23
Jan
10

Lærerne – håret i suppen?

Så har vi fått et statlig Senter for IKT i utdanningen. Tirsdag og onsdag denne uka var det offisiell åpning med statsråden og annet fintfolk til stede. Det var også hilsninger fra grupper som man anså som relevante: elever, lærerstudenter, forskere. Én gruppe som, såvidt jeg kunne registrere, glimret med sitt fravær på talerstolen, var praktiserende lærere som til daglig prøver å sette ut i livet noen av de mange visjonene om IKT i utdanningen som allerede eksisterer. Til gjengjeld ble det snakket en del om oss.

Tydeligst tale i så måte kom i den offisielle åpningsdagens siste innlegg. Førsteamanuensis på BI,  Espen Andersen, fikk i fri dressur fremføre sine ti teser om IKT i skolen. Nå skal hans innlegg (video her dersom man får Silverlight til å virke – ca siste time)  kanskje ikke tas til inntekt for senterets tanker om hvordan det skal jobbe i  tiden som kommer. Men noe må de vel ha ment med å invitere en som har en såpass tung CV på området teknologistrategi.

Så hva er førsteamanuensens strategi? Jo, læringsplattformer skal ut (tese 2). De er for oss  middelmådige, må vite. Dukser som Andersen hever seg til høyere sfærer ved hjelp av innovative verktøy som GoogleDocs. Ja, det vil si, Andersen bruker visst også læringsplattform til enkelte ting, da. Tre ting, faktisk, går det fram av GoogleDocs-dokumentet han har lagt ut på forhånd for å få innspill til foredraget sitt.  Ellers har han nå kuttet ut BIs sentrale plattform. Jeg lurte på om dette at en enkeltlærer sluttet å bruke det sentralt tilbudte verktøyet på skolen var å anse for en strategi for innovasjon. Det fikk jeg ikke noe svar på. Er det å betrakte som en fruktbar strategi for skole-Norge? Jeg ser ikke helt hvordan. Med alle sine svakheter er læringsplattformer et mellomsteg mot mer avansert bruk av IKT og noe som fyller enkelte funksjoner. Jeg tror ikke jeg vet om en eneste lærer som i dag utelukkende bruker læringsplattformer og ingen annen form for digitale verktøy.

Kanskje skal svaret ligge i tese 1: IKT-bruk i skolen bør legges på elevenes nivå, ikke på lærernes. For Andersen er tydeligvis dette entydige begreper. Elevene ligger på ett nivå, presumptivt høyt over lærerne, som basker hjelpeløst nede på nybegynnernivå,  om de nå har kommet seg dit. Slik kan man skrive når man befinner seg langt nok oppe i elfenbenstårnet med tversover’n og ikke har erfart spredningen i digitale ferdigheter i skolen – blant såvel lærere som elever. Dette ble for øvrig også påpekt fra forskerhold i innlegget fra ITU rett før Andersen snakket, men nyanser er jo gjerne litt kjedeligere enn spissformuleringer.

For at mulig tvil om hans rett til å uttale seg om andres inkompetanse skulle ryddes av veien, brukte Andersen både i «kladden» og selve foredraget en del tid på å forklare hvor lenge det var siden han hadde sendt sin første epost og benyttet andre tjenester. Dette også for å underbygge tese 8:  IKT er ikke ny teknologi, og dagens løsninger er ikke avanserte. Nei, det er nok riktig det.  Jeg har selv kommet med noen hjertesukk over hvor lite nysgjerrige mange av mine kolleger har vært på hva digital teknologi kunne bety for læring og utdanning. Men det er også et faktum at den infrastrukturen våre bevilgende myndigheter har gjort det mulig for oss å operere innenfor inntil nylig, har virket svært begrensende på den pedagogiske utviklingen. Det hjelper ikke oss at BI har hatt internt epostsystem siden 1982, når elevene på min nye, moderne skole fikk 1-til-1 dekning av bærbare PC’er først i fjor. På barne- og ungdomstrinnet er utstyrssituasjonen enda verre. I det daglige arbeidet rundt omkring på skolene er dette faktisk ganske nytt, og vi som befinner oss ute i klasserommene skal drive utviklingsarbeidet for å utnytte disse verktøyene best mulig samtidig som vi skal oppfylle læreplanmål og forberede til eksamener og gjøre svært mye av det vi også gjorde før.

Så er vel Andersens siste poeng nettopp at vi ikke skal gjøre mye av det vi gjorde før; tese 10: Læring, skole og skoleledelse kommer til å endres som følge av teknologibruk – sannsynligvis mer enn vi tror, uten av vi vet hvordan. Hans morsomme avslutningspoeng (i det muntlige foredraget) om kanonlaget som lenge etter hestens exit fra artillerioppsetninger satte av to mann til å stå stille  mens salven ble fyrt av –  for slik hadde de disponert den gangen disse to mennene måtte holde hestene i ro – er en påminnelse om å ikke tankeløst fortsette i fortidens spor.  Men når det kommer til mer konkrete anvisninger av hva slike ting betyr for skolen, synes jeg svarene blir luftige. Det ender gjerne ut i visjoner som i praksis betyr at skolen skal oppløses. «Hvorfor skal ikke én lærer ha 5000 elever,» spurte Andersen retorisk. Vel, vi kunne begynne med å spørre hvorfor ikke Andersen har 5000 studenter? Ja, jeg har også drukket Clayton Christensens kool-aid, men innen vi kommer dit; hva skal vi gjøre ? Hva skal vi gjøre de neste fem årene?  Ti? For jeg tror vel faktisk at skolen kommer til å være forholdsvis gjenkjennelig i et slikt tidsperspektiv. Det er for mange krefter som holder igjen til at vi kommer til å oppleve den totale omveltning i overskuelig framtid.

Jeg havnet i en litt ørkesløs diskusjon med en annen som skriblet i Andersens GoogleDocs-dokument. Han mente at gjennombruddet for en global nettskole der elevene plukker sine lærere fra de beste i verden og får individuell oppfølging via nettet var rett rundt hjørnet. Ja, han hadde faktisk prøvd seg på dette selv. Den tvilsomme  seriøsiteten (link nede i skrivende øyeblikk; artikkelen i Utdanning: «Advarer sterkt mot global nettskole») i den virksomheten viser vel at det ikke er fullt så enkelt å få et alternativt læringstilbud opp å stå.  Men hans påstand var at intet kunne redde den offentlige skolen, unntatt muligens «massedød» av dagens inkompetente lærere.

Så langt gikk ikke Andersen. Men det var vel ganske tydelig å lese mellom linjene at det som skal redde morgendagens elever er de digitale ekspertene som nå utdannes på Facebook og markedskreftene som skal slippes løs når 5000-elevers-lærerne får avlevert sin briljante forelesninger via videolink.

Vi som trodde vi kunne bidra til  integreringen av digitale verktøy i læringen selv om vi var lærere, får bare håpe at det fremdeles er behov for folk i kassa på Rimi når vi blir overflødige.


25 Responses to “Lærerne – håret i suppen?”


  1. januar 24, 2010, kl. 1:04 pm

    Nå synes jeg du trekker mitt foredrag så langt ut at det grenser til det parodiske. Det er en velkjent debatteknikk – ta spissformulerte utsagn og posisjoner dem som noe som skal gjelde alle.

    Jeg synes ikke (og sier ikke) vi skal kutte ut læringsplattformer (tvert imot sier jeg at de er nyttige for å trekke opp de dårlige lærere), men det er ikke der innovasjonen kommer (som du jo selv er et bevis på). Samt at det brukes alt for mye penger på dem (særlig opplæring).

    Elevene (og deres foreldre) ligger i mange sammenhenger bedre an enn lærerne – en konsekvens av utdanningssamfunnet. Dette er et problem, fordi lærerne havner på defensiven og ikke hjelpes av stadig flere initiativ fra sentralt hold. Det hjelper ikke at lærernes holdning til egen oppdatering og ikke minst selvtillit hva gjelder innovasjon innen undervisning kunne vært mye mer offensiv. Lærerne har dessverre, som gruppe, mistet mye av selvtilliten. Deres fagforening, som oppfører seg som om lærere var industriarbeidere og ikke profesjonelle, hjelper ikke til.

    Og hadde jeg visst hvordan fremtiden skole ville sett ut, ville jeg beskrevet den. Men jeg vet ikke – det er det ingen som gjør. Faktisk er en av de få tingene man vet om økning i tilgang til informasjons- og kommunikasjonsteknologi, nettopp den at geografiske grenser blir mindre viktige (noe vi ser i økt offshoring av mange typer arbeid, fra programmering til produksjon) og at man kan øke produktiviteten av kunnskapsarbeid fordi publisering blir enkelt og billig. Dermed kan en god lærer ha 5000 elever og trenger ikke nødvendigvis å være lokalisert i Norge. Vedkommende trenger ikke engang være lærer. (F.eks. tror jeg vi vil se videobasert undervisning for barn av innvandrere i stadig større grad – innovasjon skjer som regel utenfor mainstream.)

    Og ta meg ikke til inntekt for et enkelt firma heller – jeg holder meg helt nøytral der. Men skal man få innovasjon, må man se på nye løsninger, og de kommer som nevnt ikke fra mainstream.

    Jeg skulle ønske vi hadde litt flere lærere som turde å målbære annerledes måter å gjøre ting på, i stedet for, som gruppe, å fremstå som så til de grader konservative….

  2. januar 24, 2010, kl. 1:17 pm

    Jo, en ting til – jeg kommer nok med en mer nyansert «Ti teser» etterhvert – ikke helt fornøyd med kladden. Skal bare holde et foredrag på «Ringer i vann» konferansen i morgen først.

  3. januar 24, 2010, kl. 2:03 pm

    @Espen: Ja, selvfølgelig er dette et flåsete tilsvar. Men formen er delvis et svar på det jeg oppfatter som en lettvint tilnærming fra din side – skråsikker synsing basert på anekdoter (”min kone og jeg og våre barn har vært borti 23 skoler”) og uten at jeg kan se at din fagbakgrunn anvendes for å tilføre noe særlig fruktbart. Jeg ville jo faktisk forventet at konteksten – åpningen av et statlig senter for ikt i utdanningen – ville invitert til et litt bredere systemperspektiv på skolen. Men istedet for å si noe om hvordan skolen som organisasjon kan fornye seg, later det det til at du mener at vi bare må sitte og avvente vår skjebne mens fornyelsen skal skje utenfor ”mainstream”.

    Det slo meg som litt pussig at praktiserende lærere ikke ble ansett for å være verdt å lytte til ved åpningen av senteret. Invitasjonen til en lærerstudent signaliserte nærmest at det er lite å gjøre med de titusener av lærere som prøver å gjøre noe med IKT i utdanningen i dag – vi får bare vente til neste generasjon. Dette overser kreative og innovative tiltak som Del&Bruk, startet av Ingunn Kjøl Wiig på Sandvika vgs og nå med snart 4000 lærere som medlemmer. Det overser systematiske tiltak for å hjelpe alle lærere i Buskerud fylkeskommune etter det store arbeidet som Kirsten Slettevoll og andre nedlegger der. Det overser tiltak som ”Kongsbergkonferansen” og ”Dei gode døma”, samlinger organisert fra grasrotnivå for å spre ”best practice” til flest mulig som jobber med dette til daglig.

    Fagforeningene er ikke pådrivere for fornyelse. Hvorfor skulle de nå være det? I hvilken sammenheng har du som organisasjonsekspert opplevd at fagforeninger spiller en slik rolle? I våre vestlige samfunn, med de faglige rettigheter vi nyter, vil de nødvendigvis i stor grad være konservative og defensive: det gjelder å forsvare det vi har oppnådd.

    Det jeg kunne ha lyst til å høre mer om fra en med din bakgrunn, er: hvordan kan gode eiere og ledere bidra til fornyelse? Hvordan får man medarbeidere med på nye ting? Det er enkelt å peke på den individuelle lærer, men hvorfor skal nå egentlig han fornye seg? Jeg synes det er så morsomt med nye ting at jeg sysler litt med dette både helg og hverdag, men det er sikkert mange flere som har lyst til å gå en god skitur eller se på sport på TV eller lese en god bok. Går det an å legge organisatorisk til rette for at flere faktisk opplever at det er meningsfylt å gjøre noe nytt?

  4. 4 John Eivind Storvik
    januar 24, 2010, kl. 2:43 pm

    Jeg underviser på en videregående skole som er ny (2 skoleår), og samtlige elever har sin egen bærbare pc. Mitt inntrykk er at elevene kun er opptatt av å opptre som konsumenter – og svært få av dem har noe særlig kompetanse ut over FB, MSN, og YouTube. Jeg tror dermed at elevenes kompetanse er betydelig overvurdert. Det å produsere noe selv – eller delta aktivt i en debatt er for de fleste alt for mye bryderi. Du stiller så høye krav til oss får jeg til stadighet høre.. (Gjelder ikke bare bruk av IKT).
    Et perspektiv som jeg synes ikke blir diskutert, er at skolen – og skoleeier – har fattet valg – om bruk av læringsplattform. Jeg er dermed pålagt å bruke den – jeg er pålagt å legge inn arbeidsoppgaver – framdriftsplaner m.m. i ItsL. Skal jeg overse disse påleggene fra mine ledere – og skoleeier? Det er for meg en nesten absurd tanke – jeg må som arbeidstaker forholde meg til beslutningene som er fattet – og forsøke å utvide elevenes horisont ut over læringsplattformen. Det er et arbeid som foregår hver dag – heldigvis har jeg gode kollegaer som kommer med tips, råd og innspill, slik at jeg kan utvikle egen kompetanse. NB: De færreste har jeg møtt ansikt til ansikt!

  5. januar 24, 2010, kl. 3:28 pm

    Jørn: Vel, da jeg fikk spørsmål om å holde foredrag, sa jeg med en gang fra et jeg ikke er inne i organisasjonsstruktur, politiske vedtak eller hvilke tiltak som gjøres systematisk sentralt eller frivillig (på den annen side er jeg invitert til å holde foredrag på Dei gode døma senere i år, vi får se om jeg ikke kan vise noen eksempler da) – jeg er nødt til å forholde meg anekdotisk og til ferdig utgitte rapporter. Men 23 skoler, barn med ulik bakgrunn og forutsetninger, foreldrerepresentasjonserfaring og aksjonserfaring (vi fikk revet en skole med muggsopp) tror jeg jeg uttaler meg med nok bakgrunn likevel. Særlig ettersom jeg har vært konsulent i mange organisasjoner i inn- og utland og – utrolig nok – skoler er ikke særlig forskjellige fra andre organisasjoner, statlige eller private.

    Jeg fikk beskjed om å være provokatorisk og spissformulert. I etterkant skulle jeg ønske jeg ikke hadde sagt at problemet er at vi har så dårlige lærere – svaret er heller at det er så stor variasjon, at gjennomsnittet er for dårlig (det er veldokumentert, særlig i de «harde» fagene) og at variasjon i kunnskap, autoritet og kommunikasjonsevne ikke i særlig grad har konsekvens for læreres karriere, lønnsnivå eller arbeidsoppgaver. (Jeg skal faktisk holde foredrag om akkurat det på Ringer i Vann-konferansen i morgen, sitter og forbereder meg nå. Samt hva skoleeiere og politikere kan gjøre for å legge forholdene til rette.)

    John Eivind: Ja, jeg synes du skal fristille deg selv fra læreplatformen. Jeg synes nettverkene av innovative lærere som deler kunnskap og tips også skal begynne å kreve ressurser og prioriteringer fra myndighetens side, ikke bare pålegg. I valget mellom den beste løsning for elevene og den pålagte løsningen velger du naturligvis den som er best for elevene. Det er kjennetegnet på en profesjonell innstilling. Bare spør legene – jeg synes lærere generelt bør bli like vanskelige å styre som legene, til beste for pasienter og elever. Hva skal de egentlig gjøre – sparke deg?

    Det er mangel på kvalifiserte og gode lærere – hvorfor i all verden bruker ikke lærerne denne situasjonen til å bedre sin arbeidssituasjon?

  6. januar 24, 2010, kl. 3:32 pm

    * Ja – Ingunn Kjøl Wiig burde ha presentert i Tromsø.

    * «Fagforeningene er ikke pådrivere for fornyelse. Hvorfor skulle de nå være det?». Hva med «for å overleve»? Hvis NEA, AFT, Utdanningsforbundet osv. fortsetter å tro at å tviholde på ansiennitetsbaserte kollektive avtaler er deres raison d’etre så vil de snart bli marginaliserte. Det samme gjelder «Den individuelle lærer… hvorfor skal nå egentlig han fornye seg?». Bare å stille slike spørsmål viser hvilken boble skolesektoren har levd inne i de siste 35 årene i forhold til så godt som alle andre sektorer.

    * Seriøsitet: Manglende seriøsitet er når lærere på 7. trinn i Norge nærmest trekker lodd (jeg har selv overvært det) om hvem som skal undervise i hvilke fag det neste skoleåret. En slik lærer->fag-allokering på et så høyt trinn (dvs. fra 5. trinn og oppover) er utenkelig i Øst-Europa og Øst-Asia. Og matematiker/matematikklærerkretsen som er vår matematikkundervisningsbase har vært klart #1 i verden (med bl.a. 8 Wolf-priser/Fields Medals) helt siden april 1933.

  7. januar 24, 2010, kl. 6:02 pm

    @Espen Jeg leser bloggen din med fornøyelse nettopp fordi du er en mann som liker å spissformulere deg. Likevel: Jeg skal villig innrømme at noe så avansert som teknologistrategi ligger langt utenfor min begripelsesevne, men jeg stusser jo når du tilsynelatende mener at sånne detaljer «organisasjonsstruktur, politiske vedtak eller hvilke tiltak som gjøres systematisk sentralt eller frivillig» ikke er så viktige å vite noe om før du foredrar med stor suffisanse om hva som kan og ikke kan skje i norsk skole. Er denne oppfatningen om at organisasjoner er likedanne enten de lager pølse eller skal bidra til kunnskap så sterk at du ville påta deg et konsulentoppfrag for norsk skole uten å vite noe mer enn det du har opplevd som forelder – fordi du har studert næringslivsorganisasjoner der det meste kan måles i bunnlinjen?

    Jeg savner i det hele tatt organisasjonsperspektivet i det du sier og skriver. Ditt råd til John Eivind bærer preg av det samme: bare gjør akkurat det du vil, det spiller ingen rolle om f.eks. de andre i organisasjonen ikke lenger vil være i stand til å kommunisere med deg fordi du har sluttet å bruke den plattformen som de andre bruker. Det er samme «innovasjonsstrategi» som du tydeligvis bruker selv og fremholder som et eksempel til etterfølgelse: du bestemmer deg for at du ikke skal bruke BIs plattform. Det er greit nok. Men er dette en fruktbar strategi for organisasjonen? Er det slik at ting blir best hvis alle gjør det de har mest lyst til? Er det en strategi som kan skaleres opp til å skape innovasjon i litt større omfang enn i din egen praksis?

    Det blir også litt paradoksalt når du trekker frem legene som forbilder. Er det en gruppe som har oppnådd sin posisjon på grunn av en sterk fagforening, er det jo nettopp legene. De korporative trekkene i f.eks. Legeforeningens bidrag til å begrense antall studieplasser osv er jo noe som de fleste arbeidstagerorganisasjoner (utenom heismontørforeningen) bare kan misunne dem. Er det dit vi skal?

    @Erik: Mitt poeng om fagforeningene er bare: forvent ikke at de skal være pådrivere. De er i sin natur konservative. Dine påstander om umiddelbar omkalfatring som truer foreningenes eksistensberettigelse forblir inntil videre akkurat det – påstander. I mellomtiden vil vi gjerne ha noen som sikrer at vi faktisk får f.eks. utbetalt den lønnen vi har krav på.

  8. januar 24, 2010, kl. 9:23 pm

    Leser denne debatten med interesse – og er en lærer som bare har noen år igjen i skolen.

    Må det ene utelukke det andre? LMS-en – ITSL – jeg nå bruker sto stille i mange år virket det som – nå kommer den seg etter massiv kritikk fra studentene på NTNU, tror jeg.

    Har man en LMS for elevene ligger linkene til googledocs, blogger, egne siter og forelesninger klare. Ja i dag embedded jeg inn Roald Dahls Rødhette rett i oppslagstavla fra You Tube.

    Hva skulle jeg gjort uten LMS-en – laget den selv? Får man til bedre kommunikasjon til SkoleArena/Sats slik at karakterer og vurdering sklir rett inn, så er mye vunnet.

    Ellers deler jeg en del av forelesernes frustrasjon over mine kolleger – 3 av 4 lærere bruker ikke data i undervisnignen. Det vil si at de IKKE underviser etter de nasjonale læreplanene med sine digitale mål. I gamle dager var det lovbrudd.

