21
Feb
09

Kultur for ikke-læring?

Marita har satt i gang en liten storm av reaksjoner etter sin betimelige utblåsning om Utdanningsdirektoratets høringsutkast til ny vurderingsforskrift. Hennes galgenhumoristiske konklusjon er at vi nå må gå til innkjøp av VW-busser for å busse inn elevene til vurderingssituasjoner. For ansvaret for at de møter til disse ligger utelukkende på lærerne, må vite.

Skal vi prøve å se litt velvillig på utkastet, er det helt sikkert mange bra tanker som ligger til grunn for det. Her er fotnoter med henvisninger til nyere forskning om vurdering, og alle de riktige honnørordene er på plass. Vi skal ha vurdering for læring, og elevene skal ha positive fram-meldinger om hva de får til, og ikke bare tallkarakterer som sier noe om hva de ikke har fått til.

Likevel oppleves dette som til dels provoserende av mange som har den daglige kontakten med elever som forfatterne av utkastet kanskje ikke har hatt på en stund. Flere av kommentarene til Maritas innlegg trekker fram begreper som curling-generasjon og sying av – ikke puter – men rene sacco-sekker under armene på elevene.Vi har et reglement på min skole som fastslår at elevene har fremmøteplikt. Det er åpenbart en fullstendig tom bestemmelse. Har elevene ikke lyst til å møte, skal de slippe det, og får de ikke vurdering, er det altså lærernes problem.

Vinterferielektyren min, Malcolm Gladwells fascinerende Outliers, ga meg enda en innfallsvinkel til saken. Hans poeng er blant annet at suksess henger sammen med kultur. Den mest kortfattede illustrasjonen på det er et resultat fra TIMSS-undersøkelsen som jeg aldri har sett kommentert før. Det er nemlig slik at før elevene kan begynne å svare på matteoppgavene i TIMSS må de fylle ut en del bakgrunnsopplysninger: kjønn, alder, osv. Det er faktisk så mange slike felter, skriver Gladwell, at mange ikke orker å fylle ut alt. Det interessante er at det ikke er tilfeldig hvem som fyller ut alt og hvem som ikke gidder: hvis en setter opp en rangering ut fra de som har fylt ut alt til de som har fylt ut minst, tilsvarer den –  helt nøyaktig – rangeringen ut fra selve mattetesten! Som han poengterer: det hadde faktisk vært unødvendig å ha et eneste mattespørsmål for å finne ut hvem som er best i faget …

De landene som gjør det bra i matte er de samme landene som har en tradisjonell kultur for hardt arbeid og en tro på at det er en sammenheng mellom innsats og resultat. Gladwell  knytter i sin tur denne kulturen til Asias risjordbruk. Jeg skal ikke forsøke å dra noen paralleller til de elementene av norsk kultur som måtte ha overlevd fra jordbrukssamfunnet. Men jeg lurer jo på hva slags kultur vi er i ferd med å etablere i norsk skole i dag. Kunnskapsløftet ble innvarslet med en stortingsmelding med den ambisiøse tittelen Kultur for læring. Når det nå legges opp til at frammøte på skolen er frivillig, er det en kultur for ikke-læring vi inviterer til? Eller er det slik at det arbeidet som gjøres fra dag til dag på skolen ikke er av betydning for elevenes læring?

Utdanningsdirektoratet legger vekt på å forankre høringsutkastet i moderne forskning. Samtidig klarer jeg ikke helt å fri meg fra å tenke at de driver og utkjemper gamle slag – nærmere bestemt 68-generasjonens opprør mot den autoritære skolen. “Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevelgelsen,” hevdet en norsk politiker var svaret på det meste. “Rettigheter, rettigheter, rettigheter,” virker det som Utdanningsdirektoratet mener er svaret på elevenes utfordringer i dagens skole.

Skal de ha noen plikter også?


6 Responses to “Kultur for ikke-læring?”


  1. februar 22, 2009, kl. 11:25 am

    Gode poeng, og du skriv (som alltid) svært godt. Eg trur mykje er å finne i omgrepet kultur, men slike analyser er nær fråverande frå departementalt hald i spørsmål om skule og læring. Ein lét til å tru at ein gjennom forsking kan produsere løysingar nærast som objekt, som verktøy, som ein tar inn og næras mekkar litt på skulen, etter behov. Altså utan å sjå at problemet ligg på eit mykje djupare plan, og påverker kva ein etterspør i forskinga, koss ein vel å tolke ho, i det heile koss vi møter alt rundt oss. Forsking er slett ikkje objektivt, det er spekka av (kulturelt bestemte) mål og meiningar.

    Nåvel. Du sa det igrunn mykje betre.

  2. februar 22, 2009, kl. 2:34 pm

    Jeg slutter meg til Arne Olav – godt sagt. Og du får til å se det hele i et enda større perspektiv om kultur og om det norske samfunnet som jeg ikke har tenkt på, interessant. God tittel forresten!

  3. februar 22, 2009, kl. 3:30 pm

    Takk for hyggelige tilbakemeldinger (det heter vel det her enda – ikke fram-meldinger?). Jeg kan nok ikke skryte av å ha noen veldig dyp analyse av spørsmålet, men jeg tror det er mange uuttalte kulturelle antagelser som ligger under mange av utspillene som kommer som det kunne vært moro å pirke mer borti. Noe for skarpere hoder enn mitt …

  4. 4 Kjemikeren
    februar 23, 2009, kl. 12:34 pm

    Etter Maritas innlegg begynte jeg å lese utkastet, men ga opp etter 9 sider. 146 sider totalt… sukk. Jeg hadde en lang diskusjon over MSN både med en vgs-lærer-venninne og min kjære mor, som også befinner seg et sted i det politiske systemet her. Det er mange tanker som dukker opp, og jeg tror det må bli et blogginnlegg fra meg også om saken, må bare gruble litt til først, så jeg kan skrive noenlunde nøytralt. (Kan være en smule hissig og subjektiv noen ganger, har jeg hørt😉 )

  5. mars 14, 2009, kl. 11:11 pm

    Noen mener utdanningsdirekterotet faktisk er et direktorat, andre at det er et trossamfunn, for gamle og unge progressive pedagoger (som har forlest seg på Rousseau – barnet blir ødelagt av voksenverden og må få utvikle seg fritt – eller så fritt som overhodet mulig…).

    En kjent skoleforsker foreslår også å nedlegge UDIR og dens blekksprutpedagogikk. Jeg tenderer mer mot at direkterotet nå ikke lenger styres etter faglige eller pedagogiske prinsipper (om de fins), men etter jussen – med elevenes rettigheter som et hovedfokus (de fleste klager flyter nå igjennom). Noen har derfor foreslått å døpe det om til Elevdirektoratet, kanskje også med elever som ansatte (som sender føringer til skolen og lærerne…).

    Hør på de som er i skolen, ikke de som har flyktet fra den, foreslo en lektor utenfor Oslo – men den ironien faller vel på stengrunn? UDIR kjører nå også mer linjen «hører ikke, ser ikke, snakker ikke», altså de tre apekattene. Mediene greide faktisk å stoppe de famøse læreplanene i historie KO6 etter store medieoppslag, og direkterotet måtte til slutt krype til korset med unnskyldninger som lignet B-gjengens når de skofter prøver…

    Jeg har stor tro på norsk skole, men det fins folk som er så ødelagt av den progressive pedagogikken, at de rett og slett bør «tas ut» av systemet, men det vil nok ikke skje under denne regjeringen. Lykke på reisen – hilsen lektor på vei ut (bakveien).

    knmich@online.no


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: