Ferdigheter for det 21. århundre?

IKT-gruppa har begynt å planlegge kursing av lærere og elever ved skolestart til høsten. Vi har etterhvert fått på plass en slags “grunnpakke” med bl.a. grunnleggende filbehandling, it’s learning, Skolearena, Writer/Impress, Audacity, Photostory. Det ser ut til at vi får mindre tid enn vi hadde ønsket - de fleste vil ha tid til egen planlegging. Vi må uansett ha en nivådeling, etter at mange av kollegene har vært gjennom mye av dette før.

Men i tillegg til disse mer instrumentelle ferdighetene, føler jeg at vi også bør jobbe med det som er litt mer krevende - det som på engelsk omtales som “21st century literacies.” Begrepet høres intuitivt tilalende ut, men er selvfølgelig ganske vagt. Ett forsøk på å konkretisere dem som jeg synes ser bra ut, kommer fra den amerikanske The National Council of Teachers of English. Etter en kort innledning lister de opp slik:

Twenty-first century readers and writers need to

• Develop proficiency with the tools of technology
• Build relationships with others to pose and solve problems collaboratively and
cross-culturally
• Design and share information for global communities to meet a variety of
purposes
• Manage, analyze and synthesize multiple streams of simultaneous
information
• Create, critique, analyze, and evaluate multi-media texts
• Attend to the ethical responsibilities required by these complex environments

Her ligger mange utfordringer. Jeg ser f.eks på andre o siste kulepunkt og tenker på en av juksesakene vi har gående på skolen nå. Elevene har levert identiske besvarelser. De nekter å innse at det er et problem - de sier bare at de har vært flinke til å samarbeide. De snakket om oppgaven og så ble det bare sånn at besvarelsene ble ord-for-ord identiske. Hvordan definerer vi samarbeid, plagiat og juks slik at det blir lettere å unngå slike siutasjoner?

Lar vi elevene få en realistisk trening i å “håndtere, anlysere og syntetisere multiple, samtidige informasjonsstrømmer” hvis vi fremdeles bruker læreboka som viktigste kilde til faglig innhold?

Når multimediale “tekster” (eller sammensatte tekster, som det kanskje heter hos oss) er så viktige, har  vi lærere som er utdannet til å håndtere ord, ord, ord nok kompetanse til å veilede om bilder og lyd?

Skal vi overlate disse spørsmålene til den enkelte lærer, eller skal vi prøve å ha en felles tilnærming til dem? Med den tiden vi har til rådighet for kursing, ser jeg i alle fall at det ikke vil være mulig å gjøre særlig mye ut av det ved skolestart. Så da satser vi vel på at ting går seg til og at folk sikkert bruker masse fritid til å sette seg inn i disse tingene på egen hånd …

En dose edruelighet i skoledebatten

Norsk skole er nærmest blitt erklært for katastrofeområde i debatten de siste månedene. Lærerne er udugelige og elevene bare bråker. Ingen lærer noenting og landets makt, ære og fremtid står på spill.

Godt da å lese Svein Sjøbergs kronikk i siste nummer av Utdanning, “Norsk skole styrt fra PISA i Paris?“. Her er en nøktern gjennomgang av hva PISA-undersøkelsen kan brukes til, og ikke minst hva den ikke kan brukes til. Han avkler mange av de selvmotsigende rådene som kastes frem i debatten om hvordan vi skal “lære av Finland”.

Samtidig legger ikke Sjøberg skjul på at norsk skole har store utfordringer og at mye kan gjøres bedre. Av spesiell interesse for oss som er opptatt av IKT-bruk i skolen er hans forsiktige problematisering under overskriften “Ut med IKT?”:

 Men Pisa viser også andre sider ved finsk skole. De ligger langt bak Oecd-snittet når det gjelder bruk av informasjonsteknologi i skolen. Her ligger Norge nær toppen, både i og utenfor skolen. Men vi skårer altså svakt på Pisa-testene. Også på individnivå er det en negativ sammenheng mellom Pisa-skåre og bruk av ikt. Vi ser altså at omfattende bruk av ikt henger sammen med lavere skåre i både norsk, naturfag og matematikk. Kanskje dette kan lede til en debatt om den sterke troen på ikt i norsk skole? Kanskje er gode lærere og gode lærebøker viktigere? Men for all del: Hvis Pisa hadde målt ‘digitale ferdigheter’, så hadde kanskje Norge skåret høyere? Men dette måler ikke Pisa, selv om de omtaler kompetanser for framtidas samfunn.

Det er åpenbart at når digitale ferdigheter er skrevet inn i læreplanene som grunnleggende på linje med lesing, skriving og regning, må det jobbes med dem i skolen. Jeg mener at det har en egenverdi for elevene våre å beherske disse. Men det ville jo utvilsomt gjøre det enklere å argumentere for dem dersom de også var positivt korrelert med faglige ferdigheter. Bedre integrasjon av verktøyene og smartere bruk kan være ett svar.

Produksjon - ikke konsum

Jon Hoem på jonblOGG har en god presentasjon om Nettet som læringsressurs i dag. Jeg føler at det han skriver på en av de siste slidene også kan være en god kommentar til bruk av digitale verktøy i sin allminnelighet: “Skal vi utnytte nettets fulle potensiale som læringsarena forutsetter det  [...] vektlegging av produksjon fremfor konsum [...].”

Jeg tenkte på dette da jeg like etterpå leste Einar Bergs henvisning til Lektorlagets nettsider, der maskinknuserne for tiden boltrer seg i elendighetsbeskrivelser av hvordan PC-bruken ødelegger norsk skole (i den grad noe kan ødelegges ytterligere når det allerede er så fordervet av moderne påfunn som det oppfattes å være på de kanter). Artikkelarkivet viser blant annet til en artikkel i BT: - “De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle PC-ene ut av klasserommet igjen, sier Joakim Bøe på Os gymnas.”

At et par elever i kommentarene etter artikkelen skriver at avisen totalt har forvridd hva de har uttalt til journalisten, er nå så sin sak. Ellers er det sikkert riktig at det er mye bruk av PC rundt omkring som ikke er særlig fornuftig. Jeg tror at en av grunnene til dette er at mange lærere ikke har tatt inn over seg dette med skiftet fra konsum til produksjon. Hvis PC’en oppfattes utelukkende som en notatblokk med batteri og tastatur der elevene kan sitte og notere ned lærerens visdomsord, er ikke mye vunnet.

Hva elevene faktisk kan produsere når de gis muligheten, har jeg fått et ganske overveldende inntrykk av hos oss i dag. VG1-elevene har hatt Polaruke hele denne uka, og i dag var det fremføring av presentasjoner for å kåre vinnerne - som får en tur til Svalbard i premie! Juryen hadde en utrolig tøff jobb med å rangere de 12 finalistene, for produktene var imponerende. Bredden var også stor: en helproff animasjonsfilm vant; ellers var det TV-show, PhotoStory-produksjoner og videoer, nettsider, aviser og PowerPoint/Impress/Keynote-presentasjoner som mang en lærer kunne ha ett og annet å lære av.

Jeg kan ikke bevise noe. Men personlig tror jeg det er usannsynlig at det samme læringsutbyttet ville vært oppnådd med bruk av papir og blyant og tavle og kritt.

Nerdenes hevn: skal vi alle bli programmerere?

Jeg har vært interessert i IKT lenge - lenge nok til at jeg husker den gangen noen mente at programmering i BASIC var nyttig - i alle fall som en inngangsbillett til EDB, som det vel het den gangen. Faktisk lærte jeg meg litt programmering; nå er alt glemt, og stort sett var det nok bortkastet. Men muligens var det et nyttig lite glimt inn i hvordan man får et program til å gjøre noe.  Siden har vi stort sett overlatt programmeringen til nerdene. Noen av oss har kodet litt HTML, men nå trodde jeg det var ferdigvare som gjaldt.

Derfor ble jeg litt overrasket da jeg leste Mark Prenskys “Programming - The New Literacy” på Edutopia. Her melder Prensky (han som fant på begrepet ‘digital natives’) seg på i diskusjonen om såkalte “21st century literacies” - altså hva slags ferdigheter som må forventes for ikke å være en funksjonell analfabet i vårt medierike samfunn.

I believe the single skill that will, above all others, distinguish a literate person is programming literacy, the ability to make digital technology do whatever, within the possible one wants it to do — to bend digital technology to one’s needs, purposes, and will, just as in the present we bend words and images. Some call this skill human-machine interaction; some call it procedural literacy. Others just call it programming.

Nå  opererer riktignok Prensky med en ganske vid definisjon av programmering - alt fra å laste ned en ringetone til telefonen eller sette opp en DVD-spiller, via navigasjon i menyer til koding og skripting og lavnivåspråk som C++ hele veien ned til maskinspråk - alt er på sett og vis programmering. Hans poeng er at de fleste av oss ikke vil være tilfreds med å operere på det mest elementære nivået når vi innser at vi kan manipulere maskinene til å gjøre det vi vil de skal gjøre når vi bare lærer oss verktøybruken. Han sammenligner med middelalderen: da var lese- og skrivekunsten forbeholdt en liten elite av skrivere (scribes); de måtte skrive for deg hvis du ikke behersket kunsten, og hvis mottakeren ikke kunne lese, måtte han også ha eksperthjelp for å dekode budskapet. Slik fungerer programmerere for mange i dag - men kanskje ikke i fremtiden?

Prenskys påstand er at vi i dag både har behov for og mulighet til å bli programmerere som kan tilpasse de digitale verktøyene til akkurat våre behov. Han peker på områder av dagliglivet som inviterer til å bli løst gjennom programmering, f.eks. rutinearbeid som - retting! Han nevner presidentkandidat Howard Dean som i 2004 ble pioner på nettbruk for innsamling av penger til politiske kampanjer - ved hjelp av en 18-åring som skrev programmet som ble brukt til formålet.

At programmering er i ferd med å bli enklere og enklere, belegger Prensky bl.a. slik:

 At an early age, many young people learn the HTML language of Web pages and often branch out into its more powerful sister languages, such as XML and PHP. Other kids are learning programming languages like Game Maker, Flash, and Scratch, plus scripting language, graphics tools, and even C++, in order to build games.

Jeg vet ikke hvor dekkende dette er. Mitt inntrykk er at dette fremdeles er solid nerdeterritorium og ikke akkurat veldig utbredt. Men det er noe besnærende over tanken om at en grunnleggende literacy i vår tid består i å kunne manipulere de digitale redskapene som dominerer vår tid slik maskiner gjorde i industrialderen - eller flintøksa i steinalderen.

Som et lite apropos ble jeg minnet om et par av mine egne ting som flyter rundt i det digitale univers omtrent som romsøppel i evig bane rundt jorden: på min hjemmeside fra midten av 90-tallet (sist oppdatert 2001!) hadde jeg lagt ut en beskrivelse av hvordan jeg brukte makroer i MSWord til å lage en verktøylinje til bruk i retting. Og jamen ligger den der ennå - kanskje jeg skulle ta den fram igjen og se om jeg kunne videreutvikle den?

Hva man bør kunne

Det er altså i skuddet å lage lister over hva man bør kunne.

Hva med denne: Dave Warlick rapporterer fra noe som heter OLA SuperConference i Toronto. Hovedinnleder Stephen Heppel stiller studenter spørsmålet hvilke “21st century literacies” eller digitale ferdigheter en lærer bør beherske. Svaret:

• upload to YouTube
• edit a Wikipedia article
• choose a safe online payments site
• subscribe to a podcast and unsubscribe
• turn on and off predi[c]tive text
• manage a groups Flickr photos (and spell Flickr!)
• look after a community in Facebook

Denne listen er i alle fall ikke mer urimelig enn den faktalisten Civita mener at 17-åringene våre skal kunne gulpe opp. Kanskje noen voksne må øve litt på disse mens de unge leser seg opp på Pol Pot.