Det var personalmøte i går. På dagsorden sto igjen vurdering. Den inviterte foredragsholderen viste, som rimelig er, til Hattie. Ja, vi vet nå at formativ vurdering er det mest effektive virkemiddel for å bidra til elevers læring. Håpet mitt var at vi skulle få mer konkrete innspill om hvordan.
Det halvannen times lange innlegget fulgte en etterhvert ganske kjent oppskrift. Kapittel 1: Taleren forteller morsomme anekdoter fra sine første naive møter med elever og rettebunker. Han rettet og og rettet. Skrev utførlige kommentarer etter at produktene var innlevert og arbeidet i klassen hadde beveget seg videre til neste emne. Enda morsommere var historiene om lærere som brukte meningsløse timer til å skrive detaljerte tilbakemeldinger om feilene elever hadde gjort, 50-60 feil! Ikke bare med null effekt, men med negativ effekt! Vi fikk til og med servert en liten videosnutt som viste hvordan en lærer ikke skal gjennomføre elevsamtale.
I hele tre år hadde foredragsholder jobbet i skolen. Så kom heldigvis kapittel 2: stilling i høgskolesystemet, forskning, og muligheten til å forklare hvordan dette egentlig skulle gjøres. Flotte modeller, med sirkler og trekanter og piler som stort sett pekte oppover.
Ja, vi vet at Hattie har rett. Men fikk vi noe mere innspill om hvordan vi skal sette funnene hans ut i livet?
Meh …
Det som mangler for meg er kapittel 3. Hvori foredragsholderen forteller om hvordan han sa opp sin stilling på høgskolen og tok seg 100-prosentstilling i videregående skole igjen. De konkrete beskrivelsene om hvordan han løste evalueringsoppgavene sine annerledes i denne situasjonen enn i sine første år i videregående skole, organiserte tilbakemeldingsarbeidet slik at det hadde effekt og ikke tok mer tid enn før, fikk elevene til å se at de ikke trengte karakterer eller begrunnelser for hvilket nivå de befant seg på før den avsluttende standpunktkarakteren - se, det hadde vært virkelig interessant å høre på en tirsdag mens klokka dro seg mot middag.
Siste kommentarer