Arkiver for mars, 2009

18
mar
09

It’s learning-konferansen (del 2): rives murene mellom LMS og Web 2.0?

Fra Marionone's photostream @ Flickr

Fra Marionone's photostream @ Flickr

Det ble påpekt fra scenen i dag at begrepet Web 2.0 var blitt nevnt ganske mange ganger av de fleste foredragsholderne i løpet av konferansen.  For et par år siden ville det kanskje vært oppfattet som et paradoks at en produsent av læringsplattformer inviterer en Web 2.0-«guru» som Mike Wesch til å være hovedtaler. Tradisjonelt har vi vel tenkt på de lukkede, kontrollerte, strukturerte digitale omgivelsene som læringsplattformene (LMS) representerer som den rake motsats til de åpne, anarkistiske, kaotiske tjenestene som samles under merkelappen Web 2.0.  Nå virker det imidlertid som om det fantastiske gjennomslaget disse tjenestene har hatt gjør at kommersielle aktører med overlevelsesinstinktet i orden skjønner at de i alle fall må «talk the talk«.  Men er det mer enn prat?

Rent bortsett fra Wesch’ framtredende rolle under konferansen, var det vel mest i utviklingsdirektør Helge Hannisdals presentasjon i dag at vi fikk inntrykk av at murene rundt plattformen er i ferd med å rives ned for åpne for en tettere integrasjon med Web 2.0-verktøy. Denne tradisjonelle  seansen hvor It’s learning sprer det glade budskap om hva som venter menigheten i en ikke altfor fjern framtid hadde i år fått en passende setting i det vi var samlet i Salem. Men også her var det tvilere.

En oppdatering lanseres allerede sent i morgen, torsdag 19. mars. En liten detalj jeg merket meg som tidligere blogger på It’s learnings svært lite hensiktsmessige bloggeplattform, var at de nå omsider skal få spamkontroll. Jeg skrev om spamfandenskapet som tvang meg til å stenge tilgangen til min gamle blogg i oktober.  For meg var dette et uttrykk for den mindre enn halvhjertede satsingen på Web 2.0-integrasjon i plattformen: de laget en bloggefunksjon slik at det kunne krysses av i «gjennomført»-kolonnen, men ga blaffen i at den var håpløs å bruke.  Nå fikses altså denne svakheten. Det er bra!

Men blogging er bare én Web 2.0-aktivitet. Det er langt fra plattformens beskyttede verden til Wesch’ enormt ambisiøse simuleringsprosjek WorldSim, eller endog beskjedne prosjekter som studentproduserte wikier for å repetere gjennomgått stoff før eksamen. Skal det være Web 2.0, må man jo ha et wiki-verktøy. Hannisdal lovte det  – nesten og snart. Verktøyet prosessorientert dokument, som jeg personlig aldri har greid å bli venn med, skal i neste generasjon av plattformen komme i en 2.0-versjon som bygger på samme prinsipp som en wiki. Men den skal i tillegg ta vare på blant annet vurderingsaspektet som ofte har vært et problem for de som har brukt vanlige wikiverktøy: hvordan finne ut hva hver enkelt elev har bidratt med, og hvordan vurdere dette? Så det blir litt samarbeid og deling og kunnskapsproduksjon («kunnskaping», som Rune Krumsvik snakket om i sitt innlegg i går) i Web 2.0-ånd, og litt overvåking og kontroll som vi forbinder med et LMS.

Deling – så sentralt i den sosiale web’en – har It’s learning også skjønt at de må legge bedre til rette for.  «Enkelt og brukervennlig» skal det bli, lovte direktøren. Det samme gjaldt for den nye versjonen av leksjonsverktøyet, der det blir mer drag-and-drop-funksjonalitet. Men dette kommer ikke i morgen – dette er neste generasjon. Den passe omtrentlige tidsangivelsen for disse godsakene var «slutten av 2009». Med erfaring fra ventingen på (den for egen del svært skuffende)  Diglib-satsingen kan det vel fort bli et stykke ut i 2010. så vi får se.

I mellomtiden får veggene mot Web 2.0  mindre «hull» gjennom enklere funksjonalitet for å hente inn elementer som YouTube-videoer, Flickr-bilder, Google Docs, osv, allerede i morgendagens oppdatering.  Vi får se om summen av disse tiltakene holder for de som føler at plattformene er et for overbeskyttende og kunstig miljø til at elevene får tilstrekkelig  digital kompetanse til å klare seg ute i den store Web 2.o-verden.

Flere tanker etter konferansen kommer kanskje etterhvert, men nå må jeg nok finne utgangen min her på Flesland hvis jeg skal komme meg over til Østlandet igjen. Det har uansett vært tre flotte dager  i Bergen – ikke minst med hyggelige møter med kolleger fra bloggsfæren.

Reklamer
16
mar
09

It’s learning-konferansen, dag 1: 3D-briller?

Fra RobW's photostream @ Flickr
(From: RobW’s photostream @ Flickr)

I jakten på en metafor for å oppsummere dag 1 av konferansen kom jeg til å tenke på disse brillene som vi av og til brukte som barn. Fantastisk morsomme når de virket,  men så var det av og til at de ikke gjorde det, og man bare ble stående der med et par briller som så skikkelig tåpelige ut.

OK, så Michael Wesch leverte varene. Det var ikke noe nytt i det han sa – jeg har lest eller sett videoer som har temmelig nøyaktig det samme innholdet – bortsett fra den artige innledningen om feltarbeidet hans på Papua Ny-Guinea. Men han er suveren til å veve sammen historier og visuelle elementer til en fortelling som gir mening. Og så er det jo alltid herlig å oppleve en pedagog som brenner for noe.

Paneldebatten i kveldsøkta ga to av innlederne anledning til å henge seg på Wesch’ betoning av den disruptive effekten Web 2.0 har og kommer til å ha i skolen. Både Arne Krokan og Paul Chaffey ga uttrykk for slike tanker – og at det var nødvendig for skolen å tilpasse seg disse endringene for å forbli relevant.

Disse tre representerer for meg det røde glasset i 3D-brillene.

Men de to øvrige i panelet brakte inn et par ubehagelige perspektiver som det dessverre ikke går an å se helt bort fra. Kristin Clemets insisterte på at digitale ferdigheter ikke er noen alvorlig mangelvare i norsk skole. De vil komme av seg selv hvis bare lærere og elever har de andre grunnleggende ferdighetene på plass – og at de er på plass, sikrer man gjennom konsentrasjon om disse ferdighetene i undervisningen, og testing for å sjekke at de er lært. Man kan mene hva man vil om dette, men det er nok et syn som har betydelig støtte ut over Clemets eget parti. (Det er interessant at det er dette synet som nå utkrystalliserer seg som Obamas definisjon av skolereform i USA). Morten Søby fra ITU sto for forskerperspektivet, og var selvfølgelig også klar på at tallfestede data er det som kan fortelle oss om vi lykkes. Vi må se på kompetansemålene og så lage undersøkelser over mange år som kan gi oss tallmateriale å basere konklusjonene på. If you cannot count it, it doesn’t count.

Dette er det blå grønne glasset i brillene.

Jeg skulle ønske at når jeg så gjennom disse to glassene, så ville det danne seg et rikt, dypt, tredimensjonalt bilde av mitt og mine elevers læringsarbeid i årene framover. Istedet føler jeg bare at jeg står her med et par briller som ser jævlig tåpelige ut.

Jeg ser rett og slett ikke hvordan jeg skal legge til rette for læring av læreplanenes utallige kompetansemål på en slik måte at eksamenssensorer og forskere som Søby skal kunne krysse av på skjemaene sine at målene er nådd, samtidig som jeg skal hjelpe elevene til å skape significance – en slags dypere meningsfylde – i Michael Wesch’ ånd.

Men kanskje kommer Wesch med mer konkrete anvisninger i morgen. Da har han lovet en oppfølging i morgenøkten. På tide å få seg litt søvn for å være opplagt til den.

05
mar
09

Å «dekke» eller «avdekke»

(delvis krysspostet fra D&B)

Frode Holdhus tar opp igjen en viktig debatt på DelBruk blant annet om vektlegging av verktøy kontra didaktikk. Han føler at det fokuseres for mye på det første og for lite på det siste.  Jeg kan være litt enig i det. Samtidig mener jeg at uten kjennskap til verktøyene, klarer vi ikke å se mulighetene for å jobbe på andre måter. Vi må ha en kontinuerlig utforsking av nye verkttøy.

Men vi må ha mer enn en tanke i hode samtidig (hadde det ikke vært for at bilmetaforene avsporet litt her nylig, ville jeg trukket fram det gode rådet jeg fikk om oppmerksomhet den gang jeg lærte å kjøre bil: Se langt. Se kort. Se langt. Se kort). Vi må ha en eller overordnet ide om hvilken plass vi mener teknologien skal ha. Noen steder utfordres lærere til å være helt eksplisitte på dette. Jeg husker at jeg ble temmelig vag da jeg for mange år siden ble spurt av amerikanske bekjente hvilken pedagogisk  retning jeg la til grunn for min praksis. Kanskje er det en nyttig øvelse? Kan vi tenke oss at presentasjonen av kollegiet på skole inneholder lærernes egen beskrivelse av hva de står for av pedagogikk? Skummelt!

Hvis jeg skulle begynne å famle litt i denne retningen: Jeg er nok altfor mye pragmatiker til å omfavne noen pedagogiske ismer fullt og helt, men jeg vil vel si at jeg er inspirert av en mer konstruktivistisk tankegang enn jeg var i mine første år som lærer. Jeg tror ikke lenger på at undervisning = læring, at jeg som lærer må «dekke» pensum. Dette er for øvrig en tankevekkende metafor som har sitt nøyaktige motsvar på engelsk – også i engelsktalende land har lærere snakket om at de må «cover» the material … Som noen har påpekt: det viktigste er ikke at vi dekker det, men at elevene avdekker/uncover det. Dette er noe annet enn det gamle, diskrediterte «ansvar for egen læring», men det er elevene som må være aktive for at de skal lære noe.

Og hvorfor bruke teknologi i læringen? Jeg finner i mine fag at IKT tilrettelegger for et stort utvalg av nye måter elevene kan være aktive medspillere i sin egen læring enn det jeg klarte å få til uten teknologien. Jeg har større tro på at elevene avdekker det de skal lære ved at de produserer innhold for å  vise sin kompetanse, enn ved at de konsumerer min undervisning når jeg «dekker pensum».

01
mar
09

Copyright og remiks, teori og praksis

(krysspostet fra Del&Bruk09)

Vi skal selvfølgelig lære elevene om rettigheter og vise dem creative commons-søkemotorer, osv. Men er dette feltet så klart og utvetydig som vi fremstiller det når vi setter oss på vår prinsipielle høye hest og forteller dem om alt som er ulovlig?

Les f.eks. denne interessante artikkelen: «Mashups changing the face of copyright laws.

Jeg fikk inn en video som besvarelse på et historieprosjekt for et par uker siden. Den er antagelig ett av de beste elevarbeider jeg noen gang har sett. Den har en sylskarp presisjon i forhold til problemstillingen som eleven utarbeidet på grunnlag av oppgaveteksten, og besvarer den på en moden, original og utfyllende måte. Den trekker linjer fra den historiske epoken som er utgangspunktet (de store oppdagelser) til vår egen tid. Rent teknisk og redigeringsmessig er den av ekstremt høy kvalitet.

Men med en bokstavtro tolkning av gjeldende lovverk burde antagelig eleven ha fått underkjent prosjektet og muligens blitt politianmeldt. For hun har vært på YouTube og funnet småklipp fra filmer, som hun så har klippet fra hverandre og satt sammen på sin måte. Disse filmklippene i sin tur er sikkert lagt ut uten tillatelse fra de opprinnelige rettighetshaverne. Jeg vet heller ikke om alle stillbildene som er klippet inn har CC-lisens.

For meg er det soleklart at det produktet eleven ar laget er noe helt annet enn de forskjellige bitene hun brukte til å sette det sammen. Det er et selvstendig «verk». Hvis dette er lovbrudd, deler jeg oppfatningen til juristen som er intervjuet i artikkelen over: «Laws need a way to catch up with changing culture. This could be in a greater recognition by the courts of the social use of user expression, or legislative change

Jeg er selvfølgelig i prinsippet enig i at vi bør jobbe for eventuelt å endre lovene, men følge dem inntil de blir endret. Men med det gapet som i dag er mellom teori og praksis på dette feltet (også blant oss lærere – hvem kan si seg fri for å ha brukt rettighetsbeskyttede bilder i presentasjoner, for eksempel?), føles det litt som med fartsgrensene på veiene: de fleste tar dem som veiledende og bare gamle menn med hatt kjører i 80 i 80-sonen.




Add to Google
mars 2009
M T O T F L S
« feb   apr »
 1
2345678
9101112131415
16171819202122
23242526272829
3031  

StatCounter

free web hit counter
Reklamer