09
Feb
10

Sarah Palin – kunnskapsideal for en ny tid?

Sarah Palin sjekker huskelisten for ikke å glemme at hun skal "Lift American spirits"

Jeg har alltid vært ambivalent i forhold til den ideen som fremsettes i litt forskjellige former om at det å ha faktakunnskaper ikke lenger er så farlig, for nå har vi jo all verdens kunnskap for hånden med noen få tastetrykk.  Jeg er enig i at det er mye gammel puggekunnskap som det er meningsløst å huske. Samtidig tenker jeg – kanskje som den håpløst gamle mannen jeg begynner å bli – at det må da være et visst minimum av ting en bør vite hvis en skal … ja, være et dannet menneske?

Det var Sarah Palin som fikk meg til å tenke på dilemmaet igjen i  forrige uke. Jeg leste Game Change og ble minnet på det groteske spetakkel som utspilte seg da denne damen i fullt alvor ble kjørt fram som kandidat til visepresidentvervet – under en presidentkandidat med mindre enn patent helse. En person som på oppfordring ikke kan nevne én avis hun leser; som ikke vet hvorfor det fins et Nord-Korea og et Sør-Korea; som ikke vet hva USAs sentralbank gjør; som ikke gjenkjenner bilde av en eneste statsleder når hun ser gjennom dem i debattforberedelsen sin; som bortsett fra populistiske slagord ikke kan formulere en sammenhengende setning på morsmålet sitt om en politisk ide; som mener at utsikten fra Wasilla over stredet til Russland teller som utenrikspolitisk erfaring …

Hun kunne blitt en historisk parentes  – en pussighet som var det tydeligste uttrykket for  McCains uttalte holdning til kontroll over strategisk planlegging i egen kampanje: «I don’t give a sh*t!» Men så forsvinner hun ikke tilbake til Wasilla. Hun blir superstjerne og de facto leder for det konservative USA. At hun tas i den ene løgnen etter den andre spiller tydeligvis ingen rolle. Ei heller at hun aktivt gjemmer seg unna alle andre  medier enn vennligsinnede mikrofonstativer som  Fox. Det er dette store deler av velgerbefolkningen vil ha.

I helgen kom hun til sine egne, den brokete gjengen av proteststemmer som har samlet seg under Teaparty-betegnelsen.  Her ble floskelsamlingen mottatt med stormende jubel og krav om at hun øyeblikkelig må erklære sitt presidentkandidatur til 2012. Etter talen var det spørsmål og svar, og det er som vi nå vet en krevende øvelse for den tidligere Miss Wasilla. Derfor hadde hun da også skrevet opp hele valgprogrammet sitt inni venstre hånd, som hun konsulterte med jevne mellomrom under utspørringen:  Notatene  var i sin helhet følgende: «Energy. Budget Tax cuts. Lift American Spirits».  Nei, hvem kunne greid å huske slike høytflyvende ideer uten skikkelige notater?

Trenger man egentlig å kunne så mye for å bli politiker? Eller for å bli hva som helst annet? Vi har tross alt Google? Og hun har åpenbart andre egenskaper som vi etterspør i det nye informasjonssamfunnet: hun er kreativ (enhver kan skape sin egen sannhet og Palin har gått lenger enn de fleste i så måte). Hun er uhyre dyktig til nettverksbygging med de riktige personene som kan hjelpe henne opp på neste trinn på karrierestigen (før hun dolker dem i ryggen og klatrer videre); hun bruker sosiale medier godt (over 1,3 millioner fans på Facebook).Hun gjør seg godt på TV (bare journalister ikke stiller urimelige spørsmål som «hvilke aviser leser du?»).

Hvem gidder bry seg med hvorfor Nord-Korea fins?

Vel, av og til tenker jeg at for at man skal kunne resonnere seg fram til en begrunnet oppfatning om noe, er det greit å ha noen kunnskapselementer på plass. Det blir så slitsomt hvis en skal starte hver eneste tankerekke med å google den minste ting. Motsatt: den som har enkelte grunnleggende kunnskaper på plass, kan mye lettere kombinere ideer til nye hypoteser eller stille de fruktbare, kritiske spørsmålene.  Så får det heller bli en interessant, kontinuerlig debatt hva som egentlig er å betrakte som allmennkunnskap.

Et par elever hadde en uheldig sammenblanding i en presentasjon her om dagen, der Hiroshima-bomben ble blandet sammen med napalmbombingen under Vietnamkrigen. Men disse to var i alle fall ydmyke nok til å skjønne at det nok burde forventes at navnet Hiroshima skulle ringe noen bjeller.

Det som er skremmende med et fenomen som Palin er at skråsikkerheten er omvendt proporsjonal med uvitenheten. Men spiller det egentlig noen rolle når vi kan google «Nord-Korea»?


4 Responses to “Sarah Palin – kunnskapsideal for en ny tid?”


  1. februar 9, 2010, kl. 10:39 pm

    Helt enig, Jørn. Google er fint, men hvem skal fylle det hvis ingen vet noe selv. For at steder som Wikipedia skal ha verdi må mange kunne noe om samme emne, fra ulike ståsteder og kontekster. Hvis alle har sine fakta/kunnskaper fra Google/Wikipedia, blir nyansene sakte, men sikkert borte.
    Kunnskapsløshet av den typen Sarah Palin demonstrerer er bare trist. Dessverre er det tilløp til det også ellers. Mange elever ser ikke verdien av å kunne ting. Hvordan kan vi klare å stimulere gleden over å kunne ting?

  2. februar 10, 2010, kl. 9:27 am

    Av og til virker det som om kunnskapsløshet er i ferd med å bli det nye idealet. Populisme gror i kunnskapsløshetens kjølvann.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: