Nytt tiår: tar vi ut potensialet?

Ja – vet! Det er ikke akkurat originalt å ha tiårsoppsummering og blikk framover i disse dager; og 2010 er bare et tall, osv, osv. Men det kan være nyttig av og til å se litt bakover for å se om  vi har beveget oss i det hele tatt.

A-magasinet hadde en positiv vinkling på sin tilsvarende øvelse i nr 53 (ikke tilgjengelig artikkel på nett, tror jeg). De tok for seg «det som ikke har gått galt siden tusenårsskiftet» – som et svar på Time Magazines kåring av de siste ti årene til «the decade from hell.» En av dem som er intervjuet, er leder av Teknologirådet, Ingvild Myhre. Hun snakker om demokratisering av informasjon og nevner helse- og omsorgssektoren: «For eksempel kan hjemmesykepleiere ha pasientdata tilgjengelig via mobiltelefon eller nettet når de er ute hos pasientene sine, istedet for å stikke innom kontoret for å sjekke pasientjournaler. Dermed kan de bruke mer tid på hver enkelt. Teknologien kan hjelpe oss med å frigjøre hender.»

Det høres så riktig ut. Men virkeligheten ser jo litt annerledes ut – i alle fall foreløpig.  Dagen før dette A-magasinet kom i postkassen hadde avisens kveldsutgave meldt om stakkars 83 år gamle Glenny, som hadde hatt 18 forskjellige hjemmehjelpere på tre år. Nå hadde hun sagt nei takk til mer «hjelp». For hver eneste nye tjenesteyter måtte instrueres på nytt om hvordan hver eneste jobb skulle gjøres og hvordan  de skulle få støvsugeren til å virke og at hun ikke skulle ha utført tjenestene før kl 12 om dagen. Ikke mye å se til koordinering der i gården, nei, verken på fancy smarttelefoner eller i gammeldagse ringpermer.

Har vi litt av det samme gapet mellom kart og terreng når det gjelder teknologi i skolen også? Når vi hører vyene presentert på konferanseinnlegg av folk som Wim Veen og Will Richardson, er det lett å henfalle til dagdrømmer om de helt store, disruptive endringene. Men i skolen er mange ting, på godt og vondt, ved det gamle. Hvor mye har endret seg på de siste ti årene?

I år 2000 var det, for en teknologiinteressert lærer som meg selv, fremdeles veldig viktig å være på hugget for å få reservert datarommet, eller, enda bedre, å stå på så god fot med timeplanansvarlig at jeg kunne overbevise ham om at jeg trengte å få flest mulig timer lagt til dette forjettede stedet. Selvfølgelig måtte man prioritere den ordentlige bruken av data, altså seriøse ting som systemering og programmering, pluss det obligatoriske førsteklassefaget Økonomi og informasjonsbehandling.  Så fikk heller rare eksperimenter som å bruke PC i engelskundervisningen ta de timene som  ble til overs. Og eksperimenter er selvfølgelig den riktige betegnelsen på det jeg  drev med i mitt enfold og min ensomhet – uten noe miljø å støtte meg til verken lokalt eller i videre sirkler. Jeg fant fram til noe som het læringsplattformer og lurte på om ikke det kunne være noe å prøve ut (da fylket senere bestemte seg for å innføre det for alle, ble plattformen av mer enn skeptiske kolleger på min skole omtalt som It’s Jørning). Hva jeg og elevene ellers skulle gjøre med teknologien – og hva den skulle gjøre med oss – hadde jeg nok et heller ureflektert forhold til.

«First, do no harm» heter det seg at engelsktalende helsepersonell skal sverge. Uten å ha måttet forplikte meg til det samme i min jobb, håper jeg at heller ikke jeg har forbrutt meg altfor sterkt mot en slik ed i mine  forsøk på å integrere teknologi i skolehverdagen. Men om noe er oppnådd i de siste ti årene, håper jeg det omfatter en mye sterkere bevisstgjøring rundt både muligheter og begrensninger i forhold til dette.  Dette henger ikke minst sammen med de nye arenaene for å utveksle erfaringer og synspunkter. Oppdagelsen av og deltagelsen i bloggsfæren har for min del vært den mest skjellsettende yrkesmessige opplevelsen det siste tiåret. Med fallet i bloggaktivitet i 2009 kan det se ut som det norske lærerbloggemiljøet var en liten blip på radaren et par-tre år, men miljøene og tankene videreføres på Twitter eller sosiale nettverk som Del&Bruk.

Den andre store endringen som radikalt har forandret mulighetene for hva vi kan få ut av teknologien, er satsingen på bærbare maskiner. Mange har vært kritiske til det de oppfatter som naive teknologioptimister i fylkestingene rundt omkring som har gjort denne investeringen uten en helt gjennomtenkt plan for implementering og krav til hva som skal oppnås. Men jeg synes de skal ha ros for dristighet. En tilfredsstillende infrastruktur for bruk av IKT er sånn bortimot på plass i de fleste videregående skoler nå. Det ligger i sakens natur at det ikke er mulig å overskue alle konsekvenser av en slik beslutning. De skal formes i en praksis som forhåpentlig styres av en kontinuerlig debatt der både politikere, forskere, elever og vi som jobber i nærkontakt med dem, bidrar.  Jeg håper å yte min lille skjerv i den samtalen. Samtidig skal jeg vokte meg for å se alle problemer som en spiker bare fordi jeg har hammer – teknologien er på langt nær svaret på alle utfordringer skolen står overfor.

Jeg synes vi har kommet et godt stykke på vei på ti år. Skolen er ikke en organisasjon som endrer seg raskt – det er mange faktorer som bidrar til å bevare ting som de er. Ikke minst gjelder det gamle sluttvurderingsformer. Vi står kanskje litt i spagat mellom kravene om at teknologien skal bidra til bedre resultater på alle de gamle måleparameterne – pluss nye med navn som Pisa, Pirls og Timms (teknologi som effektiviseringsmiddel), samtidig som den inviterer til helt andre måter å jobbe på enn de vi har vært vant til (teknologi som disrupsjon). Hvem vet, kanskje blir årene som kommer en seig kamp for å forsvare den lille teknologiintegrasjonen vi har fått til. Senest i dagens utgave av Aftenposten gjentas følgende resonnement som er «gefundenes Fressen» for alle som mener forfallet i skolen aksellerte da PC’ene kom inn: «PISA-tallene fra 2006 viser at 17 prosent av norske 15-åringer bruker PC på skolen nesten hver dag. I det som omtales som «verdens beste skole», Finland, var andelen 3prosent.» Kanskje blir latteren sittende fast i halsen på  oss som synes det er komisk når folk fremdeles går rundt og mer eller mindre resignert sier at «data har vel kommet for å bli.» Jeg tviler imidlertid på at det kan bli et så sterkt backlash at vi kaster ut både baby og badevann.

Mitt håp for de neste ti årene er at jeg klarer å ta ut mer av potensialet som ligger i informasjonsteknologiens muligheter for kommunikasjon og samhandling. De fleste andre enn skolefolk har visst sluttet å bruke fortkortelsen IKT og gått tilbake til det enklere IT. Men jeg synes det er viktig å være seg bevisst betydningen av K’en.  Det er, i historisk sammenheng, revolusjonerende muligheter som har åpnet seg ved at jeg bare er noen tastetrykk unna å kunne kommunisere med store deler av vår klodes befolkning. Kanskje er det vanskelig å måle effekten av det i en Pisa-undersøkelse, men det må da være relevant om skolen også skal handle litt om hva slags mennesker vi skal være i  verden.