08
feb
09

Tenker vi for smått – eller tvinges vi til det?

Delvis inspirert av av Margretas «faglig-pedagogiske dag 2.0«, satte jeg meg ned med Michael Wesch igjen. Jeg har jo lest om opplegget hans før, hvor han simulerer 500 års verdenshistorie  – og hva som vil skje 100 år inn i fremtiden – i løpet av et innføringskurs i sosialantropologi.

Utgangspunktet hans var blant annet at han observerte at elevene spilte det han kaller «the getting by game»: De gjør akkurat nok til at de får de resultatene de vil ha på de testene vi arrangerer for dem, slik at de kan få de vitnemålene de trenger for å komme seg ut av skolen/universitet og videre til noe de opplever som mer meningsfylt. Poenget med utdanning blir å fikse tester, prøver, eksamener.

Paradokset er at disse elevene/studentene misliker skolen, men slett ikke  læring. Dermed blir hans spørsmål:

We love learning. We hate school. What’s worse is that many of us hate school because we love learning.What went wrong? How did institutions designed for learning become so widely hated by people who love learning?

Hans svar er at skoler og universiteter i vår del av verden opplever en «crisis of significance». Vi har manglet en fortelling – narrative – som kunne gi en større mening til læringen vår, noe à la nasjonsbygging eller behovet for å tette et innbilt missile gap med en ideologisk fiende. Men som han skriver et annet sted:

Fortunately there is a meaningful narrative that has been emerging all around us over the past several decades. It is rarely named and therefore not often noticed. Nonetheless it is there, waiting for anybody interested in creating a meaningful learning environment to harness and bring significance back into the classroom. It is the grand narrative grand enough to make the others seem small, grounded enough to pass under the radar of our skepticism toward grand narratives. It is the simple narrative that tells us that beyond our own provincial grand narratives we are all interconnected, sharing one planet, and that our future depends on us and future generations.

Med denne fortellingen som utgangspunkt, gir det til og med mening å stille det som Wesch sier er det aller verste spørsmålet han får fra studenter: «Hva må vi kunne til den testen?»

Et slikt perspektiv skulle jeg gjerne også spenne opp for elevene min. Men kan jeg få det til? Jeg innbiller meg at det er lettere for en som har ti uker til å jobbe med et gigantisk spørsmål som det Wesch tar for seg i sin simulering enn det er for en som skal sørge for at elevene jobber med alle kompetansemålene i flere byråkratisk formulerte læreplaner, som skal jobbe med mange fag, gi underveisvurderinger og sluttvurderinger og samarbeide med kolleger som i sin tur er styrt av andre læreplaner. Kan vi se eleven i en større sammenheng der vi står plantet i våre egne «siloer» (fag, klasser, avdelinger, skoler, fylker, osv).

Digital teknologi generelt og sosial web spesielt vil helt sikkert være nytige hjelpemidler. Men foreløpig ser jeg ikke helt for meg hvordan jeg skal klare å skape et læringsmiljø som det Wesch har etablert. Forhåpentlig har han noen gode, praktiske tips når han kommer til It’s Learnings brukerkonferanse i mars – det blir morsomt å høre budskapet «from the horse’s mouth«.

About these ads

0 Responses to “Tenker vi for smått – eller tvinges vi til det?”



  1. Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: