11
Sep
10

Svaret er 42!

Som kjent avslører The Hitch-Hiker’s Guide to the Galaxy at «the answer to the ultimate question of  life, the universe,  and everything»  er … 42. Det er mange som gjerne skulle hatt en like enkel fasit på hva som bør gjøres for å få en bedre skole. Noen tror tilsynelatende at de har funnet det.

Det vakte oppsikt i USA og til dels ellers i verden da LA Times for noen uker siden gjennomførte følgende stunt: i artikkelen «Who’s teaching L.A’s kids»  publiserte de resultatene  fra delstatens tester for 3. til 5. klasse  som bymyndighetene i Los Angeles satt på, men ikke hadde gjort offentlig kjent. Disse var brutt ned, ikke bare på skole, men på  lærer. Ved å se på resultater over flere år, hadde avisen kommet fram til et tall som mål på hvor mye «tilleggsverdi» hver enkelt lærer hadde produsert hos sine elever pr fag pr år. Dette ble så presentert, uten anonymisering,  i avisens papir- og nettutgaver.  Dermed kan hele verden nå godte seg over taperen John Smith (nei, det er ikke et alias),  som viser seg å være den aller minst effektive læreren i hele Los Angeles.  Helten er Miguel Angel Aguilar, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen.

Denne typen personalpolitikk, hvor arbeidsgiver gir ut data som fritt kan publiseres for all verden om arbeidstageres prestasjoner, applauderes selvfølgelig av mange som mener at løsningen på skolens utfordringer er å sparke alle de udugelige lærerne. Og udugelighet i dette tilfellet dreier seg altså om et tall. Hvis «added value» over tid ikke holder tritt med normen, må læreren ut. At lærernes fagforeninger ikke er lykkelige over gapestokken som virkemiddel for skoleutvikling på, avfeies av de som forsvarer tiltaket som typisk bakstreverske forsøk på å beskytte de dårlige lærerne.

Kan tall si noe interessant om læringsutbytte? Det tror jeg absolutt! Hva som kommer ut av tallmaterialet avhenger bare av hvordan man behandler det. På vår skole viet vi siste personalmøte til vårens eksamensresultater. Der var det mye interessant. Vår skoles eksamensresultater ble sammenlignet med landsgjennomsnittet (der et tilstrekkelig stort antall på landsbasis hadde vært oppe) og med standpunkt.  Det var overveiende positiv  informasjon, men også enkelttall som ikke var så positive. Begge deler er viktige: har vi gjort noe annerledes og riktig i de tilfellene der resultatene er særlig gode? Er det ting vi ikke har lykkes med der det gikk mindre bra? Er det tilfeldigheter ute og går? Dette siste er det kanskje bare lærere som kjenner enkeltelevene det dreier seg om som kan si noe om. Nå, i skolens femte år, begynner vi også å få tidsseriedata som kan si noe om eventuelle mer permanente trender. Dette skal følges opp i avdelinger og seksjoner og hos enkeltlærere.

Jeg tror til og med at testdata av den typen L.A.Times bruker, og som har ridd amerikansk skole som en mare siden No Child Left Behind satte dette testregimet i system, kan brukes til enkelte ting. Blant sommerlektyren min var en bok med den svært amerikanskklingende tittelen «Teach Like a Champion. 49 Techniques that Put Students on the Way to College«. Den tar utgangpunkt i lærere hvis elever har konsekvent høy score på slike tester. Deretter har forfatteren gått inn i klasserommene til disse lærerne og observert dem. Gjør de noe som skiller dem fra andre, mindre effektive lærere?  Svaret mener han er ja, og han har altså prøvd å destillere dette ned til 49 teknikker.  Vi kan ta disse med noen klyper salt, men jeg synes det er en interessant måte å hente erfaringer fra noen som er flinke i håndverket. Jeg ser på det som et forsøk hvor man har prøvd å holde konstant noen av de utallige variablene som påvirker læringsutbyttet. Gitt at disse testresultatene er det eneste vi er interessert i, hva skal til for å bedre dem?

Da har jeg ikke tatt stilling til om innholdet i det elevene deres har lært har vært pugging til en test eller dype innsikter som vil bidra til dannelsen deres på lang sikt, eller om forberedelsen til disse testene har gått på bekostning av annen aktivitet som ville gitt bedre læring målt på andre måter.  Det tror jeg at jeg ikke behøver å ta stilling til.  Det ville jeg derimot måtte gjøre dersom de samme testresultatene skulle danne grunnlaget for min og mine kollegers lønn, ansettelsesforhold, personvern og kanskje min skoles eksistens (slik tilfellet er for skoler i USA som ikke viser Adequate Yearly Progress).

Det er dit noen også her i landet vil. Espen Andersen skriver i sin Aftenposten-blogg etter L.A.Times-oppslaget anerkjennende at «denne undersøkelsen flytter milstolpene over hva man kan diskutere» og håper muligens på en tilsvarende avkledning av Norges dårligste lærer – kanskje  i selveste Aftenposten?  Da skulle vel mye være gjort for å avsløre det som han påstår noen hevder – «at alle lærere i norsk skole er gode.» Med denne fete, gode stråmannen skulle også alle vi som ikke er like begeistret for tanken om å flytte medarbeidersamtalen vår til forsiden av Aftenposten ha blitt satt ettertrykkelig på plass.

Svaret på problemene er 42.


13 Responses to “Svaret er 42!”


  1. september 12, 2010, kl. 9:07 am

    Jørn,
    jeg tror du misforstår meg litt – og det er litt slitsomt at straks man nevner et eksempel fra et annet land, blir man tatt til inntekt for ekstremversjonen av dette, en slags øyeblikkelig og offentlig måling på årlig basis.

    Problemet idag er at 1) lærerutdannelse har i 20 år vært den utdannelsen du tar hvis du ikke kommer inn på noen annet (selvfølgelig betyr dette ikke at alle lærere er elendige, men at det finnes en hel del kunnskapsløse lærere), 2) skolevesenet har ingen fungerende mekanisme for å kvitte seg med dårlige lærere (jeg har faktisk undersøkt litt – ingen kan noensinne huske en sak med en lærer som har fått fyken fordi vedkommende var svak faglig), og 3) alle, fra politikere til skoleledelse til fagforeninger til små og fjerne lærer»høyskoler» over det ganske land, er interessert i at den dårlige lærerkvaliteten dysses ned.

    Dette går ut over elevene, men også de gode lærerne, som må slite med yrkesgruppens fall in anseelse og det ekstraarbeid «problemlærere» påfører sine kolleger. Det hele blir en ond spiral som må brytes.

    Når jeg sier at LA-Times saken flytter grensen for hva som kan diskuteres – ja, så gjør den nettopp det. Jeg mener vi må ha mer måling og mer resultatstyring inn i skolen – også for lærernes egen skyld. Det betyr ikke en LA-løsning, men noe som trekker mer i den retning. Fremfor alt må dårlige – og gode – resultater ha en eller annen form for konsekvens. Medarbeidersamtaler har ingen konsekvens – for mange er de en sikkerhetsventil og et hygienetiltak i en stresset hverdag, men konsekvenser har de ikke.

    Jeg mener ikke man skal offentliggjøre målinger i lærere i avisen. Men i Norge offentliggjøres en prestasjonsmåling av hele befolkningen – personlig inntekt – hvert år. Amerikanere synes dette er horribelt, men vi nordmenn har vent oss til det og forbausende mange (ikke jeg) synes dette er naturlig.

    Jeg har lyst til å stille spørsmålet tilbake – hvordan skal vi få opp den faglige kvaliteten på norske lærere – både de som kommer og de som allerede er her? Eller synes du dagens nivå er greit – gitt PISA, Matematikkrådets biannuale grøsser, og det faktum at 38% av de som forsøkte å komme inn på en lærerskole i år ikke engang hadde klart å regne ut at de ikke var kvalifisert?

  2. september 12, 2010, kl. 10:10 am

    Greit nok at du ikke svelger LA Times opplegget “hook, line and sinker”. Men kan man være litt gravid? Du insisterer til slutt på at “dårlige – og gode – resultater må ha en eller annen konsekvens”, og sier altså at en oppfølging fra leder i form av medarbeidersamtale ikke har noen virkning. Er det noe annet enn lønnsdifferensiering og i ytterste konsekvens oppsigelse du har i tankene. I så fall, hva?

    Min innvending mot å basere lønnsdifferensiering og ansettelse/oppsigelse på testresultater, er at jeg tror de negative bivirkningene av tiltaket vil være langt større enn eventuelle gevinster vi kunne få ut av det. Diverse varianter av «teaching to the test», fra vridning vekk fra alt som ikke kommer på den snevre testen til ren juks for å øke testresultatene, lokal lønnsfastsettelse som vil gjøre alle mine kolleger til motstandere i et null-sum-spill hvor det gjelder å holde på enhver hemmelighet som kan øke «mine» elevers testscore (for et herlig arbeidsmiljø vi skal få!), og et press for å få publisert hvem de dårlige lærerne er (tror du at avisene vil avholde seg fra å offentliggjøre slik informasjon hvis den fins?).

    Det at vi har én form for misvisende og dårlig måling av folks prestasjoner i Norge – ligningstallene – kan vel neppe være et argument for å innføre en til.

    Jeg har dessverre ikke noen fiks løsning på skolens utfordringer. Jeg er enig i at de er mange, og jeg synes det er bekymringsverdig at det er folk med så svake forkunnskaper som kommer inn på lærerutdanningen og tror overhodet ikke at «alle norske lærere er gode» (jeg har for øvrig for en del år tilbake hatt kolleger som er tatt ut av klasserommet fordi de ikke holdt mål).

    Hvis jeg skulle peke på én ting som kan gjøres her og nå, ville jeg si at styrking av skoleledelsen kunne være et sted å starte. Jeg mener at det som vi alle vet foregår – enkeltlærere som ikke holder mål og som utsetter elever for sin dårlige undervisning år etter år – er et ledelsesproblem. Hvilken annen bedriftsleder finner seg i slikt? Hvorfor er ikke rektor til stede i disse lærernes klasser mer enn de er? Du sier at medarbeidersamtaler ikke har noen effekt, og det er nok kanskje riktig. Men jeg tror potensialet i den typen verktøy langt fra er uttømt i skolen. La meg bare nevne at jeg hadde jobbet 20 år i skolen før jeg hadde min første medarbeidersamtale ….

  3. september 12, 2010, kl. 11:14 am

    Men hva i all verden er galt med lønnsdifferensering og at (svært) dårlige lærere blir sagt opp? Man trenger ikke basere det på testresultater alene – men bør ikke de aller beste belønnes og de aller dårligste taes ut?

  4. september 12, 2010, kl. 4:00 pm

    Jeg prøvde å svare på spørsmålet ditt i andre avsnitt i kommentaren ovenfor. Du svarer ikke på noen av de innvendingene.

    Hvordan bestemmer du på en noenlunde valid måte hvem «de beste» er? Hvis du ikke skal basere dette på et såkalt «objektivt» kriterium som testresulater, hva skal du da basere det på? Lokal pott i lønnsoppgjørene har vi jo hatt i skolen i noen år nå. Jeg har selv hatt den tvilsomme ære å bli tilgodesett med en del fra den potten. For alt det har gjort for samarbeidsklimaet på arbeidsplassene mine skulle jeg like gjerne sett at jeg hadde sluppet.

    Utdraget fra boken til den tidligere testtilhengeren Diane Ravitch som jeg linker til i innlegget burde i alle fall stemme til litt ettertanke hos dere som ser testing som et så viktig tiltak for å forbedre skolen. Kan det tenkes at et tiltak har så mange utilsiktede konsekvenser at det ikke er lurt å innføre det i det hele tatt?

    Og, jo, de aller dårligste bør tas ut. Det er en lederjobb å gjøre det på en måte som både sikrer elevene god læring og arbeidstageren en anstendig behandling.

  5. september 12, 2010, kl. 8:30 pm

    Jeg tror rett og slett vi er klare for litt bivirkninger. Dine kolleger som skaper samarbeidsproblemer fordi du får et lite tillegg (det er aldri snakk om store tillegg) burde skamme seg. Jeg har jobbet (ved siden av min hovedjobb) i amerikansk konsulentbransje i en årrekke (fra 94 til 2009). Der har man svært tøffe evalueringer (bommer du på to prosjekter, er det fyken), ingen vet hva kollegene tjener, man evalueres oppover, nedover og til siden, og tempoet er høyt. Og jeg har aldri vært i noe miljø der folk er mer villig til å hjelpe hverandre og trekke sammen.

    Jeg er enig med deg at det å ta ut åpenbart elendige lærere er en ledelsesoppgave som idag ikke blir utført. Men i dag rekrutteres ledere i norsk skole ikke ut fra lederegenskaper, men ansiennitet/kurs, og man får folk som går inn for ikke å gjøre noe utover symbolhandlinger («vi har en strategi mot mobbing».)

    Det jeg egentlig ser etter, er relativt objektive tiltak (som ikke kan fordeles likt eller motvirkes av lærerværelsesmafiaen) som belønner kunnskap, formidlings- og lederegenskaper. Hva med en frivillig matematikkeksamen (tilsvarende realartium) for alle lærere som automatisk gir 35000 kroner i lønnstillegg? Hva med å oppmuntre til inndeling av elever etter kunnskaps- og selvstendighetsnivå, som faktisk virker for alle parter men som politikerne finner uspiselig? Hva med å hemmeligholde lønnstrinn? Hva med å lage et 3-6 måneders kurs slik at folk med hovedfag i matematikk kan undervise i skolen uten å gå gjennom årevis med teoretisk og ideologisert pedagogikk og didaktikk? Hva med å gjøre forfremmelser og lønnstillegg avhengig av foreldres evaluering? Hva med .. ja, hva med hva som helst annet enn hva som blir gjort (eller helst ikke gjort) idag?

  6. september 12, 2010, kl. 10:46 pm

    Mange forskjellige forslag her som kunne fortjene å bli kommentert – men har du ikke beveget deg ganske langt fra utgangspunktet, offentliggjøringen av testresultater i LA? Det var vel det du refererte til da du skrev at «LA Times trår til med noe jeg skulle ønske man kunne gjøre i Norge – en skikkelig analyse av forskjeller i lærerkvalitet.»? Så handler det kanskje ikke om testresultater i det hele tatt, men etterutdanning og resertifisering av lærere? Har du noe belegg for å hevde at dette har noen stor virkning på læringsutbytte? Uten at jeg kan vise til kilder her og nå, tror jeg du vil ha problemer med å finne forskning som understøtter det. Det samme gjelder for øvrig nivådeling.

  7. september 13, 2010, kl. 6:27 am

    Vel, for ordens skyld og for å gå tilbake til utgangspunktet – jeg er for testing og erfaringer basert på det, men naturligvis ikke offentliggjøring av enkeltlæreres resultater.

    Mitt problem med hele skoledebatten er at det hyles opp om alle de negative sidene av mer måling og testing uten at man tar inn over seg at dagens system overhode ikke fungerer. Det ligger endel dogmer i norsk skole som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved, som at

    – elever er ikke mer forskjellige enn at det kan håndteres innen et klasserom
    – nivådeling er skadelig
    – flinke elever har ikke godt av å være sammen med hverandre (derimot kan de brukes som ubetalte hjelpelærere eller bufre mellom bråkmakere)
    – svake elever har godt av å bli ydmyket i samme gruppe som flinke elever
    – lærervirksomhet er ikke noe man kan drive uten pedagogisk opplæring (gode lærere er et resultat av miljø, ikke gener, for å si det litt flåsete)
    – norske skoleelever er nok ikke så gode i ting som måles, men det oppveies ved at de er verdensmestre i alt som ikke kan måles
    – lærere skal ha samme lønn uavhengig av hvor i landet de bor eller hvor gode de er
    – elever har godt av å ha den samme læreren gjennom hele barne/ungdomsskolen
    – der kunnskap kommer inn, presses medmenneskelighet ut (korrolar: det er ikke så farlig at læreren ikke kan noe, bare vedkommende er snill og forståelsesfull – noe som er vanskelig for folk med kunnskaper)
    – lærerens arbeidssituasjon og -miljø skal prioriteres foran elevenes resultater (noe som ikke innebærer ansvar hvis miljøet er dårlig)
    – å vurdere elever basert på formelle kunnskaper gir ikke et helhetlig bilde. Når man skal vurdere lærere for ansettelse, skal dog kun formelle kunnskaper og ansiennitet telle.

    … og så videre. Jeg skulle ønske Harald Eia ville lage et program om a) pedagogisk forskning, og b) hvordan denne omsettes i praksis.

