29
Sep
09

Av en gauks bekjennelser

Høstferien er en fin tid for å roe ned og se tilbake på oppstarten av skoleåret. I år er jeg bortskjemt med en suveren timeplan og elevgrupper som tegner veldig bra. Det har vært seks gode uker.

Det har ikke vært de helt store nyheter å blogge om på IKT-fronten. Det jeg synes preger de digitale aspektene av jobben er at de begynner å bli rutine. Jeg har tatt i bruk planleeggeren i It’s learning og synes at den ser ut som et nyttig verktøy.  Jeg har fått i gang VG3-gruppen min med blogging, og de sier i alle fall at de ser nytten av denne litt hyppigere, mer uformelle skrivingen. Jeg har oppdatert Markin til versjon 4 og fått lagt inn linker til relevante grammatikkoppgaver i annotasjonene. Positive tilbakemeldinger på det også. Ellers er det mye business as usual. PC-bruken både for egen og elevenes del er en integrert del av arbeidet.

Derfor blir jeg litt oppgitt når det som ser ut til å dominere medienes oppslag om digitale ferdigheter i skolen er katastrofeoppslagene. Skal vi dømme etter disse, er det nå like før norsk skole kollapser i det totale kaos fordi elevene ikke gjør annet enn å sjekke Facebook.  En kollega på Fagerborg fant tydeligvis formelen for å nå gjennom i det amerikanere refererer til som MSM – mainstream media:  kronikken «Datahysteri i skole» ble ikke bare trykket i landets største medium laget av døde trær (ikke lagt ut på VGs nettsider); dette var også en vinkling som var så interessant at NRKs Ukeslutt tok fatt i saken (26. september – siste innslag).  Hemmeligheten er soundbites som egner seg som lokkemat for programledere som er opptatt av lyttertallene:  «Å gi elevene fri tilgang til Internett er som å tilby elevene alkohol, sa Oslo-lektor, og skapte ståhei». I kronikken i VG har han følgende løsning på det digitale fyllekalaset han mener å observere: «All bruk av datamaskiner i skolen bør opphøre før de er sperret for de vanligste distraksjonene.»

Som en av gaukene som daglig tilbyr «alkoholen» til uskyldige unge mennesker, bør jeg vel forsvare meg. For, ja, det hender at mine elever er på Facebook. De får og sender MSN-meldinger rett som det er. Noen av dem er til og med innom gammeldagse medier som VG og NRK. Men først og fremst bruker de faktisk de bærbare PC’ene sine til skolearbeid. Arbeid skal innleveres når fagdagene er over – de kan rett og slett ikke bare sitte og sjekke FB-vennenes siste bilder hele tiden. Skal jeg eller andre presentere noe med prosjektoren, ber jeg dem  ofte legge ned PC-lokket. Jeg kan stenge nettet delvis (bare tilgang til It’s learning og ordnett.no) eller helt – for hele klassen eller for enkeltelever.

Hvis det da ikke bare er min innbilning at vi får gjort noe fornuftig, er det slik at dette er helt atypisk? Har lærere jevnt over abdisert som ledere i klasserommet?  Hvor kommer ellers dette stadige tilbakevendende ønske om å få PC’ene ut av skolen fra? Det som går igjen er ønske om at vi bare må få litt bedre tid til å forberede oss. Bare vi får opplæring i hvordan vi skal bruke de digitale verktøyene så … Bare vi får på plass nok sperrer mot alt det som distraherer så … Bare vi hadde begynt litt før så …

Jeg har interessert meg for hva digitaliseringen kan bety for skole og læring i mange  år. Det er i alle fall ti år siden jeg begynte å drømme om en situasjon hvor det var like naturlig at hver elev hadde sin egen bærbare PC  som det en gang var at de skulle ha penal med blyant og viskelær. Derfor kjenner jeg at jeg blir utålmodig når jeg oppfatter at mange lærere later til å ha blitt tatt på senga av at digital teknologi omsider er tatt i bruk i skolen i like stor grad som i andre sektorer i samfunnet.  Hvor lenge skal vi forberede oss?

Kanskje er det her en konflikt mellom  – jeg vil nærmest kalle det – to forskjellige kulturer for læring? Da jeg var ny i skolen midt på 80-tallet, var fagforeningskampen bitter og tilspisset. Den dreide seg blant annet om det som ble oppfattet som et angrep fra arbeidsgiversiden på definisjonen av årsverket vårt. Det skulle telles og «bevises» at vi faktisk jobbet så mye at vi fortjente en årslønn. Ett av indisiene på at vi ikke gjorde det, mente staten, var at mange hadde svært mye fast overtid innbakt i postene sine. Svaret fra fagforeningene var at vi ikke skulle gjøre mer enn akkurat det som lå innenfor 100%. Ingen skulle ha overtid. Ingen skulle ta på seg ekstraoppgaver som sensur. Skulle det telles fra den andre siden, skulle vi vise at vi ikke var dårligere. Og idealet for hvordan vi skulle oppnå våre mål var organisasjonene i industrien og ellers «på gølvet». Fikk noen nyss om at en kollega hadde tatt på seg skriftlig sensur, var det lett å la falle en kommentar om at det vel ikke akkurat var slik LO-medlemmene hadde opptrådt for å oppnå sin sterke posisjon.

Sammenlign dette idealet med det som mange fremholder som den kanskje eneste måten å holde hodet over vannet i dagens digitale virkelighet – i og utenfor skolen: du skal bruke sosiale medier og bygge ditt egne Personal Learning Network, du skal stort sett være always on. Du sier hei til Twitter-kontaktene dine når du logger på om morgenen og god natt til dem før du legger deg.  Du kan  sitte kl 22.00 en tirsdagskveld i høstferien  og blogge om jobben.Det er slik du finner ut, gjennom refleksjon over egen og andres prøving og feiling, gjennom små eureka-øyeblikk som oppstår i samtalene med andre, hvordan du skal navigere i det nye landskapet i skolen. Det er ikke noe kurs som du kan sendes til, med full vikardekning og hotelllunsj, og  som kan kan gi deg svaret på alt du har lurt på etter at elevene plutselig satt der med bærbare.

Jeg har nok ikke alltid vært et like lojalt fagforeningsmedlem. Jeg har betalt min kontingent og ikke begått de store synder som streikebryteri eller slikt. Men når noe har interessert meg og jeg har trodd at det kunne hjelpe meg til å gjøre jobben min bedre, har jeg ikke telt timene jeg har brukt av min egen fritid for å sette meg inn i det. Jeg innser at ikke alle har like mye tid tid det som jeg har hatt – jeg fatter i det hele tatt ikke hvordan småbarnsforeldre, for eksempel, får døgnets timer til å strekke til sånn  noenlunde.

Er noe av problemet i skolen at en ganske stor gruppe lærere sitter og venter på «Kurset»? Det som skal forberede dem en gang for alle på å undervise i en digital skole? Eller på «Dingsen»? Den som skal gjøre det mulig å sperre alle andre nettsider enn den ene læreren vil at elevene skal se på? Er vi «industriarbeidere» som venter på signal fra klubblederen før vi oppretter Twitter-konto?

Eller er vi profesjonsutøvere som tar ansvar for vår egen faglige utvikling?


12 Responses to “Av en gauks bekjennelser”


  1. 2 Kjemikeren
    september 29, 2009, kl. 9:47 pm

    Og dette tør du skrive sånn helt åpent og offentlig? At du bruker fritid til å lære ting? At du har elever på FB? At du får det til å funke…?

    Glitrende, Jørn! Godt perspektiv.

    Noen småbarnsforeldre får absolutt nok timer i døgnet – men man er ikke norsklærer😉

  2. september 29, 2009, kl. 9:48 pm

    Svært interessant å lese. Er særlig fascinert av det du skriver om de to kulturene for læring. Det hadde det vært spennende å høre flere refleksjoner om i en senere post..

  3. september 29, 2009, kl. 9:52 pm

    Dette summerer stort sett opp 15-20 års norsk skolehistorie – suverent skrevet! Du er en av forløperne, og har kommet langt på vei i det som etterspørres som IKT-pedagogikk. Det er ikke noe hokus pokus som må finnes opp, det er bare å spørre slike som deg, som har lett seg fram i egne fag gjennom mange år. – Men det er langt tilbake til hovedfeltet, og etternølerne er tatt igjen med en runde, der de sleper med seg organisasjonene i meiekjøretøy på asfalten.

  4. 5 John Eivind Storvik
    september 29, 2009, kl. 11:26 pm

    Veldig bra innlegg! Tilståelse – JA – jeg er en Gauk!
    Jeg stortrives med å være gauk, og ja – jeg er streng med hva PCen skal brukes til.

    Var senest i ettermiddag i en fødselsdag – og en ung student ved Høgskolen i Oslo kunne fortelle at foreleseren ikke klarte å legge ut noe som helst i Fronter. — Nok om det, men det illustrerer problemstillingen med to kulturer.

    I år – etter at alle elevene hadde fått sine pcer, har jeg ikke levert ut ett ark – ikke tatt i mot et eneste, og prøver er også lagt inn digitalt. Herlig! For første gang virker det, uten problemer.
    For meg er det viktiste å videreutvikle mine digitale kunnskaper – og jeg viser ofte fram både hva jeg gjør – og hvilke programmer jeg bruker – til elevenes store overraskelse. Her kommer kveldene – og feriene, og nettene inn – faglig vedlikehold også her!

    Jeg jobber som yrkesfaglærer, og er relativt ny i skolen (04) – har arbeidserfaring fra 1983 innenfor serviceyrkene, med 17 år i hotell- og restaurant som lengste «etappe», og jeg har ALDRI opplevd at ansatte i en organisasjon ikke aksepterer å benytte seg av de verktøy som ledelsen pålegger – før jeg kom i skolen. Dette er bemerkelsesverdig!

    Jeg fikk min første pc i 1985/6 – med 2 floppydisker – så at pcer i dag – nesten et kvart århundre etter – er en «nyhet» nekter jeg å være med på! John Eivind

  5. oktober 2, 2009, kl. 9:01 pm

    «Kurset» og «dingsen»……. Fantastisk kommentar. Som småbarnsmor kan jeg skrive under på at tiden ikke alltid strekker like godt til, men det er merkelig nok mulig å rydde tid til det som betyr noe. Og inspirasjon er viktig. Nettverket mitt på nettet er vidunderlig lærerikt, og verdt all den tid jeg bruker foran mac-en. Blant annet fant jeg veien hit, og fikk en flott leseopplevelse en fredagskveld. Takk.

  6. oktober 7, 2009, kl. 10:51 pm

    Her er det vedig mye bra! Sitter en sen kveld og diller litt med video i PowerPoint. Skal nemlig holde workshop for kolleger i morgen. Så oppdager jeg denne.

    Bra at flere reagerer som meg på hvordan læreryrket frontes i media. Jeg oppdaget debatten i VG litt sent. Skrev så en kronikk som jeg jammen fikk på trykk for to dager siden. Den finnes jo ikke på VG nett, men kan leses på min blogg.

    VG skriver i mail til meg: «Det kommer sikkert til å skape mer debatt, så følg med i VG fremover.» Spent på hva som kommer. Hadde vært bra hvis flere hang seg på!

    • oktober 7, 2009, kl. 11:05 pm

      Oppdaget at jeg hadde klusset med innstillingen på profilen min. Hvis noen skulle finne på å klikke på navnet mitt, vil de nå havne på bloggen min og finne innlegget fra VG om datahysteri.

  7. oktober 22, 2009, kl. 8:35 pm

    Dei som sit og ventar kan gjerne få sitja for min del, men dei som er engasjert og har lyst til å prøva noko nytt, dei hjelp eg gjerne. Godt skrive!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: