Drodling om (DinAs) ePedagog-oppgaver

Det nærmer seg andre møte med ePedagogene, eller som vi nå skal hete, DinA, Digitale innovatører i Akershus! (og så jeg, som har slikt et traumatisk forhold til Wassmos Dina … skal ikke gå inn på den historien, får vel bare finne meg i navnet).

Sterkt inspirert av Bjørn Helges oppsummering fra NKUL har jeg prøvd å tenke litt mer på det jeg skrev om i forrige innlegg: hvordan hever vi blikket fra verktøyopplæringen til de pedagogiske hensiktene med å integrere IKT i læringen? Jeg har lånt, bearbeidet, slått sammen og føyd til på hans mye mer omfattende liste. I tillegg har jeg fullt og helt tyvlånt Maritas ide om klasseromsledelse i det digitale klasserommet.

I et veldig foreløpig tankekart kom jeg da fram til seks hovedsvar på mulig skeptiske spørsmål av typen: “Hva skal vi nå egentlig med disse PC’ene i klassrommet?”

• elevaktivisering og elevprodusert innhold
• vurdering (for læring)
• samarbeid, delingskultur
• kildekritikk, nettvett, 21st century skills
• tilpasset opplæring
• klasseromsledelse i det digitale klasserommet

Selvfølgelig er dette begrunnelser som i sin tur kan påkalle ytterligere kritiske spørsmål: hvorfor skal vi nå la elevene produsere innhold, for eksempel? Men jeg stopper her foreløpig for å spørre: gir denne type begrunnelser  en tilstrekkelig overbygning over opplæring i de verktøyene som er antydet i de videre forgreningene utover i nedenstående tankekart (klikk kartet for  å se en større versjon)?

Å markedsføre opplæring i bruk av IKT

For et par uker siden hadde vi som skal bli ePedagoger i Akershus  første møte. Det var et hyggelig og konstruktivt treff som gir håp om at vi kan bli et sterkt team når alvoret starter i august. For øvrig var ett av punktene på dagsorden et forslag om å bytte ut tittelen ePedagog. Jeg er ikke helt sikker på hva hver enkelt av oss skal kalle oss, men det ble i alle fall enighet om at når vi kommer på nett, skal url’en i det som måtte komme (blogg, wiki eller annet) inneholde akronymet DinA: Digitale innovatører i Akershus. Ja, ja, lista ble vel ikke akkurat lagt noe lavere med den …

Det viktigste er tross alt  hva vi skal drive med. Hvordan skal vi bidra til denne innovasjonen? Jeg har blogget litt om dette allerede.  De tankene jeg uttrykte i dette innlegget, syntes å få oppslutning. Altså, minst mulig “drive by-teaching” og mest mulig oppfølging av læreprosesser over noe tid. Vi må også høre på hva folk faktisk kan og sier at de ønsker å få hjelp til å komme videre med, istedet for å presentere ferdige, one-size-fits-all-løsninger.

Men vi skal kanskje også presentere en liten meny av tilbud vi kan bidra med.  Hvordan gjør vi det?  Vi begynte på møtet å sette opp en oversikt over kompetanse i gruppa. Når dette organiseres etter verktøy (It’s learning, Web 2.0,  Office, etc) er jeg redd for at vi kommer til å sette vogna foran hesten og fokusere for mye på midlene og for lite på målet. Samtidig er det kanskje en fare for at vi går ut og definerer hva som skal være målet for de vi skal samarbeide med? Hvordan finner vi en god balanse her?

Tradisjonelt har mye opplæringstilbud vært av denne typen: “Lær å bruke testverktøyet i It’s learning. Utforsk de ti spørsmålstypene og lær deg mer avanserte innstillinger som som spørsmålskategorier. Lag en spørsmålsbank og del spørsmål med andre.” Osv osv.

Som et alternativ synes jeg  Marita Aksnes har en forbilledlig måte å formulere et opplegg på i tittelen til sitt foredrag på It’s learnings brukerkonferanse 2010 (som jeg dessverre ikke fikk vært med på): “God klasseledelse med It’s learning“.  Det pedagogiske formålet er god klasseledelse, verktøyet er læringsplattformen; presist og greit. Så kan en i en beskrivelse utdype litt mer om hvilke funksjoner i plattformen en vil bruke til dette formålet – og hvordan en eventuelt vil integrere plattformen med andre digitale verktøy.

I forlengelsen av min forholdsvis begeistrede omtale av Dylan Wiliams foredrag om formativ vurdering (under åpningen av Udirs nye lokaler), kunne kanskje et annet tilbud lyde: “Vurdering for læring med It’s learning.” Her kunne en gå gjennom formative tester, tester skapt av elever, loggskriving, osv

Eller inspirert av Kirsti Slettevoll og andres arbeid i Buskerud: “Hva skoleledere må vite om Web 2.0 for å være pådrivere for å gjøre sine medarbeidere digitalt kompetente”?

Er dette veien å gå, eller skal vi mest mulig overlate til den enkelte hva digital teknologi skal brukes til i læringen rundt omkring?