  8. september 13, 2010, kl. 9:37 am

    Skoledebatt kan være en tålmodighetsprøve for noen hver. Det skyldes ikke minst at læreryrket er det eneste som absolutt hver eneste person i hele Norge er eksperter på. Oppskriften på den perfekte skole kan hentes ved et hvilket som helst middagsbord en hvilken som helst dag hele året.

    Jeg er enig med deg i at det har vært et kunstig skille mellom det å kunne fag og det å kunne pedagogikk i norsk skole. Dette tror jeg alltid har vært mye mer utpreget i barne- og ungdomsskole, så jeg kjenner meg kanskje ikke helt igjen i din beskrivelse etter 25 år i videregående (du har kanskje sett følgende aforisme som har sirkulert i twitterverset i det siste: lærere i barneskolen elsker barna, lærere i videregående elsker fagene, læerere på universitetet elsker seg selv …). Jeg kjenner lærere i ungdomsskolen som ikke har fått undervise i fag de har universitetsutdannelse i, mens de derimot er satt til å undervise i fag de ikke har noen bakgrunn i. Slike ting kan jeg bli minst like oppgitt over som deg.

    Ansettelse bare etter ansiennitet og formelle kunnskaper er en saga blott i videregående, i alle fall – jeg vet ikke om det er slik det praktiseres i grunnskolen.

    Hva som er dogmer og hva som har noe slags empirisk belegg blant alle utsagn om skolen ville jeg kanskje være litt mindre kategorisk om enn du later til å være. Særlig dersom du gjør deg til talsperson for de objektive, etterprøvbare kriterier for hva som er godt og hva som er dårlig.

    Men et Eia-program om pedagogisk forskning og praksis tror jeg kunne bli en kjempesuksess! Hvorfor ikke tipse ham om det?

  9. september 14, 2010, kl. 9:28 am

    «Dere som ser testing som et så viktig tiltak for å forbedre skolen» – nei, stadig flere av oss ser makt- og pengeoverføringen fra byråkratene til foreldrene/elevene som mye viktigere og bedre. For den overføringen gir _individuelt_ vektede prioriteringer ved valg og lønning av lærere, istedetfor at visse ovenfra-og-ned-formler erstatter andre slike.

  10. september 14, 2010, kl. 10:29 am

    Det er også verdt å understreke at det nå er tusener av lærere på lærerværelset. Det store antallet lærere å velge mellom gjør det nødvendig at elever/foreldre har tilgang til resultatinformasjon/omtaler av den enkelte lærer, og det forandrer dynamikken på lærerværelset.

  11. 12 JørnL-M
    september 14, 2010, kl. 2:46 pm

    Spennende diskusjon, folkens.
    Espen, jeg tror du har mye rett her. Og det er faktisk nyttig for oss politikere å se diskusjonen mellom deg og JørnHP her. I Oslo Høyre jobber vi nå intenst med neste periodes utdanningspolitikk. Utgangspunktet er hvordan vi (minst) kan få til å heve læringsutbyttet til noe som ligner nivået i andre europeiske hovedsteder som vi liker å sammenligne oss med. Jeg ønsker mail med konkrete forslag.

    Kan man tenke seg et system der man ikke går på lærere men «ett nivå» opp? F.eks aggregert for grupper av 3-6 lærere? F.eks småskolen i ett, klassetrinn sett under ett etc? Alle andre i samfunnet blir målt, det må også offentlig sektor tåle. Men uthenging skal vi ikke ha.

    Jørn L-M

  12. september 14, 2010, kl. 8:25 pm

    _Mediedekning_ av enkeltlæreres resultater vil bare forekomme i denne relativt tidlige transformasjonsfasen (nyhetsverdi) – bortsett fra av eksepsjonelt gode og eksepsjonelt/kriminelt svake resultater. Og disse eksepsjonelle resultatene – Jaime Escalantes i den ene enden av skalaen og «rubber rooms» (dagsentra, i storbyer som NY og Detroit, der man oppbevarer lærere som ikke kan ha noe med elever å gjøre men som ikke kan sies opp) i den andre – har mediene (i USA) dekket i flere år allerede.

    Med tanke på de rettighetene elever/foreldre bør ha og vil forlange og bedre læreres rett til høyere lønn kan jeg ikke se at man kan komme utenom resultattilgang på enkeltlærernivå.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: