Posts Tagged ‘blogging

28
nov
08

Det magiske nettverket

Det er av og til utrolig, dette nettverket jeg har fått bli en del av etter halvannet år med blogging og blogglesing. Etter gårsdagens innlegg om frustrasjonen knyttet til å komme videre med deling, sitter jeg i dag og skumleser om skumlesing  og hva det kan lede til  – på Will Richardsons blogg - og linkes videre til Scott Leslies innlegg fra snart tre uker tilbake: «Planning to Share versus Just Sharing.» Her er en klar og velformulert drøfting av alt det jeg bare klarte å uttrykke i litt surmulende, negative vendinger i går – pluss 47 mer eller mindre konstruktve bidrag i form av kommentarer. Plutselig blir ting litt klarere.

Leslies opplevelse av hvor bortkastet mye planlegging av deling på institusjonsnivå er, minner mye om mine egne. Han har også noen helt klare teorier om hvorfor dette ikke funker – mens derimot hans egne profesjonelle nettverk stadig gir nye verdifulle bidrag og etterhvert er blitt helt uunnværlige. Kort oppsummert er hovedpunktene hans:

  1. Vi får våre egne nettverk til å vokse ved å dele, de (institusjonene) starter sine nettverk ved å lage avtaler om hvordan delingen skal skje
  2. Vi deler det vi har, de ønsker å dele det de ikke har (eller av og til ikke en gang ønsker).
  3. Vi deler med mennesker, de deler med institusjoner.
  4. Vi utvikler et mangfold av (uformelle kanaler), de fokuserer på én offisiell delemekanisme.

Med andre ord, institusjoner planlegger hvordan de skal dele, mens vi som bruker de digitale sosiale nettverkene bare  — deler.

Betyr det at det er forgjeves å prøve å få til deling på institusjonsnivå? Ikke nødvendigvis. Leslies enkle råd tar utgangspunkt i hans konstatering av at det er mennesker som skal dele, ikke institusjoner. Dermed er det ikke til å komme utenom at det er hver enkelt person som må bygge sitt personlige nettverk, sitt PLE (Personal Learning Environment). Det vi trenger å hjelpe til med, er ikke bygging av ambisiøse strukturer som kanskje skal fylles med innhold en gang i fremtiden, men rett og slett:

  1. enkle måter å finne folk å bygge nettverk med (f.eks lister over kolleger med like fag/interesser/tilnærminger, lister over blogger som er nyttige å abonnere på)
  2. enkle verktøy for å dele med disse: rss-lesere, blogging, mikroblogging, sosiale bokmerketjenester.

Det er kanskje ikke noe mål at skolen min, eller fylket, skal ha strukturer for deling. Målet er at flest mulig lærere får hjelp til å bygge sitt personlige nettverk. Den beste måten å få det til på, er å sette i gang å dele.

Nettverket gir tilbake.

10
mar
08

Vitenskapen viser: blogging gjør deg lykkeligere!

Det er som kjent mye som kan belegges med ett eller annet vitenskapelig datasett, men jeg kunne selvfølgelig ikke motstå denne: Forskere i Australia har nå kommet frem til at folk som blogger er lykkeligere enn de som ikke gjør det. Ifølge artikkelen i The Age tok det bare to måneder før resultatene viste seg:

The findings, which have been submitted to a journal, showed the bloggers were happier about the number of friends they had, both online and face-to-face, and were more likely to reach out to these friends for help ‘They felt more socially integrated,» Mr Baker said. «They felt that their friends were a better fit and they connected better.»

Det som kanskje ikke er så oppløftende, er utgangspunktet: forskerne studerte nemlig ikke bare bloggerne,  men også en kontrollgruppe som hadde bestemt seg for at de ikke ville blogge.  Sammenlignet med kontrollgruppen sto det ikke så bra til før start med de som hadde til hensikt å blogge: de var

more psychologically distressed than those who didn’t intend to blog. They had higher levels of depression, anxiety and stress, were more likely to use self-blame and venting to cope and also less satisfied with the number of friends they had.

Men, pytt, hva gjør det om vi har vært deprimerte og venneløse en gang i tiden; nå lever vi lykkelige i bloggsfæren!

(tips: Incorporated Subversion)

23
feb
08

Elevblogging: «business or pleasure?»

Jeg fortsetter å filosofere litt over elevblogging selv om jeg midlertidig har gitt opp mine egne forsøk med det. Nylig ble jeg oppmerksom på Inger Ingunn Kjøl Wiig på Sandvika videregående som ser ut til å ha fått en flying start på sitt bloggeopplegg. Hun bruker det i norskfaget og hele klassen blogger. Dette virker veldig lovende, og jeg venter spent på å følge med på videre rapporter om hvordan det går. Jeanette på Diginalet anbefaler også at elevblogging bør være tett knyttet til læreplanen.

Clay Burell på Beyond School har etterhvert beveget seg lengre og lengre bort fra en slik tilnærming – hvis jeg leser ham riktig. I en post for en måneds tid siden med tittelen «For now just let them detox and be writers,» skriver han:

I want students to fall in love with writing and self-publishing. (And by “writing,” I mean digital”communiciation,” more accurately, via whatever multimedia expression best suits your individual intelligence: if your strength is speaking or music, I want podcasts; if it’s acting or drama writing or filmmaking, I want movies; if it’s photography, so be it; etc.)

If they’re going to fall in love with regular “writing,” to return to it voluntarily and become habituated to an expressive, communicative (digital) life, it’s certainly not going to be so because I’m assigning them schooly homework. I don’t want my students to become English professors. I want them to become self-directed communicators of whatever their passions and interests are.

[...] 

I also can’t forget that some students will never take to voluntary expressive arts, period. I could force all students to write about a schooly thing (which could be a “good” topic, but the very act of it being teacher-prescribed still makes it schooly by definition), and try to force blood that way from the unwilling student turnips. But the cost of that? I’m quite likely forcing those who do have an authentic writer in them away from their authentic writing desires.»

Nå medgir Burell at hans oppfatning om at elevenes forhold til skriving er så forgiftet at de trenger en «detoxification» kan være farget av hans erfaringer i det ekstremt resultatorienterte koreanske skolesystemet der han jobber. Men begrepet «skolsk» tilsvarer hans skjellsord «schooly», og det er muligens et relevant ord i en norsk diskusjon om dette. Er vår iver etter å teste ut nye skrivearenaer i skolesammenheng noe som legger en klam,  «skolsk» hånd over noe som elevene kunne brukt til å få et mer autentisk, personlig uttrykk for skrivingen sin?

Noen elever tar åpenbart til bloggingen som fisk til vannet og føler at de virkelig får utløp for kreative krefter som de ikke kunne fått brukt på andre måter. For andre blir kanskje bloggskriving nok et ulystbetont stykke «arbeid» som de pålegges av oss lærere.

Jeg tenkte litt på følgende scenario: hva om vi hadde en rektor som var virkelig bitt av Web 2.0-basillen og hadde bestemt seg for at dette var noe som skulle tas i bruk på skolen. Som et første steg bestemmer hun at alle ansatte skal opprette sin egen blogg og skrive minst to blogginnlegg i uka om sine tanker og følelser og praksis knyttet til digitale verktøy. Ville det bli møtt med jubel? OK, eksemplet er søkt, fordi vi lærere ikke er underlagt noe læreplankrav om at vi skal produsere tekster om noe som helst. Men elever er forskjellige, akkurat som lærere. Kan vi oppmuntre til bruk av digitale verktøy samtidig som vi gir elevene større valgfrihet i hvilke verktøy de kan bruke?

Mye av begrensningen i forhold til en slik tanke ligger vel i behovet for evaluering. Men nå som formativ vurdering vektlegges så mye sterkere i forhold til summativ vurdering, skulle det kanskje også ligge bedre til rette for at man ikke nødvendigvis må ha den samme millimeterrettferdigheten i forhold til hvilke oppgaver elevene skal løse. Hvis en elev føler at bloggskriving er en god og morsom måte å utvikle skriveferdigheter på, velger hun det. Medeleven som liker filmmediet, lager manuskript og produserer en kortfilm, for eksempel.

Man kan selvfølgelig mene, som Alfred Oftedal Telhaug, at «at alt se­ri­øst fag­lig ar­beid er en dypt en­som sak» som  med nødvendighet må medføre skuffelser og er en evig kamp for å overvinne elevens iboende dovenskap. Men hvis vi tror at skolens ulystbetonte «business» faktisk kan erstattes av litt «pleasure» av og til, skal vi kanskje være forsiktige med å pushe våre nye verktøy for hardt på elevene?  

06
jan
08

Bloggere i første linje i forbedringen av skoleresultene?

Det er ikke bare i Norge det diskuteres skole og kvalitet for tida. En av de bloggerne jeg følger med størst interesse, skotske Ian McIntosh på edu.blogs.com, tar opp temaet i en post i dag. Hans utgangspunkt er ikke PISA eller PIRLS, som har lagt mye av premissene her i landet, men McKinsey-rapporten «How the world’s best-performing schools systems come out on top» (.pdf) fra september 2007. Denne rapporten peker forsåvidt i samme retning som noe av det som har kommet fram i kjølvannet av PISA her hjemme: at penger ikke er avgjørende for hvor gode resultater et skolesystem frembringer, og at den viktigste enkeltfaktor som påvirker resultater, er læreren.

Nå lover McIntosh en oppfølging av denne innledende posten om temaet. I de to neste postene vil han ikke bare se nærmere på hvordan en får de beste lærerne inn i skolen, han skal også  

show how education bloggers could be, if they desired, at the forefront of profound educational change in their own countries, and across the world.

 For å si det med en gammel TV-klassiker: fylgj med i neste episode av … Dette ser spennende ut!

Oppdatering: han heter selvfølgelig Ewan McIntosh; unnskyld!

06
jan
08

Brenner vi oss ut?

Det spør Chris Lehmann om på Remote Access. I likhet med ham har jeg nytt juleferien og postet lite på bloggen. Kanskje er det tilfeldig, men jeg synes enkelte andre bloggere jeg har fulgt en stund også lar det gå litt lengre mellom hver post.

Orker vi  å fortsette å poste dersom dette blir enda en aktivitet på toppen av alt det andre vi skal gjøre? Mer relevant, kanskje: kan vi ha noe håp om at andre skal få sansen for denne måten å lære på dersom det oppfattes om en ekstra byrde? Vi må vise at dette ikke bare er morsomt og spennende og utviklende, men at det også kan erstatte noen av de andre aktivitetene vi drev med før.

Men nå må jeg slutte å lese Google Reader-abonnementene mine og begynne å forberede morgendagens 8 undervisningstimer …

29
des
07

Sammen alene

Det har vært et fantastisk lærerikt år siden jeg for alvor begynte å orientere meg i edublogosfæren i januar. Jeg har sagt til kolleger, og jeg står ved det, at jeg sannsynligvis har lært mer ved å delta noen måneder i de “samtalene” som foregår her enn jeg har lært på summen av alle kurs jeg har vært på i mine over 20 år som lærer (en reaksjon på det var: «du må ha vært på fryktelig mange dårlige kurs, da»; og det kan vel hende). Min deltagelse har hovedsaklig vært passiv, gjennom lesning av andres blogger og linker, men jeg tror ikke utbyttet ville vært det samme uten at jeg også hadde forsøkt å sette ned på tastaturet mine egne tanker om det jeg leser. Jeg skriver for meg selv, men det å legge det ut i bloggen forplikter likevel mer enn om jeg skriblet notater som ingen andre noen gang skulle se – det er en viss form for disiplinering av tanke og formulering som det ellers ville være veldig lett å «lure seg unna».

I alle fall til en viss grad føler jeg at jeg at jeg kan underskrive på det som gjerne fremheves som et av kjennetegnene på Web 2.0, nemlig at det er et sosialt nettverk – eller snarere et nettverk av nettverk. Det er en litt spesiell form for kontakt når jeg aldri har møtt disse personene som jeg leser og kommenterer, og kanskje aldri vil møte dem heller. Men likevel synes jeg liksom at jeg er på fornavn ikke bare med Jeanette og Einar og Jan-Arve, men også med Will og Clay og Dave og alle de andre jeg leser. Ikke minst synes jeg at jeg har mer til felles med dem i måten å tenke skole på enn mange av dem jeg jobber i hus med til daglig.

Og der ligger kanskje det som er noe av utfordringen i 2008 og videre framover. Det blir ikke så mye momentum ut av at en holder på å utforske disse ideene hver for seg rundt omkring og bare med en virtuell kontakt med likesinnede. Når hodet bombarderes av ideer som slynges mellom de 190 abonnementene jeg har i Google Reader er det lett å glemme at kolleger flest ikke ville ha  snøring på hva jeg snakker om hvis jeg skulle prøve å forklare mye av det. Enkelte ting har skapt interesse og nysgjerrighet. Men dersom jeg skulle prøve meg på slike spådommer som hører med ved årsskiftet, er jeg ganske usikker på om det er mer gjennomslag for tekologiintegrasjon som har størst sjanse for å bli hovedmelodien i norsk skole i nærmeste framtid. Enkelte tegn tyder på at det er en slags reaksjon og tilbakevending til «de gode, gamle dager» som kan bli svaret på ramaskrikene etter PISA og PIRLS.

Å være «sammen» med likesinnede i den virtuelle pedagogiske verden er vel og bra; men det hjelper lite hvis en er «alene» når ideene fra denne verden skal utmyntes i konkrete opplegg i team og avdelinger og kollegier.

26
nov
07

Er bloggingen død?

Ryan Bretag på TechLearning har satt i gang en interessant diskusjon, først med en kort post som stort sett bare besto av spørsmålet om blogging var i ferd med å avgå ved døden («Death of a Blogger Part I«), deretter med en utdypende post med en nærmere begrunnelse («Death of a Blogger Part II«).

Jeg har selv ikke kunnet unngå å legge merke til at en kar som Will Richardson, som jeg har lest i noen måneder, poster mindre og mindre på sin blogg. Han er nettopp en av de uformelle lederne i «edublogosfæren» som Bretag skriver om: de ser ut til å ha mistet interessen for eller troen på blogging som noe egnet redskap til å drive fram de endringene de ønsker. Ett av verktøyene som – utrolig nok – ser ut til å ta bloggens plass for ham og enkelte av hans likesinnede, er Twitter. Meldinger på maks 140 tegn utveksles mellom en engere krets av venner, omtrent som en SMS. Vil han f.eks. ha ideer til en av sine mange presentasjoner, sender han en Twitter-melding heller enn å legge ut en post på bloggen.

Er det riktig at bloggen er i ferd med å avgå ved døden som medium i det raskt skiftende Web 2.0-landskapet? Bretag hevder klart at det ikke er tilfelle. Han peker likevel på en del svakheter ved bloggsfæren slik han ser den nå som kan føre til stagnasjon om de ikke blir tatt på alvor. Disse har å gjøre med de grunnleggende premisser bak ideen om blogging som kommunikasjon, med andre ord om vi som blogger i dag viderefører det som gjorde mediet verdifullt i utgangspunktet:

  1. Mål: ønsker dagens edubloggers å oppnå noe ut over tilfredsstillelsen ved å kunne uttrykke seg personlig? Har vi noe overordnet mål om å få til bedre læring?
  2. Konstruktiv konfrontasjon: er edublogosfæren et ekkokammer der alle synger samme refreng og ingen utfordrer hverandre på noen grunnleggende ideer? Er vi rett og slett for enige? Preker vi bare for menigheten og nøyer oss med det?
  3. Kommunikasjon: hvis blogger skal ha noen misjon i konkurranse med raske kommunikasjonsformer som Twitter, må de tilby mer dybde, mer refleksjon, mer merverdi. Hvor mange bloggposter i dag fører til at vi virkelig må tenke nytt eller strekke oss litt for å følge en krevende tankegang, og hvor mange handler mest om bloggerens egen person?
  4. Lytte, ikke bare snakke: Web 2.0 kritikere som Andrew Keen (og etterhvert også Thomas Friedman) hevder at det som preger nettet i dag er at «alle» vil publisere og «ingen» vil lese, alt handler om ‘meg’, ‘meg’. Skal blogging leve opp til sitt potensial som medium for samtalen, må noen ha tålmodighet og ydmykhet til å lytte og gi litt feedback til andre også.

Kanskje jeg skulle lagt ned bloggen istedet for å flytte den …




Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.