, han var også en lidenskapelig samler av antikviteter og malerier. Selv om han etterhvert kjøpte opp to av nabogårdene for å huse alle gjenstandene, måtte han utnytte sin arkitektoniske kreativitet til å skape plass for alt. I et rom på knapt 25 kvadratmeter har han fått plass til over 100 ganske store malerier, blant annet av William Hogarth. Dette har han fått til ved at veggene på den ene siden av rommet er hengslet i hjørnene og simpelthen åpner seg som skapdører; bak disse åpenbarer det seg nye malerier, som også viser seg å være hengt på samme type dører. I den arkeologiske samlingen hans er det mest kjente objektet utvilsomt dronning Setis sarkofag. British Musem hadde ikke råd til å betale summen som ble forlangt for den, og dermed kjøpte Soane den til sin egen samling. Nå står den i kjelleren.

Det er sikkert et anstrøk av stormannsgalskap og hovmod over ideen om å lage et museum i sitt eget hjem. Men formålet med samlingen var ikke – i alle fall ikke først og fremst – å skryte. I tidens ånd brukte han den til å undervise sine studenter som gikk i lære for å bli arkitekter, og da måtte man vende seg til antikken.

To ting slår meg når jeg vandrer gjennom huset. For det første: hvilken ufattelig demokratisering av kunnskap har ikke skjedd siden Soanes tid! Lykkelig den student som fikk ha en slik lidenskapelig lærer som ham. Men det var tross alt ikke mange av Londons innbyggere som i løpet av hans levetid fikk komme innenfor dørene. Jeg blir begeistret for Soanes lille «skaptriks» i malerirommet. Men jeg kan levende forestille meg hvilken eksplosjon av begeistring denne kreative mannen ville vist om han fikk se vår tids teknologi: all verdens informasjon «at our fingertips»!

På den andre siden: så utrolig mye vanskeligere det er blitt siden opplysningstiden å definere hva det vil si å være et dannet menneske! Man måtte kunne de gamle grekere og romere, og så all den moderne kunnskap som man møysommelig samlet i encyclopediene. Men man hadde en ide om at dette var et overkommelig prosjekt; det var bare å ta tiden til hjelp, så ville man få det mellom kalveskinnspermene på de sirlig oppstilte bindene i bokskapene. En grand tour gjennom Europa og kanskje til Egypt idet en sto på terskelen til voksenlivet, og mye var gjort.

Hva er et dannet menneske i dag?

14
Jan
11

London- tanker (1): The best things in life are free?

Det skal kanskje ikke legges for mye i det faktum at at det foredraget alle DinA-ene fra Akershus satte øverst på prioriteringslisten første dag på BETT 2011 handlet om 20 gratisprogrammer som alle bør kjenne til og bruke i sin undervisning. Det er sikkert også omstendigheter utenfor noens kontroll som gjorde at foredraget ble avlyst. For det ligger i sakens natur at det kommersielle trykket mot utdanningssektoren kommer til uttrykk i sin mest glansede og prangende form på denne utdanningsmessen.

Nå er det fire år siden jeg var her sist, og det som slår meg mest, er gjenkjennelsen. Det snakkes om at et år er en evighet i vår teknologiske verden. Men det er egentlig lite som virker radikalt nytt siden sist. Det er selvfølgelig interaktive whiteboards i lange baner. Det er mye programvare som særlig er godt tilpasset barneskolen (de ferdighetene som trenes på lavere trinn egner seg kanskje bedre til digitalisering?) . Det er mye «shiny, shiny things» som passer godt inn i Øystein Sundes kjekt-å-ha-kategori. Veldig mye av det er dedikerte produkter som kan gjøre små, avgrensede oppgaver i forhold til den ganske store delen av budsjettkaka de ville kreve.

Et eksempel på det er produktene fra iris.connect. De selger en pakke for professional development som virker som en drøm – eller et mareritt – alt etter hvilket ståsted man har. Den inneholder et 360-graders kamera som registrerer alt som skjer i et klasserom, en mikrofonmygg, et nettbasert observasjonsverktøy hvor en observatør (rektor, avdelingsleder, øvingslærer, kollega) kan registrere i klikkbare skjemaer f.eks. hvor mange ja-/nei-spørsmål eller åpne spørsmål læreren stiller i løpet av timen, hvor ofte læreren spør jenter eller gutter, osv. Alt tas opp på video og kan spilles av i sekvenser mens man analyserer aktivitetene etterpå. Og på enkelte skoler i Akershus har det vært reaksjoner mot at elevene har fått noen enkle spørreskjemaer for å vurdere lærerens klasseromspraksis! Det ligger vel ikke i kortene at norsk skole, som etter min mening har svært svake tradisjoner for observasjon i klasserommet og veiledning knyttet til denne, vil investere i noe slikt med det første. Men for den som vil jobbe systematisk med å forbedre sin egen adferd i klasserommet, er dette et fantastisk verktøy.

En annen trend som er tydelig, og som kanskje ligger litt i samme gate, er mengden av verktøy utviklet for å samle, systematisere, analysere og spre informasjon om elevers faglige prestasjoner, fravær osv- altså det som engelsk kalles for management systems. Et av skolebesøkene som var lagt inn på turen (organisert av NPed) gikk til St Marylebone School. Dette er en Church of England-skole (men åpen for alle trosretninger) og en av de mest oversøkte (1000 årliger søkere til 150 plasser) og resultatmessig sterkeste i Englands meget detaljerte skolerangeringssytem). Her kunne foreldre logge på skolens intranett og finne ut når deres håpefulle sist fikk ros på skolen! En utskrift av disse «ros-loggene» hang for øvrig også på veggen i en av korridorene.

Når det gjelder mer kreativ utfoldelse, var en av de få nye tingene jeg la merke til at det nå også var flere produsenter som tilbød egne studioer for skoleradio. Igjen, kjekt-å-ha, men hvor mye utstyr skal vi kjøpe inn?

Basert på spådommene fra guruene bak The Horizon Report 2010 ville jeg ellers forventet at det var mye større trykk på mobile, håndholdte produkter. Enten det gjelder bruk av smarttelefoner eller frelserverktøyet iPad, har det sirkulert påstander om disse veldig snart kommer til å gjøre den bærbare PC’en avlegs. Foreløpig virker det på meg som om Horizon-rapportens påstand om at dette er noe som kommer til å implementeres i løpet av det nærmeste året eller så å være et eksempel på noe løst fundert tekno-optimisme.

En av paneldeltagerne i keynote-debatten om innovasjon på konferansens første dag, John Davitt , trakk opp følgende perspektiv. Når historien ser tilbake på oss, vil de da si: «You had what tools? And all you achieved was – what, exactly?!» Hans poeng om at vi ikke utnytter potensialet i de verktøy vi har, ble vel også indirekte støttet av en av de andre paneldeltagerne, Carol Allen. Med sin bakgrunn i tilrettelagt undervisning illustrerte hun dette med en ekstremt multihandikappet gutt på 14 år som spilte dataspill, kommuniserte med omverdenen og til og med skrev på en roman. Den eneste kroppsdelen han hadde kontroll over, var den ene tommelen. Med dataassistert tilrettelegging fungerte dette. Allens appell: «If we can do difficult, we can do easy!» Med andre ord, hvis vi kan tilrettelegge for en person med et så utfordrende utgansgspunkt som denne gutten, hvorfor får vi ikke til bedre å tilpasse opplæringen til alle andre elever. Jja, da, selvfølgelig handler det også om ressurser. Men hva har teknologien egentlig hjulpet oss til å oppnå når det gjelder tilpasset opplæring?

BETT er en messe der utstillerne dominerer med «dingsene» sine. Dette er sikkert ikke riktig sted å lete etter de pedagogiske nyvinningene. Men jeg tror at det nok er viktigere å jobbe med den pedagogiske bruken av det vi har enn å investere alt for mye i «the next big thing».

 

22
Sep
10

NDLAs landssamling: mindre steile fronter?

Jeg må innrømme at jeg hittil ikke har brukt ressursene til NDLA i særlig grad. Jeg har også bare fulgt debatten om NDLA på avstand, men jeg har jo registrert at det har støyet ganske kraftig. Med min nye rolle som deltids-DinA, fikk jeg sjansen til å komme på nært hold av «dyret» gjennom deltagelse på landssamling i Bergen 21.-22. september. En ting som slo meg etter disse to dagene var at det virker som om det har skjedd en viss «avideologisering» av diskusjonen rundt prosjektet.

Busemann-versjonen av NDLA, i Utdanningsforbunds-/Lektorlags- /William Nygaard-tapning, er vel noe i retning av dette: staten bevilger midler til fylkeskommunene, som leverer en bestilling på billigst mulige læreverk i flest mulig fag. Middelmådige eller dårlige innholdsprodusenter leverer kvalitetsmessig undermåls digitale læreverk som sparekåte fylkepolitikere pålegger skolene å benytte som eneste tillatte verk. Fremtidig oppdatering av «verket» baserer seg på gratisarbeid fra lærerne. Elever som ikke kan lese på skjerm dropper ut av skolen. Lærerne mister sin metodefrihet. Forlagene mister alle inntekter fra læremidler og går konkurs. Fri produksjon av bøker blir umulig. Norge går nedenom og hjem. Diktatur er neste.

Det var tilløp til en viss temperaturheving i den avsluttende paneldebatten onsdag da utdanningspolitisk leder i Utdanningsforbundet, Steffen Handal, møtte NDLA-pioner og doktorgradsstipendiat Arne Olav Nygaard. Men istedet for full konfrontasjon endte det vel nesten i det reneste Rodney King-øyeblikk («Can’t we all just get along?»). Handal la død diskusjonen «bok eller nett» og slo uttrykkelig fast at Utdanningsforbundet ikke er mot NDLA. Han hadde fremdeles reservasjoner knyttet til den politiske beslutningen om NDLAs andel av bevilgningene til digitale læremidler  – for liten innflytelse for lærerne ( = Utdanningsforbundet?) –  og påstander fra enkelte medlemmer om at de tvinges til å bruke NDLA. Selv om han ikke greide å overtale Nygaard til å melde seg inn igjen i forbundet der og da, virket det som om sistnevnte vedgikk at dette var til dels nye toner fra en av prosjektets tidligere skarpeste kritikere. Da NDLA-leder Øivind Høines, som ledet debatten, avsluttet med å invitere Utdanningsforbundet til tettere dialog om videre utvikling var idyllen i alle fall tilsynelatende total.

Et trekk som slo meg ved presentasjonene tirsdag var muligens et bidrag til nedbygging av frontene fra NDLAs side. Spøkelset som de mer ekstreme kritikerne har forsøkt å mane fram har vært NDLA som Det Eneste Læreverket som skal avløse læreboka. Derfor var det påfallende hvor sterkt det ble betonet både i plenumspresentasjonen, men særlig i de fagspesifikke parallellsesjonene, hvordan enkeltelementer fra NDLA kan settes sammen med andre læringsressurser hentet hvor som helst fra og til bruk innenfor en hvilken som helst pedagogisk modell. Ikke minst ble det vist eksempler på hvordan læringsplattformer kan brukes til å organisere de sidene eller objektene en finner interessante, uten å «gå over til NDLA», slik det gjerne har vært uttrykt. De nye verktøyene som kommer i Arena-delen (annotering av nettsider, quiz-verktøy, samskrivingsverktøy, mm) blir også (når de måtte bli ferdige …) ting vi kan bruke uten å «kjøpe hele pakken» fra NDLA.

Slik sett er kanskje status akkurat nå ganske godt tilpasset et av poengene Margreta Tveisme avsluttet med i sin inspirerende presentasjon av nye Nordahl Grieg videregående skole: den brytningstiden vi er i gjør det nødvendig å stille de helt grunnleggende spørsmålene om det vi holder på med: «Hva er læring? Hva er kunnskap? Hvor er kunnskap?»

Kanskje er det håp om at flere vil se helt pragmatisk på NDLA-prosjektet for å vurdere om det ikke skulle finnes et og annet der som kunne bidra til læringsprosesser?

11
Sep
10

Svaret er 42!

Som kjent avslører The Hitch-Hiker’s Guide to the Galaxy at «the answer to the ultimate question of  life, the universe,  and everything»  er … 42. Det er mange som gjerne skulle hatt en like enkel fasit på hva som bør gjøres for å få en bedre skole. Noen tror tilsynelatende at de har funnet det.

Det vakte oppsikt i USA og til dels ellers i verden da LA Times for noen uker siden gjennomførte følgende stunt: i artikkelen «Who’s teaching L.A’s kids»  publiserte de resultatene  fra delstatens tester for 3. til 5. klasse  som bymyndighetene i Los Angeles satt på, men ikke hadde gjort offentlig kjent. Disse var brutt ned, ikke bare på skole, men på  lærer. Ved å se på resultater over flere år, hadde avisen kommet fram til et tall som mål på hvor mye «tilleggsverdi» hver enkelt lærer hadde produsert hos sine elever pr fag pr år. Dette ble så presentert, uten anonymisering,  i avisens papir- og nettutgaver.  Dermed kan hele verden nå godte seg over taperen John Smith (nei, det er ikke et alias),  som viser seg å være den aller minst effektive læreren i hele Los Angeles.  Helten er Miguel Angel Aguilar, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen.

Denne typen personalpolitikk, hvor arbeidsgiver gir ut data som fritt kan publiseres for all verden om arbeidstageres prestasjoner, applauderes selvfølgelig av mange som mener at løsningen på skolens utfordringer er å sparke alle de udugelige lærerne. Og udugelighet i dette tilfellet dreier seg altså om et tall. Hvis «added value» over tid ikke holder tritt med normen, må læreren ut. At lærernes fagforeninger ikke er lykkelige over gapestokken som virkemiddel for skoleutvikling på, avfeies av de som forsvarer tiltaket som typisk bakstreverske forsøk på å beskytte de dårlige lærerne.

Kan tall si noe interessant om læringsutbytte? Det tror jeg absolutt! Hva som kommer ut av tallmaterialet avhenger bare av hvordan man behandler det. På vår skole viet vi siste personalmøte til vårens eksamensresultater. Der var det mye interessant. Vår skoles eksamensresultater ble sammenlignet med landsgjennomsnittet (der et tilstrekkelig stort antall på landsbasis hadde vært oppe) og med standpunkt.  Det var overveiende positiv  informasjon, men også enkelttall som ikke var så positive. Begge deler er viktige: har vi gjort noe annerledes og riktig i de tilfellene der resultatene er særlig gode? Er det ting vi ikke har lykkes med der det gikk mindre bra? Er det tilfeldigheter ute og går? Dette siste er det kanskje bare lærere som kjenner enkeltelevene det dreier seg om som kan si noe om. Nå, i skolens femte år, begynner vi også å få tidsseriedata som kan si noe om eventuelle mer permanente trender. Dette skal følges opp i avdelinger og seksjoner og hos enkeltlærere.

Jeg tror til og med at testdata av den typen L.A.Times bruker, og som har ridd amerikansk skole som en mare siden No Child Left Behind satte dette testregimet i system, kan brukes til enkelte ting. Blant sommerlektyren min var en bok med den svært amerikanskklingende tittelen «Teach Like a Champion. 49 Techniques that Put Students on the Way to College«. Den tar utgangpunkt i lærere hvis elever har konsekvent høy score på slike tester. Deretter har forfatteren gått inn i klasserommene til disse lærerne og observert dem. Gjør de noe som skiller dem fra andre, mindre effektive lærere?  Svaret mener han er ja, og han har altså prøvd å destillere dette ned til 49 teknikker.  Vi kan ta disse med noen klyper salt, men jeg synes det er en interessant måte å hente erfaringer fra noen som er flinke i håndverket. Jeg ser på det som et forsøk hvor man har prøvd å holde konstant noen av de utallige variablene som påvirker læringsutbyttet. Gitt at disse testresultatene er det eneste vi er interessert i, hva skal til for å bedre dem?

Da har jeg ikke tatt stilling til om innholdet i det elevene deres har lært har vært pugging til en test eller dype innsikter som vil bidra til dannelsen deres på lang sikt, eller om forberedelsen til disse testene har gått på bekostning av annen aktivitet som ville gitt bedre læring målt på andre måter.  Det tror jeg at jeg ikke behøver å ta stilling til.  Det ville jeg derimot måtte gjøre dersom de samme testresultatene skulle danne grunnlaget for min og mine kollegers lønn, ansettelsesforhold, personvern og kanskje min skoles eksistens (slik tilfellet er for skoler i USA som ikke viser Adequate Yearly Progress).

Det er dit noen også her i landet vil. Espen Andersen skriver i sin Aftenposten-blogg etter L.A.Times-oppslaget anerkjennende at «denne undersøkelsen flytter milstolpene over hva man kan diskutere» og håper muligens på en tilsvarende avkledning av Norges dårligste lærer – kanskje  i selveste Aftenposten?  Da skulle vel mye være gjort for å avsløre det som han påstår noen hevder – «at alle lærere i norsk skole er gode.» Med denne fete, gode stråmannen skulle også alle vi som ikke er like begeistret for tanken om å flytte medarbeidersamtalen vår til forsiden av Aftenposten ha blitt satt ettertrykkelig på plass.

Svaret på problemene er 42.