Foto: justmakeit’s photostream Flickr
Informasjonsstrømmen kan av og til virke overveldende på den som prøver å orientere seg i blogger, Twitter-abonnement og sosiale media av alle slag. Dion Hinchcliff tar opp dette i blogginnlegget “Endless Conversation: the Unfolding Saga of Blogs, Twitter, Friendfeed, and Social Sites“. Denne endeløse samtalen er berikende og lærerik og morsom å følge og forsøke å bidra til. Men i en kommentar tar George Siemens opp en side ved den som jeg synes fortjener mer oppmerksomhet:
I maintain that while we are currently getting very good at fragmenting our ideas, our identities, our relationships, and our conversations, the real value arises in seeing how the pieces fit. We haven’t had as much innovation in “pulling pieces together” as we have in fragmenting them.
Jeg ser stadig vekk tilløp til slike forsøk på å sette bitene sammen. Vi bruker verktøyene vi har funnet fram til og inviterer til å lage wikier eller enda mer krevende samarbeidsprosjekter. Det var for eksempel en livlig diskusjon om dette på Einar Bergs blogg etter ett av hans mange gode innlegg.
Danner alt det fantastiske som produseres av tanker og ideer om integrasjon av ny teknologi en meningsfylt og vakker mosaikk hvis vi bare tar noen steg tilbake og prøver å se helheten? Eller beskriver kanskje Hugh MacLeods tegning nedenfor situasjonen bedre:
Jeg tror ikke noen akkurat nå har den “tyngden” som skal til for å si: “kom til meg med bidragene dine, så skal jeg samle det som er verdifullt for engelsk eller norsk” eller hva det nå måtte være for et fag eller tema. Vi kommer til å fortsette å sitte rundt på hvert vårt nes og blogge og lage wikier og sende Twitter-meldinger. Det er en situasjon som jeg forsåvidt synes fungerer helt utmerket nå.
Jeg tror det er urealistisk å tro at veldig mange kommer til å bruke veldig mye tid på å legge ut ting på en wiki eller bidra til andre former for ressurssamlinger. De fleste av oss som leser mye på nettet og av og til selv publiserer, opplever nok at det tar mer enn nok tid som det gjør.
Ett verktøy som burde ha potensial til å bidra til aggregering av ressurser også for andre enn enkeltpersoner som bygger sitt PLE, er RSS. Jeg sysler for eksempel litt med tanken om å lage en engelskblogg – både fordi jeg liker å skrive på engelsk og fordi jeg tror det kan være en fin måte å planlegge og reflektere over opplegg til engelskklassene mine. Å logge meg inn på en wiki et sted for å laste opp oppleggene mine ville jeg nok ikke gidde.
Men RSS-feeden min kan alle få.
Siste kommentarer