STOPP PRESSEN! SENSASJON! UTROLIG!

Skal forfallet ingen ende ta? Nå har altså “den liberale tankesmien” Civita ifølge Aftenposten avslørt dagens 17-åringer en gang for alle: de vet ikke hva Moskvaprosessene er!!

Diskusjonen om norsk skole og ungdommens kunnskapsløshet er i ferd med å bli akkurat så tøvete som vi kunne ha grunn til å frykte. Her har man spurt andreklassinger som ennå ikke har hatt tredjeklassekurset i nyere historie om en serie begivenheter som riktignok var alvorlige, men som ikke på noen som helst måte er faktisk allmennkunnskap. Jeg våger påstanden: en representativ meningsmåling for hele befolkningen ville avsløre at kunnskapene om Stalins rettsprosesser mot innbilte og reelle motstandere på 30-tallet er akkurat like dårlige i alle aldersgrupper i den norske befolkning som den er blant disse ungdommene.

Men nå skal det tydeligvis skvises meningsinnhold ut av slike tullete målinger og trekkes konklusjoner: hvis de ikke vet hva Moskvaprosessene er året før de jobber med temaet i skolen, må det jo være noe feil med skolen! Det beviser jo PISA, gjør den ikke det?! Eller var det PIRLS -  eller TIMMS -  eller - ja, i alle fall den undersøkelsen som beviser at norske skoleelever ikke kan noenting?

Uansett er det helt sikkert at det fins bare ett svar: det må pugges mer!  Og så må de ikke få ha så mange hjelpemidler til rådighet. Bort med internett, slik at de tvinges til å huske!

Med innlegget til Leif i går om opplegget for norskeksamen 2009 kan jeg ikke se noe annet enn at det ligger an til noen ganske kraftige konfrontasjoner i tida som kommer om arbeidsmåter generelt og bruken av digitale hjelpemidler spesielt.

Hvilken grøft skal vi kjøre i?

Har hatt en liten diskusjon gående med Einar borte mellom linjene om pugging, kreativitet og beslektede temaer. Men når mine kommentarer begynner å utgjøre en god del mer tekst enn bloggeiers egne ord, er det kanskje på tide å flytte diskusjonen hjem til egen blogg. Utgangspunktet var den korte artikkelen Breaking Schoolhouse Habits, publisert av et firma (?) som kaller seg Behance. Der sier de kort og greit at man må slutte å memorere ting og ta notater - det er skadelig aktivitet som skolen innbiller elever at de får nytte av. Memorering er skadelig, fordi det hindrer deg i å … huske. Her er det at jeg lurer på om noe som helst skal huskes, eller om elevene nå skal løpe til nærmeste PC og google alt de måtte ønske å si noe om.

I samme gate poster Eirik Newth på sin forfatterblogg et YouTube-klipp som nå går sin seiersgang i Skandinavia. Det er med svenske Fredrik Härén, en foreleser og forfatter om kreativitet, som snakker på Kunskapens Dag. Hans budskap er, kort oppsummert: vi kan ikke navnet på Kinas og Indias ledere; vi kan ikke navnet på kinesiske basketballstjerner; vi kan ikke navnet på en eneste kinesisk merkevare; vi kan ikke synge en eneste asiatisk popsang på karaokebar. Men på Sri Lanka kan de alt dette, og de kan alt det vi kan i vest, inklusive nok tekster på svenske hitsanger til å kunne synge Ace of Base og Abba i seks timer. Altså: vi har allerede tapt kunnskapskampen mot Asia. Vi kan bare gi opp. Vi må hente fram et annet konkurransefortrinn.

Mon tro hva en profesjonell pusher av kreativitetsbøker og kreativitetsforelesninger vil foreslå? Jo, så sannelig: vi må bli mer kreative! Han har tilfeldigvis også en kokebok til salgs om hvordan man blir det, kun kr 298,-.

Tvert imot, sier andre. Einar linker til Norsk Lektorlags nettsider, der 2. nestleder Svein Einar Bolstad er opptatt av at skolen er preget av altfor mye fikse ideer. Hans oppskrift er blant annet: mer lærerstyrt undervisning, bort med prosjekt og eksamen med hjelpemidler. Her skal det tydeligvis memoreres og noteres.

Så hvilken grøft skal vi kjøre i? Skal vi kutte ut all faktainnlæring og satse på “just-in-time” kunnskap som kan googles når vi trenger den? Blir vi da så kreative at vi kan konkurrere med Asia? Eller skal vi kutte ut alle pedaogiske ideer fra de siste årene som har medført en mer elevaktiv skole?

Eller fins det faktisk en mulighet for at vi kan holde oss på veien? Ta litt av det beste fra begge? Jeg tror to ting er viktige når en bestemmer seg for en bestemt tilnærming til en læringsoppgave: at en har tenkt gjennom hvorfor denne tilnærmingen egner seg til dette formålet; og at en klarer å få elevene til å forstå formålet med å jobbe på den måten de gjør. Av kritikken som har kommet i kjølvannet av PISA og PIRLS er det ett poeng som jeg føler rammer både egen praksis og muligens en god del av det som har vært gjort i norsk skole: mye aktivitet, men med utilstrekkelig klare læringsmål.

*Undervise* for å holde tritt med Asia?

De fleste av bloggene jeg følger med på er vel i større eller mindre grad inspirert av tankegangen som kan knyttes til begrepet Web 2.0. Ett av unntakene er Dan Meyer. Ikke bare står han for en helt tradisjonell undervisning. Han underviser til og med i et fag som jeg alltid nærmest har hatt fobi for, nemlig matematikk. Likevel finner jeg nesten hver dag små tankefrø som jeg synes det er verdt å ta med seg fra hans dy/dan.

I helgen har han vært på konferanse for mattelærere, og en av sesjonene han skriver om ble ledet av Steve Rasmussen. Han har jobbet 20 år i forskjellige asiatiske land, blant annet Thailand, og forteller om det han ser som grunnen til at elever der borte presterer bedre enn amerikanske jevnaldrende på alle områder “except skin whiteness”:

• students who stand up when a teacher walks into the room.
• nations which devote extraordinary resources to education. (eg. 60% of Thailand’s paper went to its schools a few years back; during lean times schools are the last to cut spending)
• schools so modern with desks and floors so clean you could safely perform an appendectomy on top of them.
• teachers who must take 32 post-graduate classes before teaching math.
• [...]
• The competition for university acceptance is so fierce students take no exception to longer school days, longer school years, and three hours of math homework nightly, none of which the teacher ever grades.

Så får han til slutt inn en liten finte mot Web 2.0-folket:

Radical pedagogy in the U.S. involves online coursework, wikis, and podcasts. Radical pedagogy there, he said, involves a student initiating a question. Charge it to respect for their teachers and fear of appearing weak alongside their classroom competitors but it’s direct instruction all day long. Go figure.

Direct instruction altså, undervisning på gamlemåten, dagen lang. Er det det som er oppskriften på nasjonal suksess og framtidig konkurransekraft? Jeg tror ikke det, i alle fall ikke i mine fag (engelsk og samfunnsfag). Men har denne pedagogikken en plass også i vår skole? Er det forskjell fra fag til fag? På forskjellige stadier i en elevs arbeid med et fag (nybegynner kontra mer avansert nivå)?

Vi ønsker at elevene våre skal lære seg ferdigheter for det 21 århundre: navigasjon i et overveldende informasjonslandskap, kritisk evaluering av kilder, nettverksbygging for læring, osv. Men kan vi si oss fornøyd med at vi bidrar til læring av disse ferdighetene dersom de står til stryk i basisferdighetene? Og har vi kastet overbord en godt prøvd metode for effektiv læring av disse når vi sier “nei til formidlingspedagogikken?”

Bare et forsøk på kritisk tenkning en mandag morgen, mens elevene mine skriver terminprøve i engelsk - med alle hjelpemidler tilgjengelig. Man er da en moderne lærer …

“Hva er det de betaler for?”

Will Richardson skriver i dag om en college-professor i Boston som har erstattet lærebøkene til kurset sitt (i datasystemer) med en wiki. Denne produserer han og studentene sammen. Studentene leverer inn oppgaveutkast på wikien som de gir hverandre feeback på før de leverer inn endelig besvarelse. De lager også forslag til eksamennsoppgaver i kurset; de to siste semestrene har alle spørsmål til eksamen vært hentet fra disse forslagene.

Professoren, Gerald Kane, er overbevist om at dette er fremtidens måte å samle lærestoff: “My wiki is my textbook now,” he said. “This platform is infinitely better and gets better information from a variety of sources. It takes a year and half for a textbook to get published, and by the time that happens it is outdated. [The use of] textbooks will begin to fade … and these more collaborative-based, environment will probably rise to the surface.” (sitert i Computerworld).

Men selvfølgelig finnes det skeptikere. I kommentarene etter Computerworld-artikkelen lurer en på følgende: hvis studentene samler inn lærestoffet og gir hverandre tilbakemeldinger på det de skriver og lager eksamensoppgavene - hva er det egentlig de  - og foreldrene deres - betaler for? “And how many credits do they get for this waste of time and money?” Underforstått: Når studentene betaler studieavgifter i dyre dommer, skal de ikke kunne lene seg tilbake og motta?

En av Kanes studenter skriver i den neste kommentaren at kurset var det mest verdifulle han tok på college, og avslutter med følgende: “To answer your question more directly, the class gives you three credits and a new world view.”

Det høres ut som et ganske bra utbytte, spør du meg.