Det går lenge mellom hvert innlegg her for tiden. Men som flere har vært inne på, jeg er nok ikke den eneste bloggeren som ikke har hatt ånden over meg i det siste. Jeg har ikke foretatt noen eksakt opptelling, men det er tydelig at den mappen i Google-leseren min som er merket “Norske pedagogiske blogger” har hatt en markert lavere oppdateringsfrekvens de siste månedene enn hva som var tilfelle så sent som sist vinter.

Jeg har enda mindre empiri for å belegge en påstand om at dette gjelder aktører i den engelskspråklige edublog-sfæren, som jeg også har fulgt en stund.  Men ser vi på antall dager som går mellom hver gang en sentral bidragsyter som Will Richardson skriver noe på weblogg-ed, er det vel noe som tyder på at dette er en internasjonal trend.

Det betyr ikke at det ikke er noen som skriver.  EvaBra på Eva2.0 driver et veritabelt enkvinnes-opplæringsprogram om alt du burde vite om IKT, med en publiseringstakt som kan ta pusten fra noen hver.  June Breivik skriver stadig fyldig og godt om sine Tanker. Blant de engelskspråklige bloggene holder en veteran som David Warlick koken med neste like hyppige 2cents-bidrag som før. Og mange andre skriver litt nå og da.

Likevel er det ikke til å komme fra at blogging begynner å framstå litt som fjorårets fad. Hva er det egentlig som har skjedd? Det ene åpenbare svaret er selvfølgelig at Twitter har skjedd. Mye av min egen blogging har dreid seg om verktøytips og andre tekniske ting som i dag i stor grad bare blir twitret og ikke blir gjenstand for mer grundig omtale i bloggposter.  140 tegn klarer seg lenge for å gi en link og noen ord om hvorfor dette er bra. Dialogen om slike ting blir også kjappere enn om du henvises til kommentarfeltet på en blogg for å spørre hvordan noe virker eller hvordan en annen person bruker et verktøy.

Men kan det virkelig være slik at alle de ordrike innleggene jeg og andre bloggere møysommelig har satt ned på tastaturet egentlig for det meste har vært fyllstoff rundt den bittelille kjernen av substans som vi like gjerne kunne ha uttrykt på 140 tegn? Jeg håper jo ikke det. For min egen del har i alle fall bloggingen fylt en funksjon som ikke like lett lar seg fylle av mikroversjonen. Nettopp når inntrykk og påtrykk om endringer presser seg på har det en verdi å ta seg tid til å tenke gjennom og formulere min egen respons på dem. Det er moro når jeg får kommentarer på bloggen fordi noen faktisk har lest det jeg skriver. Enda mer moro hvis det blir litt diskusjon ut av det. Men jeg vil holde fast på det siste leddet av avslutningen på mitt aller første blogginnlegg for snart tre år siden, inspirert av Jack Nicholsons MacMurphy-figur i Gjøkeredet: “Det hjelper neppe noen at jeg skriver her. Forhåpenlig skader det ingen heller. Men det hjelper meg å tenke.”

Så hvorfor opplever jeg mer motstand mot skrivingen? Kanskje undervurderte jeg i utsagnet over den gunstige virkningen bloggerne kan ha på hverandre gjennom å kommentere på hverandres innlegg og inspirere til nye innlegg som spinner videre på ideer som noen har kastet fram. Mye negativt er blitt skrevet om bloggsfæren som et ekkokammer, der vi bare  siterer hverandre og låner tanker uten å bidra med noe originalt. Noe er det sikkert i det, men jeg tror denne “samtalen” i hvertfall i mange tilfeller kan bevege seg noen små, men viktige skritt framover. Så hva skjer når det blir tynnere med innlegg? Får vi den motsatte virkningen av det vi opplevde da “alle” blogget og innspillene kom i friske kast – vi blir liggende midtfjords uten vind i seilet? Hvem gidder å blogge når “ingen” andre gjør det?

Jeg har kjent at jeg blant annet burde ha klart å formulere noe i høst som respons på de utspillene som har kommet om å kaste PC’ene ut av skolen.  Men jeg har vært såpass oppgitt at jeg ikke har klart å motivere meg. Å lese kommentarfeltene etter denne debatten er ikke akkurat oppløftende (når var vel avisenes kommentarfelt det …) – lengselen tilbake til “de gode gamle dager” river tydeligvis i folkesjela.  Utsagnet om at “data er kommet for å bli” var en dårlig vits allerede for 20 år siden, så hvorfor må vi utkjempe de samme kampene fremdeles? Er det fordi vi ikke har greid å formulere noe overbevisende svar på noen av de sentrale problemene digitaliseringen har ført med seg i skolen?

Det er i alle fall noe jeg ikke klarer på 140 tegn.

Gårsdagens Del&Bruk09-konferanse på Sandvika videregående skole var en oppløftende seanse – oppløftende på samme måte som en skikkelig svingende gudstjeneste antagelig virker i en svart kirke der gospelen rister liv i hverdagstrøtte menighetslemmer. For det var vel kanskje mest menigheten som var tilstede i går? Laptop-tettheten blant tilhørerne og deres twitrende og livebloggende kommentarer tyder på at det ikke var et helt representativt utvalg fra norske lærerværelser som hadde møtt opp. Når vi da fikk høre en legendarisk Web 2.0-predikant som Will Richardson i levende live, var det ikke rart at stemningen ble god.  Richardson var vel en av de første bloggerne jeg begynte å følge, og jeg kunne godt ha sittet og hørt ham snakke hele dagen. Takk til Ann og de andre arrangørene for at dere fikk ham til Norge, og for et flott program for øvrig!

Jeg kommenterte underveis at det ikke var så veldig mye nytt.  Det meste har jeg lest eller hørt med små variasjoner tidligere. Det betyr ikke at det ikke er nyttig. Av og til trenger vi å bli minnet om de litt videre perspektivene på det vi steller med i det daglige. Wim Veen påsto mot slutten av en smått science fiction-preget sesjon  med  mild, professoral stemme: “This is not the future. This is now!” En tweet fra en som ikke helt kjøpte den påstanden medga likevel: det er “sunt” å bli utfordret! Det er jeg enig i.

Likevel er det ikke til å unngå at overgangen kan bli litt røff når det er striskjorte og havrelefse igjen. Når en  setter seg ned for å planlegge neste fagdag, er det ikke fritt for at tanken av og til dukker opp:  hadde jeg bare hatt det så lett som de som reiser rundt i den den profesjonelle foredragsløypa og snakker om å være lærere istedet for faktisk å være det! Det er greit nok for Richardson å snakke om passion-based learning når han kan drive cherry-picking av noen få eksempler: gutten som bruker YouTube for å få innspill på hvordan han skal lage ild med en bow-drill;  hans egen sønn som får hjelp av en tiåring i Skottland via Skype når han vil lære å programmere i Scratch. Men hvor lidenskapelige blir egentlig mine VG2-elever nå de skal oppfylle følgende kompetansemål i historie:  “Mål for opplæringen er at eleven skal kunne:  sammenligne to eller flere antikke samfunn og diskutere antikkens betydning for moderne politikk, arkitektur eller annen kunst”.  I dag virket det som om jeg ikke helt hadde greit å inspirere til lidenskapelig læring hos alle ihvertfall,  selv om mange jobber pliktskyldigst med prosjektet de skal ha ferdig til neste uke.  Og om jeg hadde greid det – hva med de sikkert over hundre andre kompetansemålene som jeg er pålagt å hjelpe elevene å jobbe mot i alle klassene og gruppene mine?

Richardsons eksempel med førsteklassingene som laget podcast om maur og lærte både naturfag, matte og digital teknologi,  er kjempesøtt.  Men ville det være like søtt om min 18-åringer i samfunnsfaglig engelsk la ut en podcast om det de nå holder på med – læreplanmålet om regionale/internasjonale konflikter der minst ett engelsktalende land er involvert, og hvor vi har valgt å gå løs på et aktuelt og kontroversielt tema som krigene i Irak og Afghanistan? Jeg ser for meg alle mulige slags minefelt – unnskyld uttrykket – som de ville kunne komme borti nå og senere om de kommuniserte noe til omverdenen om et slikt tema.

Et begrep som vi  Web 2.0-frelste liker godt, er “paradigmeskifte”. Vi digger Shirky og er helt enige om at here comes everybody og at nå er group forming made ridiculously easy. Vi nikker når foredragsholderne slår fast at med Internett-tilgang for alle er plutselig ikke læreren den smarteste personen i klasserommet – om han nå noengang har vært det.  Men likevel er det kanskje ett område der læreren fremdeles er den smarteste, nemlig den gjetteleken som går ut på å forutse hva Utdanningsdirektoratet kan finne på å utsette våre søte små for når eksamensdagen  opprinner en gang i mai. Det er fint å la elevene studere maur og lære å gjøre opp ild med bow-drill, men vi har den utakknemlige jobben med å minne om at det ikke er noe kompetansemål i læreplanene.  Der er det derimot listet opp en hel drøss med ting som mange elever slett ikke er så overvettes interessert i sånn i utgangspunktet, men som de ikke desto mindre må lære litt om.

Jeg har tenkt litt på hvordan min ideelle foredragsholder skulle vært.  Hun ville kanskje bli introdusert slik i konferanseprogrammet:

______________ har tatt konsekvensen av paradigmeskiftet som har inntruffet i utdanningssektoren. Fra sin posisjon som lærer i en vanlig norsk videregående skole har hun foretatt de relevante endringene etter at 1-til-1 dekning av bærbare PC’er til alle elever snudde opp-ned på det tradisjonelle klasserommet: Da hun innså at hun ikke lenger var den som satt på alle svarene, gjorde hun det til sin oppgave å hjelpe elevene å bygge sine personlige læringsnettverk. Alle hennes elever har nå bygget slike nettverk, som spenner fra det lokale til det globale. Gjennom disse bygger hver elev sin kunnskap basert på egne interesser og lidenskaper. Det som gjør henne unik, er måten hun  har greid å kombinere denne sterke personlige drivkraften for læring hos elevene med en fullstendig match med alle kompetansemålene i skolens læreplaner. Som en av elevene uttalte etter årets eksamen: “Jeg trodde jeg bare holdt på med det jeg likte, men det viste seg at det traff midt i blinken for eksamensoppgaven!”  I dette foredraget viser hun hvordan dette er mulig også for deg, i dine fag.

Det foredraget tror jeg hadde løftet hallelujastemningen enda et hakk høyere enn Richardson klarte.

Høstferien er en fin tid for å roe ned og se tilbake på oppstarten av skoleåret. I år er jeg bortskjemt med en suveren timeplan og elevgrupper som tegner veldig bra. Det har vært seks gode uker.

Det har ikke vært de helt store nyheter å blogge om på IKT-fronten. Det jeg synes preger de digitale aspektene av jobben er at de begynner å bli rutine. Jeg har tatt i bruk planleeggeren i It’s learning og synes at den ser ut som et nyttig verktøy.  Jeg har fått i gang VG3-gruppen min med blogging, og de sier i alle fall at de ser nytten av denne litt hyppigere, mer uformelle skrivingen. Jeg har oppdatert Markin til versjon 4 og fått lagt inn linker til relevante grammatikkoppgaver i annotasjonene. Positive tilbakemeldinger på det også. Ellers er det mye business as usual. PC-bruken både for egen og elevenes del er en integrert del av arbeidet.

Derfor blir jeg litt oppgitt når det som ser ut til å dominere medienes oppslag om digitale ferdigheter i skolen er katastrofeoppslagene. Skal vi dømme etter disse, er det nå like før norsk skole kollapser i det totale kaos fordi elevene ikke gjør annet enn å sjekke Facebook.  En kollega på Fagerborg fant tydeligvis formelen for å nå gjennom i det amerikanere refererer til som MSM – mainstream media:  kronikken “Datahysteri i skole” ble ikke bare trykket i landets største medium laget av døde trær (ikke lagt ut på VGs nettsider); dette var også en vinkling som var så interessant at NRKs Ukeslutt tok fatt i saken (26. september – siste innslag).  Hemmeligheten er soundbites som egner seg som lokkemat for programledere som er opptatt av lyttertallene:  “Å gi elevene fri tilgang til Internett er som å tilby elevene alkohol, sa Oslo-lektor, og skapte ståhei”. I kronikken i VG har han følgende løsning på det digitale fyllekalaset han mener å observere: “All bruk av datamaskiner i skolen bør opphøre før de er sperret for de vanligste distraksjonene.”

Som en av gaukene som daglig tilbyr “alkoholen” til uskyldige unge mennesker, bør jeg vel forsvare meg. For, ja, det hender at mine elever er på Facebook. De får og sender MSN-meldinger rett som det er. Noen av dem er til og med innom gammeldagse medier som VG og NRK. Men først og fremst bruker de faktisk de bærbare PC’ene sine til skolearbeid. Arbeid skal innleveres når fagdagene er over – de kan rett og slett ikke bare sitte og sjekke FB-vennenes siste bilder hele tiden. Skal jeg eller andre presentere noe med prosjektoren, ber jeg dem  ofte legge ned PC-lokket. Jeg kan stenge nettet delvis (bare tilgang til It’s learning og ordnett.no) eller helt – for hele klassen eller for enkeltelever.

Hvis det da ikke bare er min innbilning at vi får gjort noe fornuftig, er det slik at dette er helt atypisk? Har lærere jevnt over abdisert som ledere i klasserommet?  Hvor kommer ellers dette stadige tilbakevendende ønske om å få PC’ene ut av skolen fra? Det som går igjen er ønske om at vi bare må få litt bedre tid til å forberede oss. Bare vi får opplæring i hvordan vi skal bruke de digitale verktøyene så … Bare vi får på plass nok sperrer mot alt det som distraherer så … Bare vi hadde begynt litt før så …

Jeg har interessert meg for hva digitaliseringen kan bety for skole og læring i mange  år. Det er i alle fall ti år siden jeg begynte å drømme om en situasjon hvor det var like naturlig at hver elev hadde sin egen bærbare PC  som det en gang var at de skulle ha penal med blyant og viskelær. Derfor kjenner jeg at jeg blir utålmodig når jeg oppfatter at mange lærere later til å ha blitt tatt på senga av at digital teknologi omsider er tatt i bruk i skolen i like stor grad som i andre sektorer i samfunnet.  Hvor lenge skal vi forberede oss?

Kanskje er det her en konflikt mellom  – jeg vil nærmest kalle det – to forskjellige kulturer for læring? Da jeg var ny i skolen midt på 80-tallet, var fagforeningskampen bitter og tilspisset. Den dreide seg blant annet om det som ble oppfattet som et angrep fra arbeidsgiversiden på definisjonen av årsverket vårt. Det skulle telles og “bevises” at vi faktisk jobbet så mye at vi fortjente en årslønn. Ett av indisiene på at vi ikke gjorde det, mente staten, var at mange hadde svært mye fast overtid innbakt i postene sine. Svaret fra fagforeningene var at vi ikke skulle gjøre mer enn akkurat det som lå innenfor 100%. Ingen skulle ha overtid. Ingen skulle ta på seg ekstraoppgaver som sensur. Skulle det telles fra den andre siden, skulle vi vise at vi ikke var dårligere. Og idealet for hvordan vi skulle oppnå våre mål var organisasjonene i industrien og ellers “på gølvet”. Fikk noen nyss om at en kollega hadde tatt på seg skriftlig sensur, var det lett å la falle en kommentar om at det vel ikke akkurat var slik LO-medlemmene hadde opptrådt for å oppnå sin sterke posisjon.

Sammenlign dette idealet med det som mange fremholder som den kanskje eneste måten å holde hodet over vannet i dagens digitale virkelighet – i og utenfor skolen: du skal bruke sosiale medier og bygge ditt egne Personal Learning Network, du skal stort sett være always on. Du sier hei til Twitter-kontaktene dine når du logger på om morgenen og god natt til dem før du legger deg.  Du kan  sitte kl 22.00 en tirsdagskveld i høstferien  og blogge om jobben.Det er slik du finner ut, gjennom refleksjon over egen og andres prøving og feiling, gjennom små eureka-øyeblikk som oppstår i samtalene med andre, hvordan du skal navigere i det nye landskapet i skolen. Det er ikke noe kurs som du kan sendes til, med full vikardekning og hotelllunsj, og  som kan kan gi deg svaret på alt du har lurt på etter at elevene plutselig satt der med bærbare.

Jeg har nok ikke alltid vært et like lojalt fagforeningsmedlem. Jeg har betalt min kontingent og ikke begått de store synder som streikebryteri eller slikt. Men når noe har interessert meg og jeg har trodd at det kunne hjelpe meg til å gjøre jobben min bedre, har jeg ikke telt timene jeg har brukt av min egen fritid for å sette meg inn i det. Jeg innser at ikke alle har like mye tid tid det som jeg har hatt – jeg fatter i det hele tatt ikke hvordan småbarnsforeldre, for eksempel, får døgnets timer til å strekke til sånn  noenlunde.

Er noe av problemet i skolen at en ganske stor gruppe lærere sitter og venter på “Kurset”? Det som skal forberede dem en gang for alle på å undervise i en digital skole? Eller på “Dingsen”? Den som skal gjøre det mulig å sperre alle andre nettsider enn den ene læreren vil at elevene skal se på? Er vi “industriarbeidere” som venter på signal fra klubblederen før vi oppretter Twitter-konto?

Eller er vi profesjonsutøvere som tar ansvar for vår egen faglige utvikling?

I arbeidet med å VG3-kurset Samfunnsfaglig engelsk har jeg  tatt i bruk vertøyet Planlegger i It’s learning. Foreløpig er jeg veldig godt fornøyd med det.

En viktig årsak til at jeg så meg om et et verktøy for å lage en god struktur på innholdet,  er at jeg kommer til å bruke lærebok i liten grad. Jeg hadde kurset også i  fjor og innså for sent hvor håpløst dårlig (den skoleinnkjøpte) læreboka er. Da jeg satte meg ned for å planlegge i august, la jeg den bare bort og brukte læreplanens kompetansemål for å bygge opp kurset slik jeg ønsker det. Med utgangspunkt i modulbegrepet slik Henning Fjørtoft bruker det i Effektiv planlegging og vurdering, har jeg fordelt kompetansemålene på åtte moduler.

Planleggeren gjør det enkelt å legge inn start- og sluttdato for modulene og læreplanmål det skal jobbes med. Så er det bare å begynne å legge ressurser inn i de forskjellige modulene – alle typer innhold som kan legges inn i It’s learning. Vurderingssituasjoner kan legges inn, etterhvert forhåpentlig med vurderingskriterier.

Dette ser i alle fall foreløpig veldig ryddig ut. Alt vi skal jobbe med av materiale kan samles på ett sted, og alt elevene produserer kan samles (og eventuelt deles) på samme sted.

For en som skilter med Web 2.0 i bloggbanneret kan vel dette oppfattes som et tilbaketog. Men jeg har alltid vært pragmatisk i forhold til LMS versus Web 2.0.  Skolen bruker It’s learning i stor grad, og da mener jeg vi like godt kan utnytte  verktøyet så godt som mulig. Elevene i denne gruppen skal prøve å blogge litt, og det gjør de i Blogspot eller WordPress. Jeg kommenterer selvfølgelig på bloggene. Men vurderingene (jeg tror foreløpig jeg bare skal kjøre “godkjent/ikke godkjent” ut fra to-tre enkle kriterier), de legger jeg inn i It’s learning.

Med mulighetene jeg har for å gi skrivetilgang til elevene i It’s learning, er det ikke noe i veien for at de også skal bidra til å bygge  innholdet. Siste fagdag brainstormet de f.eks i grupper og laget tankekart i Freemind. Disse tankekartene lastet de opp slik at vi har dem som ressurser til senere.

Marita har for øvrig laget en god forklaring på hvordan man bruker Planleggeren på bloggen sin.

Dagens tema  blant de jeg følger i twitterverset så vel som i bloggsfæren har vært et par ganske tydelige uttrykk for backlash mot hele tanken om at satsingen på IKT i skolen har noe for seg.  Bergens Tidende har tydeligvis en hel liten kampanje gående for å vinkle skoleoppslagene sine på denne måten.  Det som har særlig har provosert i dag, er Norsk Lektorlags leder Gro Elisabeth Paulsen, som i en lengre kommentarartikkel siteres på følgende kraftsats: “Det er teknologioptimistene som er pedagogiske sinker.” Dette utsagnet fant redaktøren for lagets nettsider så fortreffelig at det for en stund figurerte på hovedsiden i den visstnok faste spalten “Gullkornet”. Det er uvisst om det er de sterke reaksjonene fra en del av deres egne medlemmer (Ingunn, Marita)  som har ført til at det nå er erstattet av noe mer harmløst.

For noen måneder siden rotet jeg meg bort i en liten meningsutveksling der jeg antydet at de som var skuffet over Utdanningsforbundets frykt  for alt nytt trolig ikke hadde så mye mer å hente hos de som samles under uglelogoen for å fremme lektorenes interesser. Det er fristende å si: hva var det jeg sa …

Men det er egentlig ikke særlig overraskende. Noen mener også i dag at våre fagforbund bør stå i spissen for integrering av digital teknologi i skolen, fordi den er blitt en så viktig del av samfunnet som omgir skolen. Jeg tror vi bare må innse at forbundene først og fremst ser det som sin oppgave å ivareta sine medlemmers  interesser knyttet til økonomi og arbeidsforhold.  Og for gjennomsnittsmedlemmet av både Utdanningsforbundet og Lektorlaget er nok innsats for å implementere digital teknologi i utdanningen ganske langt ned på listen over prioriterte kampsaker.

Vi som blogger og twitrer om betydningen av å ta i bruk potensialet for læring som ligger i fornuftig bruk av IKT utgjør et bittelite mindretall av landets lærere.  For oss kan det virke innlysende at det er fornuftig å investere masse innsats i å prøve ut alt det spennende nye som vi får tilgang til hele tiden. For den jevne lærer er det sikkert mer et ork.  Ikke alle IKT-forkjempere har det like traurig,  men av og til kan en lure på om det er nytteløst å forsøke å få til endring.

Så hvis ikke fagforbundene er våre allierte i “the good fight”, hvor skal egentlig trekkraften for endring komme fra? Jeg har fått stor sans for kunnskapsministeren, som er en av få politikere som synes å ha forstått sosiale medier. Men det er kanskje ikke å forvente at ministeren alene skal makte å puffe på for å skape endringsprosessene vi måtte ønske. I Buskerud virker det som om blant annet Kirsti Slettevoll har bidratt til en veldig sterk bevissthet om skoleeiers betydning for hvorvidt en skal lykkes med IKT. Mange av oss opplever imidlertid eiere som er langt mer fraværende i så måte. Dermed blir det i stor grad opp til tilfeldige enkeltpersoner rundt omkring. Ildsjeler og rektorer som har “sett lyset” kan få til mye lokalt, men det blir ingen kritisk masse ut av det.

Personlig tror jeg ikke noe av betydning kommer til å forandre seg før lærere flest innser at de må. Lisa på Lisas Lagune er inne på det samme i sin reaksjon på Bergens Tidendes siste utspill: da lærere i det gamle religionsfaget fant ut elevene faktisk kunne bli spurt om andre religioner enn kristendommen til eksamen, måtte de utvide repertoaret i undervisning litt ut over salmepuggingen. I dag ser jeg liten grunn i eksamensformene til at de lærere som alltid har levd etter devisen “det fins ikke den reform som ikke kan tilpasses min undervisning” skulle forandre på noe som helst. Inntil vi i alle fall kan slå i bordet med forskningsresultater som beviser hinsides enhver tvil at integrering av IKT gir bedre karakterer på de fremdeles helt tradisjonelle eksamensoppgavene elevene måles etter (for ikke å nevne PISA), vil det å bruke tid på å sette seg inn i IKT være en lose – lose-situasjon for gjennomsnittslæreren: masse tid brukt på å sette seg inn i nye måter å tenke læring på og som ikke gir bedre resultater enn det vil gi å fortsette som man alltid har gjort.

En av bøkene jeg har lest i sommer er Daniel Willinghams Why Don’t Students Like School? Husker ikke i farten hvordan jeg kom over den, men tittelen er selvfølgelig ganske så uimotståelig for en som jobber i skolen: kanskje han ikke bare har svaret på spørsmålet i tittelen, men også kan si noe fornuftig om hva man kan gjøre med det?

Boken er et nok helst et eksempel på en type tekster som jeg av og til bevisst tvinger meg til å lese, den typen som utfordrer det mange kaller “ekkokammer“-preget i edublogsfæren: Med noen få unntak virker det som de fleste er enig om alt, og vi linker til hverandre og siterer hverandre og stort sett er det lite diskusjon om de grunnleggende tingene. Willingham skriver ikke spesielt om IKT-bruk og langt mindre om Web 2.0-verktøy. Men mellom linjene er det ikke vanskelig å gjette seg til hva han vil mene om mange av de strategiene “ekkokammeret” har blitt enige om er bra: integrering av IKT, læreren som “guide on the side” mer enn som “sage on the stage”,  en mer eller mindre konstruktivistisk tilnærming der elevene i større grad enn tidligere konstruerer sin egen kunnskap, forflytning av innsats fra “faktakunnskap” til strategier for læring og de ikke alltid like klart definerte  “21st century skills”.

Willinghams påstand er rett og slett: veldig mye av det som går for å være nyeste nytt i pedagogikkens verden holder ikke vitenskapelig mål. Han baserer sine påstander på det han hevder er klare funn i kognitiv psykologi fra de siste tre tiårene. Han påstår for eksempel at det ikke er mulig å lære elever intelektuelle ferdigheter som kritisk tenkning uten å lære dem faktakunnskaper – de må ha noe å anvende ferdighetene på. Konstruktivistisk tilnærming til stoff avviser han også som ubrukelig, fordi han påstår at før  elever kan lage hypoteser og utforske stoff  uten noen ferdige løsninger, må de ha grunnleggende kunnskaper om det området de skal utforske.

Det nytter ikke å oppsummere alle bokas påstander her. Den har selvfølgelig en rekke ganske konkrete anvisninger på hvordan han mener stoff må tilrettelegges  for at elever skal lære. Mye av det høres fornuftig ut.

Men boka fikk meg også til å tenke litt mer gjennom hva slags vitenskapelig grunnlag vi egentlig har for å gjøre det vi gjør i skolen med integrering av IKT. Er det et eneste stort eksperiment, med flere årskull elever som prøvekaniner? Fins det noe belegg for at dette er en fornuftig måte å bruke pengene på? Eller er det mest fordi vi  føler at “vi har ikke noe valg, vi må ta i bruk IKT som resten av samfunnet”?

Jeg har massevis av tanker om dette, men synes det er nyttig å være djevelens advokat av og til. Som Einar Berg twitret om i går, i diskusjonene rundt omkring kan det også virke som enkelte ikke er i den minste tvil om at vi er på alle tiders bærtur med satsingen på bærbare PC’er til alle. Også “nettguruer” som Don Tapscott må tåle at det reises tvil om vitenskapeligheten i påstandene hans: bloggen NetGenSkeptic jobber med å vise at mange av de grandiose generaliseringene hans bygger på et veldig tynt empirisk grunnlag.

Kronikken i Aftenposten i går hadde tittelen “Tenk om Frp lykkes.” Forfatteren hadde overhodet ikke noe  ønske om at så skulle skje; men han mente det kunne være nyttig også for oss som absolutt ikke ser fram til en statsminister Jensen å forestille oss at det kunne bli virkelighet – og at hun rett og slett kunne få til det hun har lovet.

Like lite som jeg ønsker Siv i statsminsterstolen har jeg noe ønske om å se en skolehverdag noen år fram i tiden der vi har lagt bort igjen PC’ene og funnet fram igjen krittet. Men av og til kan det kanskje være grunn til å stille spørsmålet: er vi helt sikre på at vi er på rett vei?

Ja, her har det vært ferie til gagns. Og i motsetning til de fleste andre som kommer tilbake på jobb, må jeg si at de drøye sju ukene har virket lange – i god forstand. Selv med en liten downperiode med sykdom midt i, har jeg virkelig fått ladet batteriene og til og med fått unna en del praktiske jobber i hus og hage. Tre utrolig flotte uker på og rundt Middelhavet helt i begynnelsen av sommeren var nok høydepunktet, men selv i det variable sommerværet her hjemme har det vært fint å slappe av hjemme.

Selv om jeg har tatt helt pause fra bloggingen,  har jeg ikke vært helt avkoblet. Men det har føltes greit å bare lese og fundere og ikke skrive noe.

Tordenværet natt til i går tok adsl-linjen hjemme, så nå sitter jeg på skolen dagen før vi starter med planleggingsdagene. Merker at jeg er klar til å starte nå. Det blir nok flere blogginnlegg med det første også.

Cory Doctorow på BoingBoing spekulerer på om prisen på diverse ondsinnede botnet-angrep er i ferd med å nå bunnen. Han har fått spam med tilbud om å drepe konkurrerende nettsider, og alskens annen oppfinnsom fandenskap for bare $70 døgnet.

Ikke vet jeg hva slik aktivitet koster i Norge, men jeg har jo av og til lurt på om det ikke må være både billig og enkelt når jeg prøver å gå via vår skoles nettside i helgene. Den ligger på Akershus fylkeskommunes servere, og det er mer regel enn unntak at den er utilgjengelig i helgene. I skrivende øyeblikk er den igjen nede.

Det er ikke det at det er noe stort praktisk problem for meg. Det eneste jeg av og til skulle hatt tak i der er kanskje en og annen epost som er sendt eller mottatt på jobbmailen min.

Men jeg vet jo at det jobbes iherdig i fylkeskommunen – de fem dagene i uka da det er folk på kontorene der – for at de skal implementere et intranett som er tenkt å ta over funksjoner som i dag bl.a. ivaretas av It’s learning. Vi får håpe at når de trer dette ned over hodet på oss blir det en løsning som også virker i helgene.

Vi kjører muntlig eksamen for tiden, og det meldes om gode resultater.  Delvis tror jeg dette henger sammen med at vi har funnet en god form på eksamen. Dessverre lever den på nåde – fra høsten av vil den sannsynligvis bli forbudt.

Våre elever får vide temaer som dekker et bredtt utvalg av læreplanmål 48 timer før eksaminasjonen. Så er det en viktig del av jobben for elevene å snevre dette temaet inn og lage en god problemstilling. Denne bruker de som utgangspunkt for å lage en presentasjon, normalt med en eller annen form for visuelle hjelpemidler (Impress/PowerPoint eller lignende). Eksaminasjonen starter med at eleven legger fram denne, og så er det en utdypende samtale der vi får anledning til å vurdere forståelsen av stoffet fra presentasjonen. Presentasjonen tar normalt ikke mer enn 10 minutter, samtalen ca 20 minutter.

I mars (!)  kom et rundskriv fra Akershus fylkeskommune om årets eksamen. Der het det:

Eleven kan få et vidt tema i forberedelsesdelen, men ikke eksamensoppgaven. Normalt utarbeider faglærer forslag til temaer. Sensorene drøfter eventuelle temaer i god tid før forberedelsesdelen starter. Ekstern sensor har avgjørelsesmyndighet ved uenighet.

For alle muntlige eksamener har fylkesdirektøren bestemt at det skal være minimum ½ time og maksimum to timer organisert forberedelsestid, der alle hjelpemidler er tillatt. Notatene fra forberedelsestiden kan medbringes til eksamen.

Her var det altså lagt opp til at elevene skulle få en antydning om hva eksamen skulle handle om 48 timer før. Men de skulle bare gjette på hva eksaminasjonen faktisk skulle handle om. Så skulle de gjøre noen desperate forsøk på å notere stikkord en halvtime før de kom inn til samtale. Det sier seg selv at det å lage presentasjoner var utelukket – ingen seriøs person ville legge opp til at man skulle lage en Impress-presentasjon på 30 minutter.

Etter protester fra flere skoler ble dette rundskrivet trukket tilbake. Ikke minst innså vel også de  som hadde snekret dette sammen at det ikke var helt optimal saksbehandling å overraske skolene med dette åtte måneder ut i skoleåret og tre måneder før eksamen skulle starte. Det er jo faktisk slik at vi som jobber i skolen prøver å forberede elevene våre også på eksamen.

Men tilbaketrekkingen kom med et klart forbehold: den var bare midlertidig. Fra skolestart i høst vil rundskrivet gjelde i sin opprinnelige form. Fra nå av skal altså ikke elevene få oppgavene før tidligst 2 timer før de skal inn til eksaminasjon. Med det normale mønsteret for avvikling av muntlig fra morgenen av, er jo også 2 timer urealistisk – ingen setter i gang forberedelsestid kl 07.00 for første kandidat som skal inn kl 09.00. Altså skal vi tilbake til de 30 minuttene.

Etter min mening er dette ikke bare ugunstig for elevene. Jeg tror det kan være i strid med læreplanene i svært mange fag.

Det er vel ikke slik at alle læreplanmål nødvendigvis skal testes på alle muntlige eksamener. Men når et eksamensreglement i praksis gjør det  umulig å teste en gruppe sentrale læreplanmål, bidrar det etter min mening til å undergrave planene.

Her er noen utdrag fra læreplanene i fag jeg underviser i – uthevingene er mine:

Engelsk VG1 (kompetansemål): produsere tekster med sammensatt innhold i digitale medier

bruke et bredt utvalg digitale og andre hjelpemidler [...] på en selvstendig måte

Internasjonal engelsk (kompetansemål): bruke digitale hjelpemidler på en selvstendig, kritisk og kreativ måte til innhenting av informasjon, kommunikasjon og presentasjon av eget stoff

Samfunnsfag – grunnleggende ferdigheter: Å kunne bruke digitale verktøy i samfunnsfag inneber å gjere berekningar, søkje etter informasjon, utforske nettstader, utøve kjeldekritikk og nettvett og velje ut relevant informasjon om faglege tema. Digitale ferdigheiter vil òg seie å vere orientert om personvern og opphavsrett, og kunne bruke og følgje reglar og normer som gjeld for internettbasert kommunikasjon. Å bruke digitale kommunikasjons- og samarbeidsreiskapar inneber å utarbeide, presentere og publisere eigne og felles multimediale produkt, kommunisere og samarbeide med elevar frå andre skular og land

Historie – (grunnleggende ferdigheter): Å kunne bruke digitale verktøy i historie betyr å utvikle en kildekritisk bevissthet knyttet til bruk av Internett i faglige sammenhenger. Det innebærer å kunne søke etter og vurdere informasjon fra ulike nettsteder og bruke den i egne framstillinger. Ved presentasjon og publisering av eget og felles arbeid vil digitale verktøy være et naturlig hjelpemiddel. Digitale ferdigheter innebærer også å bruke digitale kommunikasjons- og samarbeidsredskaper i samspill med andre.

Jeg har ikke gått gjennom andre læreplaner. Såvidt jeg kan skjønne er det imidlertid ingen tvil om at planene legger til grunn at bruk av digitale verktøy i presentasjoner er noe elevene skal beherske. Ved effektivt å umuliggjøre dette til eksamen, signaliserer Akershus fylkeskommune at dette kan man ta lett på – det vil uansett ikke ble gjenstand for prøving. Det er nok noen rundt omkring som vil være godt fornøyd med det.

Muligens kom reaksjonen mot de forberedte presentasjonene som et svar på misbruk av formatet: jeg har hørt om eksaminatorer som har latt hele eksaminasjonstiden fylle av enveispresentasjoner fra elevenes side som stort sett har bestått av oppramsing av utenatlært stoff akkompagnert av en stri strøm av kulepunkter på lysarkene. Det sier seg selv at dette ikke gir grunnlag for noen seriøs vurdering av hva de kan. Men brukt på riktig måte mener jeg at kombinasjonen presentasjon/oppfølgingssamtale er langt bedre enn alternativet som nå foreslås: det gir elevene en større trygghet i en svært stressende situasjon (eksamen bør ikke være en evaluering av hvem som takler stress best), og det gir en mye mer virkelighetsnær arbeidssituasjon enn den frenetiske puggingen i 30 minutter før  man skal inn (hvor ofte har du fått beskjed om at du har 30 minutter til å forberede en samtale som kan komme til å avgjøre din fremtid?).

Hvis en sensor ikke klarer å vurdere måloppnåelse på kompetansemålene ut fra summen av presentasjon og etterfølgende samtale, tror jeg ikke det er eksamensformatet som er problemet.

Det er den tiden av året igjen. Standpunktkarakterene settes, skriftig eksamen avvikles på løpende bånd, snart er det bare muntlig som gjenstår. Og så går jeg rundt og får litt av samme følelsen som jeg får hvert år:  det ble ikke helt sånn som jeg hadde tenkt  -  i år heller; mange gode intensjoner og inspirerte tanker i den klare høstluften i september, og så er det plutselig mai og jeg innser at jeg rakk ikke, fikk ikke til, gjennomførte ikke, … Refrenget på juni-blues’en blir “i morra, i morra, da ska’ det bli andre saker.” Pliktskyldigst må jeg berge stumpene av årets prosjekter mens det eneste jeg egentlig har lyst på  er ferie  – før jeg skal starte planleggingen av de virkelig storartede tingene neste år.

Det er vel delvis denne følelsen som har gjort at det har vært stille her på bloggen en stund også.  Inspirasjonen har vært borte. New York Times hadde en artikkel før helgen om hvordan 95 prosent av133 millioner blogger som Technorati fulgte  ikke var blitt oppdatert på 4 måneder (“Blogs Falling in an Empty Forest. When the Thrill of Blogging Is Gone.”). Riktig så lenge er det ikke siden forrige innlegg her. Og jeg er definitivt ikke klar for å la Mitt hJØRNe av web’en bli del av statistikken over blogger som oppgis for godt.

Men det har vært interessant å se at flere bloggere jeg følger har hatt lignende pauser i det siste. Selv en så sentral person i edublogsfæren som Will Richardson skrev ikke et eneste innlegg på Weblogg-ed mellom 6 mai og 6. juni. Er det Twitter som er i ferd med å ta over mye av ideutvekslingen? Og forflytter mye av diskusjonen som krever mer enn 140 tegn seg til mer sosiale arenaer som Del&Bruk?

I motsetning til de bloggerne som omtales i New York Times’ artikkel, har jeg i alle fall én fordel: jeg startet ikke å blogge for å tjene penger eller bli berømt. Bloggen er fremdeles et ypperlig format for å reflektere over alt som har med skole og læring å gjøre, og det kommer jeg til å fortsette med. Det er nok ikke mange som hører når jeg roper uti skogen her. Men det er det som skjer inni hodet mitt når jeg skriver som er viktig.