Kineserne kommer! Og inderne også! I USA er utfordringen fra de to asiatiske stormaktene noe av det som i stor grad påvirker tenkningen omkring hva som bør skje med skolesystemet. Denne traileren er fra et TV-program som handler om hvordan seks elever i videreående skole i USA, Kina og India tilbringer de 2 millioner minuttene som denne forberedelsen til høyere utdanning tar. Ser ut til at amerikanerne ligger litt dårlig an, ja. Hvordan ville vi kommet ut? (tips: Dangerously Irrelevant)
Det er ikke bare i Norge det diskuteres skole og kvalitet for tida. En av de bloggerne jeg følger med størst interesse, skotske Ian McIntosh på edu.blogs.com, tar opp temaet i en post i dag. Hans utgangspunkt er ikke PISA eller PIRLS, som har lagt mye av premissene her i landet, men McKinsey-rapporten “How the world’s best-performing schools systems come out on top” (.pdf) fra september 2007. Denne rapporten peker forsåvidt i samme retning som noe av det som har kommet fram i kjølvannet av PISA her hjemme: at penger ikke er avgjørende for hvor gode resultater et skolesystem frembringer, og at den viktigste enkeltfaktor som påvirker resultater, er læreren.
Nå lover McIntosh en oppfølging av denne innledende posten om temaet. I de to neste postene vil han ikke bare se nærmere på hvordan en får de beste lærerne inn i skolen, han skal også
show how education bloggers could be, if they desired, at the forefront of profound educational change in their own countries, and across the world.
For å si det med en gammel TV-klassiker: fylgj med i neste episode av … Dette ser spennende ut!
Oppdatering: han heter selvfølgelig Ewan McIntosh; unnskyld!
Har hatt en liten diskusjon gående med Einar borte mellom linjene om pugging, kreativitet og beslektede temaer. Men når mine kommentarer begynner å utgjøre en god del mer tekst enn bloggeiers egne ord, er det kanskje på tide å flytte diskusjonen hjem til egen blogg. Utgangspunktet var den korte artikkelen Breaking Schoolhouse Habits, publisert av et firma (?) som kaller seg Behance. Der sier de kort og greit at man må slutte å memorere ting og ta notater - det er skadelig aktivitet som skolen innbiller elever at de får nytte av. Memorering er skadelig, fordi det hindrer deg i å … huske. Her er det at jeg lurer på om noe som helst skal huskes, eller om elevene nå skal løpe til nærmeste PC og google alt de måtte ønske å si noe om.
I samme gate poster Eirik Newth på sin forfatterblogg et YouTube-klipp som nå går sin seiersgang i Skandinavia. Det er med svenske Fredrik Härén, en foreleser og forfatter om kreativitet, som snakker på Kunskapens Dag. Hans budskap er, kort oppsummert: vi kan ikke navnet på Kinas og Indias ledere; vi kan ikke navnet på kinesiske basketballstjerner; vi kan ikke navnet på en eneste kinesisk merkevare; vi kan ikke synge en eneste asiatisk popsang på karaokebar. Men på Sri Lanka kan de alt dette, og de kan alt det vi kan i vest, inklusive nok tekster på svenske hitsanger til å kunne synge Ace of Base og Abba i seks timer. Altså: vi har allerede tapt kunnskapskampen mot Asia. Vi kan bare gi opp. Vi må hente fram et annet konkurransefortrinn.
Mon tro hva en profesjonell pusher av kreativitetsbøker og kreativitetsforelesninger vil foreslå? Jo, så sannelig: vi må bli mer kreative! Han har tilfeldigvis også en kokebok til salgs om hvordan man blir det, kun kr 298,-.
Tvert imot, sier andre. Einar linker til Norsk Lektorlags nettsider, der 2. nestleder Svein Einar Bolstad er opptatt av at skolen er preget av altfor mye fikse ideer. Hans oppskrift er blant annet: mer lærerstyrt undervisning, bort med prosjekt og eksamen med hjelpemidler. Her skal det tydeligvis memoreres og noteres.
Så hvilken grøft skal vi kjøre i? Skal vi kutte ut all faktainnlæring og satse på “just-in-time” kunnskap som kan googles når vi trenger den? Blir vi da så kreative at vi kan konkurrere med Asia? Eller skal vi kutte ut alle pedaogiske ideer fra de siste årene som har medført en mer elevaktiv skole?
Eller fins det faktisk en mulighet for at vi kan holde oss på veien? Ta litt av det beste fra begge? Jeg tror to ting er viktige når en bestemmer seg for en bestemt tilnærming til en læringsoppgave: at en har tenkt gjennom hvorfor denne tilnærmingen egner seg til dette formålet; og at en klarer å få elevene til å forstå formålet med å jobbe på den måten de gjør. Av kritikken som har kommet i kjølvannet av PISA og PIRLS er det ett poeng som jeg føler rammer både egen praksis og muligens en god del av det som har vært gjort i norsk skole: mye aktivitet, men med utilstrekkelig klare læringsmål.
Siste kommentarer