Det nærmer seg andre møte med ePedagogene, eller som vi nå skal hete, DinA, Digitale innovatører i Akershus! (og så jeg, som har slikt et traumatisk forhold til Wassmos Dina … skal ikke gå inn på den historien, får vel bare finne meg i navnet).
Sterkt inspirert av Bjørn Helges oppsummering fra NKUL har jeg prøvd å tenke litt mer på det jeg skrev om i forrige innlegg: hvordan hever vi blikket fra verktøyopplæringen til de pedagogiske hensiktene med å integrere IKT i læringen? Jeg har lånt, bearbeidet, slått sammen og føyd til på hans mye mer omfattende liste. I tillegg har jeg fullt og helt tyvlånt Maritas ide om klasseromsledelse i det digitale klasserommet.
I et veldig foreløpig tankekart kom jeg da fram til seks hovedsvar på mulig skeptiske spørsmål av typen: “Hva skal vi nå egentlig med disse PC’ene i klassrommet?”
elevaktivisering og elevprodusert innhold
vurdering (for læring)
samarbeid, delingskultur
kildekritikk, nettvett, 21st century skills
tilpasset opplæring
klasseromsledelse i det digitale klasserommet
Selvfølgelig er dette begrunnelser som i sin tur kan påkalle ytterligere kritiske spørsmål: hvorfor skal vi nå la elevene produsere innhold, for eksempel? Men jeg stopper her foreløpig for å spørre: gir denne type begrunnelser en tilstrekkelig overbygning over opplæring i de verktøyene som er antydet i de videre forgreningene utover i nedenstående tankekart (klikk kartet for å se en større versjon)?
For et par uker siden hadde vi som skal bli ePedagoger i Akershus første møte. Det var et hyggelig og konstruktivt treff som gir håp om at vi kan bli et sterkt team når alvoret starter i august. For øvrig var ett av punktene på dagsorden et forslag om å bytte ut tittelen ePedagog. Jeg er ikke helt sikker på hva hver enkelt av oss skal kalle oss, men det ble i alle fall enighet om at når vi kommer på nett, skal url’en i det som måtte komme (blogg, wiki eller annet) inneholde akronymet DinA: Digitale innovatører i Akershus. Ja, ja, lista ble vel ikke akkurat lagt noe lavere med den …
Det viktigste er tross alt hva vi skal drive med. Hvordan skal vi bidra til denne innovasjonen? Jeg har blogget litt om dette allerede. De tankene jeg uttrykte i dette innlegget, syntes å få oppslutning. Altså, minst mulig “drive by-teaching” og mest mulig oppfølging av læreprosesser over noe tid. Vi må også høre på hva folk faktisk kan og sier at de ønsker å få hjelp til å komme videre med, istedet for å presentere ferdige, one-size-fits-all-løsninger.
Men vi skal kanskje også presentere en liten meny av tilbud vi kan bidra med. Hvordan gjør vi det? Vi begynte på møtet å sette opp en oversikt over kompetanse i gruppa. Når dette organiseres etter verktøy (It’s learning, Web 2.0, Office, etc) er jeg redd for at vi kommer til å sette vogna foran hesten og fokusere for mye på midlene og for lite på målet. Samtidig er det kanskje en fare for at vi går ut og definerer hva som skal være målet for de vi skal samarbeide med? Hvordan finner vi en god balanse her?
Tradisjonelt har mye opplæringstilbud vært av denne typen: “Lær å bruke testverktøyet i It’s learning. Utforsk de ti spørsmålstypene og lær deg mer avanserte innstillinger som som spørsmålskategorier. Lag en spørsmålsbank og del spørsmål med andre.” Osv osv.
Som et alternativ synes jeg Marita Aksnes har en forbilledlig måte å formulere et opplegg på i tittelen til sitt foredrag på It’s learnings brukerkonferanse 2010 (som jeg dessverre ikke fikk vært med på): “God klasseledelse med It’s learning“. Det pedagogiske formålet er god klasseledelse, verktøyet er læringsplattformen; presist og greit. Så kan en i en beskrivelse utdype litt mer om hvilke funksjoner i plattformen en vil bruke til dette formålet – og hvordan en eventuelt vil integrere plattformen med andre digitale verktøy.
I forlengelsen av min forholdsvis begeistrede omtale av Dylan Wiliams foredrag om formativ vurdering (under åpningen av Udirs nye lokaler), kunne kanskje et annet tilbud lyde: “Vurdering for læring med It’s learning.” Her kunne en gå gjennom formative tester, tester skapt av elever, loggskriving, osv
Eller inspirert av Kirsti Slettevoll og andres arbeid i Buskerud: “Hva skoleledere må vite om Web 2.0 for å være pådrivere for å gjøre sine medarbeidere digitalt kompetente”?
Er dette veien å gå, eller skal vi mest mulig overlate til den enkelte hva digital teknologi skal brukes til i læringen rundt omkring?
Lenge siden jeg har skrevet et rent verktøytips nå, så jeg fikk lyst til å skrive litt om Prezi. Flere og flere elever oppdager det og begynner å ta det i bruk. Det har også gjort sitt inntog på konferanser rundt omkring. Er dette noe lærere bør ta i bruk?
Min innvending mot Prezi da jeg først ble tipset om det for noen måneder siden, var at det virket som om det var mye effekter for effektenes skyld. I litt ukritiske hender ble presentasjonene gjerne til svimmelhetsskapende karusellrunder der stikkord virvlet over skjermen og zoomet inn og ut. Det er et godt tips i PowerPoint og Impress at man skal være ytterst forsiktig med animasjonseffektene når nye elelenter skal inn i lysarket. Med Prezi kunne det virke som om disse effektene var selve poenget.
Inspirert av Rune Mathisens Prezi-presentasjon om interaktive tavler, bestemte jeg meg for å ta en ny titt på hva jeg selv kunne bruke verktøyet til. Jeg likte hans bruk av et bilde som bakgrunn, som han så zoomet inn til underpunkter i presentasjonen på.
Akkurat da holdt jeg på med stoff i VG3-historie som tok utgangspunkt i Midtøsten, men med et utvidet blikk på hele regionen østover til Afghanistan og videre. En enormt kompleks og konfliktfylt region, og vanskelig å få oversikt over. Det jeg gjorde, var å lage en Prezi-presentasjon med et blankt kart over regionen som bakgrunn. Så la jeg inn forskjellig informasjon om en del av landene her, med tekst, bilder og video. Med denne og annet stoff (læreboka, nettet) skulle elevene prøve seg på følgende ganske avanserte oppgave: I hvilken grad henger konfliktene i denne store regionen sammen, og hvis de henger sammen, hva er da konfliktlinjene (hva eller hvem er det konflikter mellom)? Jeg skal ikke gå inn på den diskusjonen her, men mange fant fram til relevante termer for å beskrive konfliktene.
Det som var fint med Prezi som verktøy, var muligheten til å zoome inn og og ut fra det store oversiktskartet til mindre kartutsnitt, muligheten til å legge inn tekst som ikke forstyrret i det store bildet, men kunne leses godt når man zoomet inn, og ikke minst, den fantastisk enkle måten man kan legge inn video på. Jeg la opp en “sti” som jeg fulgte da jg gjennomgikk, men kunne også når som helst fokuserere på ethvert annet punkt på kartet.
I dag prøvde jeg ut en annen bruksmåte som jeg har tenkt måtte være nyttig, nemlig tidslinjer. Jeg har prøvd Dipity og xTimeline, men aldri blitt helt fornøyd. Det er for vanskelig å legge inn informasjon uten at det samtidig blir veldig uoversiktlig.
Jeg skal ikke påstå at Prezi er noe perfekt verktøy til dette formålet, men her er i alle fall mitt forsøk på å lage en oversikt over kinesisk historie fra opiumskrigene til i dag. (Tips: finn fullskjerm-modus nederst til høyre i presentasjonen, spill av enten med Play-knappen eller med piltastene – høyre piltast framover og venstre piltast bakover, nedoverpiltast for å zoome ut).
Så er det bare å sette i gang de som kan bli virkelige eksperter på dette: elevene!
Will Richardson har vært forsiktig optimist etter at den nye National Educational Technology Plan ble lagt fram i USA for noen uker siden. Den inneholder mange av de tankene han har vært en av de fremste eksponentene for i lang tid. Tvilen hans dreier seg kanskje først og fremst om hvorvidt dette er store ord som det ikke vil bli satt politisk vilje bak – en tvil som næres av at mange av de andre signalene fra Obama-administrasjonen trekker i helt andre retninger (en fortsettelse av det pedagogisk snevre testregimet innført under No Child Left Behind-loven).
Er denne teknologiplanen noe vi kan lære av i Norge? Jeg synes det jeg har lest i det korte executive summary og kommentarer blant annet fra Richardson tyder på det. For min egen del tenker jeg på det jeg nylig skrev om min egen rolle fra kommende høst som såkalt ePedagog når jeg leser dette:
Episodic and ineffective professional development is replaced by professional learning that
is collaborative, coherent, and continuous and that blends more effective in-person courses
and workshops with the expanded opportunities, immediacy, and convenience enabled by
online environments full of resources and opportunities for collaboration.
Mange lærere insisterer fremdeles på at det de mangler for å kunne ta i bruk IKT på en fornuftig måte, er flere kurs. Men denne modellen med kurs på en dag eller to har vært prøvd i ganske lang tid nå. Noen får noe ut av kursene, men for svært mange skjer det ingen praktisk endring fordi det ikke er noen oppfølging etterpå. Og i påvente av neste kurs, er det for mange lærere som sitter isolerte og ikke benytter seg av det fantastiske nettverket som fins der ute på nettet. Hvordan får vi “hektet dem på”?
Jeg tror et sentralt spørsmål for mange skeptikere blir en variant av Nytt på nytt-segmentet “Hvem skal ut”: det vil si, ikke hvem, men hva skal ut, når vi sier at lærere kan danne sine egne læringsnettverk gjennom Del&Bruk og Twitter og lignende kanaler. Hva skal vi gjøre mindre av hvis vi skal være kontinuerlig på nett?
Mitt forslag: kutt ned på møtene! Dette er med andre ord også et ansvar for ledere i skolen. Forventer du at dine medarbeidere skal bruke tid på kontinuerlig læring og oppdatering og nettverksbygging, vurderer du kanskje ekstra nøye om det virkelig er nødvendig å innkalle alle for å sitte gjennom et møte som i stor grad består i formidling av informasjon som kunne vært spredt på andre måter.
Uten en viss gi-og-ta-holdning til tidsbruken i bundet tid tror jeg det blir vanskelig å selge en slik modell for personlig læring til andre enn de største entusiastene.
Før du leser dette innlegget, hadde det vært veldig kjekt om du kunne svare på følgende undersøkelse (virker muligens ikke hvis du leser i rss-leser – du må kanskje gå til det originale innlegget):
Det er sjelden jeg har anledning til å si noe positivt om Utdanningsdirektoratet, men nå skal jeg jammen benytte sjansen: påskeferiens mest tankevekkende og interessante innspill om læring fant jeg på deres hjemmeside. Det er et foredrag av Dylan Wiliam (jeg måtte bruke IE for å få lysbildene i tillegg til videoen – virket ikke i FF) ved åpningen av direktoratets nye lokaler om hva som er den mest kostnadseffektive måten å skape bedre læring på. Jeg har ikke mulighet til å etterprøve påstandene han fremsetter i foredraget, men de virker jo svært overbevisende og forskningsbaserte.
Så hva sier forskningen? Jo, at noen av de tiltakene som er nevnt i spørreundersøkelsen ovenfor har null effekt. Dette gjelder f.eks. teknologisatsinger som interaktive whiteboards i alle klasserom (utprøvd i London). Andre tiltak, som redusert elevtall i klassene, har en effekt, men det er en svært dyr investering i forhold til den lille forbedringen som oppnås i elevenes resultater. Det ene tiltaket som har en gigantisk effekt er, ifølge Wiliam, satsing på vurdering for læring (eller formativ vurdering, som vi også har lært at det heter). Det er små forskjeller mellom skoler, men enorme forskjeller mellom lærere på hver skole, og han påstår altså at den ene faktoren som kan oberveres som en forskjell mellom de gode og de mindre gode lærerne, er at de førstnevnte systematisk bruker vurdering for læring. Dette kan kvantifiseres: vurdering for læring har 20 ganger større effekt enn redusert klassestørrelse, og fører til ekstra læringsutbytte tilsvarende 8 måneders læringsarbeid pr år! Hvis dette er riktig, ville det være strutsepolitikk å ikke trekke noen praktiske konsekvenser, og det snarest.
Vurdering for læring har allerede rukket å få et litt tvilsomt rykte hos mange lærere. For noen vil det øyeblikkelig fremkalle uvelhet som assosieres med byråkratiske ordninger for midtterminvurderinger og – ja, Udirs famøse forbud mot plusser og minuser på karakterer fordi disse ikke gir noen meningsfylt tilbakemelding. Det er også utbredt frustrasjon over uklarhetene knyttet til den nye påpekningen av at all vurdering er vurdering for læring inntil sluttvurderingen skal settes i et fag – med andre ord, at elevene alltid skal ha en mulighet til å forbedre sine karakterer så å si til uka før eksamen.
Men jeg synes Wiliam tar begrepet ned på jorda, for ikke å si ut i klasserommet, i en grad som har vært fraværende i mye av det jeg har lest og hørt om det til nå. Han understreker at vurdering må skje der og da, mens læringen pågår, som et innspill til kurskorreksjon underveis. Han sammenligner tradisjonell vurdering med vurdering for læring ved å si at den første er en obduksjon av læringen mens den andre er en helsesjekk. Jeg tror de fleste av oss er blitt litt mer bevisste på måten vi gir tilbakemeldinger, men jeg vet med meg selv at det fremdeles er altfor lett å gi elevene beskjed om hva som er feil og riktig med det de har gjort, før vi går videre til neste læringsmål.
Wiliam bruker noen enkle eksempler på hvordan en kan “ta tempen” på læringen underveis. Han starter foredraget med å vise et lysbilde med fem nummererte arbeidsprosesser og spør: “hvilke av disse har blitt redusert sterkest i omfang i moderne vestlige samfunn? Stem ved å holde én, to, tre, fire eller fem fingre i været!” Dermed får han øyeblikkelig en oversikt over hvor mange som er klar over det riktige svaret. I en annen metode bruker han plastkrus i tre farger som hver elev har på pulten. Et grønt krus som viser at du forstår det som gjenomgås. Et gult krus som viser at du ikke forstår. Og et rødt krus som viser at du vil stille et spørsmål. Hvorfor vil ikke alle vise sine grønne krus? Fordi de som viser grønt når som helst kan bli bedt om forklare for resten av klassen det som “gule” og “røde” lurer på! Dette til forskjell fra standardspørsmålet ut i klassen: “er det noen som har spørsmål?” Et tredje eksempel er “utgangsbilletten” som en lærer ber om fra alle elever før de forlater timen: på et kartotekkort skal de svare på ett enkelt spørsmål som oppsummerer en sentral ide de har jobbet med i økta. F.eks: etter en time om sannsynlighetsregning, skriver alle med egne ord en forklaring på hvorfor sannsynligheten ikke kan være større enn 1. Læreren samler inn kortene, kikker gjennom – og kaster dem, etter å ha konstatert om de har skjønt det. Hvis de har det, går hun videre neste time, hvis ikke, må de ta stoffet på nytt.
Wiliam sier at han har hundre slike tips – men de får vi ikke! Vi får lage våre egne. Nå vel, det har kanskje noe for seg, selv om jeg ikke ville hatt noe imot å få listen. Men det som slo meg med en gang var at dette er en ypperlig anledning til bruke elev-PC’ene til interaktiv kommunikasjon underveis. Start med en undersøkelse à la den jeg la inn i begynnelsen av innlegget for å få oversikt over hvor mange som er klar over riktig svar. Følg opp med små undersøkelser og tester underveis. Korriger kursen dersom det viser seg at mange ikke henger med, eller gi spesiell oppfølging til de som ikke forstår. Svend Andreas Horgen er vel den jeg kjenner til i Norge som har jobbet mest systematisk med å bruke læringsplattformene til slike formål, bl.a. ved å utvikle gode tester i It’s learning (.pdf). Ellers kan en selvfølgelig bruke andre poll-verktøy.
Slike ting er det Wiliam vil vi skal bruke etterutdanning til eller retter sagt det som kalles PD (professional development) på engelsk. Han mener altfor mye kursing har vært rettet mot å få nye tanker inn i hodet på lærerne, mens det som trengs er å få gamle tanker ut og ny praksis inn.
Så er det “på han igjen” med medieoppslag om hvor håpløst det er med IKT i skolen. Denne gangen er det forsker Lars Varvik Vavik fra Høgskolen Stord-Haugesund som har kommet fram til resultater som er negative nok til at det berettiger oppslag i riksdekkende media, bl.a. i NRKs Herog Nå 1. april – innslag nr 2 (nei, det er nok dessverre ikke aprilsnarr).
Hva er det så forskeren har avdekket? Jo, at dersom IKT ikke tas i bruk på en hensiktsmessig måte, har det ikke noen positiv effekt på resultatene på nasjonale prøver. Wow! Det må ha vært litt av et eureka-øyeblikk da det ble klart! Videre har han funnet ut at 3 av 4 lærere mener PC’ene har gjort arbeidssituasjonen vanskeligere. Hva?! Mener han altså å påstå at datamaskinene ikke med et trylleslag har gjort lærergjerningen lettere og automatisk har løst alle utfordringer ved å innføre en potensielt revolusjonerende teknologi?! Nå har jeg aldri hørt på makan!
Etter slike sjelsopprivende innsikter er det tid for det journalistiske dypdykket inn i norsk skolevirkelighet for å få bekreftet at det virkelig står så ille til. Hvor drar man da? Jo til Åfjord videreregående skole i Nord-Trøndelag, som ifølge reporteren er en av de aller siste i landet som får 1-til-1-dekning av bærbare. En lærer blir intervjuet og uttrykker bekymring over at det kan bli “noe mer arbeid” når de nå skal ta i bruk PC’ene. En annen konfronteres med at Norge har vært et datasamfunn i 30 år, og er det ikke snart på tide at skolen kommer etter? Jo, jo, men tysklæreren må ganske riktig medgi at han nok er en smule akterutseilt. I innslaget sies det at grunnen til at Åfjord har ventet så lenge med å innføre PC’er, er “skrekkeksempelet” fra nabofylket Sør-Trøndelag, som utstyrte sine vgs-elever med bærbare allerede i 2005. Til slutt modifiseres krisebeskrivelsen noe av intervjuet med en matte- og fransklærer, som det understrekes er ung og nyutdannet. Hun bruker data aktivt, og ser potensialet i digital teknologi. Forskeren får til slutt si at det som er viktig nå, er fagrettede kurs om bruk av IKT, ikke den generelle kursingen i portaler osv som han mener har vært dominerende så langt.
Når den faktiske situasjon i skole-Norge dermed er presist beskrevet, er det tid for studiodebatt. Hvem skal da få uttale seg? Vel, i alle fall ikke noen som står i daglig arbeid i skolen. Nei, det er fram igen med “the usual suspects” som skal få lov til å ri sine kjepphester. Det er først Espen Andersen fra BI. Han vet at hovedproblemet nå er at vi ikke har klart å fremstille elektroniske læremidler som er gode nok – sannsynligvis en hentydning til ideen han fremmet i en tidligere diskusjon med meg om at de beste lærerne skulle videoformidle sine forelesninger til elevgrupper på 5000. Videre vet han at problemet består i at norske lærere ikke er flinke nok i fagene sine. Det er ikke IKT-ferdighetene det skorter på, de ferdighetene ville rett og slett ha kommet av seg selv (“det er lett å fikse”) hvis vi ikke hadde hatt så elendige kunnskaper i matte eller engelsk eller tysk. Videre vet han at elevene er så mye flinkere enn lærerne at vi aldri kan håpe på å komme opp på deres nivå. Slik snakker en mann som sannsynligvis aldri har undervist en dag i en norsk videregående skole. Til gjengjeld kan førsteamananuensen bruke fine ord som substitusjon og innovasjon for å dekke over at denne “diagnosen” er spekulasjoner uten noe mer faglig belegg enn en hvilken som helst hvermannsen hentet inn fra gata ville hatt for sin. Uansett er det ingenting skolen kan gjøre, for denne innovasjonen kommer til å skje andre steder. Har han da ingen konstruktive forslag? Jo: gjør læreryrket til det mest attraktive yrket i Norge ved å gjøre det kjempevanskelig å komme inn på lærerutdanningen. Han sa ingenting om at det var lett å fikse …
Så er det statssekretær Lisbeth Rugtvedt i Kunnskapsdepartementet som skal utgjøre motvekten. Hun blir minnet på at Norge hadde et mål tidlig på 2000-tallet om at vi i 2008 skulle være “best i verden” på IKT – og slik har det vel ikke gått? Jo da, sier politikeren, vi er langt framme. Bare se på læreplanene våre, massevis av kompetansemål om digitale ferdigheter IKT som grunnleggende ferdighet i alle fag.
Og slik fortsetter skyggeboksingen som går for å være “debatten om IKT i skolen i Norge. ” Medienes dramaturgi tilsier at nyheter skal være negative og konfronterende. Å hente inn pragmatikere som den unge matte- og fransklæreren for å få en diskusjon med forskeren om hvordan vi konkret kunne jobbe med å øke faglig utbytte ved bruk av IKT, ville vært kjedelig radio. Det er imidlertid den gjenstridige, utfordrende virkeligheten vi som jobber i skolen må forholde oss til når mikrofonene i studio er slått av og amanuenser går tilbake til sine elfenbenstårn og politikerne polerer slagord til neste valgkamp.
Ikke før er jeg tilbake på jobb etter en kort sykmelding for å få fikset en skrøpelig albue, så får jeg et smigrende tilbud om en annerledes jobb fra høsten av: 40% frikjøp i ett år fra min faste undervisningsstilling for å være “ePedagog” i fylket sammen med fire skarpskodde digitale kolleger. Jeg fikk tilbudet på telefon da jeg svingte inn på parkeringsplassen og hadde sagt “ja” før jeg nådde inngangsdøren. Men kan nå dette gå bra?
Jeg har uttrykt skepsis til måten vi driver – eller av noen forventes å drive – opplæring for å integrere digital teknologi i læringen. Tradisjonelle kurs og workshops får ofte karakter av det som med en god engelsk metafor kalles “drive-by teaching“: den tilkalte fikseren som svinger innom skolen en dag og peprer det forsamlede kollegium med sine forbløffende verktøy og så forsvinner. Når tilhørerne får summet seg igjen neste dag, fortsetter det meste som før.
Hvordan unngår vi en slik dynamikk – eller mangel på sådan? Det som kanskje bekymrer meg mest med en slik rolle som “tilkalt ekspert”, er hvor lite en ofte vet om utgangspunktet for de en skal snakke med. Det eneste som er bortimot sikkert, er at forutsetninger, interesser og motivasjon spriker i alle retninger. Derfor er mitt håp at jobben i minst mulig grad skal bestå av å stå foran store forsamlinger av mer eller mindre utkommanderte ansatte som er blitt forespeilet at de nå skal få se lyset når det gjelder læring med teknologi.
En modell jeg kunne tenke meg å foreslå er at ePedagogen (blir litt vanskelig å ta den tittelen helt alvorlig, tror jeg …) følger en prosess over tid hos en gruppe lærere som ønsker hjelp med å ta i bruk teknologi. Det bør starte med et møte der jeg mest lytter og spør og kanskje til og med observerer i klassene for å få et innblikk i dagens situasjon, før jeg forhåpentlig har noen innspill om ting som kan endres. Forutsetter dette opplæring i verktøy, gis det. Så prøves ting ut i praksis, og deretter evaluerer vi sammen hva som virket bra og mindre bra.
Ellers er det åpenbart viktig å utnytte erfaringene fra andre fylker som allerede har prøvd ut tilsvarende ordninger.
Faren er tilstede for at dette kan bli mye byråkratisk skrik og lite pedagogisk ull. Men ideen var så fristende at jeg ikke kunne si nei. Innspill til hvordan en ePedagog egentlig skal jobbe mottas imidlertid med stor takk!
De siste dagene har det vært flere blogginnlegg om dette spørsmålet. Margreta var først ute, og både Jeanette og June har skrevet tankevekkende om det. Nedenstående var egentlig en kommentar på Junes innlegg, men siden den ble såpass lang, poster jeg den som innlegg her.
Jeg sympatiserer med ideen om å starte fra scratch med å stille de grunnleggende spørsmålene (hva er hensikten med utdanning, osv). Jeg er helt sikker på at om vi gjorde det, ville ingen finne på å organisere skole eller læring slik vi gjør i dag. Det er modellen fra industrisamfunnet som består i kraft av kultur og føringer som legger all verdens hindringer i veien for endring.
Men hvor realistisk er en slik utnulling av alt skolen har forholdt seg til de siste 150 årene? Skolen har jo også et samfunnsoppdrag. Enten vi liker det eller ei er vi ikke bare en sorteringsmekanisme for arbeidslivet, men ideelt sett også en formidler av viktige fellesverdier. Når den lærende blir subjekt i sin egen læring og presumptivt velger hva han eller hun vil lære, blir disse funksjonene ivaretatt på andre måter? Eller er de ikke viktige?
Det er godt mulig at vi må oppløse skolen i sin nåværende form for å få til virkelig disruptiv fornyelse. Samtidig er jeg skeptisk til de gjeddene som lurer i sivet når de etablerte rammene oppløses og vi lærere eventuelt bare skal tilkalles av den lærende som en av mange ressurspersoner hun måtte ønske å forholde oss til. Hvem skal lønne oss? Hvem skal passe på våre rettigheter? Jeg leser romantiske fremstillinger av læreren i det nye paradigmet som en slag ekvivalent til middelalderens omreisende lærde som bare hengte opp skiltet sitt når de kom til en ny by og tilbød sine tjenester – men i vår tid da selvfølgelig et digitalt skilt på nettet. Tja, jeg er ikke så sikker på om det er en slik salgsvirksomhet av min egen ekspertise jeg vil bruke tiden på.
Jeg merker at jeg blir litt utålmodig i forhold til disse “paradigmepredikantene” som på sett og vis sier: lat som om verden slik vi kjenner den i dag ikke eksisterer, og forestill deg hvor fint vi kunne få det hvis vi bare gjorde sånn … Det er den samme utålmodigheten som jeg føler i forhold til fantasy-litteratur. Forfatterne dikter opp sine egne universer der ingen jordiske eller menneskelige lover gjelder. Som tankeflukt er det sikkert moro, men har det noen relevans for meg?
Det jeg trenger mer av, er mer konkrete forslag til hvordan vi kan bende og bryte dagens institusjonelle rammer litt etter litt, slik at vi kan få til praktiske endringer i litt mer overskuelig framtid. Jeg kan også lage meg fantasier om hvordan den perfekte skole kunne ha vært. Vi skal sikkert tenke vågalt og radikalt også, men er det egentlig så fruktbart hvis det stort sett bare blir tankespinn?
Da Cervantes skrev om Don Quijote på begynnelsen av 1600-tallet, ble mye av komikken skapt gjennom hovedpersonens illusjoner om å virkeliggjøre et ridderideal som tilhørte en forgangen tid. I norsk skole i dag er det langt mellom riddere som ypper til kamp mot vindmøller. Til gjengjeld har vi Utdanningsdirektoratet.
Etter at direktoratets heltemodige kamp mot bruk av plusser og minuser på karakterene endte med nederlag gjennom kunnskapsministerens instruks i en TV-sending tidligere i vinter, har denne byråkratiets svar på Cervantes’ “ridder av den bedrøvelige skikkelse” måttet lete etter nye verdige formål å vifte sine lanser mot. Det hittil siste svaret har de nå funnet i form av et forbud mot å bruke nettbaserte ordbøker til eksamen.
Akershus fylkeskommune har hatt en avtale med Kunnskapsforlaget om bruk av ordnett.no. Denne løsningen har fungert bra på skolen, men siden avtalen ikke har gitt tilgang hjemme, er vi i ferd med å gå til anskaffelse av digitale ordbøker som skal installeres på elevenes PC’er fra neste skoleår. Midt i denne anbudsprosessen ser det ut til at vi må gå til innkjøp av papirordbøker for mer eller mindre hele fylkets elevmasse på 20 000 til bruk én dag: eksamensdagen 2010 for det enkelte fag.
Udir driver og ruller ut i et ulidelig langsomt tempo en nettbasert eksamensløsning, PAS. Våre IT-ansvarlige må altså sørge for at eksamenskandidatene kommer på Internett for å få hentet ut eksamensoppgavene. De må på Internett for å levere oppgavene. Dette er helt problemfritt. Kandidatene får tilgang bare til PAS og ingen andre nettsteder. Men de er altså på Internett. Disse samme IT-ansvarlige sier at det overhodet ikke er noe problem å gi tilgang til ett domene til: ordnett.no. Men dette er farlig, sier Udir. Og som vi alle vet, det er der ekspertisen på Internett befinner seg (de har sannsynligvis konsultert tidligere senator Ted the-Internet-is-a-series-of-tubes Stevens fra Alaska).
Don Quijote var stort sett en harmløs figur. Det som er problemet med dagens utgave av ham i direktoratet er at de er skole-Norges mektigste. Og så er det noen som lurer på hvorfor det går tregt med å ta i bruk IKT i skolen.
Sarah Palin sjekker huskelisten for ikke å glemme at hun skal "Lift American spirits"
Jeg har alltid vært ambivalent i forhold til den ideen som fremsettes i litt forskjellige former om at det å ha faktakunnskaper ikke lenger er så farlig, for nå har vi jo all verdens kunnskap for hånden med noen få tastetrykk. Jeg er enig i at det er mye gammel puggekunnskap som det er meningsløst å huske. Samtidig tenker jeg – kanskje som den håpløst gamle mannen jeg begynner å bli – at det må da være et visst minimum av ting en bør vite hvis en skal … ja, være et dannet menneske?
Det var Sarah Palin som fikk meg til å tenke på dilemmaet igjen i forrige uke. Jeg leste Game Change og ble minnet på det groteske spetakkel som utspilte seg da denne damen i fullt alvor ble kjørt fram som kandidat til visepresidentvervet – under en presidentkandidat med mindre enn patent helse. En person som på oppfordring ikke kan nevne én avis hun leser; som ikke vet hvorfor det fins et Nord-Korea og et Sør-Korea; som ikke vet hva USAs sentralbank gjør; som ikke gjenkjenner bilde av en eneste statsleder når hun ser gjennom dem i debattforberedelsen sin; som bortsett fra populistiske slagord ikke kan formulere en sammenhengende setning på morsmålet sitt om en politisk ide; som mener at utsikten fra Wasilla over stredet til Russland teller som utenrikspolitisk erfaring …
Hun kunne blitt en historisk parentes – en pussighet som var det tydeligste uttrykket for McCains uttalte holdning til kontroll over strategisk planlegging i egen kampanje: “I don’t give a sh*t!” Men så forsvinner hun ikke tilbake til Wasilla. Hun blir superstjerne og de facto leder for det konservative USA. At hun tas i den ene løgnen etter den andre spiller tydeligvis ingen rolle. Ei heller at hun aktivt gjemmer seg unna alle andre medier enn vennligsinnede mikrofonstativer som Fox. Det er dette store deler av velgerbefolkningen vil ha.
I helgen kom hun til sine egne, den brokete gjengen av proteststemmer som har samlet seg under Teaparty-betegnelsen. Her ble floskelsamlingen mottatt med stormende jubel og krav om at hun øyeblikkelig må erklære sitt presidentkandidatur til 2012. Etter talen var det spørsmål og svar, og det er som vi nå vet en krevende øvelse for den tidligere Miss Wasilla. Derfor hadde hun da også skrevet opp hele valgprogrammet sitt inni venstre hånd, som hun konsulterte med jevne mellomrom under utspørringen: Notatene var i sin helhet følgende: “Energy. Budget Tax cuts. Lift American Spirits”. Nei, hvem kunne greid å huske slike høytflyvende ideer uten skikkelige notater?
Trenger man egentlig å kunne så mye for å bli politiker? Eller for å bli hva som helst annet? Vi har tross alt Google? Og hun har åpenbart andre egenskaper som vi etterspør i det nye informasjonssamfunnet: hun er kreativ (enhver kan skape sin egen sannhet og Palin har gått lenger enn de fleste i så måte). Hun er uhyre dyktig til nettverksbygging med de riktige personene som kan hjelpe henne opp på neste trinn på karrierestigen (før hun dolker dem i ryggen og klatrer videre); hun bruker sosiale medier godt (over 1,3 millioner fans på Facebook).Hun gjør seg godt på TV (bare journalister ikke stiller urimelige spørsmål som “hvilke aviser leser du?”).
Hvem gidder bry seg med hvorfor Nord-Korea fins?
Vel, av og til tenker jeg at for at man skal kunne resonnere seg fram til en begrunnet oppfatning om noe, er det greit å ha noen kunnskapselementer på plass. Det blir så slitsomt hvis en skal starte hver eneste tankerekke med å google den minste ting. Motsatt: den som har enkelte grunnleggende kunnskaper på plass, kan mye lettere kombinere ideer til nye hypoteser eller stille de fruktbare, kritiske spørsmålene. Så får det heller bli en interessant, kontinuerlig debatt hva som egentlig er å betrakte som allmennkunnskap.
Et par elever hadde en uheldig sammenblanding i en presentasjon her om dagen, der Hiroshima-bomben ble blandet sammen med napalmbombingen under Vietnamkrigen. Men disse to var i alle fall ydmyke nok til å skjønne at det nok burde forventes at navnet Hiroshima skulle ringe noen bjeller.
Det som er skremmende med et fenomen som Palin er at skråsikkerheten er omvendt proporsjonal med uvitenheten. Men spiller det egentlig noen rolle når vi kan google “Nord-Korea”?
Siste kommentarer