Wiki – for nerdete?

Via TL Infobits kom linken til en artikkel på Linux Insider med tittelen “Whither Wikis? The State of Collaborative Web Publishing“. Der spør Renay San Miguel om wiki-verktøyet var noe som var forut for sin tid, og om det nå er i ferd med å bli litt sånn 2006 i forhold til nye sosiale medier som Facebook og Twitter.

Kronjuvelen i wikiimperiet, Wikipedia, består selvfølgelig og bekrefter sin posisjon for hvert eneste Google-søk vi gjør, der en av deres artikler nesten alltid havner blant de første treffene. Men en av de som siteres i artikkelen, Rob Enderle, påstår:

“Wikis were too much work,” [...] “That’s always the problem with anything powered by volunteer labor. Folks for a while will do stuff for free, but they won’t do it indefinitely. You can only sustain it if it’s fun and interesting.“

I sosiale nettverk, derimot:

People are free to comment and kind of have fun. That’s what they wanted with wikis in the first place,” said Enderle — “doing it for fun, not doing it because they want to work for nothing.”

I artikkelen påpekes det at en slags wikimentalitet likevel har befestet seg hos mange nettbrukere. En som omtales fant ut hvordan han skulle installere Mac OS på mini-PC’en sin gjennom et forum på nettet. Da han selv fant ut et par andre triks, følte han seg forpliktet til å gå tilbake til forumet for å fortelle om det.

Jeg gjorde et bare delvis vellykket forsøk med wiki i en klasse i fjor. Propellen og jeg snakket senest i dag om å forsøke det i historie til neste år. Men er det et verktøy som egner seg noe særlig for skolen? Fins det noen flotte eksempler der ute som virkelig kan inspirere oss til å motbevise en slik tanke som den artikkelforfatteren antyder ovenfor? Er wiki noe som var stort i gamle dager  (for tre år siden), men som nå er parkert på netthisoriens museum? Bør vi satse på en ning istedet? Andre former for sosiale nettverk?

Eller er skolen det eneste stedet wiki virkelig kan lykkes, fordi lærerne kan tvinge elevene til å bidra …?

Et eget nettfag?

Mens jeg konsentrerte meg om å rette ferdig heldagsprøver, raste diskusjonen på Twitter (#nettfaget) om hvorvidt det var en god ide å opprette et nytt fag viet til digitale ferdigheter.  Som vanlig trenger jeg med min omstendelige uttrykksform litt mer enn 140 tegn for å få sagt noe som helst – derfor et blogginnlegg for å argumentere for hvorfor jeg frykter at ideen om et eget fag er en blindvei.

Først vil jeg si at jeg forstår tanken godt.  Det var vel CingT som først lanserte den i denne diskusjonen, og bare det at elever kommer med slike konstruktive innspill er i seg selv grunn til å juble. Behovet som hun og mange av oss andre ser for å høyne den digitale kompetansen hos både lærere og elever,  tilsier etterutdanning/kursing/opplæring i en eller annen form.  Det som ser ut til blitt en slags foreløpig modell for dette foreslåtte nettfaget er en to-tre ukers modul på starten av skoleåret,  fulgt opp med jevnlig arbeid gjennom hele året.

Den ene åpenbare innvendingen mot dette er at det virker svært urealistisk i dag eller i overskuelig fremtid at en skulle få gjennomslag for at alt annet skal settes til side i tre uker i begynnelsen av et skoleår bare for å jobbe med digitale ferdigheter – uansett hvor vidt man måtte definere dette begrepet.  Er det noe som preger de fleste fag i dag, er det trengsel av emner som det skal jobbes med. Å overbevise de som i utgangspunktet er negative til inntoget av digital teknologi i skolen (de er mer eller mindre eksplisitt den målgruppen som det først og fremst tas sikte på å nå her) om at det er en god ide å vente med læreplanmålene i fagene deres til de har jobbet seg gjennom et opplegg om digitale ferdigheter vil trolig ikke øke entusiasmen.

Men uansett om det skulle være mulig å få gjennomført noe slikt – kanskje med tvang ovenfra i form av nasjonale eller lokale pålegg – er det en god måte å jobbe med disse ferdighetene? Jeg trodde det vi var opptatt av var integrering av de digitale ferdighetene. Jeg ser klart at det er verktøyferdigheter og andre elementer som kan læres i adskilte kursmoduler, men målet bør etter min mening være at de digitale ferdighetene blir en del av de enkelte fagenes arbeidsmåter.

Pussig nok tror jeg at jeg fant  støtte for et slikt syn nettopp i noe av materiellet som er blitt samlet sammen med tanke på å lage innhold i nettfaget. Nå har jeg mistet stien fra den som først nevnte det, men en eller annen påpekte at NDLA nå har utlyst en miniredaksjon for helhetlig digital kompetanse. Et av vedleggene til denne utlysningen var et dokument med tittelen Oversikt over noen eksisterende læremidler i digital kompetanse (.doc).  Dette viste seg å være en ren skattkiste av informasjon. En av artiklene fra listen som jeg leste med stor interesse, var Tord Høiviks “Fire veier til kvalitet. Informasjonssøking og kvalitetssikring i en digital skole“. Dette er en artikkel som trekker inn mye relevant forskning om temaet – og nettopp norsk skoles manglende evne til å nyttiggjøre seg forskning i praksis blir jo ofte påpekt som en svakhet.

Høyvik – også kjent som bloggeren Plinius – jobber på HiO, der han blant annet underviser bibliotekstudenter. Noe av det empiriske utgangspunktet for artikkelen er spørsmål og svar på portalen bibliotkesvar.no.  Et ganske typisk spørsmål lyder slik:

Hva er forskjell mellom vær og klima? Hva kommer
vinden av? Hvilke gasser er det i lufta? Plis
send alt om vær, klima, vind, gasser osv.

I dag er en skoleelev som skal svare på slike spørsmål i en radikalt forskjellig situasjon fra det som var tilfelle for bare noen få år siden, argumenterer Høyvik.  Hans enkle historiske oversikt viser utviklingen:

Fase 1. Før 1500. Kildene er håndskrevne. Alle
skrivekyndige kan produsere nye kilder.
Fase 2. 1500-2000. Kildene er trykt. Bare forlag
kan produsere nye kilder.
Fase 3. Etter 2000. Kildene er digitale. Alle skrivekyndige
kan produsere nye kilder.

De fire måtene å sikre kvalitet på som han henviser til i tittelen på artikkelen, og som er i utstrakt bruk i skolen er:

1. Åvelge nettsteder av høy kvalitet når man driver personlig søking
2. Emnekataloger, portaler o.lign
3. Kvalitetssikrede læringsarenaer
4. Skole- eller folkebibliotek, evt. med personlig veiledning

Det er i kommentarene om første punkt på listen at Høivik kommer med synspunkter som går rett inn i ideen om et eget nettfag. Når han skal kommentere diverse forsøk på å lage “oppskrifter” på god søkeadferd, skriver han:

Mye tyder på at den grunnleggende ideen bak disse
tilbudene – at informasjonskompetanse (IK) er en allmenn
ferdighet som kan flyttes fra fagfelt til fagfelt,
er feilaktig. IK er ikke en generisk, men en kontekstavhengig
kompetanse. Ulike aktivitetsområder
- kjemi, litteratur, popmusikk, pedagogikk – har ulike
kunnskapsstrukturer. Det å lære et fag vil blant si å
bli kjent med fagets interne kunnskapsorganisering
og verdier. For å vurdere fagets kilder rimelig raskt,
må du kjenne feltet på forhånd. Denne kunnskapen er
fagspesifikk.

Høivik har også kritiske synspunkter på de tre andre strategiene, og han oppsummerer:

Å slippe skoleelever løs på det åpne nettet – med tips
om portaler pluss noen gode råd om kildekritikk, har
ikke gitt de pedagogiske resultatene skolen håpet på.

Hva er så hans forslag til løsning? Her blir han mer vag, delvis, som han skriver, fordi vi ikke vet nok om hva som kreves. Men under overskriften “Et nytt læringskretsløp” konkluderer han:

Skolen opplever elevenes bruk av digitale læringsressurser som et problem. Så lenge problemet oppfattes som en mangel hos elevene, er svaret mer eller mindre gitt: de må få bedre opplæring. Det jeg har forsøkt å gjøre i denne er å redefinere problemsituasjonen. Norge – og det norske skoleverket – er på vei mot kunnskapssamfunnet. [...] Økonomiens sentrum skifter fra masseproduserte varer til kunnskapsbaserte produkter.

Det betyr at det ikke er elevene, men læringsformene og lærernes praksis som må tilpasse seg.

Min egen tolknig av dette er at det ikke fins noen snarveier til integrering av digitale ferdigheter. Det bør skje i fagene, og det må skje i form av en langsiktig omlegging av praksis.

Hvis jeg skulle komme med en strøtanke til slutt om noe som kunne få fart på denne prosesessen, måtte det  bli følgende: Når mange lærere ufortrødent fortsetter med sin gamle praksis til tross for at PC’ene har gjort sitt inntog i klasserommene, er det fordi den ultimate målestokken for hvorvidt vi gjør jobben vår tillater dette.  Svært mange lærere vil si: min jobb er å forberede mine elever til eksamen. Så lenge det er mulig å lykkes til eksamen uten å ha noen gjennomtenkt strategi for integrering av IKT i fagene, vil svært mange se liten grunn til å endre noe som helst. Kan noen vise meg en eksamensoppgave fra de siste tre-fire årene der digitale ferdigheter har vært påkrevet for å løse den tilfredsstillende? I mine fag kommer jeg ikke på noen.

Av

Kyle Slattery's photostream @Flickr (CC)

I går leverte jeg tilbake vårens siste heldagsprøver. Det gikk trått med rettingen til å begynne med; jeg  klarte rett og slett ikke å konsentrere meg. Jeg innså at jeg var i ferd med å bli akkurat som de minst produktive av elevene mine, bare med litt andre nettsteder (på Facebook-profilen min skjer det ikke stort …) : alle Twitter-meldinger måtte leses og linker sjekkes,  nye blogginnlegg i Google-leseren skumleses, så noen turer innom avisoverskrifter, osv, osv.

Da jeg begynte på siste “bunken” (jeg kaller dem fremdeles det, selv om de elektroniske 1′erne og 0′ene aldri blir til papiratomer), bestemte jeg meg for at jeg måtte ta et drastisk grep: ikke starte Twihrl, ikke sjekke Google-leseren, ikke sjekke epost før jeg var ferdig med hver eneste besvarelse.

Dermed kom jeg inn i stimen som jeg brukte å finne når jeg hadde mye å gjøre: 28 VG1-besvarelser rettet og kommentert på to dager.

Men hva hadde jeg gått glipp av i mellomtiden? Forsyne meg hadde ikke Twitter-sfæren jeg henger rundt i utkanten av gått bort og opprettet et helt nytt fag: nettfaget. Og det er bare en av hundrevis av ting som jeg sikkert skulle fulgt med på og kommentert og gjort meg opp en mening om.

Stort sett nyter jeg å “bade” i informasjonsstrømmen. Men av og til, når de litt kjedeligere pliktene hoper seg opp, må jeg innrømme at jeg bli litt stresset av å ikke finne riktig balanse mellom disse og det som bare er moro. Er det slik elevene føler det når Facebook kaller sterkere enn lærerens forelesning?