    Og: Det virker ikke en gang som det er et problem for Dep. og Dir. De lager bare eksamensoppgaver fra 1980-tallet i norsk for å slippe å ta konflikten med lærerne. Svakt. Når man snakker om overstyring av lærerne – så ser jeg også avmakt.

    Og den digitale kompetanse er omtrent fraværende i både Dep. og Dir (men bedre i fylkene), verst i kommunene, virker det som – men visjonene er det jo ikke noe i veien med! – og masseutkjøring av pc-er ut i klasserommene.

    IKT-kompetansen finnes altså stort sett på grunnplanet – men er det mulig å styre eller påvirke et så overstyrt system som skolen? Jeg tviler.

    Jeg skrev en artikkel om tidstyvene i skolen – eller skolen som digital søppelbøtte

    http://www.utdanning.ws/templates/udf20____22393.aspx

    – men når de som styrer skolen ikke en gang gidder delta i en debatt som angår deres egne mål, visjoner og ikt-føringer, viser det at pc i skolen kanskje ikke var alvorlig ment allikevel – men kan jo undre…

    http://www.knutmichelsen.no

  9. januar 25, 2010, kl. 1:09 am

    @joepett – http://frogn.vgs.no/ – hva med en tilgjengelig nettside som lister opp lærerne og deres utdanningsbakgrunn?(?)

  10. januar 25, 2010, kl. 10:23 am

    Flott og se at Espen sitt innlegg skaper debatt. Det nye «Senter for IKT i utdanningen» er selvsagt interessert i å få innspill til hva vi bør fokusere på og vil på flere måter ha en dialog med både lærere, elever, lærerutdanningene, rådgivere, kompetansesentere, forlagene med flere. Delta gjerne med innspill til hva senteret bør fokusere på gjennom vår delogbruk gruppe.

    http://delogbruk.ning.com/group/iktsenteret

    • januar 25, 2010, kl. 9:56 pm

      Erik:

      Jeg kan bare snakke ut fra mitt eget ståsted: Det er et svært lite mindretall på skoler jeg kjenner til, som faktisk underviser etter læreplanenes mål (og da tenker jeg f.eks. på de rundt 16 digitale mål i fagene jeg kjenner – norsk og samfunnsfag – tror ikke det annerledes i andre allmennfag) – Mange av de andre lærerne forholder seg stort sett til R94 – eller enda verre M87. Jeg skriver dette åpent på nettet fordi jeg har tatt det opp i flere fora internt og eksternt (uten å nå frem tydeligvis).

      Gutsen fra 10 år tilbake om å gå inn i den digitale verden (med et åpent sinn) er mer eller mindre borte som et kollektivt fenomen blant mange lærere og skoleledere (virkeligheten har nå innhentet dem), virker det som. Og jo flere pc-er i klasserommene, jo mindre interesse (hvorden STOPPE pc-bruken, er en evig debatt på mange skoler). Det triste er at det virker som det har oppstått en form for taus kontrakt om at dette er greit (vi holder kjeft om dere – dere holder kjeft om oss – og Udir greier rett og slett IKKE lage digitale norskoppgaver f.eks. – det er ren og uforfalsket kompetansesvikt – jeg har selv sittet som kons. i en Udir-fagnemnd i flere år – de FÅR det rett og slett ikke til).

      Svak ledelse? Kofliktskye ledere? Ledere som egentlig ønsker seg tilbake til tavleundervisninga? Ledere som rett og slett gir blaffen? (det fins jo ingen eksterne organ som kvalitetssikrer skolen). En IKT-infrastruktur som ikke fungerer godt nok? Grunnene kan være mange og sammensatte. Hva med en skole-riksrevisjon? – med harde klyper.

      De mest endringsvillige lærere og ledere er ofte folk med MINST kompetanse – dessverre. Og fagforeningene får vi INGEN støtte fra. Dessverre igjen. Udir, Dep, fylket og skoleledere deltar overhodet ikke i digitale debatter lenger – derfor vil også fenoment Del&Bruk også sakte dø ut – vi lærere debatter jo bare MED hverandre. Så å si INGEN med makt og påvirkningsmulighet svarer på utspill lenger. Et narrespill. En liksomverden med visjoner der virkelighten fremstår som en fiksjon som ikke må forstyrre tallvirkeligheten.

      Altså økt gjennomstrømming – synkende frafall som mål – til tross for at nesten alle tall om skole er upålitelige (80% av alle karakterer settes jo av skolene selv), ja man greier ikke en gang definere hva frafall er! Det fins altså INGEN offentlig tilgjengelig statistikk som viser om enkeltskoler er gode eller dårlige på frafall, likevel står den ene skolen etter den andre og påstår nettopp det – og blir hyllet i statsministerens nyttårstale og får besøk av statråder – sirkus og brød – skolen er blitt en søppelbøtte for politiske adhoctanker og løse valgkampinnfall – helt useriøst).

      Trond Hanssen: En nasjonalt IKT-senter i Tromsø for utdanning. Sett i lys av fremmedspråkssenteret i Østfold – er tiltaket litt meningsløst (men jeg kan jo ta feil). Er dette et distrikstiltak? Skal dere lage en spennende site vi IKT-lærere skal følge med på? – hvor mange siter må jeg inn på for å bli «mett og fornøyd». Skal dere gjøre noe for å få NDLA ut av dødvannet. Skal dere lage læremidler? En ny felles og nasjonal skole-LMS – med eksamensløsning m/høytfungerende plagg – der også nasjonale prøver får plass? (hadde vært noe).

      Det virker som dere spør oss der UTE hva dere skal gjøre? Vet dere ikke det selv? Jeg må nesten spørre (er ikke ung og naiv lenger – da jeg var lærer nordpå, laget de veier til de mest spektakulære steder, nesten uten folk – de siste flyttet på nyveien).

      Fremmedspråkene dør i skolen – til og med engelsk fordypning sliter, men det sitter folk ned i Østfold som hever lønn for å få fremmedspråkene opp å gå. Skal det være en spøk. Politisk avlat? Da de gjorde sidemål til trekkfag i vgs. (noe jeg er for) – satte Dep. i gang tiltak for å STYRKE nynorsken – og i tillegg en fet sjekk til Voldasenteret. Si at jeg tar feil – dette IKT-senteret blir bare en utgiftspost – ENDA en offentlig feilsatsing innen IKT. 3 av 4 offentlige datasatsinger kollapser, opplyste en foredragsholder på Sandvika-konferansen i høst. Offentlige midler for disse folkene er altså et bunnløst sluk det bare er å øse penger opp av… Jeg applauderer ikke slike nasjonale sentere før de viser HVA de duger til – og at de faktisk dekker et behov.

      Forslag: Reis rundt til alle vgs. i Norge (ca. 400 stk) – ta skole for skole, fylke for fylke – og dokumenter datakunnskap og dataferdigheter opp mot krav i læreplanene – og SETT INN TILTAK på lokalt nivå – og FØLG OPP i etterkant med krav og kurs og kursmidler. Er det vilje – er det håp. Blir dere sittende i Tromsø med fine planer, visjoner og mål og portaler folk trekker på skuldrene av – ja – da: Lykke på reisen, som Hamsun og August, sa det så fint.

      http://www.knutmichelsen.no

      • januar 26, 2010, kl. 12:32 pm

        Poenget med senteret er ikke og lage EN website dere kan følge med på. Senteret har forøvrig mange siter i sin portefølje: utdanning.no, itu.no, uninettabc.no, feide.no, dubestemmer.no, personvernskolen.no m.m. Om dette i framtiden skal bli flere siter eller kanskje omstruktureres til et mindre antall e.l er ikke avklart. Det viktigste er at man har netttjenester som fyller konkrete behov sektoren har. Det er derfor god grunn til og evaluere både eksisterende og eventuelt nye netttjenester. Bakgrunnen for min oppfordring til å komme med innspill at vi nå skal lage strategiplaner basert på tolkning av tildelingsbrevet fra KD og alle oppgaver vi allerede har i vår portefølje. Vi har selvsagt ideer selv om hva en strategi skal inneholde, men vår oppstarten er et godt tidspunkt for å få bottom-up innspill fra flere kanaler (debatter på nett, referansegrupper, fokusgrupper, brukerundersøkelser, besøk på skoler m.m).

        Dette er også et godt tidspunkt og se over grensen og se hva sentrale myndigheter gjør der.

        Et par eksempler hentet fra utlandet
        IT-kompetanse: Sverige har noe de kaller PIM som er et sett med målbare kompetansemål, kursopplegg m.m for IT kunnskaper hos lærere. Dette er et opplegg som har blitt veldig populært for kommuner og skoleledere i Sverige. Det er et slags pedagogisk datakort for lærer der lærere må bestå «tester».
        Dette er foreløpig mest basis kunnskaper, men er en idè man kan se på. Kanskje burde det vært koblet mot IT-mål i læreplanen.
        http://www.pim.skolverket.se

        Infrastruktur, utstyr og kvalitetskriterier på programvare og læremidler
        BECTA i England lager en del krav(og veiledninger) som kan benyttes for innkjøp og styring av teknologi i skolen. De går der så langt at om ikke de og de produkter (eks:LMS, interaktive tavler e.l) ikke følger visse krav er de ikke godkjent til bruk i skolen. Dette stiller også en del krav til industrien som leverer produkter og tjenester for skolen.
        Becta har satset på tjenester og veiledning knyttet til både lærere, skoleledere og lokale myndigheter. De fokuserer også mye på hvordan leder og myndigheter kan gjøre for og måle IT situasjonen. I Norge har det derimot vært mye mindre fokus på de med «makt»(skoleledere, kommuner og fylker) så det bør man undersøke nærmer hva som kan gjøres.
        http://www.becta.org.uk/
        Dette var bare 2 eksempler av veldig mange ting som gjøres internasjonalt som man også bør se nærmere på.

        Din situasjonsbeskrivelse på utfordringer knyttet til språkfag kjenner jeg personlig ikke så mye til men det er notert i blokka over ting jeg kan ta opp.

        At offentlig netttjenester bare er utgiftsposter er en ganske kraftig påstand. Selv har jeg arbeidet mest med netttjenesten utdanning.no. Denne blir besøkt av ca 80 000 unike brukere pr mnd og 880 000 unike bruker i 2009. Dette er selvfølgelig ingen direkte sammenheng med at netttjenesten ikke kunne blitt mye bedre, men sier iallefall at den er nyttig for mange.

