11
Apr
11

It’s learning brukerkonferanse 2011: Disrupting Class – live-versjonen

Første dag av It’s learnings brukerkonferanse bød på Michael B Horn live – mannen som oppnådde tilnærmet gurustatus sammen med medforfatter Clayton Christensen for boken Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns. Ga foredraget noe mer enn et gjenhør med velkjente ideer? Helt sikkert ingenting revolusjonerende, men enkelte ting falt litt mer på plass.

Det spørsmålet som har blitt hengende i luften for meg etter lesing av boken, er hva en satt, etablert organisasjon som skolen kan gjøre med den innsikten som forfatterne gir oss om hvordan disruptiv innovasjon skjer. Eksemplene på organisasjoner som ikke har klart omstillingen omfatter tross alt en gang verdensledende teknologibedrifter som Digital Equipment Corporation: en bedrift som hadde den smarteste ledelsen og de kløktigste ingeniørene, som kunne forlange nær sagt hva som helst av fortjenestemarginer på sine fantastiske “minidatamaskiner”. Hvorfor så de ikke at den personlige datamaskinen ville snu opp ned på hele deres verden? Av svært gode grunner, ifølge Horn: de første PC’ene var leketøy som knapt kunne brukes til noe fornuftig, de var teknologisk fullstendig underlegne det DEC produserte, og det ga minimal fortjeneste i forhold til de stadig forbedrede versjonene av eksisterende maskiner.  Ikke desto mindre rev den personlige datamaskinen i løpet av noen måneder på slutten av åttitallet grunnlaget vekk under hele bransjen som lagde “minidatamaskinene” til en kvart eller en halv million dollar.

Hvordan unngår vi å havne i samme fellen?

Nøkkelen er, hvis en skal følge Horns oppskrift, å finne våre “areas of non-consumption” og begynne å betjene disse. Hvem er det som ikke får det de ønsker ut av dagens skole, og som ville være fornøyd med bare litt, fordi det er bedre enn ingenting? To grupper som peker seg ut for meg, og som Horn nevnte, er de som dropper ut av skolen fordi de ikke klarer å henge med i det vanlige løpet, og de som kjeder seg fordi de får for lite utfordringer; med andre ord, differensiering.

Men igjen er spørsmålet hvordan vi konkret gjør dette. Jeg tillot meg å sende Horn en epost på ettermiddagen etter at dagens økt var ferdig for å spørre om råd: hvordan få en etablert organisasjon – som en skole – til å ta i bruk “mindreverdige” teknologier som kan være disruptive? Hva møter man disse med som sier at mer kursinnhold på nettet  – en av hans spådommer om hvor utdanningssektoren beveger seg – aldri kan være fullverdige bidrag til en læringsprosess på linje med møtet mellom den engasjerte lærer og hans elever i klasserommet?  Til min overraskelse fikk jeg ikke bare svar, men et rask og utfyllende svar. Med karakteristisk amerikansk vennlighet skrev han at spørsmålet var interessant og at han kunne tenke seg å gi tre råd. Kort kan de kanskje oppsummeres slik:

For det første: begynn med det som er lett (“pick the low-hanging fruit”!). Det vil si et fag hvor skolen overhode ikke kan tilby noe eller et område som er så spesielt at ingen ville ha innvendinger mot at det ble undervist på en ukonvensjonell måte. Dermed unngår man å virke truende på noen. Du kan prøve ut innovasjon uten å ha et konstant kritisk søkelys på deg og utvikle teknologien gradvis.

For det andre kommer man kanskje ikke utenom ildsjelene, de som liker å prøve ut ting, de som ikke har noe imot å bruke litt ekstra tid og krefter på å vise at nye måter å løse oppgaver på kan ha noe for seg. Det er ikke rimelig å gå ut og forlange at et helt kollegium skal kaste seg ut i innovative eksperimenter med usikkert utfall. Men hvis man viser at nye grep fungerer, kan de kanskje skaleres opp.

Til slutt minnet han om at dagens utdanningssystem slett ikke bare ble utformet for å maksimere læring. Det er et kompromiss mellom en hel rekke forskjellige krav og hensyn, og resultatet er ikke alltid så imponerende når det gjelder hva elever faktisk lærer. Han mente at nettbasert læring – eller det som med et litt klønete uttrykk på engelsk kalles for blended learning – nettopp kunne optimaliseres bare for dette ene formålet.  Med andre ord, vi kan utnytte den disruptive teknologiens komparative fortrinn.

Dette var i alle fall oppmuntrende ord for meg, siden jeg av og til får inntrykk av at en del mener at den offentlige skolen like gjerne kan gi opp og vente til disrupsjonen fra de private skolene eller næringslivet mer generelt slår bena under oss.

Så  nå blir det ut å se etter lavthengende frukt.

 

 

 

 


7 Responses to “It’s learning brukerkonferanse 2011: Disrupting Class – live-versjonen”


  1. 1 Erik Syring
    april 11, 2011, kl. 11:51 pm

    Nei – med «blended learning» menes _blandingen_ av læring med lokal lærer og synkron (sanntids-lærerledet) og asynkron online-læring. The blended learning revolution: at alle elever raskt går over til en utdanningshverdag med alle de tre modusene.

  2. april 12, 2011, kl. 7:16 am

    Ja, dårlig formulert fra min side. Jeg mente å presisere at det nettopp ikke var bare nettbasert, men «blended». Burde ha skrevet: » … eller snarere det som kalles blended ….»

  3. 3 magnushs
    april 12, 2011, kl. 8:05 am

    Det hørtes ut som en spennende bok og et spennende foredrag. Jeg kjenner ingen av dem utover boggposten din. Men de tre rådene Horn sendte deg, var gjenkjennelige!

    “Pick the low-hanging fruit” er et supert tips, og historie vg2 er en av dem. Vi betalte en høy pris for friheten (en time mindre i uka og en karakter i stedet for to på vitnemålet), men nå er historiefaget i andre klasse en pedagogisk sandkasse. Lite står på spill karaktermessig, men vi har alt å tape hvis faget blir så grått at elevene ikke gidder å jobbe med det. Vi MÅ rett og slett være oppfinnsomme.

    Når det gjelder punkt 2: Å sende et helt kollegium på kurs for å ta i bruk noe nytt, er ressurskrevende og fører sjelden til praksisendring. Jeg har mye større tro på å identifisere noen «agenter» som er entusiastiske til det nye, lærer seg det ordentlig, høster av hverandres erfaringer og etter hvert får spørsmål fra interesserte kolleger.

    Jeg mener også det er på høy tid at offentlige skoler finner en god strategi for blended learning. Fremmedspråk er det mest åpenbare feltet. At elever blir undervist og vurdert av språklærere som har tatt en årsenhet på deltid og kveldstid (og jeg sitter i glasshus her) når de kunne hatt nettbasert undervisning med en «indigenous speaker», er nesten absurd.

    (I det siste punktet leser jeg for øvrig den frustrerende formuleringen «hva elever faktisk lærer». No offence, men det er fristende å si at det skulle vært forbudt å bruke det uten også å måtte si hva man forstår med «faktisk å lære noe». I mange sammenhenger slås det i hodet på lærere som mener reproduserende kunnskap ikke er godt nok. For mange er det å «faktisk lære» fortsatt det samme som å kunne gjenfortelle lærebokstoff uten bruk av hjelpemidler.)

  4. 4 Erik Syring
    april 12, 2011, kl. 8:26 am

    Den beste enkeltkilden når det gjelder «blended learning» er fortsatt http://edreformer.com/.

  5. april 12, 2011, kl. 8:32 am

    God oppsummering av foredraget til Michael Horn, Jørn. Han sa at han hadde fått en håndfull mail etter presentasjonen og nå vet vi også at han svarte på dem. Gode konkrete tips. Ofte blir litt for vanskelig å se hvordan man implementerer det som blir sagt på konferanser inn i klasserommet.

  6. april 12, 2011, kl. 4:57 pm

    @magnushs: Enig i de to fagområdene du peker ut, VG2-historie og fremmedspråk, som klare kandidater for mer spenstige tilbud! Har selv undervist i historiekurset og erfart hvor tilnærmet meningsløst overfladisk det blir.

    Når det gjelder min formulering om «faktisk å lære noe», skal jeg ikke gi meg inn på noen veldig gjennomtenkt definisjon eller forsøke å utlegge hva Horn har ment. Men jeg tror at han muligens hadde i tankene noe han nevnte i foredraget om hvordan vi har en nedarvet tradisjon for å måle «seat time» – hvor mange timer elevene har hatt rumpa nedpå stolen i et klasserom – istedet for hva som har foregått oppi hodet. Som han sa, vi har målt feil ende av eleven i mange år.

    Dette henger vel sammen med den modellen for utdanning som vi bygde opp med industrisamfunnet: en fabrikkmodell hvor alle går gjennom «produksjonsprosessen» i samme tempo og på samme tilmålte tid og med identisk «bearbeidelse av råvaren» (les: samme «kunnskap» puttet inn i hodene på elevene) slik at de kan stemples som sertifiserte arbeidstagere når de kommer til slutten av prosessen.

    Det er ikke sikkert at vi behøver å tenke i de samme baner hvis vi bygger opp et tilbud fra scratch i dag, slik vi kan gjøre med et tilbud om «blended learning». Det var slik jeg tolket hans påstand om at et slikt tilbud kunne være bedre enn det tradisjonelle.

  7. 7 Erik Syring
    april 12, 2011, kl. 5:20 pm

    I Norge praktiseres, i motsetning til mange steder i USA, bare en mild form for «seat time» gudskjelov (i USA er det disse stedene pr. opplæringslov ikke mulig å få credits for et kurs hvis du ikke bruker x tid på det, _uansett_ hvor godt man gjør det til eksamen).


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: