Archive for the 'Uncategorized' Category

24
jan
13

Ny muntlig eksamen – min høringsuttalelse

Tidligere i måneden kunngjorde Utdanningsdirektoratet sitt høringsutkast om ny ordning for muntlig eksamen. Synspunktene på dette er tydeligvis svært delte, også på min egen skole. Ettersom vi ikke kommer til å sende noen høringsuttalelse som skole, skriver jeg min egen. Den står altså aldeles for egen regning.

Først til det positive: jeg er enig i at den lokale handlingsfriheten fjernes, ettersom det åpenbart har vært urimelige forskjeller i måten eksamen har vært avviklet på etter dagens ordninger. Dette oppfattes som urettferdig og undergraver således respekten for eksamen som sluttevaluering.

Dagens ordning har unektelig sine svakheter, men etter min mening ikke først og fremst de som er blitt trukket fram i media i forbindelse med dette høringsutkastet. Jeg har ikke opplevd det som noe reelt problem at «ressurssterke foreldre lager powerpointene til sine barn». Etter å ha jobbet med presentasjonsverktøy gjennom ett eller flere skoleår tror jeg faktisk elevenes ferdigheter i bruk av disse er minst like gode som de fleste foreldres. Innholdet tror jeg også elevene har mye større kontroll på enn foresatte – men det er mulig at dette er annerledes i ungdomsskolen enn i videregående. Jeg tror derfor det ville være relevant å vurdere om eksamensordningene i ungdomsskole og videregående behøver å være like.

Det som har vært de største svakhetene med ordningen med forberedt presentasjon, er slik jeg har opplevd det, at kravene til denne delen av eksamen har vært for uklare. Man har lokalt strammet inn slik at det ikke lenger er mulig å la elever fylle hele eller mesteparten av tiden som skulle brukes til eksaminasjon til den forberedte presentasjonen, slik noen tydeligvis har tillatt. Men fremdeles opplever jeg som muntligsensor rundt omkring at mange faglærere åpner for presentasjoner uten en klar problemstilling. Dette blir presentasjoner som like gjerne kunne hatt overskriften «Alt jeg rekker å si om [X,Y, Z] på 10 minutter», og som typisk er en historisk gjennomgang av temaet «fra Adam og Eva til i dag» og med format som – og ofte basert på – en leksikonartikkel eller tre. Det er få ting som er kjedeligere og mindre opplysende om kandidaters kompetanse enn slike oppramsinger. Jeg tror mye av frustrasjonen med dagens ordning kommer fra lærere som har opplevd litt for mange av disse. Ideelt sett bør kandidaten formulere problemstillingen, fordi dette i seg selv sier noe om kompetanse i faget. Imidlertid ser jeg en viss risiko for at akkurat denne delen av prosessen åpner for hjelp og innspill fra ressurspersoner, så et annet alternativ ville være å kreve at faglærer gir hver elev en problemstilling.

Forskjellen på en presentasjon med og uten en problemstilling kan illustreres med noen eksempler fra fag jeg kjenner.  «Revolusjoner» er en oppgave som inviterer til leksikonavskrift. «En sammenligning av kvinners rolle i den franske og den russiske revolusjon» krever tankevirksomhet og evne til å se historiske likheter og forskjeller. «African-Americans» er ikke noen meningsfylt oppgave i seg selv i Samfunnsfaglig engelsk VG3. Men hvis man drøfter påstanden «The election and re-election of Barack Obama means that the US has become a ‘post-racial society’», må man aktivere de små grå. Å sammenligne norsk nasjonalisme i tiden før 1905 med nasjonalismen på Balkan før 1. verdenskrig er noe annet enn «fortell om unionsoppløsningen». Det er dessuten en glimrende inngang til en samtale om nasjonalisme i forskjellige former og på ulike steder i resten av det 20. århundre.

Og etter at innstrammingen kom om at man i prinsippet skal kunne eksamineres i hele læreplanen, er innvendingen om at den forberedte presentasjonen ikke viser bredden i kandidatens kompetanse blitt mye mindre relevant.  Når det gjelder presentasjonene: sensorer som hevder at det ikke lar seg gjøre å vurdere om disse er uttrykk for elevens egen kompetanse og ikke bare et utenatlært produkt frembragt av foreldre med bøker i bokhyllene, gjør rett og slett en svært dårlig jobb som sensorer. Et par spørsmål skulle være tilstrekkelig til å avklare dette. Til nød kan jeg se at det gjenstår to problemer: faglærere som bevisst styrer sin eksaminasjon inn mot en snever tolkning av oppgaven for å «skåne» sine elever (vinn-vinn for elev og lærer, som begge ønsker best mulig karakter), og et dilemma jeg selv har opplevd i denne situasjonen: skal man «straffe» eleven for faglærers dårlige eksaminasjon – ved å stille mer krevende spørsmål enn faglærer tydeligvis har lagt opp til? Dette er imidlertid problemer som ikke løses med noen av de foreslåtte endringene. I stedet må det angripes med klarere avtaler mellom faglærer og sensor i god tid før eksamen, samt klarere sensorveiledninger (f.eks. med eksplisitte krav om problemstillinger i oppgavene). Dessuten kunne man gjerne sette i verk sensorskolering (og «eksaminatorskolering»?) à la det vi har fått i skriftlige fag. Den har i stor grad fått bukt med «de privatpraktiserende» sensorene man av og til støtte på tidligere.

I det hele tatt løser ikke de foreslåtte alternativ A eller B noen av de problemene jeg mener er mest reelle ved dagens muntlige eksamensordning. Det første alternativet er et steg tilbake til en tid da muntlig eksamen handlet om å «overrumple» kandidatene med spørsmål om de områdene av læreplanen som de ikke rakk innom i 48-timers-rushet for å repetere alt fra ett eller to års arbeid. Samtidig er det fremdeles like åpent for den «snille» faglæreren som stiller de snevre og/eller ledende spørsmålene. Alternativ B er en litt uforståelig hybrid: beskjed om fag 48 timer før, deretter en forberedelsesdel de siste 24 timene; hva man skal forberede her, står det ingenting om. Er det snakk om en avgrensning av tema? Hvordan skal det i så fall skje? Hvordan sikrer man lik praksis her – at ikke en gruppe kandidater får en pent avgrenset tema som «Den kalde krigen» mens en annen faglærers får «Konflikter i det 20. århundre»? Her åpner man for akkurat samme ulikhet som vi risikerer i dag. I tillegg kommer den merkelige ideen om at alle hjelpemidler, inkludert elevens egne notater, nå skal forbys. I hvilken annen tilsvarende situasjon av like stor betydning som en avsluttende eksamen opererer man med slike rammebetingelser? Ser man politikere i foredrag og debatter som ikke har med seg et eneste lite notatark? Hvor ofte går statsråden vår, Kristin Halvorsen, på talerstolen i Stortinget uten å ha så mye som et stikkord med seg om hva hun skal si? Når man i næringslivet legger fram den store rapporten om kvartalstall eller årsregnskap, er det da utenatlært oppramsing uten et eneste powerpoint-lysark som gjelder?

Gjennomført på en god og ensartet måte er dagens ordning etter min mening hensiktsmessig: elevene får sjansen til å presentere stoff de vet at de behersker noenlunde greit i den første, mest nervøse fasen av eksamen. Presentasjonen må imidlertid styres av en presis og fruktbar problemstilling. Det står faglærer og sensor fritt å stille spørsmål som viser både hvor dypt stoffet i presentasjonen er forstått og hvor stor bredde eleven har i sin kompetanse utover dette området gjennom den påfølgende eksaminasjonen. Svaret på de utfordringer som er knyttet til ordningen ligger ikke i å gå tilbake til et mesterskap i husketeknikk, men å sikre en bedre praktisering av en ordning som svært mange elever og lærere er blitt fortrolig med.

18
jul
12

«Lærer’n likte stilen min, men det gjorde ikke algoritmen»

Vil vi lærere bli erstattet av smarte applikasjoner og samlinger av briljante videoforelesninger en eller annen gang i ikke altfor fjern framtid? Noen frykter at den voldsomme hypen rundt Khan Academy tyder på at det i alle fall er dit noen vil. Jeg tror det er en nyttigere tilnærming den som tillegges avdøde Sir Arthur C Clarke: «En lærer som kan erstattes av en datamskin, bør bli det.» Når den delen av jobben vår som kan erstattes med teknologiske løsninger blir det, får vi desto bedre tid til å utføre den delen som krever menneskelig vurderingsevne, empati og kommunikasjon.

Siden jeg begynte som lærer (og det er lenge siden) har vi fleipet om rettemaskinen, den som vi bare kunne kjøre rettebunkene våre gjennom og få ut med ferdige kommentarer og karakter på null komma null. Nå er den kanskje nærmere enn noensinne. På bloggen Digital Learning Environments (som riktignok er sponset av HP og Intel) skriver Leslie Wilson om testene som er gjort med maskinretting og tradisjonell mennesklig retting av de samme elevbesvarelsene. Det viser seg at resultatene blir temmelig like. 

Så hvis en glimrende foreleser gir elevene teorien i en videoforelesning og en algoritme vurderer og gir tilbakemelding på elevenes arbeider, hva blir igjen til oss feilbarlige, menneskelige lærere? Ganske mye, vil jeg tro. For det første ville jeg nok aldri stole 100% på en maskinretting av en besvarelse (derav tittelen på Wilsons artikkel: «My Teacher Liked My Essay; the Algorithm Didn’t»). Men om den kunne gjøre unna kommentarene om samsvarsfeil i engelskstilen til elevene og foreslå en karakter, kunne jeg jeg kanskje bruke mer tid på å hjelpe dem med mer krevende ting som kildebruk, tekststruktur, osv. Og hvis teoristoffet fantes tilgjengelig på video i ikke bare én, men mange versjoner, ville det vel bli lettere å få til det vi sliter med hver eneste dag i alle klasserom, nemlig individuell opplæring. 

Vi skal være på vakt mot det som helt sikkert fins av sparekåte politikere som måtte drømme om å erstatte «dyre» lærere med «billig» teknologi, men vi trenger å tenke enda nøyere gjennom hvordan vi som lærere kan bidra til læring. Det er i alle fall ikke bare gjennom å forelese og sette karakterer på elevbesvarelser. 

15
jul
12

Sosiale medier i læring: «skolsk» og virkelig

Nyhetssaken her om dagen om 9 år gamle Martha Payne minner meg om ett av mine problemer med å ta i bruk sosiale medier i skolen, balansen mellom lærerstyring og autentisk elevuttrykk. Martha var ikke særlig fornøyd med lunsjtilbudet på skolen sin vest i Skottland. Dette skrev hun om og dokumenterte på bloggen sin. Pappa hadde hjulpet henne å sette opp bloggen, men ellers var innholdet  – tekst og bilder – helt styrt av niåringen. Etterhvert fikk hun innspill fra elever andre steder i Skottland, og så fra andre land. Da fikk de lokale skolemyndighetene via avisoppslag nyss om aktiviteten, og de likte ikke det de så. Det endte med at Martha ble innkalt til rektor og fikk forbud mot å ta bilder på skolen og dermed i praksis forbud mot å dokumentere mattilbudet.

Nå kunne dette endt som en trist historie om dumme lærere som stopper en elev fra å bruke sosiale medier til å gjøre noe med en sak hun var opptatt av. Men den har en lykkelig slutt: da leserne hennes fikk vite hva som hadde skjedd, spredte ordet seg som ild i tørt gress, og snart var både Jamie Oliver og andre i full sving med å mobilisere støtte for den unge mataktivisten. Dermed kom snart «legge–seg-så-flat-som-mulig»-øvelsen fra de lokale skolemyndighetene, som det viste seg selvfølgelig hadde ment hele tiden at elevene skulle ha ubegresenet tilgang på salater og andre helsebringende retter under skolelunsjene sine (de hadde bare glemt å si det til de som skulle lage dem) og selvfølgelig var de veldig for at elevene skulle engasjere seg slik Martha hadde gjort på en slik forbilledlig måte.

I mellomtiden tok ringvirkningen av bloggingen helt av, idet Martha hadde bestemt at penger hun hadde tjent på at en avis trykket ett av blogginnleggene hennes skulle gis til en veldedig organisasjon som arbeider for å gi skolemat til skoler i Afrika; nå fortsatte leserne hennes å gi penger til den samme organisasjonen. Da Wired skrev om saken, hadde det innsamlede beløpet passert 20.000 kroner (£2,000).

Kan en som lærer tenke seg en mer effektiv læringsprosess for samfunnsfag?

Spørsmålet jeg stiller meg selv er bare: hvordan tilrettelegger vi  for at elever i en vanlig skoleklasse kan oppleve noe lignende? Bruk av sosiale medier på læreres oppfordring blir en oppgave, en mild tvang, uansett hvor kreative vi prøver å være. Skal vi bare gi opp og gi dem rett som hevder at den mest virkningsfulle læringen våre elever vil få heretter kommer utenfor skolen? Eller er det måter å designe læringsprosesser på som kan ta opp i seg noe av det beste fra opplevelser som den Martha har hatt de siste ukene?

En del av svaret må åpenbart være å legge opp til at læringen i skolen skal skje gjennom løsning av virkelig problemer, ikke gjennom at elevene trenes i å finne svar på spørsmål som vi lærere allerede vet svaret på.

08
jul
12

Refleksjon, oppmerksomhet og skrivesperre – et trykk på «reset»-knapen

Det er herlig sommertid og tempoet i de fleste aktiviteter er like bedagelig som for seilbåten som krysser forbi der ute på fjorden nesten uten vind. Tid for lesing og refleksjon – og kanskje for litt skriving igjen? Bloggemiljøet jeg følte meg som en del av noen år forsvant som dugg for sommersolen for to år siden – med noen få unntak. Men i det siste har jeg mer og mer følt behov for å gå tilbake til det som var utgangspunktet for bloggingen min da jeg startet: å skrive for min egen del, for å sortere tanker og rett og slett for å trene «skrivemuskelen». Det siste lille tupp i baken jeg trengte, fikk jeg av Ann Michalsens Scoop It-link til Seth Godins morsomme poeng i går om at ingen snakker om «talkers block». Vi bare prater i vei:

We talk poorly and then, eventually (or sometimes), we talk smart. We get better at talking precisely because we talk. We see what works and what doesn’t, and if we’re insightful, do more of what works. How can one get talker’s block after all this practice?

Writer’s block isn’t hard to cure.

Just write poorly. Continue to write poorly, in public, until you can write better.

Så da prøver jeg litt lavkvalitetsskriving framover – ikke hver dag, som Godin foreslår, men i alle fall med litt høyere frekvens enn de siste månedene.

Det som har ligget i bakhodet en stund er tanker etter å ha lest Howard Rheingolds Net Smart: How to Thrive Online. Jeg ble nok litt utålmodig med boka etterhvert fordi jeg følte at han stort sett oppsummerte ting jeg har sett minst like bra fremstilt av andre tidligere. Men det som satt igjen var det han skrev om den første av de fem grunnleggende egenskapene han mener vi bør forsterke: oppmerksomhet (attention).

Jeg må innrømme at jeg selv føler at jeg ikke alltid håndterer informasjonsstrømmen optimalt. I løpet av en gjennomsnittsdag ser, hører og leser jeg hundrevis av større eller mindre «informasjonsbiter». Mye av det er kjempeinteressant der og da. Hvor mye sitter egentlig igjen? Jeg er ikke noen racer på kuratering – jeg har mitt Diigo-bibliotek, men har ikke kommet lenger enn til å opprette konto i tjenester som ScoopIt eller Storify.

Er informasjonen en kilde til distraksjon mer enn til fordypning av kunnskap? Kanskje er det en følelse av bokstavelig talt å miste pusten som preger våre reaksjoner når flommen av informasjonsbrokker blir for stri? Rheingold viser i alle fall til forskning som forteller hvordan vi rent fysisk holder pusten når vi utfører oppgaver som å sjekke epost eller Facebook. Jeg leste boken i håp om å finne de klare, enkle tipsene for å «thrive online» og ble vel muligens skuffet. Men kanskje er det så enkelt som at man integrerer litt kunnskap fra meditasjonens verden for å kontrollere sin oppmerksomhet når man er på nett: kjenn at du puster, konsentrer deg om dine egne åndedrag, vær tilstede i nuet.

En ting er min egen vandrende oppmerksomhet idet jeg surfer fra Twitter til Facebook til nettartikler om den amerikanske valgkampen eller 15 måter å bruke Youtube i klasserommet. En annen ting er hvordan jeg hjelper elevene mine til å  holde fokus. De fleste av dem har antagelig enda mindre trening i å jobbe konsentrert med krevende oppgaver over tid enn jeg selv har. Jeg har i lengre tid tenkt at dette er noe vi må jobbe konkret med i klasserommet. Er imidlertid litt usikker på hvor godt det vil slå an å be 30 elever sitte stille i noen minutter og bare lukke øynene og være oppmerksomme på sin egen pust …

Det som helt klart vil være et viktig hjelpemiddel, er å formulere egne tanker om det man jobber med. Altså blir det enda viktigere enn tidligere å legge opp klare innslag av logg, blogg eller annen type skriftlig refleksjon rundt det man forsøker å lære.

Det var blant annet det denne bloggen opprinnelig var ment å hjelpe meg med. Før jeg krever av andre at de skal formulere seg skriftlig, er det altså på tide å trykke «reset» og gå tilbake til det utgangspunktet. Herved gjort!

09
mai
11

OneNote – å gi fanden lillefingeren?

Sammenlignet med en del av de hellig overbeviste i åpen kildekode-miljøet har jeg nok en ganske pragmatisk holdning til Microsoft. De siste årene har vi brukt OpenOffice-produkter som kontorstøtteverktøy på skolen hos oss, og Writer og Impress (som er de programmene jeg har brukt mest) har fungert helt greit til sine formål for meg. Nå har Akershus fylkeskommune bestemt at vi fra høsten skal «få» (dvs få kjøpe …)  Microsoft Office-pakken, og det tar jeg til etterretning. Jeg kommer sikkert til å gå over til Word og PowerPoint, som jeg hører noen påstår har god tilleggsfunksjonalitet utover det gratisprogrammer har – noe som for øvrig bare skulle mangle. Jeg hører altså ikke til de som ser Bill Gates som Satan (eller som i likhet med enkelte politiske grupperinger i andre land som holder seg med både en Store-Satan og en Lille-Satan, med Steve Jobs og hans sitt innestengte Mac-økosystem som en klar utfordrer til verstingrollen).

Men så er spørsmålet hvor mye en skal binde seg til disse proprietære formatene. Hos oss er det blitt en diskusjon om hvorvidt vi skal ta i bruk OneNote. Dette programmet kommer som del av Office-pakken, og vi er en liten gruppe som har utforsket det litt.  Vi har hørt fra andre som har prøvd det ut. Foreløpig er vi litt i tvil om superlativene vi har hørt står i forhold til det vi har sett i praksis. Vår egen utprøving har heller ikke gitt grunnlag for den stormende begeistringen så langt. Vi ser at OneNote er bra for å lage oversiktlig struktur i den enkelte brukerens notater, og da notater i alle mulige formater: tekst, bilde, lyd, video, presentasjoner, osv. At disse notatene er enkelt søkbare er også et stort pluss med tanke på aktiv bruk av notatene. Videre er det viktig at disse lagres lokalt på PC’ene, slik at er tilgjengelige på eksamen, i motsetning til for eksempel filer lagt ut på Its learning.

Delingsfunksjonaliteten har vi ikke fått prøvd ut annet enn med web-app’en. Det fungerer ikke tilfredsstillende nok til at vi kan introdusere dette for hele kollegiet. Det er kronglete og langsomt. For å få delingen til å virke som forutsatt, må vi investere litt mer, i en sharepoint-server. Vi får altså en smakebit av hva programmet kan gjøre, med en innbakt forutsetning om at vi må bruke enda litt mer penger for å få det fullgodt.

Og når vi først har brukt så mye penger på dette verktøyet, så må vi vel benytte det mest mulig? Skal vi samskrive, kan vi ikke lenger bruke Etherpad (f.eks via samskrive.ndla.no) eller Google Docs, som er gratis. Lærere og elever vil komme til å bygge innhold i Microsofts lukkede verden og der vil det forbli. Vi skrev et notat i Open Office Writer i dag som vi forsøkte å bruke standard Windows-snarvei Ctrl+C og Ctrl+V for å lime inn i OneNote. Det gikk ikke. Allernådigst fikk vi lime det inn i Word, og så kunne vi kopiere og lime det inn i OneNote derfra. Microsoft er tydeligvis fremdeles ikke så glad i å kommunisere med andre. Er en inntreden i en slik lukket verden det vi bør satse på nå? Er idealene om en mer åpen Web 2.0-verden et tilbakelagt, naivt stadium i den digitale utviklingen?

Det gruppa vår har anbefalt er at både lærere og elever gjøres oppmerksomme på OneNote ved skolestart, i form av en tre kvarters demonstrasjon/prøve-selv-seanse. Så kjører vi pilotprosjekt i et par-tre klasser. Deretter vurderer vi om dette er noe som skal tas i bruk mer systematisk.

Kanskje blir jeg med og prøver det ut. Jeg er ambivalent. Jeg fristes av de polerte brukergrensesnittene i programvare utviklet for businessmiljøene. Men jeg lurer på om jeg har oversikt over alle konsekvensene.

13
apr
11

It’s learning brukerkonferanse dag 3: Jordnære Sekese, futuristiske Bing

Etter at dag 2 av brukerkonferansen 2011 var viet praktiske parallellsesjoner med blant annet resertifisering av denne administratoren og en titt på anvendelse av (relativt) nye ting som dashbord, var det tid for litt videre perspektiver igjen på tredje og siste dag. Den ble innrammet av to innlegg som virkelig fikk frem spennet i hva teknologi kan være i dag og i ikke altfor fjern fremtid.

Moliehi Sekese var invitert som del av supernettverksbygger Ann S Michaelsens globale kontaktnett. I en kort samtale mellom de to fikk vi del i en historie om hvordan denne læreren fra Lesotho mot alle odds er blitt en Microsoft Innovative Teacher. Eller hva skal man si til følgende betingelser: gjennomsnittlig lærer-elevforholdstall på 1:56, og slett ikke uvanlig med 1:100; en av verdens høyeste dødsrater av HIV/AIDS, som etterlater et enormt antall foreldreløse barn som ikke får dekket sine mest grunnleggende behov; 2 PC’er på en skole med 700 elever; en skole uten strøm, slik at lærerens bærbare PC må lades opp hjemme og bare kan brukes på skolen til batteriet er utladet.

Med dette utgangspunktet tenker Sekese: jeg og skolen min må gjøre noe som virkelig hjelper lokalsamfunnet – og jeg vil bruke informasjonsteknologi for å få det til. Behovet hun ser, er kunnskap om og tiltak for å ta vare på lokale planter og urter som brukes i medisin – få om noen har nemlig råd til å kjøpe vestlige medisiner. Nå har hun mistanke om at disse vekstene er truet. Hun tar i bruk den teknologien som har størst utbredelse, nemlig mobiltelefoner. Elevene får låne mobiltelefoner av voksne, som de bruker til å gå rundt og fotografere og dokumentere de plantene det gjelder. Informasjonen samles på de to PC’ene, flygeblad trykkes opp og deles med lokale gjetere og bønder. Når omfanget av nedbeitingen av plantene er dokumentert, drar hun til en botanisk hage og får planter eller frø som hun tar med hjem og setter elevene i gang med å dyrke dem i en skolehage.

Kontrasten kunne nesten ikke vært større til innlegget som avsluttet konferansen. Professor Jon Bing snakket om fremtiden – slik den artet seg sett fra en ikke altfor fjern fortid i Star Trek-seriens science fiction-verden, og slik den arter seg enda mer science fiction-aktig i beskrivelsen av innovasjoner som ligger rett rundt hjørnet. Tingenes internett, nano-teknologi og virtuelle verdener ble utmalt med professorens lune og tørrvittige humor. Samtidig understreket han at mye av den utviklingen han beskrev hadde dypt alvorlige implikasjoner. Etter å ha gitt et livlig bilde av sin fremtidige pensjonisttilværelse i en virtuell og perfekt verden der avataren hans beveget seg rundt på et imaginært Lanzarote mens hans korporlige selv lå i en skuff på sykehjemmet på Teisen som var koblet på Internett, spurte han: hvorfor skulle noen gidde å møte den traurige virkeligheten hvis vi kan koble oss på et drypp med næring for å overleve, men ellers oppholde oss i den virtuelle verden som teknologien kan skape?

Nå nevnte vel også Bing at det hadde skjedd før at ting som ble spådd å være «rett rundt hjørnet» hadde vist seg å måtte runde noen veeeeldig lange hjørner … Det er ikke sikkert ting endrer seg så fort som futuristene spår. Men budskapet er likevel klart: vi må ha en mening om hva vi vil med teknologien, vi må være bevisste på hva den gjør med oss.

Moliehi Sekesi har etter min mening fått til prioriteringene: finn ut hva samfunnet ditt trenger. Så finner du ut hva teknologien kan bidra med av løsninger.

(PS. Ikke bruk teknologi hvis den ikke bidrar med noe du ikke kunne fått til uten? Eneste foredragsholder på hele konferansen som bare hadde papirmanuskript og ikke en eneste PowerPoint-slide var … Jon Bing)

11
apr
11

It’s learning brukerkonferanse 2011: Disrupting Class – live-versjonen

Første dag av It’s learnings brukerkonferanse bød på Michael B Horn live – mannen som oppnådde tilnærmet gurustatus sammen med medforfatter Clayton Christensen for boken Disrupting Class: How Disruptive Innovation Will Change the Way the World Learns. Ga foredraget noe mer enn et gjenhør med velkjente ideer? Helt sikkert ingenting revolusjonerende, men enkelte ting falt litt mer på plass.

Det spørsmålet som har blitt hengende i luften for meg etter lesing av boken, er hva en satt, etablert organisasjon som skolen kan gjøre med den innsikten som forfatterne gir oss om hvordan disruptiv innovasjon skjer. Eksemplene på organisasjoner som ikke har klart omstillingen omfatter tross alt en gang verdensledende teknologibedrifter som Digital Equipment Corporation: en bedrift som hadde den smarteste ledelsen og de kløktigste ingeniørene, som kunne forlange nær sagt hva som helst av fortjenestemarginer på sine fantastiske “minidatamaskiner”. Hvorfor så de ikke at den personlige datamaskinen ville snu opp ned på hele deres verden? Av svært gode grunner, ifølge Horn: de første PC’ene var leketøy som knapt kunne brukes til noe fornuftig, de var teknologisk fullstendig underlegne det DEC produserte, og det ga minimal fortjeneste i forhold til de stadig forbedrede versjonene av eksisterende maskiner.  Ikke desto mindre rev den personlige datamaskinen i løpet av noen måneder på slutten av åttitallet grunnlaget vekk under hele bransjen som lagde “minidatamaskinene” til en kvart eller en halv million dollar.

Hvordan unngår vi å havne i samme fellen?

Nøkkelen er, hvis en skal følge Horns oppskrift, å finne våre “areas of non-consumption” og begynne å betjene disse. Hvem er det som ikke får det de ønsker ut av dagens skole, og som ville være fornøyd med bare litt, fordi det er bedre enn ingenting? To grupper som peker seg ut for meg, og som Horn nevnte, er de som dropper ut av skolen fordi de ikke klarer å henge med i det vanlige løpet, og de som kjeder seg fordi de får for lite utfordringer; med andre ord, differensiering.

Men igjen er spørsmålet hvordan vi konkret gjør dette. Jeg tillot meg å sende Horn en epost på ettermiddagen etter at dagens økt var ferdig for å spørre om råd: hvordan få en etablert organisasjon – som en skole – til å ta i bruk “mindreverdige” teknologier som kan være disruptive? Hva møter man disse med som sier at mer kursinnhold på nettet  – en av hans spådommer om hvor utdanningssektoren beveger seg – aldri kan være fullverdige bidrag til en læringsprosess på linje med møtet mellom den engasjerte lærer og hans elever i klasserommet?  Til min overraskelse fikk jeg ikke bare svar, men et rask og utfyllende svar. Med karakteristisk amerikansk vennlighet skrev han at spørsmålet var interessant og at han kunne tenke seg å gi tre råd. Kort kan de kanskje oppsummeres slik:

For det første: begynn med det som er lett (“pick the low-hanging fruit”!). Det vil si et fag hvor skolen overhode ikke kan tilby noe eller et område som er så spesielt at ingen ville ha innvendinger mot at det ble undervist på en ukonvensjonell måte. Dermed unngår man å virke truende på noen. Du kan prøve ut innovasjon uten å ha et konstant kritisk søkelys på deg og utvikle teknologien gradvis.

For det andre kommer man kanskje ikke utenom ildsjelene, de som liker å prøve ut ting, de som ikke har noe imot å bruke litt ekstra tid og krefter på å vise at nye måter å løse oppgaver på kan ha noe for seg. Det er ikke rimelig å gå ut og forlange at et helt kollegium skal kaste seg ut i innovative eksperimenter med usikkert utfall. Men hvis man viser at nye grep fungerer, kan de kanskje skaleres opp.

Til slutt minnet han om at dagens utdanningssystem slett ikke bare ble utformet for å maksimere læring. Det er et kompromiss mellom en hel rekke forskjellige krav og hensyn, og resultatet er ikke alltid så imponerende når det gjelder hva elever faktisk lærer. Han mente at nettbasert læring – eller det som med et litt klønete uttrykk på engelsk kalles for blended learning – nettopp kunne optimaliseres bare for dette ene formålet.  Med andre ord, vi kan utnytte den disruptive teknologiens komparative fortrinn.

Dette var i alle fall oppmuntrende ord for meg, siden jeg av og til får inntrykk av at en del mener at den offentlige skolen like gjerne kan gi opp og vente til disrupsjonen fra de private skolene eller næringslivet mer generelt slår bena under oss.

Så  nå blir det ut å se etter lavthengende frukt.

 

 

 

 

06
apr
11

Oppskriften på god vurdering: kapittel 3 mangler

Det var personalmøte i går. På dagsorden sto igjen vurdering. Den inviterte foredragsholderen viste, som rimelig er, til Hattie. Ja, vi vet nå at formativ vurdering er det mest effektive virkemiddel for å bidra til elevers læring. Håpet mitt var at vi skulle få mer konkrete innspill om hvordan.

Det halvannen times lange innlegget fulgte en etterhvert ganske kjent oppskrift. Kapittel 1: Taleren forteller morsomme anekdoter fra sine første naive møter med elever og rettebunker. Han rettet og og rettet. Skrev utførlige kommentarer etter at produktene var innlevert og arbeidet i klassen hadde beveget seg videre til neste emne. Enda morsommere var historiene om lærere som brukte meningsløse timer til å skrive detaljerte tilbakemeldinger om feilene elever hadde gjort, 50-60 feil! Ikke bare med null effekt, men med negativ effekt! Vi fikk til og med servert en liten videosnutt som viste hvordan en lærer ikke skal gjennomføre elevsamtale.

I hele tre år hadde foredragsholder jobbet i skolen. Så kom heldigvis kapittel 2: stilling i høgskolesystemet, forskning, og muligheten til å forklare hvordan dette egentlig skulle gjøres. Flotte modeller, med sirkler og trekanter og piler som stort sett pekte oppover.

Ja, vi vet at Hattie har rett. Men fikk vi noe mere innspill om hvordan vi skal sette funnene hans ut i livet?

Meh …

Det som mangler for meg er kapittel 3. Hvori foredragsholderen forteller om hvordan han sa opp sin stilling på høgskolen og tok seg 100-prosentstilling i videregående skole igjen. De konkrete beskrivelsene om hvordan han løste evalueringsoppgavene sine annerledes i denne situasjonen enn i sine første år i videregående skole, organiserte tilbakemeldingsarbeidet slik at det hadde effekt og ikke tok mer tid enn før, fikk elevene til å se at de ikke trengte karakterer eller begrunnelser for hvilket nivå de befant seg på før den avsluttende standpunktkarakteren –  se, det hadde vært virkelig interessant å høre på en tirsdag  mens klokka dro seg mot middag.

31
mar
11

Ung 3.0: asosiale nerder, konvergens, digitale innfødte og andre myter

Jeg fikk anledning til å delta på første dag av Ung 3.o-konferansen i Sandefjord i dag – et flott arrangement som trekker godt med folk i en tid da andre konferanser ser ut til å slite litt med å lokke til seg de digitalt interesserte. De tre innleggene jeg fikk med meg sporet alle til ettertanke. Det følgende er mine helt personlige betraktninger med utgangspunkt i innleggene og er ikke noe forsøk på å gjengi foredragsholderne synspunkter.

Thomas Wold forsker på unges mediebruk og ga  morsomme glimt inn i en verden jeg kjenner lite til med sitater fra sine kvalitative undersøkelser. Samtalene han har hatt med barn i alderen fra 7-8 til 11-12 år er tydeligvis godt råmateriale for forskning. Samtidig ligner de på et aspekt ved deres autentiske mediebruk: de er ikke bare passive konsumenter av medieinnhold, de snakker om det og bruker det i sin samhandling med jevnaldrende og foreldre. Eksempler er guttene som diskuterer og utvikler ekspertise  på virus for så å bruke denne kunnskapen i sine forhandlinger med foreldre om tilgang til PC’en. Eller utprøvingen av de ganske så tradisjonelle kjønnsrollemønstrene når jentene diskuterer hvor fæle scenene i en skrekkfilmen de ser er, guttene tøffer seg med å snakke med innstudert nonsjalanse om hvilke enda verre grusomheter  de har latt seg underholde av, hvorpå jenta forsiktig kan nærme seg en armkrok mens hun hviner passe skrekkslagen over neste blodige scene.  Bildet av den asosiale nerden som sitter alene foran PC’en og overveldes av farlig eller destruktivt innhold på nettet har lite med virkeligheten å gjøre. Barn blir ikke mindre sosiale av sin mediebruk, tvertimot er det slik at de som bruker media mest aktivt også er mest aktive sosialt.

En annen ting Wold understreket, er hvor sentral TV-mediet fremdeles er. Selv om mye TV-innhold også konsumeres på datamaskiner og etterhvert på brett og smarttelefoner, er den gode gamle «idiotboksen» på langt nær klar for historiens skraphaug. Vi samles – enten virtuelt via Facebook-chat eller Twitter, eller fysisk i samme rom – og ser de samme programmene.  Så mye for ideen om den fragmenterte medievirkeligheten. Vi skulle nå være kommet dithen at alle satte sammen sitt egen «narrowcasting»-innhold, skreddersydd etter egne interesser og egen sære smak. Men vi vil snakke om det vi ser. Da jeg gikk på ungdomsskolen på 70-tallet måtte du ha sett «mandagsfilmen» på NRK for å kunne delta i samtalene på tirsdag. Utvalget av ting du må ha sett er nok litt videre i dag, og mer gradert etter aldersgruppe (Disney Channel eller Paradise Island Hotel, er det visst, ja), men det er ikke noe stas å ha sett et program hvis du er den eneste som har gjort det.

Så mye også  for ideen om teknologikonvergens som skulle samle alt medieinnhold i én dings – «the black box«. Istedet får vi flere og flere spesialiserte dingser. Mens jeg skriver dette  lytter jeg til min nye favorittdings, en Revo Heritage internettradio  – som jeg kobler via forsterker ut i mine gromme  Cerwin Vega-høyttalere fra 1977; ingenting kastes, vi bare samler mer og  mer. Jeg tenkte også på det samme etter å ha vært på demonstrasjon av iPad her for noen uker siden. Apple-folket hadde invitert skolefolk til å se på hva de kunne tilby undervisningssektoren. iPad’ens fortreffelighet skulle demonstreres ved at vi skulle få lage vårt eget undervisningsopplegg som vi skulle vise på den. Haken var bare at for å lage det, måtte vi bruke en dings til: en MacBook Air. Var det ikke spelemann på taket som, om han var ein rik mann, skulle ha to trapper: ei som gikk bare opp og så ei som gikk bare ned?

Ida Aalens innlegg hadde den passe utfordrende tittelen «Jeg har Google, hva skal jeg med dere»» – med spørsmålet rettet til et publikum bestående av skolebibliotekarer og lærere. Hun startet med å klargjøre at hun ikke hadde noe svar; det var det vår oppgave å finne! Og hun har jo rett. Vi må tenke noen nye tanker om vår rolle i en verden hvor mye av det faktiske kunnskapsstoffet som har gått for å være viktig å formidle i skolen til nå, kan googles fram når som helst.

Samtidig oppfattet jeg at Aalen åpnet for at det faktisk kunne være ett og annet hennes jevnaldrende  – og til og med de såkalte digitalt innfødte (hun regnet seg ikke blant disse, siden hun kunne huske at Internett kom) – kunne lære av andre om kunnskapssøk og informasjonshåndtering. Det forble usagt om dagens tilhørere var naturlig å tenke på som mentorer i en slik prosess. Hun fortalte at hun selv var blitt en helt papirløs student først i 2008. Dette til tross for at hun hadde hatt PC siden hun var 7-8 år gammel. Hvorfor gikk overgangen så sent? Hvorfor bruker en digitalt høykompetent student papir og blyant til å ta notater? Ett viktig svar er manglende brukervennlighet. Her er det vel interaksjonsdesigneren Aalen som snakker like mye som studenten. Men hvis vi bruker like lang tid på å lære oss å bruke verktøyene som det vi sparer av tid på eventuelt å bruke dem, sier det seg selv at det ikke gir særlig god mening å insistere på at de skal tas i bruk. Hvor mange av dataverktøyene vi prøver ut i skolen i dag passerer denne testen? I hvor stor grad klarer vi å konsentrere oss om de egentlige målene og ikke la oss fascinere av dingsene som påstås å korte veien dit? Jeg vet at dette er et spørsmål jeg må stille meg selv kontinuerlig.

Dagens siste innslag før jeg måtte dra var to elever og en lærere fra Horten videregående skole som snakket om sosiale medier som var viktige for ungdom. Facebook var naturlig nok sentralt. Overraskende nok tok de også opp Twitter. Jeg trodde det var et «voksenverktøy» som i svært liten grad har gjennomslag hos folk under 20 i alle fall. Men kanskje er det her den egentlige fragmenteringen er: i hvordan begrep som «de unge» – eller «ung 3.0″ for den del – er ubrukelige som kategorier for å beskrive hvem som gjør hva i vår medievirkelighet. Flinke, digitalt oppegående elever på medier og kommunikasjon og studiespesialisering skriver blogger og twitrer, mens andre blir ekstremt dyktige på sin ene digitale ferdighet: oppdatering av Facebook-statusen sin. Akkurat som det er en tilsvarende fragmentering blant dagens tilhørere og deres jevnaldringer: noen får en aha-opplevelse når de presenteres for en «nyhet» som heter Skype og som gjør at de kan telefonere på PC’en – og til og med med video; mens  det for andre er en selvfølgelighet å bruke tableten sin til å logge seg på GoWalla for å oppdatere sin geolocation idet de tar plass i salen på Rica Park. For ikke å snakke om de tusener av kollegene deres som ikke har den ringeste interesse for noen av de temaene som ble tatt opp på dagens konferanse.

De digitalt innfødte integrerer muligens de digitale ferdighetene i sine liv på en måte som vi innvandrere aldri vil få til. I en helt annen sammenheng opererer europaeksperter  ofte med tanken om «et Europa i flere hastigheter»: noen land er rett og slett ikke klare til å være med i integrasjonsprosessen like raskt som andre. Jeg lurer på om det er slik med teknologiintegrasjonen også: vi kommer til å ha en «Ung 3.0 i flere hastigheter» og vi kommer i alle fall til å ha en «Voksen-som-prøver-å-bli-digital -2.0″ i veldig mange hastigheter.

Inntil interaksjonsdesignerne klarer å gjøre alle brukergrensesnitt så innlysende logiske at det ikke vil være noe problem å ta i bruk teknologien uten videre (som babyen eller katten som lærer å bruke iPad),  vil det kanskje være behov for noe opplæring i digitale verktøy – hvis opplæringen drives på en god måte og i en kontekst som gjør den relevant.

16
jan
11

London-tanker (3): Barkeskjold, utdanning og høyteknologi

BETT-avstikker 2: Min strategi for å få mest mulig ut av besøk på British Museum er å konsentrere meg om et rom eller to. Bortsett fra den aktuelle utstillingen om egyptiske dødebøker, tilbragte jeg denne gangen noen timer i rommet for opplysningstiden, The Englightenment.  Museet, bygget i 1753, er i seg selv et monument over denne epoken i europeisk historie, og det storartede rommet i greek revival style innholder eksempler på alle typer artefakter som inngikk i de tidligste samlingene.

Det er mange interessante gjenstander fra hele verden, men det enkeltobjektet som satte i gang mest refleksjon hos meg var et enkelt skjold. Det var smalt og ovalt og ikke mye å dekke seg bak for den krigeren som hadde brukt det.  Denne uheldige karen hadde da også kastet det fra seg og løpt da han møtte motstand som han ikke var forberedt på. Dette var nemlig en av to menn som møtte kaptein James Cook da han og mannskapet ankret opp i Botany Bay i 1770.

En av de forklarende tekstene i en annen del av rommet omtalte opplysningstidens vitenskapsmenn og oppdagere som viktige bidragsytere til det moderne menneskets forståelse av den felles menneskelighet som binder alle klodens folk sammen. Men skjoldet minner også om det ulike utgangspunktet som var tilstede da kontaktene mellom Europa og andre deler av verden ble opprettet. Vi har levd godt på vår teknologiske overlegenhet i hundreårene siden den gang.

Historikeren Niall Ferguson er en av mange som påpeker at dette er i ferd med å endre seg. Under besøk i Oslo denne uken sier han til Aftenposten «-Vi står rett og slett overfor slutten på 500 år med vestlig dominans. Tyngdepunktet flyttes fra Vesten til resten.»

Hvordan vil dette påvirke oss?

«Ett punkt er avgjørende for at Vesten ikke skal bli spilt ut over sidelinjen, mener Ferguson.  -Menneskelig kapital er Vestens viktigste ressurs. Ledende utdanningsinstitusjoner og teknologisk forsprang gjør oss attraktive som partnere for kineserne. Mister vi dette, er det over og ut med enhver form for vestlig elitisme.»

Det enkleste er pistol, heter det. I alle fall hvis du skal nedkjempe en fiende og fienden bare har et barkeskjold til å forsvare seg. Men hvis vi skal bygge på vår felles menneskelighet og utvikle oss sammen, må vi ta i bruk mer konstruktive sider av oss selv og jobbe med de komplekse problemene.

Dette er spennende tider å jobbe med utdanning!

 

(Skjoldet inngår for øvrig i BBC-serien A History of the World in 100 Objects)




Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.