        Har du flere innspill er det bare og fyre løs.

  11. januar 26, 2010, kl. 8:48 am

    @knutmichelsen «Fremmedspråkene dør i skolen» – om de gjør det så gjør de det desidert ikke blant elevene – elevene kommer fremover til å kunne flere fremmedspråk enn de noengang tidligere har kunnet og de kommer til å kunne dem bedre enn de noengang har gjort. Men dette ser det, ja, dessverre ut som ikke vil bli tildels Fremmedspråksenterets fortjeneste – det senteret synes å tro at elevenes fremmedspråkkompetanse er avhengig av høyt kvalifiserte lærere _i Norge_ (faktum er at det aller, aller meste av fremmedspråkundervisningen vil bli kjørt internasjonalt).

  12. januar 26, 2010, kl. 10:05 am

    @Knut: Du legger som vanlig ingenting mellom! Jeg vet ikke hvor representativt ditt inntrykk er av læreres manglende oppfølging av læreplanmålene – 3 av 4 som ikke gjør det er ikke mitt personlige inntrykk. Men du setter fingeren på det jeg prøvde å få Espen til å interessere seg for før foredraget, men som jeg skjønner er en litt intern lærerting: når eksamensformen i praksis ikke gjør det nødvendig å gjøre noe annet enn det man alltid har gjort, vil de lærerne som ikke vil ta i bruk IKT føle at de har full frihet til å la være.

    Jeg har selv snakket med noen som har førstehåndskjennskap til eksamensavdelingen i Udir, og som bare rister på hodet over hva de opplever der. Dette er de som i praksis styrer skole-Norge, og det er et interessant aspekt du bringer fram når du spør om det nye senteret er et distriktsutviklingstiltak. Skulle ressursene som puttes inn i senteret hatt noen reell innvirkning på det som skal skje på IKT-fronten i skolen, burde de antagelig vært brukt til å sette folk med kompetanse og myndighet rett inn i denne konservative bastionen. Jeg er mer enn villig til å la meg positivt overraske, men når jeg ser på de miljøene som er fusjonert inn i Senter for IKT i utdanningen, er forventningene ikke så veldig store. Utdanning.no er en tjeneste jeg som lærer aldri har fått tak i meningen med, og de andre som skal til Tromsø er ganske ukjente for meg. ITU slipper å flytte nordover og skal få fortsette å være i Oslo, med egen direktør og betegnelse som «avdeling Oslo». Regjeringen kan krysse av for arbeidsplasser skapt i Nord-Norge, og så får vi se hva som kan komme ut av det. Produksjon av rapporter og portaler, som du antyder, er vel det mest sannsynlige.

    Ideen din med en «skoleriksrevisjon» som reiser rundt og sjekker er morsom, men det kan jo fort utarte til en type telling som den man kjenner fra Ofsted i England – med lærere som bruker mesteparten av skoleåret til å forberede elevene på at inspektørene kommer og eventuelt de ukene som måtte bli til overs til læring.

    • januar 26, 2010, kl. 12:37 pm

      Vårt inntrykk er også at læreplanen er svært sentralt hos de fleste lærere og tviler på Knut Michelsen sin mening er representativ for lærere flest. Vi har gjennomført både spørreundersøkelser, intervjuer og besøk på skoler og en av få ting som lærere stort sett er enig om er at de ønsker økt fokus på læreplaner. Eventuelle netttjenester bør kobles tetter opp mot de ulike kompetansemålene.

  13. januar 26, 2010, kl. 5:44 pm

    Trond Hanssen:

    At 3 av 4 lærere ikke bruker data i undervisningen (og derfor heller ikke følger opp læreplanenes digitale mål) var ikke en mening av Knut Michelsen, men en undersøkelse utført av ITU Monitur (UiO) – så langt jeg kan skjønne denne artikkelen:

    http://www.digi.no/491868/vil-ikke-bruke-data-i-undervisningen

    Ditt nettsted Utdanning.no har jeg aldri brukt i min undervisning – og jeg har digitalisert i 7-8 år. Men det kan jo være andre grunner til at elever og lærere går inn der enn pga. søk etter læremidler. Jeg har sett på NDLA også, men har droppet det (magert og rotete). Det fins alternative private siter som er langt mer strukturert og fyldig. Nesten ikke noe av statlige eller offentlige siter fungerer skikkelig etter mitt syn, men fylkets LMS er jeg helt avhengig av, altså den kommersiellt ITSL.

    Økt fokus på læreplaner i skolene eller blant lærere og skoleledere er altså INGEN garanti for noe som helst. Men noen skoler er langt mer opptatt av de digitale målene enn andre (heldigvis). Men disse skolene gjør det igjen middels eller til dels dårlig på karakterstatistikkene – fordi eksamen (som skal måle bredt) ignorerer de digitale målene i læreplanene (i stort monn). Digitaliseringen blir altså en «trap» – en liten musefelle.

    Riktignok er det eksamensoppgaver i «sammensatte tekster» i norskfaget, men oppgaven er på papir og den «sammensatte teksten» er et grått bilde av en gammel reklameplakat elevene skal skrive om på et hvitt papir (mange med PENN fordi skolene ikke har pc-er nok).

    Hvorfor ikke legge ut en fullverdig sammensatt tekst med tekst, lyd, bilde og video på en eksamen-LMS og la elevene vurdere denne – evt. lage sin egen sammensatte tekst – som en eksamensoppgave (på nett). En slik oppgave skulle jeg lagd på en knapp skoletime, men Udir og de lokale eksamensprodusentene i norsk, sitter og reproduserer gamle eksamensoppgaver fra nesten en generasjon tilbake…. – altså til og med FØR Internett kom til Norge.

    Ellers kan du jo studere denne artikkelen på min skoleblogg om skolen som digital søppelbøtte:

    http://knutmichelsen.blogspot.com/2010/01/tiden-gar-i-skolen.html

    http://www.knutmichelsen.no

  14. januar 26, 2010, kl. 6:13 pm

    Jeg sjekket for sikkerhets skyld den siste ITU-målingen fra 2009.

    http://www.itu.no/Datakompetansen+for+svak+i+norsk+grunnskole.9UFRDGZV.ips

    Og situasjonen i grunnskolen når det gjelder digitalisering er ENDA dårlige enn for to år siden, mens situasjonen er bedre i vgs. «Mitt ståsted» er at jeg jobber i vgs., og har hatt barn i grunnskolen og i vgs. Mine sønners datatilbud i vgs. for noen år siden, var en ren parodi. I grunnskolen var det ikke datatilbud som fungerte overhodet. Men jeg har hatt glede av å besøke skoler med oppegående tilbud (tilfredse lærere og elever), men også skoler der reklamefaktoren har vært høy og det reelle tilbudet tilsvarende dårlig. Ingen nevnt, ingen glemt.

    http://www.knutmichelsen.no

  15. januar 27, 2010, kl. 3:23 pm

    Hei Jørn,

    Jeg repeterer denne:

    «@joepett – http://frogn.vgs.no/ – hva med en tilgjengelig nettside som lister opp lærerne og deres utdanningsbakgrunn?(?)»

    Noen av oss mener at det bør være like selvfølgelig at _alle_ skoler (også 1. trinn-7. trinn-skoler) har biografisider som at høyskoler (Espen: http://www.bi.no/Hovedstruktur/Forskning-20/Faglige-hjemmesider/?ansattid=fgl96083, Espens doktorgradsveileder: http://drfd.hbs.edu/fit/public/facultyInfo.do?facInfo=bio&facEmId=fmcfarlan) har det. Skoler er tjenesteleverandører med «professionals» (som advokatfirmaer osv.), og kundene (elevene) og de som betaler (foreldrene, gjennom skatt) bør kunne lese om bakgrunnen til disse professionals. Har grunnskolelæreren lærerhøyskole eller annen bakgrunn? År? Fagkrets/spesialisering? Hvor undervist siden (fag/trinn)? Evt. pulikasjoner? Resultater/utmerkelser?

  16. januar 27, 2010, kl. 8:03 pm

    Så å oppgi “A small number of the members of our very large mathematics faculty… » – som skal være på 100,000, hvis jeg forstår det riktig – hvorav noen er å finne på Wikipedia hvis man gjør et søk der – er din versjon av det du bruker kommentarplass på å foreslå (to ganger) at min skole skal gjøre?

    Beklager, men jeg har ikke tid til å fortsette dette. Jeg har en skoledag å forberede meg til IRL, og ønsker deg hell og lykke med din virtuelle.

  17. januar 27, 2010, kl. 8:44 pm

    Det dette dreier seg om: Lærere fra 6. trinn og oppover vil raskt bli mye mer avhengig, for å hevde seg, av å ha et «brand» (universitetslærere har jo i tiår måttet ha et).

  18. januar 28, 2010, kl. 10:41 pm

    Trond Hanssen:

    Du skriver: «Selv har jeg arbeidet mest med netttjenesten utdanning.no. Denne blir besøkt av ca 80 000 unike brukere pr mnd og 880 000 unike bruker i 2009. Dette er selvfølgelig ingen direkte sammenheng med at netttjenesten ikke kunne blitt mye bedre, men sier iallefall at den er nyttig for mange.»

    Det svirrer tall om skole hver dag i mediene – særlig om hvor gode den og den er på redusert frafall og hvordan skoler er blitt snudd opp ned av dyktige rektorer og nå er på vei mot toppen i det meste…. Av og til tar jeg meg tid til å sjekke statistikk for å etterprøve utsagn og tall – uten alltid å lykkes, må jeg medgi. Disse suksesspedagogene sitter da antakelig på egne tall, som de kanskje har produsert selv? Hvem vet. Så hvis du kan legge inn en synlig teller på denne siten du nevner over, så kan også utenforstående se de voldsomme tallene du opererer med. 80 tusen unike hver måned?! Høres mye ut. Jeg har 20 daglige besøk på min private hjemmeside (Google Analytics) – og folk som har peiling, sier det er bra.

    Eric Syring: Jeg skal nevne ideen for gode venner innen skoleverket. En mer usynlig profesjonsgruppe enn lærerne – på individnivå – finnes knapt. På noen skoler, kan flinke pedagoger knapt reise seg før de stanger i taket. Det gjelder kanskje også noen rektorer? I Follo fikk en rektor nylig nei fra skole-eier – til å forby russeklær og russetid FØR 1. mai. Det var kunnskapsløft, det!

    http://www.knutmichelsen.no


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: