15
Jun
08

Google, roboter og pannekakemennesker

Nok en lesverdig artikkel i ett av mine favorittidsskrifter, The Atlantic, denne måneden: «Is Google Making Us Stupid?» Nei, det er ikke en av de vanlige tiradene om det fæle nettet som ødelegger alt som er godt og høyverdig i vår sivilisasjon. Men artikkelen tar et langt historisk sveip over hva ny teknologi gjør, ikke bare med hva vi tenker, men hvordan vi tenker.

Forfatteren Guy Billout Nicholas Carr tar utgangspunkt i sin egen og bekjentes endringer i den subjektive opplevelsen av det å lese. De innrømmer at det blir vanskeligere og vanskeligere å sette seg ned for å fordype seg i en lang tekst. Der de tidligere ikke hadde problemer med å tilbringe timer i den verden som de konstruerte i sine hoder når de satt og leste en tekst, blir de nå rastløse etter et par-tre sider. Selv bloggposter på mer enn tre avsnitt kan være vanskelige å komme gjennom uten å ta en liten avstikker via linker hit og dit. En lege som intervjues i artikkelen omtaler sin egen tankeprosess som mer stakkato enn før, og sier at han i dag ikke ville vært i stand til å sette seg ned for å lese Krig og Fred.

En studie som omtales og som handler om hvordan brukere av et forskningsbibliotek forholdt seg til det digitale materialet de fant, sier at det ikke egentlig var lesning så mye som «power-browsing» som fant sted: man skumleser «horisontalt» for å finne akkurat de informasjonsbitene man vil ha istedet for å fordype seg «vertikalt.» Psykologen Maryanne Wolf beskriver den typen lesning som følger av utstrakt bruk av nettet som motivert av «efficiency» og «immediacy«; vi vil finne ting fort og effektivt akkurat når vi trenger det.

Det fins kanskje ikke nok empiri til å fastslå at nye måter å jobbe med informasjon på påvirker hjernens virkemåte. Men artikkelen påpeker det som er den nye konsensusen blant forskere: hjernen er ikke «ferdig utviklet» på et bestemt stadium, den kan tvertimot formes gjennom hele livet. Og at den kan formes gjennom de redskapene vi brukes for å hjelpe tanken, har vært en ide siden Platon advarte mot farene ved å bruke skriftlige nedtegnelser istedet for den muntlige dialogen. Artikkelen nevner også et interessant eksempel fra litt nyere tid, nemlig hvordan Nietzsches tenkning ble påvirket av skrivemaskinen. Da han var i ferd med å miste synet, lærte han seg å skrive med touch-metoden slik at han kunne sitte med lukkede øyne og bare hamre ordene ut på papiret. De som kjente ham, mente ifølge Nietzsche-eksperten Friedrich Kittler at tekstene endret karakter fra argumenter til aforismer, fra retorikk til telegramstil.

Så hvordan påvirker Internet vår tenkning? En metafor Billout bruker, er at nettet i sin allminnelighet og Googles søkealgoritmer i særdeleshet er vår tids svar på Fredric Winslow Taylors scientific management for industrisamfunnet: stoppeklokkene som målte arbeidsoperasjonene langs samlebåndet videreføres av Google-sjefen Eriks Schmidts ønske om å skape en søkemotor som er like smart som – eller smartere – enn mennesket. Drømmen er kunstig intelligens – der skillet mellom menneske og robot blir mer og mer utvisket. Vi får øyeblikkelig tilgang til all verdens informasjon.

Men informasjon er ikke det samme som kunnskap. Forfatteren Richard Foreman har en flott beskrivelse av hva vi står i fare for å miste:

I come from a tradition of Western culture, in which the ideal (my ideal) was the complex, dense and “cathedral-like” structure of the highly educated and articulate personality—a man or woman who carried inside themselves a personally constructed and unique version of the entire heritage of the West. [But now] I see within us all (myself included) the replacement of complex inner density with a new kind of self—evolving under the pressure of information overload and the technology of the “instantly available.”

Dette er det artikkelforfatteren omtaler som det nye «pannekakemennesket» – vidt i utstrekningen av hva vi kan innhente informasjon om, men pannekaketynne i vår indre, egenkonstruerte forståelse av kulturarven.

Billout Carr er fullstendig klar over at han kan tas til inntekt for maskinknusere som har et langt mer negativt syn på teknologi enn han selv har – han oppfordrer til å være skeptiske til hans skepsis … Men dette er tanker som kan være relevante for å forstå elevene våre og deres forhold til tekster.

Det er også noe som fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til lesning. Etter at jeg var ferdig med artikkelen gikk jeg rett på Amazon for å bestille bøker til sommeren. Tykke bøker.


14 Responses to “Google, roboter og pannekakemennesker”


  1. juni 15, 2008, kl. 8:14 pm

    Jeg har lest artikkelen du referer til, om Google som gjør oss dumme. Når forfatteren har funnet ut at lange artikler er veldig tungt tilgjengelig, var det dristig å skrive en artikkel som er 16 skjermer høy.. – Nå ja, jeg kom meg da gjennom, med de problemer som beskrives, men ikke uten samtidig å skrive på dette blogginnlegget.

    Apropos det å lese sammenhengende: hvor mange elever tror du det er som leser (deler av) lærebøkene sine sammenhengende? Jeg tror andelen er under 5 %. De fleste bruker dem som oppslagsverk for å finne svar på faktaspørsmål som lærer 1.0 stiller, eller for å finne den/de setninger som er svar på bokas egne arbeidsoppgaver.

    I artikkelen merket jeg meg særlig dette utsagnet: “The brain,” according to Olds, “has the ability to reprogram itself on the fly, altering the way it functions.” Dette minner meg om et tv-program jeg så for en tid siden, som viste at hjernen kan endres fysisk gjennom adferd. Blant annet ble det vist at hos musikere vil musikkrelaterte sentre i hjernen bli utviklet til flere ganger størrelsen hos vanlige mennesker.

    Et spørsmål jeg stiller meg i denne sammenheng: vil en gammel hjerne som omprogrammeres fungere på samme måte som en ung hjerne som kun er programmert i den digitale tidsalder? Er det kanskje slik at vi lar oss omprogrammere på visse områder, mens vi samtidig føler at det vi endres til er galt, slik at vi får en indre motsetning mellom det vi gjør, og det vi føler at vi burde gjøre (for eksempel lese flere bøker)? Dette fører naturligvis til psykiske problemer i det lange løp.

    Når jeg tross alt kom meg gjennom artikkelen, berodde det kanskje på at det var få lenker i den, nærmere bestemt tre. To av dem førte til Amazon online bokhandel, hvorav den ene til Platos «Phaedrus», som faktisk foreligger i fulltekst på nettet, og da helt uten hyperlenker! Sett på talesyntesen, på med headsettet og slapp av..

  2. juni 15, 2008, kl. 8:23 pm

    Dette så veldig interessant ut, Jørn, men jeg orka ikke lese hele teksten. Gidder du å lage et lite Twitter-sammendrag?

  3. juni 15, 2008, kl. 8:47 pm

    Da jeg var liten leste jeg bøker. MYE bøker. ENORMT mye bøker, faktisk. Pløyde Bobsey-barna før jeg begynte på skolen som 6-åring, leste Isslottet da jeg lå syk en vinterferie på ungdomsskolen en gang. Tror jeg var 12-13. Skrev særoppgave om Sofies verden – og leste da alt annet Jostein Gaarder hadde skrevet. Da jeg begynte å studere var det bråstopp. Hjernen maktet ikke den mengden fag-info OG skjønnlitteratur samtidig. Jeg leste fremdeles i alle feriene, da. Så gikk det sakte nedover, omvendt proporsjonalt med tiden jeg brukte på internett, tror jeg😉 I fjor sommer fikk jeg leseånden over meg, og leste alle 7 Harry Potter-bøkene på 2,5 uker. På engelsk. Nå holder jeg på med Bill Bryson: «A short history of nearly everything». Den er veldig bra – for både uinnvidde og innvidde. Men må kunne kategoriseres som murstein, da!

    Men jeg mener å se det hos elevene som artikkelforfatteren refererer til – total mangel på dybde. YF-elevene har store problemer med å lese en sammenhengende tekst og dra ut sentrale stikkord fra den, og forstår lite. Det å lese til prøver tror jeg mange av dem ikke gjør, for de klarer rett og slett ikke å lese konsentrert så de får med seg det de leser. Det er litt skremmende å tenke på hva som skjer dersom dette blir generelt i befolkningen, hvilket samfunn får vi når ingen har dybdekunnskap?

  4. juni 15, 2008, kl. 9:01 pm

    Kanskje det er mulig å tilegne seg dybdekunnskap på andre måter enn gjennom å lese sammenhengende tekster? – Andre måter enn de vi prøver på i dagens skole i hvert fall.

  5. juni 15, 2008, kl. 9:41 pm

    @Einar: Ja, kanskje er det vi nå opplever slutten på en lang epoke dominert a Gutenberg? At vi som er vokst opp som lesere føler et stikk av dårlig samvittighet over alle bøkene vi *skulle* lest, er muligens også noe som vil gå over når de nye generasjoner digitale innfødte setter dagsorden.

    Jeg synes du har et godt poeng med måten bøker er blitt brukt på i skolen – det er jo ikke annet enn papirversjonen av «power-browsing».

    Men har egentlig boka noe å gi oss som vi ikke kan få på nye og spennende måter med Internett? Skal vi beklage at vi leser færre bøker, eller er det bare nostalgi?

    @Frøydis: Jeg er stadig litt ambivalent i forhold til kunnskapsbegrepet slik det bl.a. behandles i Kunnskapsløftet. Reformen er jo feilbenevnt, siden den egentlig burde hete Kompetanseløftet. Kunnskapskravene er borte. Er det slik at det ikke er nyttig lenger å ha kunnskap om bestemte ting? Forandrer alt seg så fort at vi bare må satse på kompetanse for å finne den stadig skiftende kunnskapen? Jeg vet ikke, rett og slett.

    En annen ting er syntetiserende evne (som i sin ypperste form blir slike «katedraler» som artikkelen skriver om). Jeg holder på å gå på veggen etter å ha sittet og rettet engelske eksamensbesvarelser; ufordøyde kilder som refereres uten å gi svar på oppgavespørsmålene gjør meg svært pessimistisk med tanke på å få elever til å se forskjellen på informasjon og kunnskap.

    @Ellen: Dette er en diskusjon for oss voksne. Vi har våre metoder når vi ønsker at dere uforskammet unge ikke skal følge med på hva vi snakker om.

  6. juni 15, 2008, kl. 10:05 pm

    Om noen år tror jeg vi vil se at forholdet vi har til bøker er nostalgisk. Jeg savner ikke den herlige lukten av en ny papyrusrull, eller den kjente kriblingen når jeg skal til å skrive på et nypreparert kalveskinn, men jeg kan godt forestille meg følelsene til de som brukte disse mediene.

    Det store nye i dag, er at vi har _muilghet_ til å powerlese, gjennom å søke oss gjennom 500 sider, i stedet for å lese oss møysommelig gjennom dem, så da gjør vi det. Det fører til at vi blir mer effektive, og utviklingen i verden aksellererer. – Og kom ikke å si at vi mangler folk med dybdekunnskap i vår teknologiske tidsalder, den er ofte bare veldig mye smalere enn tidligere, men de som har den kan til gjengjeld lett sette seg like dypt inn i et annet område.

    Mange av de som i dag klager over overfladisk kunnskap hos de unge ville blitt overrasket over hvilke kunnskaper de sitter inne med, som fagfolk i skolen også burde hatt, – hadde de bare visst om fagområdet!

  7. juni 15, 2008, kl. 10:18 pm

    Men er ikke det å møysommmelig lese seg gjennom de 500 sidene – hva enten det er på papir eller en Kindle eller hva det nå måtte bli – også noe som gir en annen type forståelse enn om du skumleser litt her og der? Ligger det ikke vanligvis noen resonnementer bak oppbyggingen av de 500 sidene som blir borte med «power-browsing»-en?

    Godt poeng med at de unge har sine områder hvor de har fantastisk dybdekunnskap. Helt åpenbart at samfunnet fragmenteres enda mer – de konservative forsøkene på å etablere en slags samfunnsmessig kanon (Blooms ‘Closing of the American Mind’ o lign) er vel stort sett gitt opp. Vi kan noe om hver våre ting.

  8. juni 16, 2008, kl. 7:21 am

    Jo, «møysommelig lesing» krever mye mer av leseren, og det å fordype seg på den måten har helt klart noe for seg. Men å være moralistisk, og si at dette må også våre elever gjøre, fordi vi som er eldre behersker det, er å fornekte at verden er endret.

    Det som er viktig er å lage situasjoner der elevene kan fordype seg, ikke nødvendigvis i lesingen; kanskje heller i en skapende oppgave der de må innhente informasjon fra flere kilder, som de så bearbeider. Jeg tror at gjennom å _bruke_ kunnskaper de ikke «har inne», vil de kunne oppnå intuitiv læring, som etter hvert gir en dypere forståelse, også kalt aha-opplevelser.

    Utfordring for utdanningssystemet: å lage åpne og utfordrende oppgaver, som elevene vil legge arbeid i og som fører til læring de har nytte av videre.

  9. juni 16, 2008, kl. 4:39 pm

    Joda – mye å kjenne seg igjen i her. Det har imidlertid ikke bare med å lese bøker, læretekster osv. Det har med hvordan vi kjemper for å komme oss gjennom tjukke aviser – – det har med hvordan vi hopper fra tv-program til tv-program (idag satt jeg og så 3 timer på golf – det var en slags meditativ zen-ro over å se noe sammenhengende om enn ganske hjernedødt – og ikke hoppe fra den ene kanalen til den andre), det har i det hele tatt hvordan vi konsumerer, fordøyer, fortrenger ulike typer medieinnhold. Twitter er vel forøvrig ganske symptomatisk her, følger meg til og med på mobilen.
    Blir det å skape selv, å f.eks. skrive en blogg et slags motsvar? Jeg bruker (foto-)bloggen for min egen tankehistorie.

  10. juni 16, 2008, kl. 5:25 pm

    Helt klart at det generelt er mye mer av alt som konkurrerer om oppmerksomheten. Kanskje klarer vi å multitaske og hente relevante ting fra alle de mediene vi er innom – eller kanskje vi blir vi bare mer distraherte og overfladiske (se f.eks. denne om myten om multitasking.)

    Zen-ro kunne vel flere av oss trenge å oppnå innimellom, og jeg tror flere og flere vil velge å velge vekk mye av det som etterhvert framstår mer og mer som støy. Jeg har visst et par hundre TV-kanaler på parabolen, men jeg ser snart ikke på TV lenger.

    Jeg ser også bloggen som en slags måte å ordne inntrykk og tanker på. I det hele tatt er vel det at flere produserer innhold noe av det mest oppløftende med Web 2.0. På den annen side, desto mer blir det å lese …

  11. juli 12, 2008, kl. 10:05 pm

    Så mange fine tanker og erfaringer som er samlet her! Jeg tror at den gode historien alltid vil fange. Det vil si at det er vanskelig å gi slipp på en bok eller en film eller en gode sportssending, for den del, dersom den er godt fortalt, og innenfor interesseområdet til leseren/seeren/lytteren.

    Det er vel her vi lærere er sentrale: Å bevisstgjøre elevene slik at de kan bli kritiske til kvalitet og selektive i forhold til egne interesser. Men så er jo mange av dem allerede der på et hvis, fordi de må.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: