Nok en lesverdig artikkel i ett av mine favorittidsskrifter, The Atlantic, denne måneden: “Is Google Making Us Stupid?” Nei, det er ikke en av de vanlige tiradene om det fæle nettet som ødelegger alt som er godt og høyverdig i vår sivilisasjon. Men artikkelen tar et langt historisk sveip over hva ny teknologi gjør, ikke bare med hva vi tenker, men hvordan vi tenker.

Forfatteren Guy Billout Nicholas Carr tar utgangspunkt i sin egen og bekjentes endringer i den subjektive opplevelsen av det å lese. De innrømmer at det blir vanskeligere og vanskeligere å sette seg ned for å fordype seg i en lang tekst. Der de tidligere ikke hadde problemer med å tilbringe timer i den verden som de konstruerte i sine hoder når de satt og leste en tekst, blir de nå rastløse etter et par-tre sider. Selv bloggposter på mer enn tre avsnitt kan være vanskelige å komme gjennom uten å ta en liten avstikker via linker hit og dit. En lege som intervjues i artikkelen omtaler sin egen tankeprosess som mer stakkato enn før, og sier at han i dag ikke ville vært i stand til å sette seg ned for å lese Krig og Fred.

En studie som omtales og som handler om hvordan brukere av et forskningsbibliotek forholdt seg til det digitale materialet de fant, sier at det ikke egentlig var lesning så mye som “power-browsing” som fant sted: man skumleser “horisontalt” for å finne akkurat de informasjonsbitene man vil ha istedet for å fordype seg “vertikalt.” Psykologen Maryanne Wolf beskriver den typen lesning som følger av utstrakt bruk av nettet som motivert av “efficiency” og “immediacy“; vi vil finne ting fort og effektivt akkurat når vi trenger det.

Det fins kanskje ikke nok empiri til å fastslå at nye måter å jobbe med informasjon på påvirker hjernens virkemåte. Men artikkelen påpeker det som er den nye konsensusen blant forskere: hjernen er ikke “ferdig utviklet” på et bestemt stadium, den kan tvertimot formes gjennom hele livet. Og at den kan formes gjennom de redskapene vi brukes for å hjelpe tanken, har vært en ide siden Platon advarte mot farene ved å bruke skriftlige nedtegnelser istedet for den muntlige dialogen. Artikkelen nevner også et interessant eksempel fra litt nyere tid, nemlig hvordan Nietzsches tenkning ble påvirket av skrivemaskinen. Da han var i ferd med å miste synet, lærte han seg å skrive med touch-metoden slik at han kunne sitte med lukkede øyne og bare hamre ordene ut på papiret. De som kjente ham, mente ifølge Nietzsche-eksperten Friedrich Kittler at tekstene endret karakter fra argumenter til aforismer, fra retorikk til telegramstil.

Så hvordan påvirker Internet vår tenkning? En metafor Billout bruker, er at nettet i sin allminnelighet og Googles søkealgoritmer i særdeleshet er vår tids svar på Fredric Winslow Taylors scientific management for industrisamfunnet: stoppeklokkene som målte arbeidsoperasjonene langs samlebåndet videreføres av Google-sjefen Eriks Schmidts ønske om å skape en søkemotor som er like smart som - eller smartere - enn mennesket. Drømmen er kunstig intelligens - der skillet mellom menneske og robot blir mer og mer utvisket. Vi får øyeblikkelig tilgang til all verdens informasjon.

Men informasjon er ikke det samme som kunnskap. Forfatteren Richard Foreman har en flott beskrivelse av hva vi står i fare for å miste:

I come from a tradition of Western culture, in which the ideal (my ideal) was the complex, dense and “cathedral-like” structure of the highly educated and articulate personality—a man or woman who carried inside themselves a personally constructed and unique version of the entire heritage of the West. [But now] I see within us all (myself included) the replacement of complex inner density with a new kind of self—evolving under the pressure of information overload and the technology of the “instantly available.”

Dette er det artikkelforfatteren omtaler som det nye “pannekakemennesket” - vidt i utstrekningen av hva vi kan innhente informasjon om, men pannekaketynne i vår indre, egenkonstruerte forståelse av kulturarven.

Billout Carr er fullstendig klar over at han kan tas til inntekt for maskinknusere som har et langt mer negativt syn på teknologi enn han selv har - han oppfordrer til å være skeptiske til hans skepsis … Men dette er tanker som kan være relevante for å forstå elevene våre og deres forhold til tekster.

Det er også noe som fikk meg til å tenke på mitt eget forhold til lesning. Etter at jeg var ferdig med artikkelen gikk jeg rett på Amazon for å bestille bøker til sommeren. Tykke bøker.

Tok meg tid til å bruke hele dagen i dag til å møte på Utdanningsdirektoratets sensorskolering for VG1-engelsken, selv om jeg egentlig burde vært hjemme og gått løs på bunkene. Det ble en interessant opplevelse.

Vi ble under første del av dagen innprentet at Kunnskapsløftet gir helt nye føringer for sensuren. Under R94 hadde man bedømt oppgaver slik at hvis kandidatene bare skrev bra engelsk, så var det ikke så nøye om de svarte på oppgavene, hadde et mottakerorientert språk eller respekterte sjangere - i alle fall hvis det var snakk om besvarelser på middels nivå og nedover. Nå var dette betydelig innskjerpet.

Nytt er selvfølgelig også dette med kildebruk når kandidatene kan ha med seg alt av hjelpemidler. Kilder må oppgis - når de er brukt. Men skulle det trekkes noe for om man ikke brukte kilder, ble det spurt? Nei, var det klare svaret. Har de brukt det, er det forsåvidt fint det. Har de ikke brukt det, men skriver ut fra sitt eget hode, så er det like greit.

Så satte vi i gang med rettingen av de sju besvarelsene. Jeg tenkte jo at jeg fikk skjerpe inn litt, og trakk både for svar utenfor oppgaven og det ene med det andre. Da min gruppe kom sammen opplevde jeg den forholdsvis sjeldne situasjon at jeg var klart strengest i bedømmelsen. Jeg hadde blant annet trukket kraftig for en stil som jeg mente måtte bestå av svært mye klipp og lim - selv om vi ikke hadde tilgang til PC for å kunne google det der og da (språket i stilen var klart annerledes enn i oppgave 2). Jeg hadde også satt stryk på en språklig meget dårlig besvarelse som etter min mening ikke svarte på oppgaven.

Fasit? Oppgaven med klipp-og-lim ble av oppgavenemnda og et flertall av gruppene vurdert til 5 (en gruppe ville ha 6). Etter at jeg kom hjem har jeg googlet en del av formuleringene, og det er hele setninger som er tatt rett ut av kildene, uten at dette er angitt med anførselstegn. Men URL’en til kildene er angitt til slutt. Denne praksisen med å ta setninger ordrett fra kildene og utgi dem for å være sine egne, er altså nå sanksjonert av Udir som prestasjon som skal belønnes med 5.

Den svake oppgaven skulle ha 2. Nemnda uttalte riktignok at stilen ikke egentlig var noe svar på oppgaven, men kandidaten hadde vært innom noe som hadde litt med temaet å gjøre. Og mesteparten var jo mulig å forstå.

Min konklusjon etter dagen var vel egentlig at vi hadde vært vitne til en fin seanse med dobbeltkommunikasjon: offisielt er vi å over i den vidunderlige nye verden etter K06, men uoffisielt så fortsetter vi som vi alltid har gjort: leser elevsympatisk og gir belønning for de som kommuniserer - om ett eller annet.

Og litt plagiat? Pytt, pytt, alle gjør det, ikke sant?

For en fantastisk helg det har vært - høysommer i mai! Posten var behjelpelig med å redusere presset på å jobbe i solsteken da de ikke greide å få fram sensurbunkene som må ha vært sendt på torsdag. Dovenskapen har stort sett fått råde (tok 15 av de digitale eksamensbesvarelsene, da).

Dermed har jeg heller ikke giddet å tenke så mye mer på Espen Andersens innlegg på Tversover på fredag om Lærere og PC’er, nok en gang. Men det har nok gnaget litt i bakhodet. Jeg kvier meg imidlertid litt for å skrive om det fordi jeg kanskje kan beskyldes for å skite i eget reir.

Utgangspunktet er et intervju som NRK Nordlands morgensending på radio hadde med Andersen. Her kommenterte han en undersøkelse som ifølge NRKs ingress konkluderer med at “Lærerne gir strykkarakter til ordningen med bærbar PC i skolen.” 80% av de spurte lærerne mener elevene lærer mindre med PC’ene enn uten. Ja, det er sogar slik at de lærer mindre utenat, ifølge en kollega som er intervjuet. Nei og nei …

Her er det altså at BI-ansatte Andersen flesker til: “Hvis det er slik at elevene - eller studentene, som vi kaller dem - foretrekker å gjøre noe annet enn å lytte til hva du holder på med som foreleser, så har du ikke et teknisk problem.” I innledningen siterer programlederen ham på at lærere som ikke klarer å håndtere PC’er i skolen, bør finne seg noe annet å gjøre. I et lengre innslag etter den første, korte nyhetsmeldingen gir han en ganske nyansert og god fremstilling av gode og dårlige måter å integrere IKT på - tatt i betraktning de få minuttene man får til rådighet i et slikt innslag.

Så skal man i god NRK-ånd ha den andre siden av saken. Hvem henvender man seg til da? Jo, selvfølgelig en av våre tillitsvalgte. Kari Sletten er leder av Utdanningsforbundet i Nordland og var det vel også da jeg jobbet i fylket for ti år siden. Men når jeg hører hennes forsvarstale - komplett med den klassiske “dette med data er jo kommet for å bli, men …” - krymper jeg meg og tenker: er vi nødt til være noe så inni hampen defensive?! Her er unnskyldning på unnskyldning, ned til historien om den ene læreren hun har hørt om som fikk PC’en sin et stykke ut i skoleåret.

Hovedargumentet er selvfølgelig at det mangler kursing. Dette har gått for fort, og lærerne er ikke satt i stand til å håndtere de nye verktøyene.

Nye verktøy!? Vi hadde da PC’er - riktignok i PC-laber - da jeg jobbet i Nordland, altså for ti år siden. Har lærere selv ikke noe ansvar for å sette seg inn i de pedagogiske implikasjoner av å ta i bruk IKT? Er det ikke vi som er pedagogene?

Det er dette som irriterer meg ved den linjen som har vært kjørt fagforeningsmessig de siste 20 årene: vi skal gjøre som “arbeidera på gølvet” og telle timer og minutter og for all del ikke gjøre et arbeidsstykke som ikke framkommer i en avtale med vår arbeidsgivermotpart. Og så tror de at vi skal bli oppfattet som profesjonsutøvere?

Jeg venter ikke at alle lærere skal bruke så mye tid på IKT som meg og andre som ble oppslukt av cyberspace for mange år siden. Jeg forstår også at vi alle har våre roller, og at en av fagforeningslederens roller kanskje er å være apologet for sine medlemmers mulige svakheter.

Men jeg føler faktisk at i denne saken er det BI-amanuensis Andersen som er mitt talerør, ikke fagforeningslederen.

Jeg bruker for mange timer på nettet. Noe av tida burde jeg sikkert brukt til å trene enda mer. Vurderer å investere i dette ekstrautstyret til tredemølla til neste vinter (via Webware):

Foto: Thowra_uk’s photostream @ Flickr

Er litt i oppsummeringsmodus ettersom ferien nærmer seg. Årets førsteklassekull har vært fantastiske å jobbe med, og det har vært interessant å lese loggene deres til utvalgsmappene. Der skriver de om hva de har lært, hva de er fornøyd med og hva de mener vi kunne gjort annerledes.

En av de tingene jeg selv føler jeg ikke har fått til bra nok, er dette med jevnlig skriving. Kanskje er dette en liten svakhet med fagdagene. Engelsk én dag i uka gir nok ikke den beste kontinuiteten. Samtidig vet jeg at mange av dem bruker mye engelsk på fritida. Kunne vi utnyttet dette bedre?

Via Weblogg’ed ble jeg oppmerksom på artikkelen “Turn teen texting toward better writing” (fin alliterasjon, der!) av Justin Reich fra Harvard Graduate School of Education. Han har en interessant innfallsvinkel til unges skrivevirksomhet i dag når han slår til med følgende:

Our student bloggers and digital writers of all backgrounds are part of a journaling culture which America has not seen since the great age of diarists during the Transcendental movement, when Thoreau and Emerson recorded their daily lives for eventual public consumption.

Denne optimistiske vurderingen baserer seg delvis på rapporten Writing, Technology and Teens fra Pew Internet & American Life Project. Den inneholder oppløftende tall som at 85% av ungdommene som ble spurt kommuniserer digitalt og at en like stor andel av dem anser ferdigheter i formell, skriftlig framstilling som avgjørende for framtidig suksess. Nesten halvparten av svarte og spanskamerikanske ungdommer skriver en form for dagbok (journal). Mer enn halvparten vedlikeholder profiler i nettsamfunn som MySpace og Facebook. Det skrives med andre ord som aldri før.

Så tenker Reich seg at dette må vi dra nytte av i skolen:

It would be nice if all students wrote essays in their spare time, but Pew tells us that only 8 percent do. Nearly all of them, however, use text and instant messaging, so if the far shore turns out to be a chat room, then we should start teaching critical thinking skills in chat rooms [...]

This flourishing of creativity and expressiveness should be harnessed in all schools.

Denne metaforen med å sette seletøy og tøyler på den kreative uttrykkskraften for å styre den i retning av det nyttige, læreplanrelevante eller det som kan evalueres, virker fristende. Gode eksempler på at kan lykkes er Leif Harboes opplegg om SMS nylig og de flotte elevbloggingsoppleggene på Sandvika.

Samtidig er spørsmålet hvor mye vi skal ta oss inn på elevenes enemerker. En annen blogger som for lengst har kommentert Pew-studien, er Clay Burell på Beyond School (”For the Roses: My Latest Position on Classroom Blogging“). Med sedvanlig engasjement langer han ut mot både studiens framstillinger og skolens håndtering av elevenes skriving i sin allminnelighet. Hans påstand har i lengre tid vært at det meste av det som produseres av skriftlig arbeid i skolen slik vi kjenner den i dag, preges av “schooliness”. Med dette begrepet sikter han til en form for oppkonstruert virkelighet der vi later som om vi kommuniserer om noe viktig, mens vi i virkeligheten bare er opptatt av å skaffe oss karaktergrunnlag. Elevene spiller med og later som de er opptatt av det, mens de egentlig bare er opptatt av karakteren.

Selv om jeg ikke er så pessimistisk som Clay (som, kanskje logisk nok, har bestemt seg for å ta et friår fra skolen …), kan jeg se problemet. En av de tingene som ikke har fungert i år, har vært eTwinning-prosjektet vårt. Etter en god start har det liksom mistet piffen - litt i likhet med mange slike opplegg jeg har prøvd. Er problemet at vi prøver å få dem til å kommunisere med noen - og om noe - som de egentlig ikke bryr seg om i det hele tatt? Jeg er sikker på at mange av dem har kontakter med folk rundt omkring i verden på engelsk. Er det noe poeng i å “tøyle” disse uttrykkene, med andre ord å la elevene ta slike kontakter inn i en skolesammenheng? Bør for eksempel guttene som spiller WoW i guilds med medspillere i andre land få gjøre noe ut av det når de på læreplanens hovedområde ‘Kommunikasjon’ skal “delta på ulike sosiale arenaer, der trening i å beherske et økende antall sjangere og uttrykksformer står sentralt”?

Eller er det det ultimate uttrykket for “schooliness”?

Foto: dmcneil’s photostream @ Flickr

Vår gode nabo Nesodden videregående har vært pioner i Norge, ja kanskje i verden, på bruk av bærbare PC’er for elevene. I Vårt Land oppsummerer rektor den pedagogiske utvikling dette har ført til:

Nå har rektor Erik Heier satt to streker under en ordning han er godt fornøyd med. Det er skolen som eier pc-ene mens elevene leier, og for tre år siden fratok skolen elevene retten til å administrere programmene på pc-en. Skolen kontrollerer også hvilke nettsteder elevene har tilgang til. Facebook, YouTube og msn er forbudt område for elevene mens de er på skolen.

De varslede retningslinjer fra fylkekommunene er ikke nok, fastslår han:

– Teknologi og informasjon ligger alltid et hestehode foran byråkratiske retningslinjer. Pc-en må fungere som et læreverktøy, og da må du kunne ha alt fra sperrer på nettsider til kontroll over systemer. Da får de skolene der elevene eier pc-en selv store problemer. Skolen må ha kontroll over maskinen, slik at det er læreren som leder undervisningen, mener han.

Hva elevene skal kunne komme inn på av nettsider er altså kontollert av lærerne. Hva lærer så elevene om nettbruk av dette. Jo, ifølge Heier:

– Elevene får tilgang til informasjon på en helt annen måte, og må lære seg å hente, vurdere og ta stilling til informasjon. De kan hente informasjon hurtig og effektivt til mange fag. Det er heller ikke tvil om at elevene får en kompetanse som er mer i tråd med det moderne arbeidslivet, og forhåpentligvis snart også studielivet.

Skolens tilnærming applauderes ivrig i artikkelen av en tillitsvalgt i min egen organisasjon:

– Jeg skjønner ikke hva disse nettstedene har å gjøre med undervisningen i det hele tatt. Vårt poeng er at pc-ene må brukes fornuftig, sier leder i Utdanningsforbundet i Rogaland, Sigrund Haaland.

Nei, hvem skulle finne på en så vanvittig tanke som at det finnes noe av pedagogisk interesse på YouTube?!!

Foto: justmakeit’s photostream Flickr

Informasjonsstrømmen kan av og til virke overveldende på den som prøver å orientere seg i blogger, Twitter-abonnement og sosiale media av alle slag. Dion Hinchcliff tar opp dette i blogginnlegget “Endless Conversation: the Unfolding Saga of Blogs, Twitter, Friendfeed, and Social Sites“. Denne endeløse samtalen er berikende og lærerik og morsom å følge og forsøke å bidra til. Men i en kommentar tar George Siemens opp en side ved den som jeg synes fortjener mer oppmerksomhet:

I maintain that while we are currently getting very good at fragmenting our ideas, our identities, our relationships, and our conversations, the real value arises in seeing how the pieces fit. We haven’t had as much innovation in “pulling pieces together” as we have in fragmenting them.

Jeg ser stadig vekk tilløp til slike forsøk på å sette bitene sammen. Vi bruker verktøyene vi har funnet fram til og inviterer til å lage wikier eller enda mer krevende samarbeidsprosjekter. Det var for eksempel en livlig diskusjon om dette på Einar Bergs blogg etter ett av hans mange gode innlegg.

Danner alt det fantastiske som produseres av tanker og ideer om integrasjon av ny teknologi en meningsfylt og vakker mosaikk hvis vi bare tar noen steg tilbake og prøver å se helheten? Eller beskriver kanskje Hugh MacLeods tegning nedenfor situasjonen bedre:

Jeg tror ikke noen akkurat nå har den “tyngden” som skal til for å si: “kom til meg med bidragene dine, så skal jeg samle det som er verdifullt for engelsk eller norsk” eller hva det nå måtte være for et fag eller tema. Vi kommer til å fortsette å sitte rundt på hvert vårt nes og blogge og lage wikier og sende Twitter-meldinger. Det er en situasjon som jeg forsåvidt synes fungerer helt utmerket nå.

Jeg tror det er urealistisk å tro at veldig mange kommer til å bruke veldig mye tid på å legge ut ting på en wiki eller bidra til andre former for ressurssamlinger. De fleste av oss som leser mye på nettet og av og til selv publiserer, opplever nok at det tar mer enn nok tid som det gjør.

Ett verktøy som burde ha potensial til å bidra til aggregering av ressurser også for andre enn enkeltpersoner som bygger sitt PLE, er RSS. Jeg sysler for eksempel litt med tanken om å lage en engelskblogg - både fordi jeg liker å skrive på engelsk og fordi jeg tror det kan være en fin måte å planlegge og reflektere over opplegg til engelskklassene mine. Å logge meg inn på en wiki et sted for å laste opp oppleggene mine ville jeg nok ikke gidde.

Men RSS-feeden min kan alle få.

]]> http://joepett.wordpress.com/2008/05/20/fragmenter-eller-mosaikk/feed/ http://joepett.wordpress.com/2008/05/13/b%c3%a6rbare-a-tale-of-two-schools/ http://joepett.wordpress.com/2008/05/13/b%c3%a6rbare-a-tale-of-two-schools/#comments Tue, 13 May 2008 17:24:24 +0000 Jørn http://joepett.wordpress.com/?p=89

Det var en gang to skoler som skulle la alle elevene sine få bærbare datamaskiner.

Den ene fikk et laaaangt forsprang. Den kjøpte inn maskiner og rigget opp trådløst nettverk lenge før en gjennomsnittslektor hadde hørt så mye som rykter om at noe slikt kunne være mulig. Og det var ikke lenge før skolen vant åtgaum ikke bare hos misunnelige naboskoler, men langt utenfor kongeriket med.

Men alt var ikke bare fryd og gammen. En ting var nå at det trådløse nettverket titt og ofte ikke virket og at maskiner stadig måtte repareres. Verre var det at elevene gjorde alt annet enn det de egentlig skulle. Var det ikke World of Warcraft så var det Facebook, og å høre etter hva de flinke lærerne deres sa var jo helt uinteressant når de måtte svare på MSN-meldinger flere  ganger i minuttet. “Det skulle være frihet, men det ble visst fritt fall,” sukket mang en lærer.

Derfor bestemte de seg for at her måtte noe gjøres. Riktignok var de bærbare PC’ene nærmest som skapt for å gi elevene større frihet i skolehverdagen sin, men det fikk da være måte på frihet. Så de satte i gang å stramme inn tøylene. Til slutt var det ikke en ting elevene selv fikk frihet til å velge om de ville gjøre eller ikke gjøre; lektorene hadde tatt full kontroll over de forbaskede PC’ene. Ja, så sterk strammet de inn at etter ti år kunne lektorene fornøyd rette ryggen og si: “Se nå, nå har vi gjenvunnet vår autoritet. Dette er hva skole handlet om før, og dette er hva skole handler om nå: vi formidler vår kunnskap, og elevene tar imot.”

Den andre skolen begynte lenge etterpå. Ja, for å si det om sant var så var den vel ikke påtenkt en gang da den første skolen begynte med PC’ene sine. Kanskje var det derfor  de tenkte helt annerledes. De tenkte vel rett og slett at det var litt ulogisk å gjøre ting på akkurat samme måten som de alltid var blitt gjort når de nå hadde så fine, nye verktøy.  Kanskje læring ikke bare handlet om formidling, men om å skape noe. Det passet PC’ene aldeles utmerket til. Så de drysset ut ideer til elevene om ting de kunne gjøre: blogging, PhotoStory, wiki, podcast og alt de hadde snappet opp når de sjøl brukte PC’ene sine til å surfe rundt på Web 2.0.

Og tror du ikke at det var dager da elevene rett og slett glemte å sjekke Facebook - i alle fall i opptil en time av gangen! Og å spille spill hadde de rett og slett ikke tid til, for PhotoStory’en skulle jo være ferdig før fagdagen var over.

Slik hadde det seg at to skoler valgte helt ulike måter å bruke det samme redskapet på. Og hvis du syns at dette minner om skoler du har hørt om, så er det nok helt tilfeldig, for dette var bare et lite eventyr jeg hørte på superbrukersamling for it’s learning i dag.

IKT-gruppa har begynt å planlegge kursing av lærere og elever ved skolestart til høsten. Vi har etterhvert fått på plass en slags “grunnpakke” med bl.a. grunnleggende filbehandling, it’s learning, Skolearena, Writer/Impress, Audacity, Photostory. Det ser ut til at vi får mindre tid enn vi hadde ønsket - de fleste vil ha tid til egen planlegging. Vi må uansett ha en nivådeling, etter at mange av kollegene har vært gjennom mye av dette før.

Men i tillegg til disse mer instrumentelle ferdighetene, føler jeg at vi også bør jobbe med det som er litt mer krevende - det som på engelsk omtales som “21st century literacies.” Begrepet høres intuitivt tilalende ut, men er selvfølgelig ganske vagt. Ett forsøk på å konkretisere dem som jeg synes ser bra ut, kommer fra den amerikanske The National Council of Teachers of English. Etter en kort innledning lister de opp slik:

Twenty-first century readers and writers need to

• Develop proficiency with the tools of technology
• Build relationships with others to pose and solve problems collaboratively and
cross-culturally
• Design and share information for global communities to meet a variety of
purposes
• Manage, analyze and synthesize multiple streams of simultaneous
information
• Create, critique, analyze, and evaluate multi-media texts
• Attend to the ethical responsibilities required by these complex environments

Her ligger mange utfordringer. Jeg ser f.eks på andre o siste kulepunkt og tenker på en av juksesakene vi har gående på skolen nå. Elevene har levert identiske besvarelser. De nekter å innse at det er et problem - de sier bare at de har vært flinke til å samarbeide. De snakket om oppgaven og så ble det bare sånn at besvarelsene ble ord-for-ord identiske. Hvordan definerer vi samarbeid, plagiat og juks slik at det blir lettere å unngå slike siutasjoner?

Lar vi elevene få en realistisk trening i å “håndtere, anlysere og syntetisere multiple, samtidige informasjonsstrømmer” hvis vi fremdeles bruker læreboka som viktigste kilde til faglig innhold?

Når multimediale “tekster” (eller sammensatte tekster, som det kanskje heter hos oss) er så viktige, har  vi lærere som er utdannet til å håndtere ord, ord, ord nok kompetanse til å veilede om bilder og lyd?

Skal vi overlate disse spørsmålene til den enkelte lærer, eller skal vi prøve å ha en felles tilnærming til dem? Med den tiden vi har til rådighet for kursing, ser jeg i alle fall at det ikke vil være mulig å gjøre særlig mye ut av det ved skolestart. Så da satser vi vel på at ting går seg til og at folk sikkert bruker masse fritid til å sette seg inn i disse tingene på egen hånd …

Garr Reynolds tar opp noen tanker av den mildt omstridte psykologen Edward de Bono i en nylig post på Presentation Zen. Jeg skal ikke gå inn på de Bonos begreper som lateral thinking eller Seks Tenkehatter.

Men et av poengene fra Reynolds’ oppsummering av et videointervju med de Bono slo meg meg som relevante også når vi snakker om integrering av IKT i skolen. Han skriver at folk er redde for å være kreative av frykt for å begå feil. På engelsk, skriver han, har vi ordet “mistake”; men vi mangler et ord for dette:

“Fully justified venture which for reasons beyond our control did not succeed.”

Har vi noe ord for det på norsk?