Bør vi tøyle dem?

Foto: Thowra_uk‘s photostream @ Flickr

Er litt i oppsummeringsmodus ettersom ferien nærmer seg. Årets førsteklassekull har vært fantastiske å jobbe med, og det har vært interessant å lese loggene deres til utvalgsmappene. Der skriver de om hva de har lært, hva de er fornøyd med og hva de mener vi kunne gjort annerledes.

En av de tingene jeg selv føler jeg ikke har fått til bra nok, er dette med jevnlig skriving. Kanskje er dette en liten svakhet med fagdagene. Engelsk én dag i uka gir nok ikke den beste kontinuiteten. Samtidig vet jeg at mange av dem bruker mye engelsk på fritida. Kunne vi utnyttet dette bedre?

Via Weblogg’ed ble jeg oppmerksom på artikkelen «Turn teen texting toward better writing» (fin alliterasjon, der!) av Justin Reich fra Harvard Graduate School of Education. Han har en interessant innfallsvinkel til unges skrivevirksomhet i dag når han slår til med følgende:

Our student bloggers and digital writers of all backgrounds are part of a journaling culture which America has not seen since the great age of diarists during the Transcendental movement, when Thoreau and Emerson recorded their daily lives for eventual public consumption.

Denne optimistiske vurderingen baserer seg delvis på rapporten Writing, Technology and Teens fra Pew Internet & American Life Project. Den inneholder oppløftende tall som at 85% av ungdommene som ble spurt kommuniserer digitalt og at en like stor andel av dem anser ferdigheter i formell, skriftlig framstilling som avgjørende for framtidig suksess. Nesten halvparten av svarte og spanskamerikanske ungdommer skriver en form for dagbok (journal). Mer enn halvparten vedlikeholder profiler i nettsamfunn som MySpace og Facebook. Det skrives med andre ord som aldri før.

Så tenker Reich seg at dette må vi dra nytte av i skolen:

It would be nice if all students wrote essays in their spare time, but Pew tells us that only 8 percent do. Nearly all of them, however, use text and instant messaging, so if the far shore turns out to be a chat room, then we should start teaching critical thinking skills in chat rooms […]

This flourishing of creativity and expressiveness should be harnessed in all schools.

Denne metaforen med å sette seletøy og tøyler på den kreative uttrykkskraften for å styre den i retning av det nyttige, læreplanrelevante eller det som kan evalueres, virker fristende. Gode eksempler på at kan lykkes er Leif Harboes opplegg om SMS nylig og de flotte elevbloggingsoppleggene på Sandvika.

Samtidig er spørsmålet hvor mye vi skal ta oss inn på elevenes enemerker. En annen blogger som for lengst har kommentert Pew-studien, er Clay Burell på Beyond School («For the Roses: My Latest Position on Classroom Blogging«). Med sedvanlig engasjement langer han ut mot både studiens framstillinger og skolens håndtering av elevenes skriving i sin allminnelighet. Hans påstand har i lengre tid vært at det meste av det som produseres av skriftlig arbeid i skolen slik vi kjenner den i dag, preges av «schooliness». Med dette begrepet sikter han til en form for oppkonstruert virkelighet der vi later som om vi kommuniserer om noe viktig, mens vi i virkeligheten bare er opptatt av å skaffe oss karaktergrunnlag. Elevene spiller med og later som de er opptatt av det, mens de egentlig bare er opptatt av karakteren.

Selv om jeg ikke er så pessimistisk som Clay (som, kanskje logisk nok, har bestemt seg for å ta et friår fra skolen …), kan jeg se problemet. En av de tingene som ikke har fungert i år, har vært eTwinning-prosjektet vårt. Etter en god start har det liksom mistet piffen – litt i likhet med mange slike opplegg jeg har prøvd. Er problemet at vi prøver å få dem til å kommunisere med noen – og om noe – som de egentlig ikke bryr seg om i det hele tatt? Jeg er sikker på at mange av dem har kontakter med folk rundt omkring i verden på engelsk. Er det noe poeng i å «tøyle» disse uttrykkene, med andre ord å la elevene ta slike kontakter inn i en skolesammenheng? Bør for eksempel guttene som spiller WoW i guilds med medspillere i andre land få gjøre noe ut av det når de på læreplanens hovedområde ‘Kommunikasjon’ skal «delta på ulike sosiale arenaer, der trening i å beherske et økende antall sjangere og uttrykksformer står sentralt»?

Eller er det det ultimate uttrykket for «schooliness»?

Foto: dmcneil‘s photostream @ Flickr