“Jeg må strukturere stoffet for dem”

Det er en vanlig påstand fra oss lærere. Jeg har brukt den selv, mange ganger. Elevene, stakkar, evner ikke å skaffe seg oversikt eller navigere i den uoversiktlige informasjonsmaterien vi håper skal hjelpe dem til å oppfylle læreplanmålene.

Så setter vi i gang å lage presentasjonene våre. Oversiktlige, strukturerte, logiske. Kulepunkter. Definisjoner. Forklaringer.

Hvem lærer mest av det? Helt sikkert vi selv. Hvor mye får elevene ut av vår måte å strukturere ting på? Av og til ikke så mye.

Jeg ble minnet om det av en post på Weblogs in Higher Education som omtaler Education, American Style, men som sikkert kunne handlet om norsk skole også. De foreslår istedet: lag slike oversikter som repetisjon etter at elevene har jobbet med det selv; eller, enda bedre: la elevene lage sine egne, som de så får sammenligne med tekstforfatterens (eller kanskje lærerens). Hvorfor har vi strukturert det forskjellig? Er det bare én måte å gjøre det på som er riktig?

Hovedpoenget:

 The idea to get across is that nothing is more powerful in remembering than performing the cognitive acts that structure what one is trying to learn.

Produksjon - ikke konsum

Jon Hoem på jonblOGG har en god presentasjon om Nettet som læringsressurs i dag. Jeg føler at det han skriver på en av de siste slidene også kan være en god kommentar til bruk av digitale verktøy i sin allminnelighet: “Skal vi utnytte nettets fulle potensiale som læringsarena forutsetter det  [...] vektlegging av produksjon fremfor konsum [...].”

Jeg tenkte på dette da jeg like etterpå leste Einar Bergs henvisning til Lektorlagets nettsider, der maskinknuserne for tiden boltrer seg i elendighetsbeskrivelser av hvordan PC-bruken ødelegger norsk skole (i den grad noe kan ødelegges ytterligere når det allerede er så fordervet av moderne påfunn som det oppfattes å være på de kanter). Artikkelarkivet viser blant annet til en artikkel i BT: - “De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle PC-ene ut av klasserommet igjen, sier Joakim Bøe på Os gymnas.”

At et par elever i kommentarene etter artikkelen skriver at avisen totalt har forvridd hva de har uttalt til journalisten, er nå så sin sak. Ellers er det sikkert riktig at det er mye bruk av PC rundt omkring som ikke er særlig fornuftig. Jeg tror at en av grunnene til dette er at mange lærere ikke har tatt inn over seg dette med skiftet fra konsum til produksjon. Hvis PC’en oppfattes utelukkende som en notatblokk med batteri og tastatur der elevene kan sitte og notere ned lærerens visdomsord, er ikke mye vunnet.

Hva elevene faktisk kan produsere når de gis muligheten, har jeg fått et ganske overveldende inntrykk av hos oss i dag. VG1-elevene har hatt Polaruke hele denne uka, og i dag var det fremføring av presentasjoner for å kåre vinnerne - som får en tur til Svalbard i premie! Juryen hadde en utrolig tøff jobb med å rangere de 12 finalistene, for produktene var imponerende. Bredden var også stor: en helproff animasjonsfilm vant; ellers var det TV-show, PhotoStory-produksjoner og videoer, nettsider, aviser og PowerPoint/Impress/Keynote-presentasjoner som mang en lærer kunne ha ett og annet å lære av.

Jeg kan ikke bevise noe. Men personlig tror jeg det er usannsynlig at det samme læringsutbyttet ville vært oppnådd med bruk av papir og blyant og tavle og kritt.

*Undervise* for å holde tritt med Asia?

De fleste av bloggene jeg følger med på er vel i større eller mindre grad inspirert av tankegangen som kan knyttes til begrepet Web 2.0. Ett av unntakene er Dan Meyer. Ikke bare står han for en helt tradisjonell undervisning. Han underviser til og med i et fag som jeg alltid nærmest har hatt fobi for, nemlig matematikk. Likevel finner jeg nesten hver dag små tankefrø som jeg synes det er verdt å ta med seg fra hans dy/dan.

I helgen har han vært på konferanse for mattelærere, og en av sesjonene han skriver om ble ledet av Steve Rasmussen. Han har jobbet 20 år i forskjellige asiatiske land, blant annet Thailand, og forteller om det han ser som grunnen til at elever der borte presterer bedre enn amerikanske jevnaldrende på alle områder “except skin whiteness”:

• students who stand up when a teacher walks into the room.
• nations which devote extraordinary resources to education. (eg. 60% of Thailand’s paper went to its schools a few years back; during lean times schools are the last to cut spending)
• schools so modern with desks and floors so clean you could safely perform an appendectomy on top of them.
• teachers who must take 32 post-graduate classes before teaching math.
• [...]
• The competition for university acceptance is so fierce students take no exception to longer school days, longer school years, and three hours of math homework nightly, none of which the teacher ever grades.

Så får han til slutt inn en liten finte mot Web 2.0-folket:

Radical pedagogy in the U.S. involves online coursework, wikis, and podcasts. Radical pedagogy there, he said, involves a student initiating a question. Charge it to respect for their teachers and fear of appearing weak alongside their classroom competitors but it’s direct instruction all day long. Go figure.

Direct instruction altså, undervisning på gamlemåten, dagen lang. Er det det som er oppskriften på nasjonal suksess og framtidig konkurransekraft? Jeg tror ikke det, i alle fall ikke i mine fag (engelsk og samfunnsfag). Men har denne pedagogikken en plass også i vår skole? Er det forskjell fra fag til fag? På forskjellige stadier i en elevs arbeid med et fag (nybegynner kontra mer avansert nivå)?

Vi ønsker at elevene våre skal lære seg ferdigheter for det 21 århundre: navigasjon i et overveldende informasjonslandskap, kritisk evaluering av kilder, nettverksbygging for læring, osv. Men kan vi si oss fornøyd med at vi bidrar til læring av disse ferdighetene dersom de står til stryk i basisferdighetene? Og har vi kastet overbord en godt prøvd metode for effektiv læring av disse når vi sier “nei til formidlingspedagogikken?”

Bare et forsøk på kritisk tenkning en mandag morgen, mens elevene mine skriver terminprøve i engelsk - med alle hjelpemidler tilgjengelig. Man er da en moderne lærer …

“Hva er det de betaler for?”

Will Richardson skriver i dag om en college-professor i Boston som har erstattet lærebøkene til kurset sitt (i datasystemer) med en wiki. Denne produserer han og studentene sammen. Studentene leverer inn oppgaveutkast på wikien som de gir hverandre feeback på før de leverer inn endelig besvarelse. De lager også forslag til eksamennsoppgaver i kurset; de to siste semestrene har alle spørsmål til eksamen vært hentet fra disse forslagene.

Professoren, Gerald Kane, er overbevist om at dette er fremtidens måte å samle lærestoff: “My wiki is my textbook now,” he said. “This platform is infinitely better and gets better information from a variety of sources. It takes a year and half for a textbook to get published, and by the time that happens it is outdated. [The use of] textbooks will begin to fade … and these more collaborative-based, environment will probably rise to the surface.” (sitert i Computerworld).

Men selvfølgelig finnes det skeptikere. I kommentarene etter Computerworld-artikkelen lurer en på følgende: hvis studentene samler inn lærestoffet og gir hverandre tilbakemeldinger på det de skriver og lager eksamensoppgavene - hva er det egentlig de  - og foreldrene deres - betaler for? “And how many credits do they get for this waste of time and money?” Underforstått: Når studentene betaler studieavgifter i dyre dommer, skal de ikke kunne lene seg tilbake og motta?

En av Kanes studenter skriver i den neste kommentaren at kurset var det mest verdifulle han tok på college, og avslutter med følgende: “To answer your question more directly, the class gives you three credits and a new world view.”

Det høres ut som et ganske bra utbytte, spør du meg.