06
Apr
11

Oppskriften på god vurdering: kapittel 3 mangler

Det var personalmøte i går. På dagsorden sto igjen vurdering. Den inviterte foredragsholderen viste, som rimelig er, til Hattie. Ja, vi vet nå at formativ vurdering er det mest effektive virkemiddel for å bidra til elevers læring. Håpet mitt var at vi skulle få mer konkrete innspill om hvordan.

Det halvannen times lange innlegget fulgte en etterhvert ganske kjent oppskrift. Kapittel 1: Taleren forteller morsomme anekdoter fra sine første naive møter med elever og rettebunker. Han rettet og og rettet. Skrev utførlige kommentarer etter at produktene var innlevert og arbeidet i klassen hadde beveget seg videre til neste emne. Enda morsommere var historiene om lærere som brukte meningsløse timer til å skrive detaljerte tilbakemeldinger om feilene elever hadde gjort, 50-60 feil! Ikke bare med null effekt, men med negativ effekt! Vi fikk til og med servert en liten videosnutt som viste hvordan en lærer ikke skal gjennomføre elevsamtale.

I hele tre år hadde foredragsholder jobbet i skolen. Så kom heldigvis kapittel 2: stilling i høgskolesystemet, forskning, og muligheten til å forklare hvordan dette egentlig skulle gjøres. Flotte modeller, med sirkler og trekanter og piler som stort sett pekte oppover.

Ja, vi vet at Hattie har rett. Men fikk vi noe mere innspill om hvordan vi skal sette funnene hans ut i livet?

Meh …

Det som mangler for meg er kapittel 3. Hvori foredragsholderen forteller om hvordan han sa opp sin stilling på høgskolen og tok seg 100-prosentstilling i videregående skole igjen. De konkrete beskrivelsene om hvordan han løste evalueringsoppgavene sine annerledes i denne situasjonen enn i sine første år i videregående skole, organiserte tilbakemeldingsarbeidet slik at det hadde effekt og ikke tok mer tid enn før, fikk elevene til å se at de ikke trengte karakterer eller begrunnelser for hvilket nivå de befant seg på før den avsluttende standpunktkarakteren –  se, det hadde vært virkelig interessant å høre på en tirsdag  mens klokka dro seg mot middag.


4 Responses to “Oppskriften på god vurdering: kapittel 3 mangler”


  1. april 7, 2011, kl. 5:36 pm

    Jeg er nok ganske enig med deg, oppskriften og troverdigheten mangler. Kravene til formell vurdering, mengden med kompetansemål som verken er lette å tolke eller måle, som ikke helt samsvarer med en ideell virkelighet der man har få elever, uendelig med tid og full kontroll og pedagogisk røntgensyn.

  2. april 7, 2011, kl. 7:40 pm

    Mange norsklærere skal ut i retteøkta nå – i påskeferien for dem som ikke greier å bli ferdig før «ferien» bryter løs (mens vgs.lærere med bare muntlige fag, kan ta sin faste Barcelona-tur i påsken – ja lykke på reisen, de fortjener den sikkert). For min del snakker vi om de årlige terminprøvene i norsk rett før påske. Jeg finner det rimelig at elevene forventer en relativ «rask» tilbakemelding etter «ferien» slik at de evt. kan rette opp eller påvirke en standpunktkarakter og forberede seg i faget før eksamenstrekket 13. mai (for vg2 for min del, skriftlig eksamen).

    Men igjen tar jeg vel feil. Sluttvurderingen kan dras helt fram til rett før eksamenskarakteren i norsk settes (i midten av juni antakelig) – og med loven i hånd. Retten til å påvirke sluttvurderingen er grunnleggende, ifølge rundskrivet (nr. 1-2010 fra Udir) som følger den nye vurderingsforskriften (etter husken ca. s. 34-37 i rundskrivet av rundt 100 sider) – og det uansett oppmøte eller innsats ellers i året fra elevenes side.

    Personlig syns jeg ikke «rettigheten» er helt urimelig, men det blir kanskje litt for enkelt for dem som nesten ikke har levert noe som helst i løpet av året – og heller ikke tar bryet med å møte opp og benytte seg av et relaivt godt offentlig undervisningtilbud. I tillegg savner jeg klar og tydelig informasjon ovenifra om hva som nå gjelder ndg. sluttvurdering (selv om flere hevder at sluttvurderingsprinsippet ikke er nytt, og det tror jeg faktisk også er riktig – men svært så snakker om det, er min erfaring).

    Selv Møglestumodellens krav til 4-dagers uke (øvre fraværsgrense på ca. 20 % pr. fag for å få karakter)- selv dette kravet syntes SV-statsrådene var for tøft for curlinggenerasjonen (ikke all ungdom ønsker denne «omsorgen» heller og reagerer som meg og mange på «slappheten» systemet delvis legger opp til).

    I tillegg kommer russetiden – oppstart om tre uker – og Christian Strands elleville tv-glede i går over at vg3-elevene bruker døgnet rundt i flere månder på en russbuss – i månedene rett før et treårig og omfattende norskløp mange norsklærere virkelig har stått på for å realisere.

    Deprimerende å måtte svømme motstrøms i årevis – som norsk lærer. Deprimerende å ha skole»ledere» som med sin handlingsvegring motarbeider ansattes arbeidslyst, faglighet, grundighet og resultatlyst. Hvem kjemper lærernes sak – en oss selv? Hvorfor setter ikke vurderingskonsulentene lys på konkret praksis ute i skolene – istedenfor å forelese om egne visjoner – ja om hvordan det KUNNE ha vært – dersom de hadde fått slippe til.

    Tette skott mellom planer og virkelighet, er et grunnleggende trekk ved det norske skolesystemet. Og mange lever av det, virker det som.

    http://knutmichelsen.blogspot.com

  3. april 13, 2011, kl. 11:36 pm

    Viktig utfordring du kommer med. Jeg prøver med blandet suksess å få til noe av det – noe har jeg skrevet om på bloggen. Forløbige erfaringer: aksept for å droppe karakterer går greit. Systematisk og konkret egenvurdering fungerer godt. Arbeid med små, konkrete ferdigheter er lettere å gi og få tilbakemelding på enn lange tekster. Å lage vurd.sit. der alle hj.midler er tillatt er mer motiverende enn å avgrense. Elevene er ikke opptatt av å få vurdert alle mål – de er opptatt av å bli vurdert rettferdig. Å gi elevene valgmulighet – om enn bare to alternativer – av vurderingsform er ekstremt motiverende.

    Jeg er ikke i mål, men synes mye sitter bedre nå enn for et år eller to siden.

    Som et apropos kan jeg jo bemerke at jeg i det siste har begynt å lure på om utbyttet av å skrive lange tekster er all verden for elevene. Kanskje er det vel så verdifullt å ivareta interesse og motivasjon gjennom arbeid med kortere tekster og ikke skrive langt annet enn en sjelden gang og så fram mot slutten på vg3? Kanskje er mye av den fremgangen vi av og til ser hos elevene et resultat av generell modning mer enn massiv skrivetrening og ditto vurdering. Bare en tanke.

  4. april 14, 2011, kl. 7:48 am

    Bloggen din er til stadig inspirasjon – du er nettopp eksempelet på praktikeren som må forholde deg til dette i en skolehverdag – mye nyttigere enn modellene som friksjonsløst beskriver hvordan dette fungerer i en idealverden.

    Jeg ser helt klart hvor mye mer motiverende det er for elever å få tilbakemelding på det de får til og ikke bli lesset ned med kommentarer om alt de ikke har fått til. Samtidig opplever jeg stadig elever som har et ganske urealistisk selvbilde når det gjelder sin egen kompetanse. For eksempel har jeg hvert år elever i VG3 som kommer tilbake fra utvekslingsopphold i USA og tar det som en selvfølge at de har høy måloppnåelse i alt som fins av mål i engelskfaget. Når de så får tilbake en tekst tidlig i skoleåret som jeg bedømmer til middels eller til og med lav måloppnåelse, skulle jeg da bare ha sagt: ja, du fikk til å bruke disse to begrepene riktig og har klart å bruke avsnitt riktig i første del av teksten – og la eleven fortsette å sveve i den villfarelse at her går det så det suser, jeg er på vei mot sekseren?

    Jeg har vel gått rundt og trodd at det var en viktig realitetorientering å gi dem en antydning om hvilket nivå de befant seg på der og da, for at de skal kunne gjøre en skikkelig innsats for å bli bedre.

    Aller best hadde det sikkert vært om jeg kunne lage enda mer presise vurderingskriterier og så satte meg ned med hver enkelt elev og gikk gjennom teksten med han/henne og fikk eleven til å bedømme i hvor stor grad kriteriene er oppfylt. Men da er vi vel over på diskusjonen om hvor mye tid vi har til rådighet.

    De som ikke står i klasserommet kan gjøre narr av oss så mye de vil for vårt sikkert utidige mas om hva vi «må gjennom» – men visse ting bør vi nok ha gjennomgått. Mine elever i samfunnsfaglig engelsk syntes for eksempel ikke det var intuitivt veldig lett å få tak i det som krevdes for å svare på ekamensoppgaven fra to år tilbake om å redegjøre for den britiske valgordningen og hvorfor den kan karakteriseres som urettferdig.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: